Evangeliets tjenere kapitel 104. Fra side 363.     Fra side 491 i den engelske utgave.tilbake

Hensynsfullhet mot dem som kjemper med vanskeligheter

Det har i årevis vært utvist en mangel på klokskap i forholdet til menn som begynner i Herrens gjeming og utfører den på vanskelige steder. Disse menn arbeider ofte langt over evne. De har lite penger å bruke til gjemingens fremme, og de tvinges til å oppofre for å kunne framskynde virksomheten. De arbeider for en ringe lønn og øver den strengeste sparsommelighet. De gjør ingen henvendelser til folket om midler, mens de selv setter et eksempel på gavmildhet. De gir Gud æren for det som blir utrettet, idet de forstår at han er troens opphavsmann og fullender, og at det er ved hans kraft de er i stand til å gjøre framgang.

Etter at disse arbeidere har båret dagens byrde og hete og ved tålmodig, iherdig anstrengelse har opprettet en skole eller et sanatorium eller et annet foretagende til verkets fremme, kommer deres brødre undertiden til den slutning at en annen mann kanskje ville gjøre det bedre og derfor skal overta ledelsen av det arbeid som hine har utført. I noen tilfelle gjøres det vedtak uten at det ytes skyldig hensyn og skyldig anerkjennelse mot dem som har båret den ubehagelige del av arbeidet, og som har virket og bedt og strevet og lagt all sin styrke og energi i de anstrengelser de har gjort.

Gud har ikke behag i denne måten å behandle hans arbeidere på. Han oppfordrer sitt folk til å holde hendene oppe hos dem som setter virksomheten i gang på nye og vanskelige steder, og til å tale vennlig og oppmuntrende til dem.

I sin iver, i sin nidkjærhet for sakens fremme kan disse brødre muligens begå feil. I sitt ønske om å skaffe midler til hjelp for trengende foretagender benytter de kanskje planer som ikke er til gagn for virksomheten. Herren, som ser at disse planer ville føre bort fra det han ønsker de skal utrette, tillater at de møter skuffelser som gjør deres forhåpninger til intet. Penger går til spille, og dette er en stor sorg for dem som hadde nært det glade håp å kunne skaffe midler til støtte for saken.

Mens arbeiderne spente hver nerve for å samle midler som kunne hjelpe dem over en vanskelighet, sto noen av deres brødre ved siden av, kritiserte og tenkte ondt, idet de la fordommens målesokk på disse bebyrdede arbeideres motiver og gjorde deres arbeid enda vanskeligere. Forblindet av egoisme innså disse kritikere ikke at deres brødre hadde sorg nok uten å bli klandret av menn som ikke hadde båret tunge byrder og ansvar. Skuffelse er en stor prøve, men kristelig kjærlighet kan vende nederlaget til seier. Motgang vil lære oss varsomhet. Vi lærer av det vi lider. Derved vinner vi erfaring.

Vis forsiktighet og klokskap i behandlingen av arbeidere som har åpenbart en alvorlig, selvoppofrende interesse for virksomheten, selv om de kan ha begått feil, La deres brødre si: "Vi vil ikke gjøre saken verre ved å innsette en annen istedenfor dere uten å gi dere anledning til å råde bot på feilen og til å komme i en mer fordelaktig stilling, fri for byrden av uberettiget kritikk.” Gi dem tid til å få ordnet sine forhold, til å overvinne de vanskeligheter som foreligger, og til å stå for engler og mennesker som verdige arbeidere. De har gjort feilgrep; men ville de som har betvilt og kritisert deres handlemåte, ha gjort det, bedre? Til de anklagende fariseere sa Kristus: "Den av dere som er uten synd, han kaste den første sten!" Joh. 8, 7.

Det er noen som handler overilt i sitt ønske om å forandre det som forekommer dem å være uriktig. De mener at de burde innsettes i deres stilling som har gjort feil. De undervurderer det som disse brødre har utrettet mens andre sto som kritiske tilskuere. Ved sin handlemåte sier de: "Jeg kan gjøre store tmg. Jeg kan føre vIrksomheten fram til et godt resultat." Til dem som mener at de vet så godt hvordan feilgrep kan unngås, er jeg blitt anmodet om å si: "Døm ikke, for at dere ikke skal dømmes!" Matt. 7, 1. Dere kunne kanskje unngå feiltagelser i visse ting, men i andre ting er dere utsatt for å begå alvorlige bommerter som det ville være meget vanskelig å råde bot på, og som ville bringe forvirring inn i virksomheten. Disse feilgrep kunne gjøre større skade enn de feil som deres brødre har begått.

Ifølge den undervisning jeg har fått, må de menn som har lagt grunnvollen til en virksomhet, og som tross fordom kjemper fremad, ikke bli stilt i et ufordelaktig lys for at andre kan overta deres plasser. Det er alvorlige arbeidere som tross noen av deres brødres kritikk har fortsatt i den gjerning som Gud sa skulle gjøres. Hvis disse nå skulle fjernes fra sin ansvarsfulle stilling, ville det etterlate et inntrykk som ville være urettferdig mot dem og uheldig for virksomheten, fordi den forandring som ble foretatt, ville bli betraktet som et forsvar for den uberettigede kritikk og den fordom som var til stede. Herren ønsker at det ikke skal tas noe skritt som ville være en urettferdighet mot dem som lenge og iherdig har arbeidet for å bygge opp det verk som ble overlatt til dem.

Det blir gjort mange forandringer som helst aldri burde vært gjort. Når arbeidere blir misfornøyd, hender det ofte at man istedenfor å oppmuntre dem til å bli der de er, og føre sin gjerning fram til seier, sender dem til en annen plass. Men de tar med seg de samme karaktertrekk som tidligere har skjemmet deres virksomhet. De vil åpenbare den samme ukristelige ånd, for de har ikke tilegnet seg den lærdommen som vil sette dem i stand til å utføre tålmodig, ydmyk tjeneste.

Jeg ber innstendig om at det må bli innført en annen ordning. Det må skje forandringer i grupperingen av arbeiderne i våre konferenser og anstalter. Man må søke etter dyktige og gudhengivne menn og oppmuntre dem til som medhjelpere og medarbeidere å forene seg med dem som bærer byrder. La det bli en harmonisk forening av det nye og det gamle, og la det skje i broderkjærlighetens ånd. Men la ikke forandringer i ledelsen bli gjort plutselig og på en måte som vil ta motet fra dem som har arbeidet alvorlig og med hell for å skaffe virksomheten en del framgang. Gud vil ikke bifalle noe som vil gjøre hans trofaste tjenere motløse. La dem som har den plikt å skulle sørge for den dyktigst mulige ledelse i våre forlagshus og våre sanatorier og skoler, følge rettvise prinsipper!

Gud kaller på arbeidere. Saken behøver self-made (selvoplærte) menn som ved å overlate seg i Herrens hånd som ydmyke lærlinger har vist seg å være hans medarbeidere. Det er slike menn det er trang til i forkynnervirksomheten og i skolegjerningen. La dem som har vist seg å være menn, komme fram og gjøre det de kan i Mesterens tjeneste. La dem gå inn i arbeidernes rekker og ved tålmodig, utholdende bestrebelse vise hva de er verdt. Det er i vannet, ikke på land en lærer å svømme. La dem med troskap fylle den plassen de kalles til, så de kan bli dyktiggjort til å bære enda høyere ansvar. Gud gir alle anledning til å fullkommengjøre seg i hans tjeneste. . . .

Gud har utrustet noen av sine tjenere med særskilte talenter, og ingen er kalt til å forkleine deres framragende egen skaper. Men la ingen bruke sine talenter til selvopphøyelse! La dem ikke betrakte seg som begunstiget framfor sine medmennesker og heller ikke opphøye seg over andre oppriktige, alvorlige arbeidere. Herren ser på hjertet. Den som viser den største hengivenhet i Guds tjeneste, aktes høyest i den himmelske verden.

Himmelen gir akt for å se hvordan de som sitter i innflytelsesrike stillinger, tar vare på sin husholdning. De krav som stilles til disse husholdere, måles med utstrekningen av deres innflytelse. I behandlingen av sine medmennesker skulle de være som fedre - rettvise, ømme, trofaste. De skulle ha Kristi karakter og slutte seg til sine brødre i enhetens og fellesskapets inderligste bånd. - Testimonies VII side 277-282.

neste kapitel