Evangeliets tjenere kapitel 106. Fra side 369.     Fra side 498 i den engelske utgave.tilbake

Menighetstukt

I sin handlemåte med feitende medlemmer i menigheten må Guds folk omhyggelig følge den undervisningen som Frelseren gir i det attende kapitel hos Matteus. Se Matt. 18, 15-18.

Menneskene er Kristi eiendom, kjøpt av ham for en umåtelig pris og knyttet til ham ved den kjærlighet som han og hans Fader har åpenbart for dem. Hvor forsiktige bør vi derfor ikke være i våre handlinger mot hverande! Mennesker har ingen rett til å tenke ondt om sine medmennesker. Menighetens medlemmer har ingen rett til å følge sme egne mnskytelser og tilbøyeligheter i behandlingen av medlemmer som har feilet. De skulle ikke engang la sine fordommer vedrørende den feilende få komme til uttrykk; for ved å gjøre det fører de den onde surdeig inn i andres sinn. Rykter som er ufordelaktige for en bror eller en søster, går fra det ene menighets rnedlem til det andre. Det gjøres feilgrep og skjer urett på grunn av at en eller annen er uvillig til å følge den anvisning som Herren Jesus har gitt.

"Om din bror synder mot deg," uttalte Kristus, "da gå bort og irettesett ham i enrom!" Tal ikke med andre om feilen. Man forteller den til en, så til en annen og dernest til en tredje, og stadig vokser ryktet, og ondet forøkes, inntil hele menigheten kommer til å lide. Få saken oppgjort med ham "i enrom"! Dette er Guds plan.

"Gi deg ikke for hastig i strid med noen, for at det ikke skal sies: Hva vil du gjøre til slutt når motparten vinner saken til din skam? Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet." Ord. 25, 8. 9. Tillat ikke synd å bli sittende på din bror; men avslør ham ikke, for derved forøker du vanskeligheten og gjør at tilrettevisningen kommer til å se ut som en hevn. Tal ham til rette på den måten som er anvist i Guds Ord.

Tillat ikke krenkede følelser å få utvikle seg til hat. Tillat ikke såret å bli betent og bryte ut i giftige ord som smitter de lyttendes sinn. Tillat ikke bitre tanker fortsatt å fylle ditt og hans sinn. Gå til din bror og tal ydmykt og oppriktig med ham om saken.

Av hvilken art forseelsen enn måtte være, så medfører dette ingen forandring i den plan Gud har lagt for ordning av misforståelser og personlig forurettelse. At man under fire øyne og i Kristi sinn taler med den feilende vil ofte kunne fjerne vanskeligheten. Gå til den feilende med et hjerte som er fylt med Kristi kjærlighet og medfølelse, og søk å få saken ordnet. Resonner besindig og rolig med ham. La ingen vrede ord unnslippe dine lepper. Tal på en måte som vil appellere til hans gode skjønn. Husk disse ordene: "Den som omvender en synder fra hans villfarende vei, han frelser en sjel fra døden og skjuler en mangfoldighet av synder." Jak. 5, 20.

Gi din bror det middel som vil kurere misnøyens sykdom. Gjør din del for å hjelpe ham. Betrakt det som et privilegium så vel som en plikt å gjøre dette av hensyn til menighetens enhet og fred. Hvis han vil høre på deg, så har du vunnet ham som en venn. Hele himmelen interesserer seg for samtalen mellom den som er blitt forurettet, og den som har forsett seg.

Når den feilrnde tar imot den tilrettevisning som gis i Kristi kjærlighet, erkjenner sin feil og ber om tilgivelse hos Gud og hos sin bror, så fylles hans hjerte med himmelsk lys. Striden er slutt, vennskap og tillit er gjenopprettet. Kjærlighetens olje fjerner den ømheten som forurettelsen har voldt; Guds Ånd knytter hjerte til hjerte, og det er jubel i himmelen over den enhet som er kommet i stand.

Når de som således er blitt forent i kristelig fellesskap, ber til Gud og forplikter seg til å handle rettferdig, elske miskunn og vandre ydmykt med Gud, får de stor velsignelse. Dersom de har forurettet andre, fortsetter de omvendelsens verk ved bekjennelse og erstatning, fast bestemt på å gjøre hverandre godt. Dette er å oppfylle Kristi lov.

"Men vil han ikke høre, da ta ennå en eller to med deg, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord." Ta med deg sådanne som er åndelig sinnet, og tal med den feilende om hans forseelse. Kanskje vil han bøye seg for sine brødres forente henstillinger. Når han ser deres enighet om saken, vil det kan hende gå lys opp for ham.

"Men hører han ikke på dem," hva skal det så gjøres? Skal noen få personer i et styremøte ta på seg det ansvar å utelukke den feilende? "Hører han ikke på dem, da si det til menigheten!" La menigheten ta bestemmelse angående sine medlemmer.

"Men hører han heller ikke på menigheten! da skal han være for deg som en hedning og en toller." Hvis han ikke vil ta hensyn til menighetens røst, hvis han mots.etter seg alle anstrengelser som blir gjort for å vinne ham tilbake, da påhviler det menigheten som et ansvar å fjerne ham som medlem. Hans navn bør utslettes i bøkene.

Ingen embetsmann i menigheten skulle tilråde, intet styre anbefale eller noen menighet beslutte at en synders navn skal fjernes fra menighetens bøker, før den undervisning Som Kristus har gitt, er blitt fulgt. Når dette er gjort, står menigheten uten ansvar for Gud. Man må la det onde tre fram shk som det er, og fjerne det for at det ikke skal bre seg videre og videre omkring. Menighetens sunnhet og renhet må bevares, for at den kan stå uten plett for Gud, kledd i Kristi rettferdighets kappe.

Dersom den feilende omvender seg og bøyer seg under Kristi tukt, bør man tilstå ham en ny prøve. Og selv om han ikke vender om, selv om han står utenfor menigheten, sa har Guds tjenere ennå en gjerning å utføre. for ham. De skal gjøre alvorlig forsøk på å vinne ham til omvendelse. Og dersom han bøyer seg for Den Hellige Ånds påvirkning og ved bekjennelse og forsagelse av sin synd gir bevis på omvendelse, så skal man tilgi ham og by ham velkommen tilbake til menigheten, hvor graverende hans forsyndelse enn kan ha vært. Hans brødre skal oppmuntre ham pa den rette veten om behandle ham som de ville ønske å bli behandlet om de var I hans sted idet de ser til seg selv at ikke de og blir fristet.

"Sannelig sier jeg dere," uttalte Krisus videre: "Alt det dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det dere løser på jorden, skal være løst i himmelen."

Denne uttalelsen står ved makt gjennom alle tider. Makten til å handle i Kristi sted er overgitt til menigheten. Den er Guds redskap til opprettholdelsen av orden og disiplin blant hans folk. Til den har Herren overdradd makten til å avgjøre alle spørsmål som angår dens trivsel, renhet og orden. På den hviler det ansvar å utelukke fra menighetens fellesskap slike som er uverdige, som ved sin ukristelige handlemåte ville føre vanære over sannheten. Alt det som menigheten foretar seg i samsvar med de anvisninger Guds Ord gir, vil bli stadfestet i himmelen.

-----------

Syndsforlatelse
"Dersom dere forlater noen deres synder," sa Kristus, "da er de dem forlatt; dersom I fastholder dem for noen, da er de fastholdt." Joh. 20, 23. Kristus gir her ikke noe menneske frihet til å felle dom over andre. I sin bergpreken forbød han dette. Det er en rettighet som tilhører Gud. Men på menigheten i egenskap av en organisasjon legger han et ansvar for de enkelte medlemmer. Overfor dem som faller i synd, har menigheten den plikt å advare og undervise dem og om mulig hjelpe dem til rette. "Overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære," sier Herren. 2 Tim. 4, 2.

Innta et oppriktig standpunkt overfor syndig handling. Advar hver sjel som er i fare. La ingen få bedra seg selv. Kall synden med dens rette navn. Framhold hva Gud har sagt om løgn, sabbatsbrudd, tyveri, avguderi og ethvert annet onde. "De som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike." Gal. 5, 21. Hvis, de fortsetter i synd, vil den dom som dere har avsagt etter Guds Ord, bli uttalt over dem i himmelen. Ved å velge synd fornekter de Kristus; menigheten må vise at den ikke godkjenner deres handlinger, for ellers vanærer den selv sin Herre. Den må si det om synden som Gud sier om den. Den må behandle den etter Guds anvisning, og da blir dens handling stadfestet i himmelen. Den som forakter menighetens autoritet, forakter Kristi egen autoritet.

Men det er en lysere side i dette bilde. "Dersom I forlater noen deres synder, da er de dem forlatt." Legg hovedvekten på denne tanken. La hvert øye være festet på Kristus når det arbeides for de feilende. La hyrdene nære ,en kjærlig omhu for hjorden på Guds beitemark. La dem tale til de feilende om Frelserens tilgivende nåde. La dem oppmuntre synderen til å omvende seg og tro på ham som kan forlate. La dem på grunnlag av Guds Ords autoritet kunngjøre: "Dersom vi bekjenner våre synder, et: han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." Alle som omvender seg, har denne forsikringen: "Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trede våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp." Joh. 20, 23; l Joh. 1,9; Mik. 7,19.

La menigheten med takknemlige hjerter godta synderens omvendelse. La den angrende bli ført ut av vantroens mørke inn i troens og rettferdighetens lys. La hans skjelvende hånd bli lagt i Jesu kjærlige hånd. En slik forlatelse blir stadfestet i himmelen. - The Desire of, Ages, side 805,806.

neste kapitel