Evangeliets tjenere kapitel 2. Fra side 14.     Fra side 20 i den engelske utgave.tilbake

Arbeidets hellighet

Predikanten står som Guds talerør til folket, og i tanke, i ord og i handling skal han representere sin Herre. Da Moses ble valt til å være paktens sendebud, ble det sagt til ham: "Tred du fram for Gud på folkets vegne." 2 Mos. 18, 19. Også i vår tid velger Gud menn, liksom han valte Moses, til å være hans utsendinger, og tungt er det ve som hviler på den som vanærer sitt hellige kall eller nedsetter det ideal som er stilt for ham i Guds Sønns liv og virksomhet.

Den straff som ramte Arons sønner Nadab og Abihu, viser hvordan Gud ser på de forkynnere som gjør noe som vanærer deres hellige embete. Disse menn var ordinert til prestetjenesten, men de hadde ikke lært å styre seg selv. Gamle, egoistiske vaner hadde fått et overtak som ikke engang det ansvar deres embete medførte, formådde å bryte.

Da timen for gudstjenesten var kommet, og folkets bønner steg opp til Gud, tok Nadab og Abihu, som til dels var beruset, hver sitt ildkar og brente velluktende røkelse på dem. Men de overtrådte Guds befaling ved å bruke "fremmed ild" istedenfor den hellige ild som Gud selv hadde tent, og som han hadde sagt skulle anvendes til dette formål. For denne synd gikk det ut en ild fra Herren og fortærte dem i folkets påsyn. "Da sa Moses til Aron: Dette var det Herren talte om da han sa: På dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet, og for alt folkets åsyn vil jeg forherlige meg." Se 3 Mos. 10, 1-7.

Esaias' oppdrag
Da Gud var i begrep med å ville sende Esaias ut med et budskap til sitt folk, ga han først profeten lov til i et syn å se inn i Det aller-helligste i helligdommen. Dørtresklene og det indre forheng i tempelet syntes plutselig å bli løftet opp eller trukket til side, og han fikk av til å skue innenfor og se Det allerhelligste, hvor ikke engang profeten måtte sette sine føtter. Det viste seg for ham et syn hvori han så Jehova sitte på en høy, høy trone, mens slepet av hans kåpe oppfylte tempelet. Rundt om tronen var det serafer som voktere omkring den store Kongen, og de ga gjenskinn av den herlighet som de var omgitt av. Den dype klang av deres lovsanger til Herens pris fikk dørtresklenes poster til å beve som av et jordskjelv. Med lepper som var ubesmittet av synd, istemte disse englene Guds pris. ”Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud," ropte de, "all jorden er full av hans herlighet." Se Es. 6, 1-8.

Når serafene omkring tronen skuer Guds herlighet, blir de så fylt med hellig ærefrykt at de ikke et øyeblikk henfaller til selvbeundring. Deres lov og pris gjelder hærskarenes Herre. Når de ser inn i framtiden da hele jorden skal fylles med hans herlighet, gjenlyder seierssangen fra den ene til den andre med melodiske toner: "Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud!" De kjenner seg fullstendig tilfreds med å ære Gud; når de befinner seg i hans nærhet og kan nyte hans bifallende smil, ønsker de seg ikke noe mer. Ved å bære hans bilde, fullbyrde hans befaling og tilbe ham har de oppnådd sine ønskers høyeste mål.

Mens profeten hørte på, ble Herrens herlighet, makt og majestet framstilt for ham i et syn, og i lyset av denne åpenbaring trådte hans egen indre besmittelse fram for ham med en forferdende tydelighet. Selv hans ord forekom ham å være urene. Dypt ydmyket utbrøt han: ”Ve meg! Jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, . . . og mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud."

Profetens ydmykelse var ekte. Da motsetningen mellom mennesket og den guddommelige karakter ble klar for ham, kjente han seg aldeles udyktig og uverdig. Hvordan skulle han kunne tale til folket om Herrens hellige krav?

"Da," skriver han, "fløyen av serafene bort til meg med en gloende sten i sin hånd; med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og dm synd er sonet."

Da hørte Esaias Herrens røst, som sa: "Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?" Styrket ved tanken om den guddommelige berøring svarte profeten: "Her er jeg, send meg!"

Når Guds tjenere i tro skuer inn i Det aller-helligste og ser va; store Yppersteprests gjerning i den himmelske helligdom, skjønner de at de er mennesker med urene lepper, mennesker hvis tunger ofte har lalt forfengelig. De har god grunn til å fortvde når de ser sin egen uverdighet i motsetning til Kristi fullkommenhet. Med et hjerte som er sønderknust fordi de kjenner seg aldeles uverdige og uskikket til sin store gjerning, roper de: "Jeg er fortapt!" Men derson de, i likhet med Esaias ydmyker sine hjerter for Gud, så vil den gjerning som ble utført for profeten, bli utført for dem. Deres lepper vil bli berørt med en gloende sten fra alteret, og i forståelse av Guds storhet og makt og av hans villighet til å hjelpe dem vil de tape seg selv av syne. De vil innse hvilken hellig gjerning som er dem betrodd, og ledes til å avsky alt som ville få dem til å vanære ham som har sendt dem ut med sitt budskap.

Den gloende sten er et symbol på rensning, og den er også en framstilling av kraften i Guds sanne tjeneres arbeid. Til dem som hengir seg så helt til Herren at han kan røre med deres lepper, lyder ordet: Gå ut i høsten! Jeg vil samarbeide med dere.

Den predikant som har fått en slik forberedelse, vil bli en kraft til det gode her i verden. Hans ord vil være riktige ord, rene og sannferdige, fulle av medlidenhet og, kjærhghet, hans handlinger vil være riktige handlinger, en hjelp og en Velsignelse for de svake. Kristus vil alltid va;re hos ham og beherske tanke, ord og handling. Han har forpliktet seg til å seire over stolthet, begjærlighet og egoisme. Idet han søker å oppfylle denne forpliktelse, vinner han andehg styrke. Ved daglig samfunn med Gud blir han mektig i kjennskap til Skriften. Hans fellesskap er med Faderen og Sønnen, og idet han stadig lyder Guds vilje, blir han daglig: bedra skikket til å tale ord som vil kunne lede villfarende sjeler til Kisti faresti.

neste kapitel