Evangeliets tjenere kapitel 28. Fra side 106.     Fra side 147 i den engelske utgave.tilbake


Femte avsnitt
Predikanten på talerstolen
"Forkynn Ordet"

"Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbareise og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!" 2 Tim. 4, 1. 2.

Disse likefremme og inntrengende ord gjør en Kristi tjeners plikt tydelig. Han skal "forkynne ordet", ikke menneskers meninger og vedtekter, ikke tiltalende eventyr eller sensasjonelle historier som bare setter fantasien i bevegelse og oppflammer følelsene. Han skal ikke opphøye seg selv, men som for Guds åsyn skal han stå fram for en døende verden og forkynne Ordet. Det må ikke være noen lettsindighet, ikke noen spøk" ikke noen fantasirik fortolkning; predikanten skal tale i oppriktighet og med dypt alvor, lik en røst fra Gud som utlegger Den hellige skrift. For sine tilhørere skal han legge fram de ting som har størst betydning for deres nåværende og evige velferd.

Mine brødre predikanter, når dere står foran folket, så tal om de ting som er av betydning, de ting som vil være belærende. Undervis om de store praktiske sannheter som skal inn flettes i livet. Undervis om den frelsende kraft hos Jesus, "i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse". Ko1. 1, 14. Søk å få deres tilhørere til å fatte sannhetens kraft.

Predikantene bør framholde det troverdige profetiske ord som grunnlaget for syvendedags-adventistenes tro. Profetiene i Daniels bok og i Johannes' Åpenbaring bør studeres omhyggelig, og i forbindelse dermed disse ord: "Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!" Joh. 1, 29.

Det 24. kapitel i Matteus' evangelium blir vist meg gang på gang som noe alles oppmerksomhet skal henledes til. Vi lever i den tiden da forutsigelsene i dette kapitel oppfylles. La våre predikanter og lærere forklare disse profetiene for dem som de underviser. La dem i sine foredrag utelate ting som er av mindre betydning, og framholde de sannheter som vil være avgjørende for sjelers skjebne.

Den tiden vi lever vi, krever stadig årvåkenhet, og Guds tjenere skal framholde sannheten angående sabbatsspørsmålet. De bør advare verdens beboere om at Jesus snart kommer med kraft og megen herlighet. Det siste advarselsbudskap til verden skal lede menneskene til å se den betydning Gud tillegger sin lov. Sanheten skal framholdes så tydelig at ingen overtreder som hører den, skal ha noen unnskyldning hvis han unnlater it innse viktigheten av å lyde Guds befalinger.

Jeg er blitt oppfordret til å si: Samle sammen fra Skriften bevisene på at Gud har helliget den syvende dag, og la disse beviser bli lest opp for forsamlingen. La dem som ikke har hørt sannheten, få vite at alle som vender seg bort fra et tydelig: "Så sier Herren", må ta følgen av sin handlemåte. Gjennom alle tider har sabbaten vært prøven på lydighet mot Gud. "Den skal være et evig tegn mellom meg og Israels barn," sier Herren. 2 Mos. 31, 17.

Beregnende politikk i hellige anliggender.
Evangeliet møter nå motstand fra alle kanter. Aldri har ondskapens forbund vært sterkere enn i denne tid. Onde ånder forener seg med menneskelige redskaper for å føre krig mot Guds bud. Overleveringer og usannhet opphøyes over Den hellige skrift, fornuft og vitenskap over åpenbaringen, menneskelig talent over Åndens lære, former og seremonier over gudfryktighet ens levende kraft. Grove synder har skilt folket fra Gud. Vantro blir hurtig moderne. ”Vi vil ikke at denne mann skal råde over oss!" - slik er det tusener av mennesker taler. Guds tjenere må oppløfte røsten som en basun og vise me111leskene deres overtredelser. De behagelige prekener som så ofte høres, gjør ikke noe varig inntrykk. Menneskene rammes ikke i hjertet fordi de tydelige, skarpe sannheter i Guds Ord ikke blir framholdt for dem.

Dersom mange av dem som bekjermer seg til å tro på sannheten, skulle gi uttrykk for sine virkelige følelser, så ville de si: Hvorfor skal det være nødvendig å tale så tydelig? De kunne like gjerne spørre: Hvorfor skulle det være nødvendig for døperen Johannes å si til fariseerne: ”Ormeyngel! hvem lærte dere å fly for den kommende vrede?" Matt. 3, 7. Hvorfor behøvde han å vekke Herodias' vrede ved å fortelle Herodes at det var ulovlig for ham å leve sammen med sin brors hustru? Han mistet livet fordi han talte så tydelig. Hvorfor kunne han Ikke ha fortsatt uten å pådra seg Herodias' vrede?

Således har mennesker resonnert inntil beregnende politikk er tradt I stedet for troskap. Synden får lov til å fortsette ustraffet. Når vil man i menigheten igjen få høre den trofaste irettesettelse: "Du er mannen"? Se 2 Sam. 12. 7. Dersom disse ord ikke var så sjeldne, så ville vi se mer av Guds kraft. Herrens sendebud bør ikke klage over at deres anstrengelser er fruktløse, før de omvender segfra sin lyst til bifall sitt ønske om å behage mennesker, hvilket leder dem til å holde sannheten nede og rope: Fred! når Gud ikke har talt fred.

Måtte enhver Guds tjener forstå helligheten av sitt arbeid og sitt kall! Som guddommelig utvalte sendebud innehar predikantene en still,ing som medfører et fryktelig ansvar. I Kristi sted skal de vnke som husholdere over himmelens hemmeligheter, oppmuntre de lydige og advare de ulydige. Verdslig politikk [eng.: Wordly policy] må ikke ha noen vekt for dem. Aldri må de vike av fra den stien som Jesus har pålagt dem å følge. De må gå fram i tro. og huske på at de er omringet av en sky av vitner. De skal Ikke tale sine egne ord, men de ord som En som er større enn jordiske herskere, har budt dem å tale. Deres budskap skal være: "Så sier Herren."

Gud kaller på menn som i likhet med Natan, Elias og Johannes fryktløst vil forkynne hans budskap uten hensyn til følgene, menn som vil tale sannheten selv om det krever oppofrelsen av alt det de har.

Som kvasse piler
Kristi ord var lik kvasse piler som traff målet og frambrakte sår i tilhørernes hjerter. Hver gang han talte til folket enten det er store eller små forsamlinger, hadde hans ord en frelsende virkning på en eller annen sjel. Intet budskap som kom fra hans munn, gikk til spille. Hvert ord han talte la et nytt ansvar på dem som hørte. Og de predikanter Som i dag oppriktig og i tillit til. Guds kraft forkynner det siste nådes budskap til verden, behøver ikke å frykte for at deres anstrengelser skal være forgjeves. Hvem kan si at sannhetens pil ikke rammet blinken og gjennemboret tilhørernes sjeler, selv om intet menneskelig øye kan se pilens bane? Selv om intet menneskelig øre har hørt ropet fra den sårede sjel, så er sannheten dog I stillhet trengt inn. i hjertet. Gud har talt til sjelen, og på den dagen da det endelige regnskap gjøres opp, vil hans trofaste tjenere sammen med dem som ble vunnet ved gjenløsningens nåde, stå fram for å gi Kristus æren.

Ingen kan si hvor meget som tapes ved forsøk på å preke uten Den Hellige Ånds salving. I enhver forsamling er det sjeler som står vaklende, nesten bestemt på å stille seg helt på Guds side. Beslutninger blir tatt, men altfor ofte har predikanten ikke budskapets ånd og kraft, og det blir ikke gjort direkte henstillinger til dem som står bevende i vektskålen. I vår tid med dens moralske mørke skal det noe mer til enn en død teori for å kunne bevege sjeler. Predikantene må ha en levende forbindelse med Gud. De må preke som de som tror det de sier. Levende sannheter, som faller fra en Guds manns lepper, vil få syndere til å skjelve, og lede de overbeviste til å utbryte: Jehova er min Gud; jeg har bestemt meg til å være helt på Herrens side.

Aldri bør en Guds utsending slutte med å strebe etter større lys og kraft. Han bør fortsette å arbeide, fortsette å be, fortsette å håpe tross mismot og mørke, fast besluttet på å tilegne seg inngående kjennskap til Skriften og ikke å stå tilbake i noen nådegave. Så lenge det finnes en eneste Sjel som kan hjelpes, bør han trenge fremad med nytt mot ved enhver anstrengelse. Så lenge Jesu ord gjelder: "Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg" (Heb. 13, 5), så lenge rettferdighetens krans tilbys den som seirer, og så lenge vår hm1melske forsvarer taler synderens sak, bør Kristi tjenere arbeide med forhåpningsfull, utrettelig energi og standhaftig tro.

Menn som tar på seg det ansvar å gi menneskene ordet fra Guds munn, gjør seg også ansvarlig for den innflytelse de øver på sine tilhørere. Dersom de er trofaste Guds menn, vil de forstå at hensikten med å preke ikke er å underholde. Den er ikke bare å meddele opplysning, heller ikkeaoverbevise forstanden.

Ordets forkynnelse bør tale til forstanden, og den bør meddele kunnskap; men den bør gjøre mer enn dette. For at predikantens ord skal ha virkning, må de trenge inn i tilhørernes hjerter. Han må ikke innføre morsomme historier i sin forkynnelse. Han må strebe etter å forstå sjelens store trang og lengsel. Når han står foran sin forsamling, må han huske på at det blant hans tilhørere er noen som kjemper med tvil, som er nær ved å fortvile og er hesten uten håp, og at det er noen som stadig anfektes av fristelse og utkjemper en hård kamp med sjelefienden. La ham be Frelseren om å gi ham ord å tale som vil styrke disse sjeler i striden mot det onde.

neste kapitel