Evangeliets tjenere kapitel 33. Fra side 120.     Fra side 165 i den engelske utgave.tilbake

Praktiske vink

Utarbeidelse av foredrag. - Når de utarbeider sine foredrag, er det noen predikanter som legger hver eneste detalj til rette med slik nøyaktighet at Herren ikke får noen leilighet til å lede deres sinn. Hvert punkt er fastslått som om det var støpt, og de synes å være ute av stand til å fravike den utstukne plan. Dette er en alvorlig feil, og dersom den blir fulgt, vil den medføre sjelelig forkrøpling hos predikantene og gjøre dem likeså blottet for åndelig liv og kraft som Gilboas fjell var blottet for dogg og regn.

Når en predikant føler at han ikke kan fravike et utarbeidet foredrag, vil virkningen ikke bli vesentlig bedre enn den som oppnås ved å lese en preken. Matte, formelle foredrag inne holder lite av Den Hellige Ånds livgivende kraft, og den vane å holde slike foredrag vil på en virkningsfull måte ødelegge en predikants brukbarhet og dyktighet.

Gud ønsker at hans arbeidere skal være helt avhengige av ham. De må lytte for å høre hva Ånden sier, og spørre: Hva er ditt ord til folket? De må ha opplatte hjerter så Gud kan gjøre inntrykk på deres sinn, og da vil de være i stand til å gi folket sannheten frisk fra himmelen. Den Hellige Ånd vil gi dem tanker som er avpasset til å kunne imøtekomme de tilstedeværendes behov.

------------

Ærbødighet. - Jeg har hørt noen predikanter tale om Kristi liv og lære på en hverdagslig måte, som om de gjenfortalte tildragelser i en eller annen stor manns liv i verden. Ja, det er ikke noe usedvanlig at predikanter taler om Kristus som om han var et menneske lik dem selv. Når jeg hører dette hellige emne behandlet på en slik måte, volder det meg en smerte som jeg ikke kan uttrykke; for jeg vet at skjønt disse menn er sannhetens lærere, så har de aldri hatt opphøyde begreper om Kristus; de har aldri lært å kjenne ham. Deres tanker beveger seg ikke på det høye plan som ville gi dem en klar forestilling om verdens gjenløsers karakter.

De som har det rette syn på Kristi karakter og gjerning, vil ikke bli selvgode eller henfalle til selvopphøyelse. Svakheten og mangelfullheten i deres egne bestrebelser i motsetning til hva Guds Sønn utførte, vil holde dem ydmyke og lede dem til å nære mistillit til seg selv og til å stole på Guds kraft i utførelsen av deres gjerning. Vanemessig å dvele ved Kristus og hans fullkomne fortjeneste forøker troen, skjerper den åndelige synsevne, styrker lengselen etter å bli lik ham og tilfører bønnen et alvor som gjør den virkningsfull.

Likegyldige anekdoter. - Predikanter bør ikke gjøre det til en vane å fortelle likegyldige anekdoter i forbindelse med sine prekener, da dette svekker vekten av de sannheter som blir framholdt. Bruk av anekdoter eller onitale av hendelser som skaper latter eller vekker intetsigende tanker, er meget forkastelig. Sannheten bør kles i et rent, verdig språk, og de illustrasjoner som brukes til å belyse den, bør være av til svarende art.

------------

Middel mot mangelfull oppmerksomhet. - En predikant må ofte tale i et overfylt, sterkt oppvarmet lokale. Tilhørerne blir søvnige, sansene sløves, og det er nesten umulig for dem å gripe de sannheter som blir framholdt.

Dersom taleren istedenfor å preke ville søke å undervise dem, holde seg mer til samtaleformen og stille dem spørsmål, så ville tankene vekkes opp til virksomhet, og tilhørerne ville være bedre i stand til å fatte hva som blir sagt.

------------

Små forsamlinger. - Tap ikke motet når det bare er få til stede for å høre et foredrag. Hvem vet om det ikke, selv når det bare er to eller tre tilhørere, kan være en til stede som Herrens Ånd arbeider med? Kanskje Herren vil gi deg et budskap til denne ene sjel, som, hvis den omvender seg, kan bli et middel til å nå andre. Uten at du vet noe om det, kan frukten av ditt arbeid forøkes tusenfold.

Se ikke på de tomme benker og la ikke troen og motet synke, men tenk på hva Gud gjør for å bringe sannheten ut til verden. Husk at du samarbeider med Guddommelige krefter - krefter som aldri svikter. . Tal med samme alvor, tro og interesse som om tusener var til stede for å lytte til din stemme.

En prest gikk en regnfull formiddag til sin kirke for å preke og fant at forsamlingen bare besto av en mann. Men han ville ikke skuffe sin tilhører og prekte for ham med alvor og interesse. Resultatet var at mannen ble omvendt og ble misjonær, og gjennom hans virksomhet fikk tusener høre det gode budskap om frelse.

------------

Korte prekener. - La budskapet for denne tid ikke bli framholdt i lange, anstrengte foredrag, men i korte taler som går like på saken. Lange prekener sliter både på talerens krefter og på tilhørernes tålmodighet. Hvis taleren føler viktigheten av sitt budskap, så behøver han i særlig grad å passe på at han ikke overanstrenger sine fysiske krefter og gir de forsamlede mer enn de kan bevare i hukommelsen.

Tro ikke at dine tilhørere vil erindre alt det du har framholdt når du har gjennomgått et emne en gang. Det er fare for at en kan gå for fort fra et punkt til et annet. Gi undervisningen i korte avsnitt, i et klart og enkelt språk, og gjenta den ofte. Korte prekener vil huskes meget bedre enn de lange. Våre talere bør erindre at de emnet som de framholder, kan være nye for noen av tilhørerne, og derfor bør hovedpunktene gjentas atter og atter.

------------

Følg emnet. - Mange talere spiller sin tid og sine krefter med lange innledninger og unnskyldninget. Noen bruker nesten en halv time på denne måten. Derved sløser de tiden bort, og når de kommer til emnet og søker å slå sannhetspunktene fast i tilhørernes sinn, er folk blitt trette og kan ikke innse betydningen av disse punkter.

Istedenfor å komme med unnskyldninger fordi han vil tale til folket, bør predikanten begynne som en som vet at han har et budskap fra Gud. Han bør gjøre de vesentlige sannhetspunktene så tydelige som milestolper, slik at folket ikke kan unngå å se dem.

Ofte spilles det tid med forklaring av punkter som i virkeligheten er uten betydning, og som ville blitt godtatt uten bevisføring. Men de vesentlige punktet bør gjøres så klare og inntrykksfulle som ord og bevis muliggjør.

------------

Fordypelse i et emne. - Noen har utviklet den vanen å gå for vidt i fordypelse. Evnen til å samle tankene om et enkelt emne og å utelukke alle andre er god innenfor visse grenser; men de som setter hele sin åndskraft inn på å forfølge en viss tankerekke, står ofte tilbake i andre henseender. I samtaler blir de kjedelige og tretter tilhøreren. Deres. skrifter mangler en fri, lett stil. Når de taler offentlig, holder det foreliggende emne deres oppmerksomhet fast, og de ledes lengre og lengre ut og trenger dypere og dypere inn i emnet. Etter hvert som de blir interessert og opptatt, synes de å se kunnskap og lys, men det er få som kan følge dem.

Det er fare for at slike menn vil plante sannhetssæden så dypt at de spede spirer aldri finner fram til overflaten. Selv de vesentligste og mest åpenbare sannheter, slike som i seg selv er klare og tydelige, kan i den grad tilhylles med ord at de blir tåket og uklare.

------------

Enfoldighet. - Argumenter er gode på sin plass, men langt mer kan utrettes ved en enfoldig forklaring av Guds Ord. Kristi lærdammer ble så tydelig illustrert at de mest uvitende lett kunne forstå dem. Jesus brukte ikke lange og vanskelige ord i sine taler; han brukte et enkelt språk som var avpasset etter jevne menneskets fatteevne. Han trengte ikke lengre inn i de emner han framholdt enn at de var i stand til å følge ham.

Predikanter bør framholde sannheten på en klar, enfoldig måte. Blant tilhørerne finnes det mange som behøver en tydelig forklaring angående de trin som er nødvendige i omvendelsen. Den store mengde av befolkningen har mindre kjennskap til dette punkt enn mange tenker. Av dem som har tatt eksamen ved lærde skoler, veltalende foredragsholdere, dyktige statsmenn, menn i høye, betrodde stillinger, er det mange som har lagt sine evner for dagen i andre spørsmål, mens de har forsømt de ting som har aller størst betydning. Når slike menn utgjør en del av forsamlingen, vil taleren ofte anstrenge seg til det ytterste for å holde en intellektuelt preget tale, men unnlater å forkynne Kristus. Han påviser ikke at synd er lovens overtredelse. Han gjør ikke frelsesplanen tydelig. Det som ville ha grepet tilhørernes hjerter, ville ha vært å henvise dem til Kristus som døde for å gjøre gjenløsningen oppnåelig for dem.

------------

Vekkelser. - Når Herren virker gjennom menneskelige redskaper, og når folk blir påvirket av kraften fra det høye, leder den onde sine hjelpere til å rope: "Fanatisme!" og til å advare mot å gå til ytterligheter. La alle være forsiktige med å oppløfte dette rop; for skjønt det finnes falske pengestykker, vil dette ikke forringe verdien av de ekte. Det finnes falske vekkelser og falske omvendelser, men derav følger ikke at alle vekkelser må betraktes med mistenksomhet. La oss ikke vise den forakt som fariseerne la for dagen da de ropte: "Denne mann tar imot syndere!" Luk. 15, 2.

Det er tilstrekkelig i Kristi liv til å lære oss ikke å håne hans gjerning til sjelers omvendelse. Åpenbarelsen av Guds fornyende nede i syndige mennesker bringer engler til å fryde seg, men på grunn av vantro er denne gjerning ofte blitt betegnet som fanatisme, og det sendebud som Gud har virket gjennom, er blitt omtalt som en som har nidkjærhet uten skjønnsomhet.

------------

Sabbatsgudstjenesten. - Den som er utsett til å lede gudstjenesten pa. sabbaten, bør overveie hvordan han kan interessere sine tilhørere for Guds Ords sannheter. Han bør ikke alltid holde en preken som er så lang at det ikke blir noen anledning for de tilstedeværende til å bekjenne Kristus. Prekenen bør ofte være kort, for at tilhørerne kan få leilighet til å gi uttrykk for sin takknemlighet til Gud. Takksigelses offer herliggjør Herrens navn. I de helliges forsamling lytter engler alltid til den pris som oppsendes til Herren i vitnesbyrd sang og bønn.

Møtet til bønn og vitnesbyrd bør være en anledning som bringer særslig hjelp og oppmuntring. Alle bør betrakte det som en forrett å kunne ta del. La enhver som bærer Kristi navn, ha litt å sit vitnegudstjenesten! Vitnesbyrdene bør være korte og av en slik beskaffenhet at de vil være til hjelp for andre. Intet vil så fullstendig drepe andaktsånden som når en enkelt person bruker 20 eller 30 minutter til et langt vitnesbyrd. Dette betyr død for åndeligheten i møtet.

neste kapitel