Evangeliets tjenere kapitel 34. Fra side 125.     Fra side 172 i den engelske utgave.tilbake

Omhyggelighet i opptreden og påkledning

Predikanten må huske at han ved sin opptreden på taler stolen, ved sin holdning, i sin måte å tale på og ved sin kledning enten gjør et gunstig eller et ugunstig inntrykk på sine tilhørere. Han bør legge seg etter høflighet og en dannet opptreden og etter å føre seg på en stille, verdig måte som svarer til hans høye kall. Alvor og en viss kristelig myndighet blandet med saktmodighet bør prege hans ferd. Et grovt og ubehøvlet vesen må ikke tåles i det daglige liv, og langt mindre bør det tillates i prekegjerningen. Predikantens holdning bør være i samsvar med de hellige sannheter han forkynner. Hans ord bør i enhver henseende være verdige og velvalte.

Predikanter har ingen rett til å oppføre seg som skuespillere på talerstolen, innta en holdning og komme med uttalelser bare for å gjøre effekt. De er ikke skuespillere; de er sannhetens forkynnere. Støyende, lite verdige fakter meddeler ingen kraft til den sannhet som blir framholdt; på besindige menn og kvinner med riktige synsmåter virker de tvert imot frastøtende. En predikant som har lært av Kristus, vil alltid være seg bevisst at han er en Guds budbærer, utsendt av ham til å utføre en gjerning hvis innflytelse vil vedvare gjennom evigheten. Det bør ikke på noen måte være hans hensikt å henlede oppmerksomheten på seg selv, sin lærdom eller sin dyktighet. Hans eneste mål bør være å lede syndere til omvendelse, idet han både ved ord og eksempel viser dem hen til Guds Lam som bærer verdens synd. Han bør tale som en som vet at han har fått makt og myndighet fra Gud. Hans foredrag bør være preget av et alvor, en inderlighet og en overbevisende kraft som vil lede syndere til å søke tilflukt hos Kristus.

Omhyggelighet i klededrakt er en sak av betydning. Predikanten bør kle seg på en måte som svarer til stillingens verdighet. Enkelte predikanter har vært forsømmelige i denne henseende. I somme tilfelle har det ikke bare vært ntvist mangel på smak og på orden i påkledningen, men denne har vært usoignert og sjusket.

Himmelens Gud, hvis ann beveger verden, og som gir oss livet og oppholder oss med helse, æres eller vanæres ved den kledning som brukes av dem som gjør tjeneste til hans ære. Til Moses ga han særskilt undervisning om alt i forbindelse med tjenesten i tabernakelet, og han anviste den drakt som de som utførte tjeneste for ham, skulle bære. "Du skal gjøre hellige klær for Aron, din bror, til ære og til pryd" (2 Mos. 28, 2), var den anvisning Moses fikk. Alt i forbindelse med prestenes klær og opptreden skulle være slik at det ga tilskuerne et inntrykk av Guds hellighet, av det hellige ved hans tilbedelse og av den renhet som forlangtes hos dem som kom i hans nærhet.

Prestene hadde ikke lov til å gå inn i helligdommen med sko på føttene, fordi støvpartiklene som festet seg ved dem, ville vanhellige det hellige sted. De skulle la skoene bli stående igjen i forgården før de trådte inn i helligdommen, liksom de også skulle vaske hender og føtter innen de utførte tjeneste i tabernakelet eller ved brennofferalteret. Således ble folket hele tiden undervist om at all besmittelse måtte fjernes fra dem som ville komme fram for Guds åsyn.

Den predikant som er likegyldig med sin påkledning, øver en innflytelse som mishager Gud, og tilhørerne får det inntrykk at han ikke anser den gjerning han beskjeftiger seg med, for å være mer hellig enn alminnelig arbeid. Og ikke bare det, men istedenfor å vise dem betydningen av properhet og smak når det gjelder klededrakten setter han et eksempel på slapphet og uordentlighet som enkelte ikke vil være sene om å følge.

Gud venter at hans tjenere både i sin oppførsel og i sin påkledning skal gi en riktig framstilling av sannhetens prinsipper og av den hellighet som tilhører deres embete. De skal sette et eksempel som vil hjelpe menneskene til å nå opp til et høyt ideal. ***

Menneskene har makt til å utslokke Guds Ånd, og makten til å velge er overlatt til dem. Det tilstås dem frihet til å handle. De kan gjennom Gjenløserens navn og nåde være lydige, eller de kan være ulydige og erfare følgene.

Menneskene er ansvarlige for mottagelsen eller forkastelsen av hellige og evige sannheter. Guds Ånd overbeviser uten opphør, og sjeler bestemmer seg for eller imot sannheten. Hvor viktig er det derfor ikke at enhver handling i livet, især hos Kristi sendebud som handler i hans sted, er slik at den ikke behøver å angres!

neste kapitel