Offentlig bønn

(127)Bønner som holdes i en offentlig forsamling, bør være korte og saklige. Gud ønsker ikke at vi skal gjøre andaktsstunden trettende ved langtrukne bønner. Kristus påla ikke sine disipler lange bønner og besværlige seremonier. "Når dere ber," sa han, "skal dere ikke være som hyklerne; for de vil gjerne stå og be i synagogene og på gatehjørnene, for å vise seg for menneskene." Matt. 6, 5. rett

(127)Fariseerne hadde fastsatte timer til bønn; og når de, som det ofte hendte, befant seg ute på det bestemte tidspunkt, stanset de der de var - kanskje på gaten eller på torget, midt i de11 rastløse menneskemengden - og leste med høy røst sine vanemessige bønner. En slik tilbedelse, utført utelukkende til selvforherligelse, ga anledning til en skånselløs irettesettelse fra Jesu side. Dog frarådet han ikke offentlig bønn, for han ba selv med sine disipler og med folkeskaren. Men han betonte den tanken for sine disipler at deres offentlige bønner skulle være korte. rett

(127)Noen få minutter er lenge nok til enhver alminnelig offentlig bønn. Det kan inntreffe tilfelle hvor bønnen på en særskilt måte inngis av Guds Ånd. Den lengtende sjel kjenner seg grepet og sukker etter Gud. Ånden kjemper, liksom Jakob gjorde, og vil ikke slå seg til ro uten en særskilt åpenbarelse av Guds kraft. I slike stunder kan en mer langvarig påkallelse være berettiget. rett

(127)Det blir oppsendt mange trettende bønner, som mer ligner et foredrag som man holder for Herren, eller en begjæring som man kommer til ham med. Det ville være bedre om de som holder slike bønner, innskrenket seg til den bønnen som Kristus lærte sine disipler. Lange bønner tretter tilhørerne og forbereder dem ikke til å høre på den undervisningen som følger etter. rett

(127)Lange, kjedelige bønner i offentlige forsamlinger skyldes ofte forsømmelse av bønn i lønnkammeret. La ikke predikantene i sine bønner utføre en ukes forsømte plikter i håp om å kunne avsone sin forsømmelse og berolige samvittigheten. Slike bønner fører ofte til at andre bringes ned på et lavt åndelig trin. rett

(128)Før predikanten bestiger prekestolen, bør han søke Gud i sitt lønnkammer og der komme i inderlig forbindelse med ham. Der kan han oppløfte sin tørste sjel til Gud og bli veder kveget av nådens regn. Med en salving av Den Hellige Ånd som gir ham en byrde for sjeler, vil han deretter ikke sende forsamlingen bort uten å ha forkynt Kristus, som er synderens eneste tilflukt. Under følelsen av at han kanskje aldri mer vil treffe disse tilhørere, vil han komme med oppfordringer som går dem til hjertet; og Mesteren, som kjenner menneskehjertene, vil gi ham ord å tale og hjelpe ham til med styrke og i rette tid å si det som bør sies. rett

(128)Ærbødighet i bønn
Noen betrakter det som et tegn på ydmykhet at man ber til Gud på en hverdagslig måte som om man talte med et menneske. De vanhelliger hans navn ved unødig og på en uærbødig måte å innllette i sine bønner disse ord: "allmektige Gud" - forferdelige. hellige ord, som aldri burde unnslippe våre lepper uten med dempet stemme og med en kjensle av hellig ærefrykt. rett

(128)Et høyttravende språk sømmer seg ikke i bønn, uansett om bønnen holdes i en forsamling, i familiekretsen eller i lønn kammeret. Særlig bør den som ber i en offentlig forsamling, bruke enkle ord for at andre må kunne forstå det som blir sagt, og slutte seg til bønnen. rett

(128)Troens bønn som kommer fra hjertet, er den bønn som blir børt i himmelen og besvart på jorden. Gud forstår menneskenes trang. Han vet hva vi ønsker, før vi ber ham. Han ser sjelens kamp med tvil og fristelse. Han legger merke til oppriktigheten hos den bedende. Han vil godkjenne sjelens ydmykelse og trengsel. "Den jeg vil se til," sier han, "det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." Es. 66, 2. rett

(128)Det er vår forrett å kunne be med tillit, idet Ånden inngir våre bønner. I enfoldighet bør vi legge våre behov fram for Herren og gripe hans løfter med en slik tro at de tilstedeværende vil forstå at vi har lært å få overhånd hos Gud i bønn. rett

(128)De vil oppmuntres til å tro at Herren er til stede i møtet, og de vil åpne sine hjerter for å ta imot hans velsignelse. Deres tro på vår oppriktighet vil forøkes, og med villige ører vil de lytte til den undervisning som gis. rett

(129)Våre bønner bør være fulle av ømhet og kjærlighet. Når vi stunder etter en dypere og mer omfattende forståelse av Frelserens kjærlighet, vil vi rope til Gud om mer visdom. Dersom det noen gang var behov for hjertegripende bønner og prekener, så er det nå. Alle tings ende er forhånden. At at vi dog i tilbørlig grad kunne innse nødvendigheten av å søke Herren av hele vårt hjerte! Da skulle vi finne ham. rett

(129)Måtte Gud lære sitt folk hvordan de skal be! La lærerne i våre skoler og predikantene i våre menigheter daglig lære i Kristi skole! Da vil de be med alvor, og deres begjæringer vil bli hørt og besvart. Da vil ordet bli forkynt med kraft. rett

(129)Vår holdning under bønnen
Både i offentlig og i privat tilbedelse er det vår forrett å kunne bøye våre kne for Herren når vi oppsender våre bønner til ham. Jesus, som er vårt eksempel falt på kne og ba. Om bans disipler berettes det at også de dalt på kne og ba". Paulus uttalte: "Derfor altså bøyer jeg mine kne for Faderen." Da Esras bekjente Israels synder for Gud, knelte han. Om Daniel står det at "tre ganger om dagen bøyde han sine kne med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn". Luk. 22, 41; Åp. gj. 9,40; 20, 36; 21, 5; Ef. 3, 14; se Esras 9, 5; Dan. 6, 11. rett

(129)Sann ærefrykt for Gud framkalles ved erkjennelsen av hans uendelige storhet og en forståelse av hans nærvær. Denne erkjennelse av den Usynlige burde innprentes dypt i hvert eneste hjerte. Bønnestunden og bedestedet er hellige fordi Gud er nærværende, og når vi i vår holdning og opptreden legger ærefrykt for dagen, så vil den følelse som inspirerer den, bli styrket. "Hans navn er hellig og forferdelig," sier salmisten. Sal 111,9. Engler tilhyller sitt ansikt når de uttaler dette navn. Med hvilken ærbødighet burde da ikke vi, som er falne og syndige, ta det på våre lepper! rett

(129)Godt ville det være for gammel og ung å overveie de Skriftens ord som viser hvordan man bør akte det sted som utmerker seg ved Guds nærvær. "Dra dine sko av dine føtter!" bød Gud Moses ved den brennende busk. "For det sted du står på, er hellig jord." Etter å ha sett englesynet utbrøt Jakob: "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. . . . Her er visselig Guds hus, her er himmelens port." 2 Mos. 3, 5 ; 1 Mos. 28, 16. 17. rett

(129) "Herren er i sitt hellige tempel; vær stille for hans åsyn, all jorden i" Hab. 2, 20. rett

(130)Uttværede, prekenaktige bønner er upåkrevd og malplasert i en forsamling. En kort, inderlig bønn opp sendt i tro vil bløtgjøre tilhørernes hjerter, mens de under lange bønner vil vente utålmodig, som om de ønsket at hvert ord måtte være det siste. Hadde den predikanten som holder en slik bønn, kjempet med Gud i sitt lønnkammer inntil han følte at hans tro kunne gripe løftet: "Be, så skal dere gis", så ville han i sin offentlige bønn straks ha kommet til saken og bedt med alvor og tro om nåde for seg selv og for sine tilhørere. rett

neste kapitel