Evangeliets tjenere kapitel 36. Fra side 131.     Fra side 181 i den engelske utgave.tilbake


Sjette avsnitt
Underhyrden
Den gode hyrde

Kristus, det store eksempel for alle predikanter, sammenligner seg med en hyrde. "Jeg er den gode hyrde," sier han; "den gode hyrde setter sitt liv til for fårene." "Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, liksom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene." Joh. 10, 11. 14. 15. .

Liksom en jordisk hyrde kjenner sine får, således kjenner den guddommelige Hyrden sin hjord, som er spredt over hele verden. "Og dere, min hjord, den hjord jeg før, dere er mennesker; jeg er deres Gud, sier Herren, Israels Gud." Esek. 34, 31.

I lignelsen om det tapte får går hyrden ut for å søke etter det ene - det aller minste antall som kan telles. Da han oppdager at ett av hans får savnes, ser han ikke likeglad på hjorden som er trygg inne i huset, og sier: J eg har ni og nitti, og det vil koste meg for mye besvær å gå ut og søke etter det som har gått seg vill. La det komme tilbake av seg selv, så vil jeg lukke opp døren i kveen og slippe det inn! Nei, aldri så snart fåret er blitt borte, fylles hyrden med sorg og engstelse. Han forlater de ni og nitti i kveen og går ut for å søke etter det som er kommet bort. Samme hvor mørk og stormfull natten er, samme hvor farlig og usikker veien kan være, samme hvor langvarig og trettende ettersøkningen måtte bli, så gir han seg ikke før fåret er funnet.

Med hvilken lettelse hører han ikke dets første svake rop i det fjerne! Veiledet av lyden klatrer han opp over de bratteste bakker; mens han setter sitt eget liv på spill, går han ut på avgrunnens ytterste rand. Slik fortsetter han å søke, mens ropet, som blir svakere og svakere, forteller ham at fåret er døden nær.

Og når så det tapte er funnet - befaler han det da å følge med? Truer eller slår han det eller jager det foran seg, mens han tenker på det ubehag og den engstelse han har gjennomgått for dets skyld? Nei! Han legger det utmattede fåret på sin skulder, og med takknemlig glede over at hans ettersøkning ikke har vært forgjeves, vender han tilbake til kveen. Hans takknemlighet får utløsning i lovsang. "Og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!"

Således forener himmelen og jorden seg i lovsang og takksigelse når den fortapte synder blir funnet av Den gode hyrden. For det skal "være glede i himmelen over en synder som omvender seg, mer erm over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse". Luk. 15, 6. 7.

Den store hyrden har underhyrder til hvem han betror omsorgen for sine får og sine lam. Den første gjerningen Jesus betrodde Peter da han gjeninnsatte ham i tjenesten, var å fø lammene. Se Joh. 21, 15. Dette var en gjerning som Peter hadde hatt liten erfaring i. Den ville kreve stor omhu og mildhet, megen tålmodighet og utholdenhet. Det var et kall til ham om å virke for barn og ungdom og for de nye i troen, undervise de vankundige, opplate Skriftene for dem og opplære dem til å gjøre nytte i Kristi tjeneste. Hittil hadde Peter ikke vært skikket til dette, ikke engang til å forstå betydningen av det.

Det spørsmål som Kristus stilte til Peter, var betegnende. Han nevnte bare en betingelse for å være en disippel og utføre tjeneste. "Elsker du meg?" sa han. Dette er den vesentlige betingelse. Selv om Peter kunne ha alle andre, så kunne han ikke være en trofast hyrde for Guds hjord uten Kristi kjærlighet. Kunnskap, godgjørenhet, veltalenhet, takknemlighet og nidkjærhet er alle sammen hjelpemidler i det gode arbeid; men dersom en Kristi tjener ikke har Jesu kjærlighet i hjertet, vil hans gjerning mislykkes.

Den lærdom som Peter mottok av Kristus ved Galileasjøen, førte han med seg hele livet igjennom. Ledet av Den Hellige Ånd skrev han til menighetene:

"De eldste hlant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at dere blir mønster for hjorden; og når Overhyrden åpenbares, skal dere få ærens uvisnelige krans." 1 Pet. 5, 1-4. .

Fåret som har forvillet seg bort fra hjorden, er den mest hjelpeløse av alle skapninger. Det må opsøkes, for det kan ikke finne veien hjem. Slik er det med den Sjel som har vundret bort fra Gud; den er likså hjelpeløs som det tøpte far, og dersom ikke Gud i sin 'kjærlighet kommer den til hjelp, kan den aldri finne veien tilbake til ham. Hvillken medledenhet, hvilken sorg og hvilken utholdenhet bør da ikke underhoden legge for dagen i sin søkning etter fortapte sjeler! Hvor villig bør han ikke være til å tåle selvfornektelse, møye og savn!

Det er trang til hyrder som under Overhyrdens velledning vil søke etter de fortapte og bortkomne. Dette betyr at fysisk ubehag må bæres og makelighet oppofres; Det betyr øm omsorg for de villfarende, en guddommelig medlidenhet og overbærenhet. Det krever at man har et øre som deltagende kan lytte til hjerteknusende omtale av urett, av nedverdigelse, av fortvilelse og elendighet.

Den sanne hyrdes ånd er selvforglemmelsens ånd. Han taper sitt jeg av syne for å kunne gjøre Guds gjerninger. Ved ordets forkynnelse og ved personlig arbeid i hjemmene lærer han deres trang, deres sorger og deres prøvelser å kjenne; og idet han samarbeider med ham som bærer vare byrder, tar handel med dem i deres trengsler, trøster dem i deres nød, lindrer deres sjelehunger og vinner deres hjerter for Gud. I denne gjerning ledsages predikanten av himmelske engler, og han blir selv undervist og opplyst om sannheten som gjør en vis til salighet. ***

I vår virksomhet vil bestrebelse for den enkelte utrette mer enn vi kan beregne. Det er som følge av mangel på slikt arbeid at sjeler går fortapt. En eneste sjel er av uberegnelig verdi; Golgata forteller hva den er verd. En sjel som vinnes for Kristus vil bli et middel til å vinne andre, og det vil bli en stadig voksende høst av velsignelse og frelse.

neste kapitel