| Evangeliets tjenere kapitel 4. Fra side 21. Fra side 30 i den engelske utgave. |
(21)Paulus skrev til Timoteus: "Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vrer rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!” 2 Tim. 4, 1. 2. rett (21)Denne høytidelige befaling til en som var så nidkjær og trofast som Timoteus, er et kraftig vitnesbyrd om hvor viktig og ansvarsfull den gjerning er som påhviler en evangeliets forkynner. Idet Paulus stiller Timoteus fram for Guds domstol, pålegger han ham å forkynne ordet, ikke menneskers påstander og skikker, og å være rede til å vitne for Gud når som helst det måtte tilby seg en anledning - for store forsamlinger og i private kretser, ved veien og ved amen, til venner og til fiender, under trygge forhold, eller når han var utsatt for gjenvordigheter og farer, forsmedelse og tap. rett (21)Av frykt for at Timoteus' milde, ettergivende sinnelag skulle lede ham til å vike tilbake for en vesentlig del av sin gjerning, formante Paulus ham til med troskap å straffe synden og endog strengt irettesette dem som hadde gjort seg skyldig i grove forseelser. Men dette skulle han gjøre "med all langmodighet og lære". Han skulle legge Kristi tålmodighet og kjærlighet for dagen og forklare og håndheve sine irettesettelser med Ordets sannheter. rett (21)Å hate og straffe synd og samtidig vise bannhjertighet og mildhet mot synderen er vanskelig. Jo mer alvorlige vi er i vår streben etter selv å oppnå hellighet i hjerte og i vandel, desto skarpere blir vår oppfatning av synd, og desto mer bestemt vil vi misbillige den. Vi må vokte oss for utilbørlig strenghet mot den feilen de; men vi må også passe på ikke å tape syndens overvettes syndighet av syne. Det er nødvendig å vise kristelig tålmodighet og kjærlighet mot den som gjør fetl; men det er også fare for at en kan vise så me en fordragelighet overfor hans forseelse at han vil komme til å betrakte seg selv som en som ikke fortjener irettesettelse, og derfor vil forkaste den som upåkrevd og urettferdig. rett (22)Byrde for sjeler (22)John Welch, en evangeliets forkynner, nærte en så tung byrde for sjeler at han ofte sto opp om natten for å be til Gud om deres frelse. Ved en viss anledning tigget hans hustru ham om å ta hensyn til sin helse og ikke på vågsom måte utsette seg for fare. Hans svar var: "Kvinne! jeg har tre tusen sjeler å svare for, og jeg vet. ikke hvordan det står til med dem." rett (22)I en landsby i Ny-England holdt man på å grave en brønn. Da arbeidet var nesten ferdig, styrtet jorden sammen og begravde en mann som ennå befal1t seg på bunnen. Det ble øyeblikkelig sendt bud rundt omkring, og håndverkere, bønder, kjøpmenn og jurister skyndte seg til stedet for å hjelpe. Rep, stiger, spader og skovler ble brakt av ivrige, beredvillige hender. "Redd ham, å, redd ham b ble det ropt. rett (22)Mennene arbeidet med fortvilt energi til svetten skyllet av dem og armene rystet av anstrengelse. Til sist drev de ned et rør, og gjennom dette ropte de ned til mannen at han måtte svare, dersom han var i live. Svaret kom: "Jeg lever, men skynd dere! det er fryktelig her nede.” Med gledesrop tok de fatt igjen, inntil de endelig nådde ned til ham og fikk reddet ham. Og det frydeskrik som nå lød, syntes å trenge igjennom til selve himmelen. "Han er reddet!" lød det gjennom hver eneste gate i byen. rett (22)Var det for stor en iver og interesse, for stor en begeistring som ble lagt for dagen for å redde et eneste menneske 1 Sikkert ikke. Men hva er vel tapet av det timelige liv å regne for i sammenligning med tapet av en sjel! Dersom fare for at et liv kan gå til spille, formår å vekke så sterke følelser i menneskehjerter, bør så ikke tapet av en sjel vekke enda større iver hos dem som gir seg ut for å forstå hvilken fare de er i som er borte fra Kristus 1 Skal ikke Guds tjenere vise likså megen nidkjærhet i arbeidet for sjelers frelse som det ble vist for den manns liv som lå begravd i en brønn. rett (23)Hunger etter livets brød (23)Det er behov for menn med tro, menn som ikke bare vil preke, men som vil betjene folket. Det trenges menn som daghg vandrer med Gud, som har en levende forbindelse med himmelen, og hvis ord eier kraft til å overbevise hjertene fredikanter bør ikke virke for å kunne stille sine talenter og åndsevner til skue, men for at sannheten kan trenge inn i sjelen som en pil fra den Allmektige. rett (23)Etter å ha holdt et bibelsk foredrag som brakte dyp overbevisning til en av tilhørerne, ble predikanten møtt med dette spørsmål: ”Tror De virkelig på hva De sa i Deres preken selvfølgelig," svarte han. ”Men forholder det seg da virkelig slik?" spurte den engste lige spørger. ”Selvfølgelig” svarte predikanten, idet han grep etter bibelen sin. Derpå utbrøt mannen: .Ja, hvis dette er sannheten, hva skal så vi gjøre!. rett (23) "Hva skal vi gjøre!" tenkte predikanten - "vi?" Hva komne vel mannen mene? Men spørsmålet tvang seg inn i hans sjel. Han gikk bort for å be Gud om å si ham hva han skulle gjøre. Og mens han ba, kom den tanken til ham med overveldende styrke at han jo hadde evighetens høytidelige realiteter å framholde for en døende verden. I tre uker var hans plass på talerstolen tom. Han søkte etter et svar på spørsmålet: .Hva skal vi gjøre?" rett (23)Predikanten vendte tilbake til sin gjerning med en salving fra den Hellige. Han innså at hans tidligere forkynnelse hadde gjort hte mntrykk på hans tilhørere. Nå kjente han hvor forferdelig tung byrden for sjeler er. Da han trådte opp på prekestolen sin igjen, var han ikke alene. Det var et stort arbeid som skulle utføres, men han visste at Gud ikke ville svikte ham. For sine tilhørere opphøyde han Frelseren og hans makeløse kjærlighet. Det ble en åpenbaring av Guds Sønn, og det oppsto en vekkelse som bredte seg til de omliggende menigheter. rett (24)Viktigheten av Kristi gjerning (24)Guddommelig kraft er det eneste som vil smelte synderens hjerte og føre ham som en botferdig til Kristus. Ingen stor reformator eller lærer, hverken Luther, Melanehthon, Wesley eller Whitefield, kunne av seg selv ha vunnet adgang til hjertene eller ha utrettet det som disse menn utførte. Men Gud talte gjennom dem. Menneskene kunne kjenne innflytelsen av en høyere kraft og bøyde seg uvilkårlig for den. De som glemmer seg selv og stoler på at Gud vil gi dem framgang i virksomheten for sjelers frelse, vil også i vår tid få guddommelig bistand, og deres møye vil få herlige følger til sjelers frelse. rett (24)Jeg føler meg tvunget til å si at mange av våre predikanters arbeid mangler kraft. Gud venter på å kunne utgyte sin nåde over dem, men de blir ved å la det gå den ene dagen etter den andre og har bare en kald tro som ikke er noe annet enn et navn. De framholder sannhetens teori, men framstiller den uten den levende kraft som følger med en forbindelse med himmelen, og som bærer det talte ord inn i menneskenes hjerter. De er halvt i søvne, mens det overalt omkring dem finne sjeler som går fortapt i mørke og villfarelse. rett (25)Guds tjenere! søk med hjerter som gløder av kjærlighed til Kristus og til deres medmennesker, å vekke dem som e døde i overtredelser og synder! La eders alodige forestillinge og advarsler trenge irm i disse menneskers samvittighet. La eders brennende bønner smelte hjertene hos dem og lede der i botferdighet til Frelseren. Dere er Kristi sendebud som sk, forkynne hans budskap om frelse. Husk på at mangel på gudhengivenhet og visdom hos dere kan vippe vektskålen for en sjel og sende vedkommende inn i den evige død. Dere har ikke råd til å være etterlatne og likegyldige. Dere behøver kraft, og denne kraft er Gud villig til å gi dere uten karrighet. Det eneste han krever, er et ydmykt, botferdig hjerte som er villig til å tro på hans løfter og ta imot dem. Dere behøver bare å bruke de midler som Gud har gjort tilgjengelige for dere, og da vil dere få velsignelsen. rett |