Evangeliets tjenere kapitel 40. Fra side 142.     Fra side 194 i den engelske utgave.tilbake

Betydningen av personlig bestrebelse

De som har gjort størst framgang i sjelevinnende arbeid, har vært menn og kvinner som ikke skrøt av sin dyktighet, men som i ydmykhet og tro søkte å hjelpe sine omgivelser. Jesus utførte nettopp et slikt arbeid. Han kom i nær forbindelse med dem som han ønsket å nå. Hvor ofte hendte det ikke at han, omgitt av noen få, ga sin undervisning, mens den ene etter den andre av dem som gikk forbi, stanset for å lytte, inntil en store skare med forundring og ærefrykt hørte den himmelsendte Lærerens ord!

Den samaritanske kvinne
Kristus ventet ikke til forsamlinger møtte opp. Noen av de herligste sannheter han framholdt, ble talt til enkeltpersoner. Hør hans vidunderlige ord til den samaritanske kvinne. Han satt ved Jakobs brønn da kvinnen kom for å hente vann. Til hennes forbauselse ba han henne om en tjeneste. "Gi meg å drikke!" sa han. Han behøvde en kjølig drikk, og han ønsket dessuten å åpne adgangen til å gi henne livets vann.

"Hvorledes kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?" sa hun. "For jøder har ikke samkvem med samaritaner."

Jesus svarte: "Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke! da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann. . . . Enhver som drikker av dette vann, skal tørste igjen; men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv."

Hvor megen interesse Jesus viste for denne ene kvinne! Hvor alvorlige og talende var ikke hans ord! De grep til hørerens hjerte. Hun glemte sitt ærend til brønnen og gikk inn i byen og sa til sine venner: "Kom og se en mann som har sagt meg alt jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?" (Se Joh. 4,7-29.)

Mange forlot sitt arbeid for å gå til den fremmede ved Jakobs brønn. De bestormet ham med spørsmål og tok med iver imot hans forklaring av mange ting som hadde vært dunkle for dem. De lignet mennesker som fulgte en plutselig lys stråle inntil de kom ut i dagen.

Resultatet av Jesu gjerning mens han trett og sulten satt der ved Jakobs brønn, ble en vidtomfattende velsignelse. Denne ene sjel som han søkte å hjelpe, ble et middel til å nå andre og lede dem til Frelseren. Dette er alltid den måten hvorpå Guds verk har gjort framgang i verden. La ditt lys skinne, så vil andre lys bli tent.

Guds tjenere må alltid stå i beredskap, ferdige til tjeneste på et øyeblikks varsel. Mine brødre, fra time til time vil det tilby seg anledninger for dere til å tjene Gud. Anledningene kommer og går stadig. Vær alltid ferdig til å gjøre det mest mulige ut av dem. Denne anledningen til å tale livets ord til en og annen trengende sjel vil kanskje aldri komme igjen; la derfor ingen våge å si: "Jeg ber deg, ha meg unnskyldt!" Spill ingen leilighet til å kunngjøre Kristi uransakelige rikdom for andre; for en leilighet som engang forsømmes, er kanskje ugjenkallelig tapt.

En fordeling av arbeidet
En alvorlig og kanskje uanet hindring for sannhetens framgang finnes i våre menigheter. Når det blir gjort en anstrengelse for å framholde vår tro for vantroende mennesker, holder menighetens medlemmer seg altfor ofte tilbake, som om det ikke interesserte dem, og lar hele byrden hvile på predikanten. Av denne grunn har våre dyktigste predikanters arbeid somme tider båret liten frukt. De aller beste prekener kan bli holdt, og budskapet kan være akkurat hva folket behøver, og likevel vinnes det ingen sjeler som kan bæres fram som kornbånd for Kristus.

Når det virkes på steder hvor det allerede finnes noen som er i troen, bør predikanten til å begynne med ikke så meget søke å omvende de vantro som å opplære menighetens medlemmer til tilfredsstillende samarbeid. La ham virke for dem personlig og bestrebe seg for å få dem til selv å søke en dypere erfaring og til å virke for andre. Når de er beredt til å støtte predikanten med sine bønner og sitt arbeid, vil hans bestrebelser ha større framgang.

-----------

Noe varig kan ikke ntrettes for menigheter på forskjellige steder med mindre de kan vekkes opp til forståelse av at det hviler et ansvar på dem. Enhver som er et lem på legemet, bør føle at hans egen sjels frelse avhenger av hans egen personlige bestrebelse. Sjeler kan ikke frelses uten anstrengelse. Predikanten kan ikke frelse folket. Han kan være et middel hvorigjennom Gud vil meddele lys til sitt folk; men etter at lyset er gitt, overlates det til folket å tilegne seg dette lyset og så i sin tur la det skinne for andre. - Testimonies II, side 121. .

Opplæring av medhjelpere i menigheten
Predikanten bør ikke anse det som sin plikt å være den eneste som skal tale og arbeide og be; han bør opplære medhjelpere i hver menighet. La forskjellige etter tur lede møtene og holde bibellesninger; derved vil de gjøre bruk av de talenter som Gud har gitt dem, og på samme tid oppnå en utdannelse som arbeidere.

"I noen henseender inntar sjelehyrden en lignende stilling som formannen i en gruppe arbeidsmenn eller som kapteinen ombord på et skip. Det ventes av dem at de skal sørge for at de menn som de er satt til å ha oppsyn med, utfører det anviste arbeid korrekt og punktlig, og bare i nødsfall skal de beskjeftige seg med detaljer.

Eieren av en stor mølle fant engang sin bestyrer nede i hjulrommet, der han holdt på å gjøre en enkel reparasjon, mens et halvt dusin arbeidere sto som ledige tilskuere. Etter å ha satt seg inn i saken for å forvisse seg om at ingen urett ble begått, kalte eieren denne formann opp på sitt kontor og ga ham avskjed med full betaling. Forbauset ba formannen om en forklaring, og denne ble gitt i følgende ord: "Jeg ansatte Dem til å holde seks mann i arbeid. Jeg fant de seks stående ledige, mens De utførte en manns arbeid. Det De utførte, kunne hvem som helst av de seks ha gjort like godt. Jeg har ikke råd til å lønne syv mann for at De kan lære seks å stå ledige."

Denne hendelsen kan ha sin gyldighet i noen tilfelle, i andre derimot ikke. Men mange predikanter kommer til kort deri at de ikke forstår eller ikke forsøker å få alle medlemmene til å ta aktiv del i menighetens forskjellige gjøremål. Dersom hyrdene la seg mer etter å holde sin hjord i virksomhet, ville de utrette mer godt og få mer tid til lesning og til misjonsbesøk og ville derved også nnngå m;tnge årsaker til rivninger."

Av mangel på erfaring vil noen begå feil, men man bør på en vennlig måte vise dem hvordan de kan gjøre sitt arbeid bedre. På den måten kan en hyrde opplære menn og kvinner til å bære ansvar i den gode gjerningen, som lider så sterkt av mangel på arbeidere. Vi behøver menn som kan ta på seg ansvar; og den beste måten hvorpå de kan vinne den erfaringen de behøver, er at de med hjerte og sinn tar del i arbeidet.

Reddet ved å hjelpe en annen
En virksom menighet er en voksende menighet. For medlemmene virker det som en stimulans og et styrkemiddel il hjelpe andre. Jeg har lest om en mann som en vinterdag på en reise gjennom snøskavler stivnet av kulden som nesten umerkelig tok kreftene fra ham. Han var nær ved å fryse ihjel og holdt på å oppgi kampen for livet, da han hørte støyen fra en medreisende som også var nær ved å omkomme av kulde. Hans medfølelse ble vekt, og han bestemte seg for å ville redde ham. Han gnidde den ulykkelige manns iskalde lemmer og fikk ham etter betydelig anstrengelse reist opp på føttene. Da den syke ikke kunne stå, bar han ham på kjærlige armer gjennom de selvsamme skavlene som han hadde ment han aldri kunne komme igjennom alene.

Da han hadde båret sin medreisende til et trygt sted, gikk den sannhet opp for ham at ved å redde sin neste hadde han også reddet seg selv. Hans alvorlige anstrengelse for å hjelpe en annen hadde satt fart i blodet som holdt på å stivne i hans årer, og sendt en sunn varme ut til alle deler av hans legeme.

Den lærdommen at vi ved å hjelpe andre også selv blir hjulpet, må gjennom tale og eksempel innprentes hos de unge i troen for at de må kunne oppnå de beste resultater i sin kristelig, erfaring. La de motløse, de som er tilbøyelige til, å mene at veien til evig liv er prøvende og vanskelig, ta fatt på å hjelpe andre. Slike bestrebelser vil, sammen med bønn om guddommelig lys, få deres egne hjerter til å banke under Guds nådes livgivende innflytelse og fa deres kjærlighet til å gløde med mer guddommelig varme. Hele deres kristenliv vil bli mer virkelig, mer alvorlig, mer hengitt til bønn.

La oss huske at her på jorden er vi pilegrimer og fremmede som søker et bedre land, det er et himmelsk. De som har forent seg med Herren i tjenestens pakt, står under forpliktelse til å samvirke med ham i arbeidet for sjelers frelse. La menighetsmedlemmer gjennom uken gjøre sin del med troskap og på sabbaten omtale sine erfaringer. Møtet vil da bli som mat i rette tid og bringe alle de tilstedeværende nytt liv og ny styrke. Når Guds folk innser hvor påtrengende nødvendig det er å virke som Kristus virket for synderes omvendelse, da vil de vitnesbyrd som de avlegger under gudstjenester på sabbaten, være fylt med kraft. Med glede vil de bære vitnesbyrd om det dyrebare ved den erfaringen som de har vunnet ved å virke for andre.

Menigheten som et hellig tillitsverv
Ved sin himmelfart overlot Kristus menigheten og alle dens interesser som et hellig tillitsverv til sine etterfølgere. Og menighetens arbeid skal ikke overlates til predikanten alene eller til noen få ledende menn. H vert medlem bør føle at det har inngått en høytidelig pakt med Herren om å virke for Guds saks høyeste interesser til alle tider og under alle forhold. Enhver bør ha en eller annen del å gjøre, en eller annen byrde å bære. Dersom alle menighetsmedlemmer følte et personlig ansvar, ville det skje større framgang i åndelige anliggender. Den byrde av høytidelig ansvar som hviler på dem, ville lede dem til ofte å søke Gud om styrke og nåde.

Menighetens sanne karakter måles ikke ved den høye bekjennelsen som den fører, eller med de navn som er skrevet i dens bøker, men med hva den virkelig utretter for Mesteren, med dens antall av iherdige, trofaste arbeidere. Personlig, uegennyttig bestrebelse vil utrette mer for Kristi sak enn det kan utføres ved prekener eller læresetninger.

La predikantene lære menighetens medlemmer at de for å kunne vokse i åndelighet må bære den byrden som Herren har lagt på dem - den byrden å lede sjeler til sannheten. De som ikke fyller sitt ansvar, bør man besøke, be med dem og arbeide for dem. Opplær ikke folket til, å være avhengig av dere som predikanter; lær dem derimot at de skal bruke sine talenter til å bringe sannheten til sine omgivelser. Når de således virker, har de himmelske engler til medarbeidere, og de vil oppnå en erfaring som vil forøke deres tro og gi dem et fast holdepunkt i Herren.

neste kapitel