Evangeliets tjenere kapitel 44. Fra side 158.     Fra side 213 i den engelske utgave.tilbake

Forbønn for de syke

Det som evangeliet i selve hovedsaken går ut på, er gjenoppretting, og Frelseren ønsker at hans tjenere skal oppfordre de syke, de håpløse og de plagede til å gripe hans styrke. Guds tjenere er de rør hvorigjennom hans nåde flyter, og gjennom dem ønsker han å gjøre bruk av sin helbredende kraft. Det er deres gjerning å bære de syke og de lidende til Frelseren på troens armer. De bør leve ham så nær og åpenbare virkningen av hans sannhet så klart i sitt livat han kan gjøre dem til velsignelse for dem som behøver legemlig så vel som åndelig lægedom.

Det er vår forrett å be med de syke og å hjelpe dem til å gripe fatt i troens kjede. Guds engler er meget nær hos dem som således tjener lidende mennesker. Det gudhengivne Kristi sendebud som, når de syke henvender seg til ham, søker å knytte deres tanker til guddommelige virkeligheter, utfører en gjerning som vil bestå i all evighet. Og når han nærmer seg den syke med et trøstefullt håp som er oppnådd ved troen på Kristus og ved tilegnelsen av de guddommelige løfter, blir hans egen erfaring stadig rikere og rikere på åndelig styrke.

Mangen besværet sjel, som lider legemlige følger. av langvarig overtredelse, roper med våknet samvittighet: "Herre, vær meg synder nådig; gjør meg til ditt barn!" Da er det at predikanten, sterk i troen, bør være rede til å kunne fortelle den lidende at det er håp for den botferdige, og at i Jesus kan enhver som lengter etter å få hjelp og å bli tatt imot, finne befrielse og fred. Den som i saktmodighet og kjærlighet således bringer evangeliet til den plagede sjel som i så høy grad behøver dets budskap om håp, er et talerør for Ham som ga seg selv for menneskene. Når han taler tjenlige ord som bringer hjelp, og når han oppsender bønn for den som ligger på smertens leie, så vil Jesus gjøre den virkningsfull. Gud taler gjennom menneskelige lepper. Hjertet blir påvirket. Det menneskelige bringes i berøring med det guddommelige.

Predikanten bør av erfaring forstå at Kristi nådes lindrende kraft bringer helse og fred og en fylde av glede. Han bør kjenne Kristus som den som har innbudt de trette og de betyngede til å komme til ham og finne hvile. La ham aldri glemme at Frelserens kjærlige nærvær alltid over ethvert menneskelig redskap som er beskikket av Gud til å meddele åndelig velsignelse. Erindringen om dette vil gjøre hans tro levende og hans bønner alvorlige.

Til dem som henvender seg til ham om hjelp, vil han da kunne meddele Guds sannhets helsebringende kraft. Han kan tale om de helbredelseshandlinger som Kristus utførte, og lede de sykes tanker hen til Ham som Den store lægen, han som er lys og liv så vel som trøst og fred. Han kan fortelle dem at de behøver ikke å fortvile, at Frelseren elsker dem, og at hvis de overgir seg til ham, vil de erfare hans kjærltghet, hans nåde og hans oppholdende kraft. La ham tilskynde dem til å hvile på Guds løfter i bevisstheten om at ha? som ga disse løfter, er vår beste og mest trofaste venn. Nar han søker å vende deres hu til himmelen, vil han finne at tanken om den ømme medlidenhet hos Ham som vet nøyaktig hvordan den lægende balsam skal brukes, vil skaffe de syke en kjensle av hvile og ro.

Predikanten bør av erfaring forstå at Kristi nådes Den guddommelige lægen er til stede i sykevæelset; han hører hvert ord i de bønner som oppsendes til ham i den sanne troens enfoldighet. Hans disipler i dag skal be for de syke like visst som disiplene fordum gjorde. Og helbredelser vil skje; for "troens bønn skal hjelpe den syke". Jak. 5, 15.

-----------

I Guds Ord finner vi undervisning angående særskilt bønn om helbredelse for de syke. Men det å framlegge slik bønn er en overmåte høytidelig handling som man ikke bør foreta uten etter omhyggelig overveielse. Det som i mange tilfelle hvor det blir bedt om helbredelse for syke, kalles tro, er intet mindre enn formastelighet.

Mange mennesker påfører seg selv sykdom ved å følge sine egne lyster. De har ikke levd i samsvar med naturens lov eller strengt fulgt prinsippene for renhet. Andre har tilsidesatt sunnhetslovene i sine vaner med hensyn til spise og drikke, klesdrakt eller arbeid. Ofte er det en eller annen last som er årsaken til sjelelig eller legemlig svekkelse. Dersom disse mennesker gjenvant heisens velsignelse. så ville mange av dem fortsette i den samme ubekymrede overtredelse av Guds naturlige og åndelige lover ut fra det resonnement at dersom Gud helbreder dem som svar på bønn, så har de frihet til å bli ved med sine usunne vaner og utøylet å føye en fordervet appetitt. Dersom Gud gjorde et under ved å gjengi disse mennesker helsen, ville han oppmuntre til synd.

Det er spilt arbeid å lære folk å se hen til Gud som en læge for deres skrøpeligheter dersom de ikke også lærer å avlegge usunne vaner. For å kunne få hans velsignelse som svar på bønn må de høre opp med å gjøre det onde og lære å gjøre det gode. Deres omgivelser må være sanitære, deres livsvaner riktige. De må leve i samsvar med Guds lov, både den naturlige og den åndelige.

Synds bekjennelse
For den, som ønsker forbønn for å gjenvinne sin helse, bør det gjøres klart at overtredelse av Guds lov, være seg den . naturlige eller den åndelige, er synd, og at synden må bekjennes og avlegges før de kan få hans velsignelse. Skriften byr oss: "Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli lægt!" Jak. 5, 16. Framhold følgende tanker for den som ønsker forbønn: "Vi kan ikke lese hva som er i hjertet, eller kjenne de skjulte ting i ditt liv. Disse kjennes bare av deg selv og av Gud. Dersom du angrer dine synder, så er det din plikt å bekjenne dem."

Synds bekjennelse
Synd av privat art må bekjennes for' Kristus, den eneste Mellommannen mellom Gud og mennesker. For "om noen synder, .da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige". Enhver synd er en forbrytelse mot Gud og må bekjennes for ham gjennom Kristus. Hver åpenbar synd må bekjennes likeså åpenbart. Urett begått mot et medmenneske bør ordnes med den som er blitt forurettet. Hvis noen som søker helbredelse, har gjort seg skyldig i ond tale, hvis de har sådd splid i hjemmet, i nabolaget eller i menigheten og har voldt uenighet og tvedrakt, eller dersom de ved en dårlig vandel har ledet andre til å synde, må disse ting bekjennes for Gud og for dem man har syndet imot. "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." l Joh. 2, l; l, 9.

Når enhver urett er blitt ordnet, kan vi i stille tro legge den sykes trang fram for Gud, etter som hans Ånd måtte antyde. Han kjenner hvert menneske ved navn og sørger for hver enkelt som om det ikke fantes et annet menneske på jorden for hvem han ga sin elskede Sønn. Fordi Guds kjærlighet er så stor og så usvikelig, bør de syke oppmuntres til å forlate seg på ham og være ved godt mot. Å nære engstelse for deres egen tilstand bidrar til å framkalle svekkelse og sykdom. Dersom de vil heve seg opp over nedtrykthet og tungsinn vil deres utsikt til helbredelse være større; for "Herrens øye ser til dem som frykter ham, som bier å hans miskunnhet. Sal. 33,18

Hengivenhet under Guds vilje
Ved forbønn for de syke bør det erindre. at "vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det". Rom. 8, 26. Vi vet ikke om den velsignelse vi ønsker, vil være det beste eller ikke. Derfor bør våre bønner innebære denne tanken: "Herre, du kjenner enhver sjelens hemmelighet. Du kjenner disse> mennesker. Jesus, deres talsmann, ga sitt liv for dem. Hans kjærlighet til dem er større enn vår på noen mulig måte kan bli. Hvis det derfor tjener til din ære og til beste for disse mennesker, så ber vi i Jesu navn at de må gjenvinne sin helse. Er det ikke din vilje at de blir friske igjen, ber vi deg om at din nåde må trøste dem og din nærværelse holde dem oppe i deres lidelser."

”Gud kjenner enden fra begynnelsen av. Han kjenner alle menneskers hjerter. Han kjenner enhver sjelens hemmelighet. Han vet om de som det blir holdt forbønn for, ville kunne bære eller ikke bære de prøver som ville komme til dem hvis de ble i live. Han vet hvorvidt deres liv ville bli en velsignelse eller en forbannelse for dem selv og for verden. Dette er en grunn hvorfor vi når vi oppsender våre bønner, bør si: "Dog, skje ikke min vilje, men din!" Disse ord tilføyde Jesus som uttrykk for sin underkasteIse under Guds visdom og vilje da han i Getsemane ba: "Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå meg forbi!" Luk. 22, 42; Matt. 26, 39. Og dersom disse ord sømmet seg for ham, Guds Sønn, hver meget mer sømmer de seg ikke på svake, fcilende, dødeliges lepper!

Den riktige framgangsmåten er at vi legger våre ønsker fram for vår allvise himmelske Far og så i fullkommen tillit hetror alt i hans hånd. Vi vet at Gud hører oss når vi ber i overensstemmelse med hans vilje. Men å trenge på med våre bønner uten en ydmyk ånd er ikke rett; våre påkallelser må ikke anta form av befaling, men av forbønn.

I noen tilfelle kan det skje at Gud på en uttalt måte virker ved sin guddommelige kraft for å gjenopprette sunnheten. Men ikke alle syke blir helbredet. Mange legges til hvile for å sove i Jesus. På Patmos-øya ble det pålagt Johannes å skrive: "Salige er de døde som dør i Herren heretter! Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt arbeid; for deres gjerninger følger med dem." Åp. 14, 13. Av dette ser vi at om noen ikke får sin sunnhet tilbake, så bør de ikke av den grunn ansees for il mangle tro.

Vi ønsker alle å få øyeblikkelige og direkte svar på våre bønner, og vi fristes til å bli motløse når bønnhørelsen lar vente på seg eller kommer i en uventet form. Men Gud er for vis og for god til alltid å besvare våre bønner akkurat på den tiden og den måten som vi gjerne vil. Han vil gjøre noe mer og bedre for oss enn å imøtekomme alle våre ønsker. Og fordi vi kan stole på hans visdom og kjærlighet, bør vi ikke be ham om å rette seg etter vår vilje, men søke å sette oss inn i hans forsett og å fullbyrde dette. Våre ønsker og interesser bør fortape seg i hans vilje.

Disse erfaringer som prøver troen, er til vår fordel. Ved dem blir det åpenbart om vår tro er sann og oppriktig og hviler på Guds Ord alene, eller om den er beroende av omstendigheter og derfor er usikker og foranderlig. Troen styrkes ved øvelse. Vi må la tålmodighet føre til fullkommen gjerning og huske at det er dyrebare løfter i Skriften for dem som bier på Herren.

Ikke alle forstår disse prinsipper. Mange som ber om Herrens lægende nåde, mener at de må ha et direkte og øyeblikkelig svar på sine bønner, for ellers er deres tro mangelfull. Av denne grunn behøver de som er svekket av sykdom, å bli veiledet med klokskap, for at de må kunne handle forstandig. De bør ikke overse sine plikter overfor de venner som kommer til å overleve dem, eller unnlate å bruke naturens midler til gjenopprettelse av sunnheten.

Ikke Her er man ofte i fare for å begå feil. I tro på at de skal bli helbredet ved bønn, er det noen som er redd for å gjøre noe som kunne tyde på at de mangler tro. Men de bør ikke forsømme å ordne sine anliggender slik som de ville ønske dem ordnet hvis døden skulle rive dem bort. Heller ikke bør de frykte for å tale oppmuntrende eller å gi de råd som de i skilsmissens stund ønsker å gi uttrykk for til sine kjære.

Bibelske eksempler på bruk av lægemidler
De som søker helbredelse ved bønn, bør ikke unnlate å gjøre bruk av de lægemidler som de har adgang til å bruke slike midler som Gud har skaffet til lindring av smerte og til å stå naturen bi i dens helbredelsesverk, er ikke en fornektelse av troen. Det er ingen fornektelse av troen å samarbeide med Gud og å stille seg under de forhold som er mest gunstige for helbredelse. Gud har lagt det i vår makt å skaffe oss kunnskap om livets lover. Denne kunnskap er gjort til gjengelig for oss for at vi skal gjøre bruk av den. Vi bør nytte ethvert hjelpemiddel til sunnhetens gjenopprettelse, utnytte enhver mulig fordel og arbeide i harmoni med naturens lover. Når vi har bedt om helbredelse for de syke. kan vi arbeide med så meget større energi, og takke Gud for at vi har den forrett å kunne samarbeide med ham, og be om hans velsignelse over de midler som han selv har skaffet til veie.

Vi har Guds Ords hjemmel for bruken av lægende midler. Esekias, konge i Israel, var syk, og en Guds profet brakte ham det budskapet at han skulle dø. Han ropte til Herren, og Herren hørte sin tjener og sendte ham det budskap at det var lagt femten år til hans levetid. Et Guds ord ville jo ha helbredet Esekias øyeblikkelig; men det ble gitt særlige anvisninger: "De skulle hente en fikenkake og legge den som plaster på byllen, så han kunne bli frisk igjen." Es. 38, 21.

Ved en leilighet smurte Kristus en blind manns øyne med en deig og befalte ham: "Gå og vask deg i dammen Siloa. . . . Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende." Joh. 9, 7. Denne helbredelse kunne vært utført bare ved Den store læges kraft; men Kristus gjorde bruk av naturens enkle midler. Mens han ikke bifalt bruken av medikamenter, godkjente han bruken av enkle og naturlige lægemidler.

Når vi har bedt om helbredelse for de syke, så la oss ikke tape troen på Gud uansett hva utfall saken kan få. Dersom det kreves av oss at vi skal miste noen av våre kjære, så la oss ta imot den bitre kalk og huske at det er Faderens hånd som holder den opp til våre lepper. Men dersom helsen gjenvinnes, må det ikke glemmes at den som har fått helbredelse, er kommet under nye forpliktelser til Skaperen. Da de ti spedalske ble renset, var det bare en som kom tilbake for å finne Jesus og gi ham ære. La ingen av oss ligne de ubetenksomme ni, hvis hjerter forble uberørt av Guds barmhjertighet. "All god og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Fader, hos hvem det ikke er forandring eller skiftende skygge." Jak. I, 17. - Ministry of Healing, side 227-233.

neste kapitel