Evangeliets tjenere kapitel 46. Fra side 166.     Fra side 224 i den engelske utgave.tilbake

Midler til støtte tor evangeliets gjerning

Herren har gjort evangeliets forkynnelse avhengig av hele sitt folks arbeid og frivillige gaver. Den som forkynner nådens budskap til falne mennesker, har også en annen gjerning å utføre, nemlig å vise folket at det er deres plikt å støtte Guds sak med sine midler. Han må lære dem at en del av deres inntekter hører Gud til og skal helliges til hans gjerning. Denne undervisning bør han framholde både ved forskrift og ved sitt eksempel; han bør passe på at han ikke ved sin egen Guds handlemåte svekker kraften i sin undervisning.

Det som i samsvar med Skriften er blitt lagt til side som hørende Herren til, utgjør evangeliets inntekt og er ikke lenger vårt. For et menneske å ta fra Guds forrådshus for å tjene seg selv eller for å tjene andre i deres timelige beskjeftigelse er intet mindre enn helligbrøde. Noen har gjort seg skyldig i å fjerne fra Guds alter det som uttrykkelig var helliget til ham. Alle bør betrakte denne sak i det rette lys. La ingen når han kommer i en vanskelighet, ta penger som er helliget til religiøse formål, og bruke dem til sin egen fordel og herunder berolige sin samvittighet ved å si at han vil betale det tilbake engang i framtiden. Det er langt bedre å skjære ned utgiftene i sam svar med ens inntekt og sette tæring etter næring enn å bruke Herrens penger til timelige formål.

Bruken av tienden
Gud har gitt særskilt veiledning med hensyn til bruk av tienden. Det er ikke hans hensikt at hans verk skal forkrøples av mangel på midler. For at det ikke skal handles på slump og bli begått feil, har han gjort vår plikt i disse punkter meget klar. Den del Gud har forbeholdt seg selv, må ikke brukes til noe annet formål enn det som han har anvist. La ikke noen mene seg berettiget til å holde tienden tilbake for å bruke den etter eget skjønn. De må ikke benytte den til seg selv i påkommende tilfelle, og heller ikke bruke den som de måtte finne passende, ikke engang til noe som de kanskje anser for å være Herrens verk.

Predikanten bør ved forskrift og eksempel opplære folket til å betrakte tienden som hellig. Han bør ikke mene at fordi han er predikant, kan han holde den tilbake og bruke den etter sitt eget skjønn. Den er ikke hans. Han har ikke lov til å tilegne seg det som han mener tilkommer ham. Han må ikke bruke sin innflytelse til gunst for noen plan som villede tiende og gaver som er helliget til Gud, bort fra deres rette anvendelse. De skal anbringes i Guds forrådshus og ansees for å være helliget til hans tjeneste, slik som han har bestemt. . . .

Gud vil at alle hans husholdere skal være nøyaktige i overholdelsen av guddommelige forordninger. Som menneskelige redskaper må de ikke sette Herrens planer til sidst ved å utføre en eller almen godgjørenhetshandling eller ved å gi en gave eller et offer når som helst eller på den måten som de måtte finne passende. Det er meget dårlig gjort av mennesker å søke å forbedre Guds plan og finne på et surregat for denne idet de ved leilighet på slump sammenfatter sine gode innskytelser i et gjennomsnitt og lar disse oppveie Guds fordringer." Gud oppmaner alle til å bruke sin innflytelse til støtte for hans egen forordning. Han har kunngjort sin plan, og alle som ønsker å samarbeide med ham, må følge denne plan istedenfor å våge et forsøk på å forbedre den.

Gud vil at alle hans husholdere skal være nøyaktige i Herren ga følgende undervisning til Moses for Israel: "Du skal by Israels barn at de skal la deg få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes opp til enhver tid." 2 Mos. 27, 20. Dette skulle være et stadig offer for at Guds hus kunne være tilstrekkelig forsynt med det som var nødvendig til hans tjeneste. Hans folk i dag skal huske på at gudshuset er Herrens eiendom, som det samvittighetsfullt skal sørges for. Men midlene til dette formål må ikke tas av tienden. . .

Et meget tydelig og bestemt budskap er gitt meg til vårt folk. Jeg har fått pålegg om å si til dem at de begår en feil når de bruker tienden til forskjellige formal som, skjønt de i og for seg er gode, dog ikke er det formål som Herren ha; sagt at tienden skal brukes til. De son: bruker tienden pa denne måten, avviker fra Herrens forordning. Gud vil dømme for disse ting. bort fra det formål som den skal brukes til, nemlig predikantenes underhold. Det burde i dag være hundre vel skikkede arbeidere hvor det nå er bare en.

En høytidelig forpliktelse
Tienden er hellig; Gud har selv forbeholdt seg den. Den skal bringes til hans forrådshus og brukes til å underholde evangeliets tjenere i deres arbeid. I lang tid er det blitt ranet fra Herren fordi det er noen som ikke fatter at tienden er den del som er forbeholdt Gud. Noen har vært misfornøyd og har sag: ”Jeg vil ikke betale min tiende lenger, for jeg har ingen tillit til ledelsen på høyeste hold i virksomheten." Men vil du rane fra Gud fordi du mener at arbeidet ikke blir ledet på den rette måten? Legg fram dine klager, klart og åpent og den rette ånd, for rette vedkommende. Send inn dine anmodninger om at forholdene må bli endret og rettet på, men trekk deg ikke tilbake fra Guds verk, og vær ikke utro fordi andre ikke handler rett.

Les omhyggelig det tredje kapitel i Malakias' profeti og se hva Gud sier om tienden. Dersom våre menigheter vil innta sitt standpunkt på Herrens ord og trofast innbetale sin tiende til hans forådsshus, så vil flere arbeidere bli oppmuntret til å oppta forkynnergjerningen. Flere ville begynne å preke dersom det ikke var fordi det tales til dem om den tomme kasse. Det bør være rikelige midler i Herrens forrådshus, og det ville det være om ikke egenkjærlige hjerter og hender hadde holdt tienden tilbake eller brukt den til støtte for andre virksomheter.

Guds forbeholdte hjelpemidler må ikke således brukes på slump. * Tienden er Herrens. og de som legger seg borti den vil bli straffet med tap av sin himmelske skatt dersom de ikke omvender seg. La ikke virksomheten bli hindret lenger fordi tienden er blitt benyttet til andre formål enn det som Herren har sagt at den skulle brukes til. Det må skaffes midler til disse andre grener av virksomheten. De skal understøttes men ikke av tienden. Gud har ikke forandret seg; tienden skal fremdeles brukes til predikantenes underhold. Virksomhet på nye steder krever bedre krefter i forkynnergjerningen enn vi nå rår over, og det må være midler i forrådshuset.

På dem som går ut som predikanter, hviler det et høytidelig ansvar, som i en merkelig grad blir forsømt. Noen vil gjerne preke, men de gjør ikke noe personlig arbeid for menighetene. Det er stor trang til undervisning om de plikter vi skylder Gud, særlig med hensyn til å betale en redelig tiende. Våre predikanter ville kjerme seg sørgelig forurettet om de ikke fikk punktlig betaling for sitt arbeid; men vil de betenke at det må være mat i forrådshuset til arbeidernes underhold? Dersom de unnlater fl gjøre sin fulle plikt med å lære folket å være tro i å betale Gud det som hører ham til, så vil det bli mangel på midler i forrådshuset til å fremme Herrens verk.

Den som har oppsyn med Guds hjord, bør trofast utføre sin plikt. Dersom han inntar det standpunkt at fordi det ikke tiltaler ham, vil han overlate det til noen annen å gjøre det, så er han ikke er tre arbeider. La ham hos Malakias lese Herrens ord, hvor folket anklages for å rane fra Gud ved å holde tienden tilbake. Gud den Mektige erklærer: "Forbannelse har rammet dere." Mal. 3, 9. Når den som arbeider i tale og lære, ser folket følge en framgangsmåte som vil påføre dem denne forbannelse, hvordan kan han da forsømme sin plikt til å undervise og advare dem? Hvert medlem i menigheten bør opplæres til trofast å betale en redelig tiende Testimonies, IX, side 246-251.

neste kapitel