Evangeliets tjenere kapitel 50. Fra side 175.     Fra side 234 i den engelske utgave.tilbake

Legemlig arbeid for en predikant

Skjønt Paulus var omhyggelig med å vise sine omvendte Skriftens tydelige lære angående den rette understøttelse av Guds verk, og skjønt han for seg selv som en evangeliets tjener gjorde krav på sin "rett til å slippe å arbeide" (1 Kor. 9, 6) med verdslig yrke for å skaffe seg livsopphold, så skjedde det dog til forskjellige tider under hans virksomhet i sivilisasjonens store sentra at han arbeidet med et håndverk for å skaffe seg utkomme. . . .

Det er i Tessalonika vi først leser om at Paulus arbeidet med sine hender for å skaffe seg sitt underhold. Idet han skrev til de troende i menigheten der, minnet han dem om at han kunne ha falt dem "til byrde", og han tilføyde: "Dere minnes jo, brødre, vårt strev og vår møye: under arbeid natt og dag, for ikke å falle noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere." Og videre, i sitt annet brev til dem erklærer han angående sitt og sine medarbeideres opphold hos dem: "Heller ikke åt vi brød hos noen for intet, men med strev og møye arbeidet vi natt og dag, for at vi ikke skulle være noen av dere til byrde; ikke fordi vi ikke har rett til det," skrev han, "men for å gi dere et forbilde i oss, for at dere kunne etterfølge oss." l Tess. 2, 6. 9; 2 Tess. 3, 8. 9.

Da Paulus først besøkte Korint, kom han til et folk som var mistenksomt overfor fremmedes beveggrunner. Grekerne ved kysten var dyktige handelsfolk. Så lenge hadde de utviklet seg i snedige forretningsmetoder at de var kommet til å tro at vinning var gudsfrykt, og at det var prisverdig å tjene penger, enten det skjedde ved ærlige eller uærlige midler. Paulus hadde kjennskap til deres karaktertrekk, og han ville ikke gi dem noen anledning til å si at han forkynte evangeliet for å berike seg. Han kunne med rette ha gjort krav på støtte hos sine korintiske tilhørere; men denne rett var han villig til å gi avkall på for at ikke hans brukbarhet og framgang skulle lide skade under den uberettigede mistanken om at han preket evangeliet for vinnings skyld. Han søkte å fjerne enhver anledning til uriktige framstillinger, slik at hans budskap ikke skulle miste sin kraft.

Snart etter sin ankomst til Korint fant Paulus "en jøde ved navn Akvilas, født i Pontus, som nylig var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla". Disse "drev samme håndverk" som han selv. Akvilas og Priskilla var blitt landsforvist ved Klaudius' påbud om at alle jøder skulle forlate Rom, og var kommet til Korint, hvor de begynte en forretning som teltmakere. Paulus hadde gjort forespørsler angåeride dem, og da han hørte at de fryktet Gud og søkte å unngå de besmittende innflytelser som de var omgitt av, "bodde han hos dem og arbeidet der. . . . Men hver sabbat holdt han samtaler i synagogen, og han overbeviste jøder og grekere". Åp. gj. 18,2-4. ...

Under sin langvarige tjeneste i Efesus, hvor han i tre år utførte en aggressiv evangelisk virksomhet gjennom hele denne landsdel, arbeidet Paulus igjen med sitt håndverk. I Efesus som i Korint var det apostelen en oppmuntring å være sammen med Akvilas og Priskilla, som hadde ledsaget ham på hans reise tilbake til Asia ved avslutningen av hans annen misjonsferd.

Det var noen som gjorde innvendinger mot at Paulus arbeidet med sine hender, idet de sa at det var uforenelig med en evangelists gjerning. Hvorfor skulle Paulus, en forkynner av høyeste rang, således forbinde mekanisk arbeid med ordets preken? Var ikke arbeideren sin lønn verd? Hvorfor skulle teltmakeri legge beslag på den tid som etter alt å dømme kunne brukes til noe bedre? Men Paulus mente ikke at den tiden han således hadde anvendt, var spilt. Mens han arbeidet hos Akvilas, holdt han seg i forbindelse med den store Læreren og forsømte ingen anledning til å vitne for Frelseren og til å hjelpe dem som trengte hjelp. . Hans sinn var alltid opptatt med å søke etter åndelig kunnskap. Han ga sine medarbeidere undervisning om åndelige ting og var tillike et eksempel på flid og grundighet. Han var en hurtig, dyktig arbeider, duelig i sin gjerning, "brennende i ånden" idet han tjente Herren. Rom. 12, 11. Mens apostelen drev sitt yrke, hadde han adgang til en klasse mennesker som han ellers ikke kunne ha nådd. Han viste sine medarbeidere at dyktighet i de alminnelige håndverk er en gave fra Gud, som både gir gaven og visdommen til å bruke den rett. Han lærte at vi skal ære Gud også i hverdagens yrke. Hans herdede arbeidshender svekket ikke i minste måte kraften i hans gripende formaninger som en kristelig forkynner. . . .

Dersom predikanter synes at de lider gjenvordigheter og savn i Kristi sak, så la dem i tankene besøke verkstedet hvor Paulus arbeidet. La dem erindre at mens denne utvalte Guds mann tilbereder teltlerretet, arbeider han for brød som han rettmessig har fortjent ved sin gjerning som en apostel.

Arbeid er en velsignelse, ikke en forbannelse. Hang til makelighet ødelegger gudsfrykt og volder Guds Ånd sorg. En stillestående pøl er motbydelig, men en klar, rinnende strøm sprer sunnhet og glede ut over landet. Paulus visste at de som forsømmer legemlig arbeid, snart svekkes. Han ønsket å lære unge predikanter at de ved å arbeide med sine hender og ved å sette sener og muskler i Virksomhet ville bli sterke til å tale den møye og de savn som de ville måte i evangelisk arbeid. Og han skjønte at hans egen undervisning ville mangle liv og kraft dersom han ikke holdt alle deler av sin organisme tilstrekkelig oppøvd. . . .

Ikke alle som føler seg kalt til å preke, bør oppmuntres til straks å la menigheten overta den byrde vedblivende å skulle sørge for deres og deres familiers økonomiske underhold. Det er fare for at noen som har en begrenset erfaring, kan bli ødelagt ved smiger og ved uklok oppmuntring til å forvente underhold uavhengig av alvorlig anstrengelse fra deres egen side. De midler som er helliget til fremme Guds verk skulle ikke bli oppbrukt av menn som ønsker å preke bare for å få sitt underhold og således tilfredsstille en egoistisk higen etter et makelig liv.

For unge menn som ønsker å bruke sine evner i forkynnergjerningen, vil Paulus' eksempel i Tessalonika, Korint, Efesus og på andre steder utgjøre en nyttig lærdom. Skjønt han var en veltalende predikant og var utvalt av Gud til en særskilt gjerning, følte han seg aldri hevet over arbeid, og heller Ikke ble han noensinne trett av å oppofre for den sak han elsket. "Like til denne stund," skrev han til korintierne, "er vi både hungrige og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse og mødige, idet vi arbeider med våre egne hender; vi blir utskjelt - og vi velsigner; vi blir forfulgt - og vi tåler det."l Kor. 4, 11. 12.

Paulus, som var en av de største blant menneskelige lærere, utførte med glede de ringeste så vel som de høyeste plikter. Når omstendighetene i hans tjeneste for Mesteren syntes å kreve det, arbeidet han gjerne med sitt håndverk. Ikke desto mindre holdt han seg alltid i beredskap til å legge bort sitt timelige arbeid for å imøtegå evangeliets fiender i deres motstand eller for å utnytte en særskilt anledning til å vinne sjeler for Jesus. Hans nidkjærhet og flid er en irettesettelse for dovenskap og lyst til makelighet. - The Acts of the Apostles, side 346-355.

-----------

Noen av våre predikanters unnlatelse av å gjøre bruk av alle legemets organer i det riktige forhold, medfører at enkelte organer blir utslitt, mens andre er svake som følge av uvirksomhet. Dersom slitet nesten utelukkende går ut over ett eukelt organ eller en muskelgruppe, så må de deler som brukes mest, bli overanstrengt og sterkt svekket.

Hver åndsevne og hver muskel har sin særlige oppgave, og alle må anvendes likelig for å få en passende utvikling og bevares sunne og kraftige. Hvert organ har sin gjerning å utføre i den levende organisme. Hvert hjul i maskineriet må være et levende, virksomt, arbeidende hjul. Alle evnene står i et innbyrdes forhold til hverandre, og alle behøver de å bli satt i virksomhet for å kunne oppnå den rette utvikling. Testimonies, III, side 310.

neste kapitel