Evangeliets tjenere kapitel 52. Fra side 182.     Fra side 243 i den engelske utgave.tilbake

Faren for overanstrengelse

Da apostlene kom tilbake fra sin første misjonsreise, var Frelserens befalning til dem: "Kom nå dere med meg avsides til et øde sted og hvil dere litt ut!" Mark. 6 31. De hadde lagt hele sin sjel i arbeidet for andre, og dette 'holdt på å uttømme deres fysiske og andelige krefter. Det var deres plikt å hvile.

Kristi medfølende ord tales likeså visst til hans arbeidere i dag som til disiplene. "Kom nå . .. avsides. . . og hvil dere litt!" sier han til dem som er utslitte og trette. Det er ikke klokt alltid å bli stående under arbeidets trykk og spenning, selv ikke for å tjene menneskenes åndelige behov, for på denne måten blir den personlige gudsfrykt forsømt, og sinnets, sjelens og legemets krefter overanstrenges. Det kreves selv fornektelse av Kristi tjenere, og det må gjøres oppofrelser; men Gud ønker at alle skal studere sunnhetens lover og bruke fornuften når de virker for ham, for at det liv som han har gitt, må kunne bevares.

Skjønt Jesus kunne utføre undergjerninger, liksom han også hadde gitt disiplene makt til å virke mirakler, så bød han likevel sine trette tjenere gå avsides ut på landet og hvile. Da han uttalte at høsten var stor og arbeiderne få, innprentet han ikke disiplene nødvendigheten av uopphørlig arbeid, men han sa: "Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!" Matt. 9, 38. Gud har gitt enhver sin gjerning, svarende til vedkommendes evner, og han ønsker ikke at noen da skal overlesses med ansvar, mens andre ikke har noen byrde, ingen møye for sjeler.

Kristi tjenere skal ikke behandle sin helse med likegyldighet. La ingen arbeide til han er helt utmattet, slik at han gjør seg uskikket til framtidig virksomhet. Søk ikke å utføre to dagers gjerning på en dag. I lengden vil det vise seg at de som arbeider forsiktig og klokt, har utrettet like meget som de der i den grad bruker opp sine fysiske og åndelige krefter at de ikke har noe forråd å ty til når nødvendigheten krever det.

Guds verk er verdensomspennende, og det krever hver eneste tøddel og smule av de evner og krefter vi har. Det er fare for at hans arbeidere vil misbruke sine krefter når de ser at markene er modne til høsten; men Herren krever ikke dette. Når hans tjenere har gjort sitt beste, kan de si: Høsten er visselig stor, og arbeiderne er få; men "han vet hvorledes vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv". Sal. 103, 14.

Umåtehold i spise og drikke, umåtehold i arbeid, umåtelighet i nesten alle ting forekommer overalt. De som gjør store anstrengelser for å utføre akkurat så meget i en bestemt tid, og som vedblir å arbeide når deres fornuft tilsier dem at de burde hvile, vinner aldri noe derved. De bruker opp krefter som de vil få bruk for i framtiden. Når den energi som de så hensynsløst har forbrukt, er påkrevd, kommer de til kort fordi de savner den. De legemlige krefter er borte, og åndelig styrke kan ikke skaffes. Behovets time er kommet for dem, og deres forråd er uttømt.

Hver dag medfører sitt ansvar og sine plikter, men morgen dagens gjerning må ikke tvinges inn i de timer som tilhører dagen i dag. Gud er barmhjertig, full av medlidenhet, rimelig i sine krav. Han oppfordrer oss ikke til å følge en framgangsmåte som vil føre til tap av legemlig snnnhet eller til svekkelse av de åndelige krefter. Han vil ikke at vi skal arbeide under et trykk og en spenning inntil utmattelse med nervesammenbrudd følger.

Det er nødvendig at Guds utvalte arbeidere gir akt på befalingen om å gå avsides og hvile seg litt. Mange verdifulle liv er blitt ofret ved tilsidesettelse av denne befalingen. Noen kunne ha vært med oss i dag og hjulpet oss med å framskynde saken både her hjemme og i fremmede land dersom de, før det var for sent, hadde forstått at de trengte til hvile. Disse arbeidere så at virkefeltet er stort, og at det er stor trang til arbeidere, og de følte at de måtte forsette uten hensyn til omkostningen. Når naturen kom med en protest, tok de ikke hensyn til den, men utførte dobbelt så meget arbeid som de burde; og Gud la dem til hvile i graven inntil den siste basun engang lyder og kaller de rettferdige fram til udødelighet.

Når en arbeider har vært under et hårdt press av bekymring og engstelse og er overanstrengt både legemlig og åndelig, burde han gå avsides og hvile seg i noen tid, ikke med egenkjærlig tilfredsstillelse for øye, men for å bli bedre skikket til framtidige plikter. Vi har en årvåken fiende, som alltid følger oss i sporene, ferdig til å dra fordel av enhver svakhet som kunne bidra til å gjøre hans fristelser virkningsfulle.

Når sinnet er overanstrengt og legemet svekket, trenger fienden inn på sjelen med sine sterkeste fristelser. La arbeideren holde forsiktig hus med sine krefter, og når arbeidets slit har gjort ham trett, så la ham gå avsides og tale med Jesus. Jeg sier ikke dette til dem hvis tretthet er av konstitusjonell art, slike som mener at de bærer tyngre byrder enn noen annen. De som ikke arbeider, behøver ikke hvile. Det finnes alltid noen som sparer seg selv, og som ikke på langt nær bærer sin del av ansvaret. De kan tale om store og knugende byrder, men de vet ikke hva det vil si å bære dem. Deres arbeid bringer kun magre resultater.

Det var til dem som var blitt utslitt i tjenesten, ikke til dem som alltid sparte seg selv, Kristus uttalte disse kjærlige ord. Til dem som glemmer seg selv, som arbeider til det ytterste av sine evner, som er ulykkelige fordi de ikke kan utrette mer, og som i sin iver overskrider grensene for sine krefter til slike er det Frelseren i dag sier: "Kom nå dere med meg avsides. . . og hvil dere litt ut!" ***

Hos alle som opplæres av Gud, må det komme et liv til syne som ikke er i samklang med verden, med dens seder og skikker; og enhver behøver en personlig erfaring i oppnåelsen av en kunnskap om Guds vilje. . . . Han befaler oss: "Hold opp og kjenn at jeg er Gud!" Sal. 46, 11. Bare her er det sann hvile å finne. Og dette er den virkningsfulle forberedelsen til alt arbeid for Gud. Den sjel som således er blitt vederkveget, vil midt i den rastløse stimmel og midt i livets anstrengte travelhet være omgitt av en lysets og fredens atmosfære. Livet vil ånde av vellukt, og det vil åpenbare en guddommelig kraft som vil nå menneskers hjerter. - The Desire of Ages, side 363.

neste kapitel