Evangeliets tjenere kapitel 6. Fra side 29.     Fra side 41 i den engelske utgave.tilbake

Annet avsnitt
Rettferdighetens tjenere
Kristus vårt eksempel

Vår duelighet er av Gud. . . . som og gjorde oss duelige til å være tjenere for en ny pakt.”
Vår Herre Jesus Kristus kom til denne verden som den utrettelige tjener for menneskene i deres trang. "Han tok våre skrøpeligheter på seg og bar våre sykdommer" (Matt. 8, 17), for at han måtte kunne avhjelpe all menneskelig nød. Han kom for å ta bort sykdommens og elendighetens og syndens byrde. Det var hans misjon å skaffe menneskene fult gjenreisning; han kom for å gi dem helse, fred og en fullkommen karakter.

Mangeartet var deres omstendigheter og behov som søkte hans hjelp, og ingen som kom til ham, gikk uhjulpet bort. Et vell av legende kraft utgikk fra ham, og menneskene ble friske både i legeme, sjel og sinn.

Frelserens arbeid var ikke begrenset med hensyn til tid eller sted. Hans medlidenhet kjente ingen grenser. I så stor utstrekning utførte han sin helbredelses- og lærervirksomhet at det i Palestina ikke fantes en bygning som var stor nok til å romme de skarer som flokket seg omkring ham. På Galileas grønne fjellskråninger, på de store allfarveier, ved sjøen, i synagogene og på ethvert sted hvor de syke kunne bringes til ham, var hans hospital å finne. I hver stad og i hver landsby som han vandret igjennom, la han sine hender på de syke og helbredet dem. Overalt hvor det fantes hjerter som ville ta imot hans budskap, trøstet han dem med forsikringen om deres himmelske Faders kjærlighet. Hele dagen igjennom virket han for dem som kom til ham, og om aftenen tok han seg av dem som om dagen måtte slite for å tjene en liten smule til sine familiers underhold.

Jesus bar den fryktelige byrde som ansvaret for menneskenes frelse medførte. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens grunnsetninger og forsett, ville alte gå fortapt. Dette var byrden i hans sjel, og ingen kunne fatte den tyngsel som hvilte på ham. Gjennom barndommens, ungdommens og manndommens år vandret han alene. Likevel var det himmelsk å være i hans nærhet. Dag etter dag møtte han prøvelser og fristelser, daglig kom han i berørIng med det onde og var vitne til dets makt over dem som han søkte å velsigne og frelse. Men han ga ikke tapt heller ikke ble han motløs.

I alle ting lot han sine ønsker være strengt underkastet gensynet tll det som var hans misjon. Han herliggjorde sitt liv ved I alle ting å underordne seg Faderens vilje. Da hans mor fant ham som barn sittende i rabbinernes skole og sa: "Barn! hvorfor gjorde du oss dette?" svarte han - og dette svar uttrykte grunntonen i hans livsgjerning -: "Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Faders hus?" Luk. 2, 48. 49.

Hans liv var en stadig selvoppofrelse. Han hadde ikke noe hjem her i verden, uten når hans venner av godhet tok seg av ham som av en vandnngsmann. Han kom for på våre vegne å leve som den fattigste og for å ferdes og virke blint de trengende og de lidende. Upåaktet og uten påskjønnelse gikk han inn og ut blant det folk som han hadde gjort så meget for.

Alltid var han tålmodig og glad, og de lidende hilste ham som et hvets og fredens sendebud. Han forsto alles trang enten det var menn eller kvinner, barn eller ungdommer, og til alle rettet han innbydelsen: "Kom til meg!"

I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede de syke enn til å preke. Hans undergjerninger bar vitnesbyrd om sannheten av hans ord når han sa at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hvor som helst han ferdedes, gikk beretningene om hans barmhjertighet foran ham. På de steder han hadde besøkt, gledet de som hadde vært gjenstand for hans medlidenhet, seg over sunnhet og prøvde de nyfullne krefter. Skarer av mennesker samlet seg omkring dem for å høre dem fortelle om de gjerninger Herren hadde gjort. Hans stemme var den første lyd som mange noensinne hadde hørt han navn det første ord de noen gang hadde talt, og hans ansikt det første de noensinne hadde sett inn i. Hvorfor skulle de ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han vandret gjennom byene og landsbyene, var han som en levende strøm som spredte liv og glede omkring seg. . . .

Frelseren nyttet enhver helbredelseshandling som en anledning til å Innprente guddommelige prinsipper i sjel og sinn. Dette var hensikten med hans gjerning. Han meddelte jordiske velsignelser for derved å bøye menneskenes hjerter til å ta imot hans nådes evangelium.

Kristus kunne ha innehatt den høyeste stilling blant jøde folkets lærere, men han foretrakk å bringe evangeliet til de fattige. Han vandret omkring fra sted til sted for at folk på gater og veier kunne høre sannhetens ord. Ved sjøen, på fjell siden, på byenes gater og i synagogen hørtes hans røst når han utla Skriftene. Ofte lærte han i tempelets ytre forgård for at også hedningene kunne høre hans ord.

Så forskjellig var Kristi undervisning fra de sknftlærdes og fariseernes utleggelse av Skriften at det vakte folkets oppmerksomhet. Rabbinerne dvelte ved vedtektene, ved menneskelige teorier og grublerier. Ofte ble det som mennesker hadde lært eller skrevet angående Skriften, satt i stedet for Skriften selv. Emnet i Jesu undervisning var Guds Ord. Han møtte enhver spørger med et: "Det står skrevet." "Hva sier Skriften?" "Hvorledes leser du?" Ved enhver anledning hvor interesse var blitt vakt enten av venn eller fiende, framholdt han Ordet. Med klarhet og kraft forkynte han evangeliets budskap. Hans uttalelser kastet et vell av lys over patriarkenes og profetenes lærdommer, og Den hellige skrift kom til menneskene som en ny åpenbaring. Aldri før hadde hans tilhørere kunnet se en så dyp mening i Guds Ord.

Kristi enkle undervisning
Aldri har det vært en slik evangelist som Kristus var. Han var himmelens Majestet, men han fornedret seg selv og påtok seg vår natur for å kunne komme menneskene i møte hvor desto. Til alle, både rike og fattige, fri og treller, brakte Kristus, paktens Sendebud, budskapet om frelse. Hans ry som den store Legen bredte seg over hele Palestina. Til de steder han ville komme, strømmet de syke for å be ham om hjelp. Dit kom det også mange som gjerne ønsket å høre hans ord og få en berøring av hans hånd. I skikkelse som et uanselig menneske gikk Han, herlighetens konge, omkrIng fra sted til sted og fra by til by, forkynte evangeliet og helbredet de syke. Han var med til jødefolkets store årlige høytider, og til skarene som fortapte seg i utvortes seremonier, talte han om himmelske ting og stilte dem ansikt til ansikt med evigheten. Til alle brakte han skatter fra visdommens forrådshus. Han talte til dem i et språk så enkelt at de ikke kunne unngå å forstå det. På sin egen eiendommelige måte hjalp han alle sørgende og lidende. På en øm og kjærlig måte brakte han legedom og styrke til den syndbetyngede sjel.

Som Fyrsten blant lærere søkte Kristus å vinne adgang til folket ved hjelp av slik omgang som de var fortrolig med. Han framholdt sannheten på en måte som gjorde at den bak etter alltid knyttet seg til de helligste og kjæreste minner i tilhørernes erindring. Han underviste på en måte som fikk dem til å føle hvor helt han gjorde deres lykke til sin egen personlige sak. Hans undervisning var så umiddelbar, hans bilder så passende og hans ord så deltagende og så venlige at det henrev hans tilhørere. Den likeframhet og det alvor hvormed han talte til de trengende, gjorde hvert ord hellig.

Til rik og fattig uten forskjell
For et travelt liv han førte! Dag etter dag kunne man se ham gå inn i de ringe hjem hvor savn og sorg hadde sitt tilhold, og ved sin tale bringe håp til de nedslåtte og fred til de forpinte. God, ømhjertet og medlidende ferdedes. han omkring og oppløftet de nedbøyde og oppmuntret de sørgende. Hvor han kom, førte han velsignelse med seg.

Samtidig med å hjelpe de fattige tenkte Jesus også på hvordan han kunne uå de rike. Han søkte å stifte bekjentskap med den fonnuende og dannede fariseer, den jødiske adelsmann og den romerske makthaver. Han tok imot deres innbydelser, var til stede ved deres fester og satte seg inn i deres interesser og deres beskjeftigelse for derved å vinne adgang til deres herter og åpenbare de uforgjengelige rikdommer for dem.

Kristus kom til denne verden for å vise at menneskene ved å få kraft fra det høye kan leve et ubesudlet liv. Med utrettelig tålmodighet og medfølende hjelpsomhet kom han menneskene i møte i deres trang. Med håndens milde berøring fordrev han uro og tvIl fra sjelen og forvandlet fiendskap til kjærlighet og vantro til tillit. . . .

Kristus anerkjente ingen forskjell med hensyn til nasjonalitet eller rang, eller trosbekjennelse. De skriftlærde og fariseerne ville gjøre himmeles gaver til en stedlig, en nasjonal fordel og utelukke den øvrige del av Guds familie på jorden. Men Kristus kom for å bryte ned enhver gjerdets skillevegg. Han kom for å vise at hans nådes og kjærlighets gave er like ubegrenset som luften, lyset eller regnskurene som frisker opp jorden.

Kristi liv utgjorde grunnleggingen av en religion uten kastevesen, en religion som binder jøde og hedning, fri og trell sammen i et felles. brorskap, likestilt for Gud. Ingen underfundige planer bestemte hans handlinger. Han gjorde ingen forskje1I mellom sin neste og de fremmede, mellom venner og fiender. Det som rørte hans hjerte, var en sjel som tørstet etter livets vann.

Han forbigikk ikke noe menneske som om det var liten betydning, men søkte å bringe hver sjel den legende balsam. Hvilke omgivelser han enn befant seg i, framholdt han en lærdom som var avpasset etter tiden og omstendighetene. Hver forsømmelse eller forurettelse som menneskene gjorde seg skyldig i overfor sine medmennesker, tjente bare til å gjøre deres trang til hans guddommelig-menneskelige medlidenhet enda klarere for ham. Han søkte å inspirere håp selv hos de råeste og minst lovende, idet han framholdt for dem forsikringen om at de kunne bli ulastelige og uskyldige og oppnåen karakter som ville gjøre det åpenbart at de var Guds bam.

Ofte traff han sammen med noen som var kommet under Satans innflytelse, og som ikke hadde noen styrke til å rive seg løs fra hans snare. Til disse motløse, syke, fristede, falne mennesker talte Jesus milde, deltagende ord - ord som vedkommende trengte til og kunne forstå. Han traff andre som kjempet en tvekamp med sjelefienden. Dem oppmuntret han til å holde ut, og forsikret dem at de ville seire, for engler fra Gud var på deres side og ville gi dem seieren.

Ved tollerens bord satt han som en hedret gjest og viste ved sin sympati og sin omgjengelighet og vennlighet at han anerkjente menneskets verdighet, og menneskene lengtet etter å gjøre seg fortjent til hans tillit. På deres tørste hjerter falt hans ord som en salig, livgivende kraft. Nye tilskyndelser vaktes, og disse utstøtte i samfunnet fikk øynene opp for muligheten av et nytt liv.

Skjønt Jesus var jøde, ferdedes han dog fritt blant samaritanerne, uten å ta hensyn til sitt folks fariseiske skikker. Tross deres fordommer tok han imot disse foraktede menneskers gjestfrihet. Han sov hos dem under deres tak, spiste sammen med dem ved deres bord - tok til seg av den mat som de hadde laget og satt fram - lærte på deres gater og behandlet dem med den ytterste vennlighet og høflighet. Og mens han dro deres hjerter til seg ved sin menneskelige medfølelse, brakte hans guddommelige nåde dem den frelse som jødene forkastet. - Ministry of Healing, side 17-26.

neste kapitel