Evangeliets tjenere kapitel 69. Fra side 238.     Fra side 318 i den engelske utgave.tilbake

Selvtillit

Unge menn som bare har hatt noen få års ufullkommen erfaring i sannhetens sak, . . . bør være varsomme med å innta standpunkter som er i strid med deres skjønn og anskuelser hvis liv har vært innflettet i Guds sak, og som har hatt aktiv del! denne virksomhet i mange år. Til å gå i spissen for sitt hellige, betydningsfulle verk velger Gud ikke menn med en umoden dømmekraft og stor selvtillit. De som ikke har gjennomgått de lidelser, de prøvelser, den motstand og de savn som man har måttet møte for å føre virksomheten fram til dens nåværende framskredne stade, bør legge seg etter beskjedenhet og ydmykhet. De burde vokte seg for å bli hovmodige, for at de Ikke skal bli kastet omkull. De vil bli holdt ansvarlige for det klare sannhetslys som skinner på dem.

Jeg "så at Gud finner mishag i den tilbøyelighet som noen har til å knurre mot slike som har utkjempet de sværeste kamper for dem, og som måtte utholde så meget i budskapets begynnelse, da arbeldet gikk tungt. De erfarne arbeidere de som slet under vekten og de trykkende byrder da det bare var få som kunne hjelpe til med å bære dem - disse har Guds aktelse, og han har en nidkjær omsorg for dem som har vist jeg å våre tro. Han nærer mishag til dem som er ferdige til bebreide og "klandre Guds tjenere som er blitt gråhåret. I arbeidet med å bygge opp sannhetens sak i denne tid. Unge menn, deres klander og knurr vil visselig stå dere imot på Guds dag.

Ydmykhet hos unge predikanter
Så lenge Gud ikke har lagt tunge ansvar på dere, må dere ikke tre utenfor liassen deres og i tillit til deres eget selvstendige skjønn ta på dere ansvar som dere ikke er skikket til. Dere trenger til å utvikle årvåkenhet og ydmykhet og til å be flittig. Jo mer dere holder dere nær til Gud, desto tydeligere vil dere mnse deres svakheter og farer. Et praktisk syn på Guds lov og en klar forståelse av Kristi forsoning vil gi dere selv erkjennelse og vise dere hvori dere unnlater å fullkomme en kristelig karakter. . . .

I noen grad overser dere nødvendigheten av alltid å ha en guddommelig innflytelse med dere. Dette er absolutt påkrevd i utførelsen av Herrens gjerning. Hvis dere forsømmer dette og fortsetter i selvtillit og selvgodhet, så vil dere komme til å begå meget store bommerter. Dere behøver alltid å nære et ydmykt sinn og en erkjennelse av deres avhengighet. Den som føler sin egen svakhet, vil skue høyere enn bare til seg selv og innse nødvendigheten av stadig å få kraft fra det høye. Guds nåde vil lede ham til alltid å nære takknemlighetens ånd. Den som har best kjennskap til sin egen svakhet, vil vite at det bare er Guds makeløse nåde som beseirer det opprørske hjerte.

Dere behøver å bli kjent med de svake så vel som de sterke trekk i deres karakter, så dere alltid kan være på vakt for ikke å befatte dere med foretagender og påta dere ansvar som Gud aldri har bestemt for dere. Dere må ikke måle deres handlinger med noen menneskelig norm, men med pliktens rettesnor som åpenbares i Bibelen. . . .

Dere er for meget avhengige av omgivelsene. Hvis dere har en stor forsamling, blir dere overmodige, og dere har lyst til il tale til den. Men undertiden minsker deres forsamling, motet synker, og dere har bare liten frimodighet til å arbeide. Det er visselig noe som mangler. Deres grep på Gud er ikke fast nok.

Kristus søkte etter mennesker hvor som helst han kunne finne dem - på offentlige veier, i private hus, i synagogene og på sjøbredden. Han arbeidet møysommelig hele dagen, idet han prekte for folkemengden og helbredet de syke som førtes til ham; og etter å ha sendt folket bort for at de kunne vende tilbake til sine hjem for å hvile og sove, tilbrakte han ofte hele natten i bønn for så å vende tilbake og gjenoppta sin gjerning om morgenen. . . .

Det er nødvendig for deg å bringe din sjel inn i et inderlig samfunn med Gud ved alvorlig bønn forent med en levende tro. Hver bønn som oppsendes i tro, løfter den bedende opp over nedslående tvil og menneskelige lidenskaper. Bønn gir styrke til å fornye kampen mot mørkets makter, til tålmodig å bære prøvelser og til å tåle ondt som Kristi gode stridsmenn.

Så lenge du lar deg påvirke av dine tvil og din frykt, og du, før du kan gripe troen, forsøker å finne en løsning på alt som du ikke kan se klart, så vil dine vanskeligheter bare vokse og utdypes. Dersom du kommer til Gud og kjenner deg hjelpeløs og avhengig, som du i virkeligheten er, og i ydmyk, tillitsfull bønn legger din trang fram for ham hvis kunnskap er ubegrenset, som ser alt i skaperverket, og som styrer alt ved sin vilje og sitt ord, så kan og vil han akte på ditt rop og la lyset skinne inn i ditt hjerte og overalt omkring deg; for ved alvorlig bønn kommer din sjel i forbindelse med Den eviges sinn. Det kan hende at du i øyeblikket ikke får noe bemerkelsesverdig bevis på at din gjenløser bøyer sitt åsyn over deg i medlidenhet og kjærlighet; men så er likevel tilfellet. Du merker kanskje ikke hans synlige berøring, men hans hånd hviler på deg i kjærlighet og medlidende ømhet. . . .

Du behøver stadig årvåkenhet for at Satan ikke skal besnære deg ved sin list, forderve sinnet og lede deg inn i selvmotsigelser og stort mørke. Din årvåkenhet bør utmerke seg ved en ydmyk avhengighet av Gud. Den må ikke ytre seg i en stolt, selvtillitsfull ånd, men i en dyp kjensle av din egen svakhet og i barnslig tillit til Guds løfter.

Tider med kamp og sjeleangst
Det er en lett og behagelig oppgave å forkynne sannheten i det tredje englebudskapet nå i sammenligning med hva det var den gang budskapet først begynte og vi bare var noen fa og ble betraktet som svermere. De som bar ansvaret for virksomheten under budskapets oppkomst og tidligste utvikling, visste hva kamp, smerte og sjeleangst er. Dag og natt hvilte byrden tungt på dem. De tenkte ikke på hvile eller bekvemmelighet, selv når de følte seg trykket av lidelse og sykdom. Tidens korthet mante til virksomhet, og arbeiderne var få.

Når vi kom i en vanskelig stilling, tilbrakte vi ofte hele natten i alvorlig, kjempende bønn, idet vi med tårer ba om hjelp fra Gud og om at lyset måtte skinne over hans ord. Når da lyset kom, og skyene drev bort, hvilken glede, takknemlighet og lykke hvilte så ikke over de engstelige, alvorlige bedende! Vår takknemlighet til Gud var likeså oppriktig som våre alvorlige og 'inderlige rop etter lys hadde vært. Undertiden kunne vi ikke sove om natten fordi våre hjerter strømmet over av kjærlighet og takk til Gud.

De menn som nå går ut for å forkynne sannheten, har allting tilrettelagt. De kan ikke oppleve slike savn som arbeiderne i sannhetens sak tidligere måtte utholde. Sannheten er blitt lagt fram ledd for ledd, inntil den utgjør en klar og sammenhengende kjede. Framskaffelsen av sannheten i en så klar og harmonisk form har kostet omhyggelig gransking. Den ytterst bitre og bestemte motstand drev Guds tjenere til å søke Herren og lese Bibelen. For dem var lyset som kom fra Gud, i sannhet dyrebart. . . .

I den endelige seier vil Gud ikke ha bruk for dem som ingensteds er å finne i vanskelighetens og farens stund da alles styrke, mot og innflytelse behøves for å gjøre et utfall mot fienden. De som står som trofaste stridsmenn for å kjempe mot det onde og forsvare retten, i kamp mot makter og myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet, vil hver især få høre anerkjennelsen fra Mesteren: "Vel, du gode og tro tjener! . . . gå inn til din herres glede!" Matt. 25, 23. - Testimonies, III, side 320-327.

-----------

Den som taper sin fullstendige avhengighet av Gud av syne, vil sikkert falle. Vi kjemper mot dem som er sterkere enn vi. Satan og hans skarer er stadig på vakt for å angripe oss med fristelser, og i vår 'egen styrke og visdom er det umulig for oss å stå dem imot. Når vi derfor tillater at våre hjerter ledes bort fra Gud, og når vi hengir oss til selvopphøyelse eller stoler på oss selv, er vi sikre på å bli overvunnet.

-----------

Verden vil aldri få kjennskap til det lønnlige verk som foregår mellom sjelen og Gud, eller til den innvortes åndens bitterhet, den selvforakt og de stadige anstrengelser for å beherske selvet; men mange i verden vil kunne vurdere resultatet av disse anstrengelser.

-----------

De som har den dypeste erfaring i det som hører Gud til, står fjernest fra hovmod eller selvopphøyelse. Det er når menneskene har de mest opphøyde begreper om Kristi herlighet og ypperlighet, at deres eget jeg fornedres og de erkjenner at den ringeste plass i hans tjeneste er for ærefull for dem.

-----------

Herren vil at vi skal komme opp på berget, mer umiddelbart i hans nærhet. Vi nærmer oss en krise som mer enn på noe tidligere tidspunkt siden verdens begynnelse vil kreve den fulle helligelse av enhver som nevner Kristi navn.

Måtte Herren gjøre sine tjenere vise gjennom den guddommelige opplysning, for at det menneskelige preg ikke må komme til syne i noen av de store og viktige foretagender som vi har foran oss!

neste kapitel