En lærdom for vår tid

(36)Enoks og døperen Johannes' erfaring er en framstilling av hva vår erfaring bør være. Vi trenger til å studere disse menns liv langt mer enn vi gjør - hans liv som ble tatt opp til himmelen uten å se døden, og hans som forut for Kristi første komme ble kalt til å rydde vei for Herren og gjøre hans stier jevne. rett

(36)Enoks erfaring
Om Enok står det skrevet at han levde i fem og seksti år og fikk en sønn. Deretter vandret han med Gud i tre hundre år. I disse tidligste år hadde Enok fryktet og elsket Gud og holdt hans befalinger. Etter sin førstefødte sønns fødsel oppnådde han en høyere erfaring; han ble ført inn i et inderligere forhold til Gud. Når han så barnets kjærlighet til sin far og la merke til dets troskyldige tillit til hans beskyttelse, og når han kjente de dype, ømme følelser i sitt eget hjerte for denne førstefødte sønn, brakte det ham en dyrebar lærdom angående Guds forunderlige kjærlighet til menneskene, idet Han ga sin Sønn, og angående den tillitsfullhet hvormed Guds barn kan forlate seg på sin himmelske Far. Guds uendelige, ufattelige kjærlighet gjennom Kristus ble emnet for hans betraktninger dag og natt. Med hele sin sjels brennende varme søkte han å åpenbare denne kjærlighet for folket som han ferdedes blant. rett

(36)Enoks vandring med Gud foregikk ikke i en henrykkelse eller et syn, men i alle pliktene i hans daglige liv. Han ble ikke en eremitt som stengte seg fullstendig inne for verden, for han hadde en gjerning å utføre for Gud. I familien og i sin omgang med menneskene, i sin ferd som mann og far, som venn og borger var han den samme tro og karakterfaste Guds tjener. rett

(36)Gjennom sitt virksomme liv holdt Enok sin forbindelse med Gud trofast ved like. Jo større og jo mer presserende hans arbeid var, desto mer vedholdende og alvorlige var hans bønner. Han fortsatte med til visse tider å trekke seg tilbake fra all omgang med andre. Etter å ha oppholdt seg i noen tid blant folket og virket for å hjelpe dem ved sin undervisning og sitt eksempel, tilbrakte han en stund i ensomhet, hungrende og tørstende etter den guddommelige kunnskap som Herren alene kan meddele. rett

(37)Ved således å holde samfunn med Gud kom Enok mer og mer til å gjenspeile det guddommelige bilde. Hans ansikt strålte av et hellig lys, av det lys som skinner i Jesu åsyn. Når han kom tilbake fra disse samvær med Gud, betraktet endog de ugudelige med ærefrykt det himmelske preg i hans ansikt. rett

(37)Etter hvert som århundre etter århundre svant, ble hans tro sterkere og hans kjærlighet mot brennende. Bønnen var for ham sjelens åndedrett. Han levde i himmelens atmosfære. rett

(37)Etter som begivenhetene i framtiden ble rullet opp for hans blikk, ble Enok en rettferdighetens forkynner og brakte Guds budskap til alle som ville høre hans advarende tale. I det land der Kain hadde forsøkt å flykte bort fra Herrens åsyn, kunngjorde Guds profet de underfulle ting han hadde sett i sitt syn. Se," sa han, "Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde." Jud. 14. 15. rett

(37)Guds kraft som virket med denne hans tjener, merkedes av alle som hørte ham. Noen gå akt på advarselen og avsto fra sine synder, men mengden spottet det høytidelige budskap. Guds tjenere skal bære et lignende budskap til verden i de siste dager, og også dette vil av flertallet bli mottatt med vantro og spott. rett

(37)Etter hvert som årene gikk, ble menneskenes brøde større og større, og Guds straffedommer samlet seg lik skyer, som ble mørkere og mørkere. Men Enok, troens vitne, fortsatte på sin vei og advarte, formante og lærte, idet han bestrebte seg for å stanse brødens flodbølge og å holde hevnens lyn tilbake. rett

(37)Menneskene på hin tid spottet dårskapen hos ham som ikke søkte å samle gull eller sølv eller å vinne gods her nede. Men Enoks hjerte holdt på evige skatter. Han hadde beskuet den himmelske stad. Han hadde sett Kongen i hans herlighet midt i Sion. Jo større den rådende ugudelighet ble, desto alvorligere ble hans lengsel etter Guds hjem, Mens han ennå var på jorden, dvelte han ved tro i lysets rike. rett

(37) "Salige er de rene av hjertet; for de skal se Gud." Matt. 5, 8. I tre hundre år hadde Enok holdt på å søke hjertets renhet for å kunne være i overensstemmelse med himmelen. I tre hundre år hadde han vandret med Gud. Dag for dag hadde han lengtet etter en inderligere forening, og mer og mer inngående var samfunnet blitt, inntil Gud tok ham til seg. Han hadde stått på treskelen til den evige verden, med bare et skritt mellom ham og de saliges land; og da portene nå åpnet seg, ble vandringen med Gud, som så lenge hadde foregått på jorden, fortsatt, og han gikk inn gjennom den evige stads dører - den første blant mennesker til å trede inn der. rett

(38)Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. . . . For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrd at han tektes Gud." Heb. 11, 5. rett

(38)Til et slikt samfunn kaller Gud oos. Liksom Enoks karakter var hellig, må også deres være det som skal forløses fra menneskene ved Herrens annet komme. rett

(38)Døperen Johannes' erfaring
I sitt ørkenliv ble døperen Johannes undervist av Gud. Han gransket Guds åpenbareiser i naturen. Under den guddommelige Ånds veiledning studerte han profetenes bokruller. Dag og natt var Kristus emnet for hans studium og hans betraktninger, inntil hjerte, sjel og sinn ble fylt av det herlige syn. rett

(38)Han beskuede Kongen i hans skjønnhet, og selvet taptes av syne. Han så det majestetiske ved helligheten og visste at han selv var udyktig og uverdig. Det var Guds budskap han skulle forkynne. Det var i Guds kraft og i hans rettferdighet han skulle stå. Han var beredt til å gå ut som himmelens sendebud, uten frykt for det menneskelige, fordi han hadde sett den Guddommelige. Han kunne stå fryktløs overfor jordiske monarker fordi han med beven hadde bøyd seg for kongers Konge. rett

(38)Uten kunstige argumenter eller hårfine teorier forkynte Johannes sitt budskap. Overraskende og streng, men likevel full av håp, hørtes hans røst ute fra ørkenen: "Om vend dere; for himlenes rike er kommet nær!" Matt. 3, 2. Med en ny, merkverdig kraft grep den folket. Hele nasjonen kom i bevegelse. Skarer strømmet ut i ørkenen. rett

(38)Ulærde bønder og fiskere fra det omliggende land; romerske soldater fra Herodes' barakker; befalingsmenn med sine sverd ved siden, ferdig til å slå ned alt som måtte smake av opprør; de grådige skatteoppkrevere i sine tollboder; de med tankeremmer utstyrte prester fra Synedriet - alle sammen lyttet de som fortryllet, og alle, selv fariseeren og saduseeren, den kalde og upåvirkelige spotteren, gikk bort, rammet i sitt hjerte av bevisstheten om sine synder og med alle spotte gloser forstummet. Herodes i sitt palass hørte budskapet, og den stolte, av synd forherdede monark skalv ved kallet til bot. rett

(39)I den nærværende tid, umiddelbart forut for Kristi annet komme i himmelens skyer, skal det utføres en gjerning lik den som Johannes utførte. Gud kaller på menn som vil berede et folk til å bestå på Herrens store dag. Det budskapet som lød forut for Kristi offentlige virksomhet, var: Vend om, tollere og syndere! Vend om, fariseere og saduseere! "Omvend dere; for himlenes rike er kommet nær!" Som et folk som tror på Kristi nær forestående gjenkomst, har vi et budskap å forkynne: "Gjør deg rede til å møte din Gud!" Amos 4, 12. rett

(39)Vårt budskap må være likså tydelig som Johannes' budskap. Han refset konger for deres ugudelighet. Skjønt hans liv var i fare, betenkte han seg ikke på å forkynne Guds ord. Og vår gjerning i denne tid må utføres likså trofast. For å kunne forkynne et slikt budskap som Johannes forkynte, må vi ha en åndelig erfaring som ligner hans. Den samme gjerning må utføres i oss. Yi må se Gud og i beskuelsen av ham tape selvet av syne. rett

(39)Av naturen hadde Johannes de samme feil og skrøpeligheter som er felles for menneskene; men den guddommelige kjærlighets berøring hadde forvandlet ham. Da Johannes' disipler, etter at Kristi virksomhet var begynt, kom til ham med klage over at alle fulgte den nye lærer, ga Johannes til kjenne hvor klart han forsto sitt forhold til Messias, og med hvilken glede han bød den velkommen som han hadde beredt veien for. rett

(39) "Et menneske kan ikke få noe uten at det er gitt ham fra himmelen," sa han. "Dere er selv mine vitner at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men: Jeg er utsendt foran ham. Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham, gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta." Joh. 3, 27-30. rett

(39)Med troens blikk vendt mot Gjenløseren hadde Johannes steget opp til høydepunktet av selvfornektelse. Han søkte ikke å dra menneskene hen til seg selv, men å løfte dem høyere og høyere inntil de hvilte hos Guds Lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ørkenen; nå valte han med glede tausheten og tilbaketrukkenheten, for at alles øyne kunne vendes mot Ham som er Livets Lys. rett

(40)De som er tro i sitt kall som Guds sendebud, vil ikke søke il oppnå ære for seg selv. Kjærlighet til selvet vil være oppslukt av kjærlighet til Kristus. De vil forstå at det er deres gjerning å forkynne det som døperen Johannes forkynte: "Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!" Joh. 1, 29. rett

(40)Profetens sjel, som var tømt for selvet, var fylt med den Guddommeliges lys. Med ord som nesten var en gjenpart av Kristi egne ord, bar han vitnesbyrd om Frelserens herlighet. "Han som kommer ovenfra," sa han, "er over alle; den som er av jorden, er av jorden og taler av jorden. Han som kommer fra himmelen, er over alle." "For han som Gud har utsendt, taler Guds ord." Joh. 3, 31. 34. rett

(40)I denne Kristi herlighet skal alle hans etterfølgere ha del. Frelseren kunne si: "Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg." Og Johannes erklærte at "Gud gir [ham] ikke Ånden etter mål". Slik er det også med Kristi etterfølgere. Bare når vi er villige til å uttømme selvet, kan vi få lys fra himmelen. Bare uår vi er villige til å ta enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, kan vi skjønne Guds karakter og ta imot Kristus ved troen. Til enhver som gjør dette, blir Den Hellige Ånd gitt uten mål. I Kristus "bor hele Guddommens fylde legemlig, og dere er fylt i ham". Joh. 5, 30; 3, 34; Kol. 2, 9. 10.

*** rett

(40)Johannes tilbrakte ikke sitt liv i ørkesløshet, i asketisk mørke eller i egoistisk ensomhet. Fra tid til annen trådte han fram for å ferdes blant mennesker, og han var en iuteressert iakttager av det som foregikk i verden. Fra sitt stille, tilbaketrukne oppholdssted fulgte han begivenhetenes utvikling. Med synet opplyst av Guds Ånd studerte han menneskenes karakter for å kunne vite hvordan han kunne nå deres hjerter med himmelens budskap. Byrden av hans misjon hvilte på ham. I ensomhet søkte han ved betraktning og bønn å omgjorde sin sjel til sin forestående livsgjerning. rett

neste kapitel