Evangeliets tjenere kapitel 9. Fra side 41.     Fra side 58 i den engelske utgave.tilbake

Paulus, hedningenes apostel

I første rekke blant dem som ble kalt til å forkynne Kristi evangelium, står apostelen Paulus, som for enhver predikant tjener som et eksempel på troskap, hengivenhet og utrettelig bestrebelse. Hans erfaringer og hans undervisning vedrørende prekegjerningens hellighet er en kilde til hjelp og inspirasjon for dem som arbeider i evangeliets tjeneste.

Før sin omvendelse var Paulus en bitter forfølger av Kristi disipler. Men ved Damaskus' port lød det en røst til ham, lys fra himmelen skinte inn i hans sjel, og hva han så i den åpenbaring han der fikk av den Korsfestede, forandret hele hans livsretning. Kjærlighet til herlighetens Herre, som han så ubarmhjertig hadde forfulgt ved å forfølge de hellige, fikk fra den stund førsteplassen framfor alt annet. Han hadde fått den tjeneste å skulle forkynne "den hemmelighet som har vært fortidd i evige ider". "Han," sa den engelen som viste seg for Ananias, "er meg et utvalt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn." Rom. 16,25; Åp. Gj. 9, 15.

Og i sin lange tjenestetid vaklet Paulus aldri i sin troskap mot Frelseren. "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det," skrev han til filippenserne. "Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut. etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus." Fil. 3, 13. 14.

Paulus' liv var et liv i energisk og mangeartet virksomhet. Han reiste fra by til by og fra land til land og forkynte beretningen om korset, vant tilhengere for evangeliet og stiftet menigheter. For disse menigheter hadde han en stadig omsorg, og han skrev mange brev med undervisning til dem. Til tider arbeidet han med sitt håndverk for å tjene det daglige brød. Men i all sin travle livsgjerning tapte han aldri den ene og store hensikt av syne - å trenge fram mot målet for sitt høye kall.

Paulus førte en himmelsk atmosfære med seg. Alle som var sammen med ham, merket innflytelsen av hans forening med Kristus. Den omstendighet at hans eget liv var et eksempel på den sannhet han kunngjorde, la en overbevisende kraft i hans forkynnelse. Deri ligger sannhetens makt. Den ukunstlede, ubevisste innflytelse av et hellig liv er den mektigste preken som kan holes til forsvar for kristendommen. Selv uigjendrivelige argumenter vil kanskje bare vekke motstand; men et kristelig ekse 'pel eier en kraft som det er umulig å stå helt imot.

Apostelens hjerte brente av kjerlighet til syndere, og han la alle sine krefter i den gjerning å vinne sjeler. Aldri har det vert en mer selvfornektende og iherdig arbeider. De velsignelser han mottok, vurderte han som så mange fortrin som skulle brukes til velsignelse for andre. Han forspilte ingen anledning til å tale om Frelseren eller til å hjelpe dem som var i vanskelighet. Overalt hvor noen ville høre på ham, søkte han å motarbeide uretten og å lede menneskenes føtter inn på rettferdighetens sti.

Paulus glemte aldri det ansvar som hvilte på ham som en Kristi tjener, eller at dersom sjeler gikk fortapt som følge av utroskap fra hans side, så ville Gud holde ham ansvarlig. "Derfor vitner jeg for dere på denne dag;" sa han, "at jeg er ren for alles blod." "Hvis tjener jeg er blitt," uttalte han med tanke på evangeliet, "etter den Guds husholdning som er meg gitt iblant dere, det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus iblant dere, håpet om herlighet. Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristns. For dette arbeider jeg og, idet jeg strider ved hans kraft, som virker i meg med styrke." Åp. gj. 20, 26; Kol. 1,25-29.

Disse ord framstiller et høyt ideal for en Kristi arbeider å strebe etter; men dette ideal kan oppnås av alle som ved å stille seg under den store Lærers ledelse daglig oppdras i Kristi skole. Den kraft som Gud råder over, er ubegrenset, og den predikant som i sin trang holder seg nær til Herren, kan være sikker på at han vil få det som vil være en duft av liv til liv for hans tilhørere.

Paulus' skrifter viser at en evangeliets tjener bør være et eksempel på de sannheter han lærer, og "ikke i noe stykke" gi "noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet". Til Titus skrev han: "De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg: selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss." 2 Kor. 6, 3; Tit. 2, 6-8.

Om sitt eget arbeid har han etterlatt oss en skildring i sitt brev til de troende i Korint: Men vi "viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste, ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved Den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våpen på høyre og venstre side; i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som refsesag og ikke ihjelslåes, som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike". 2 Kor. 6, 4-10.

Paulus' hjerte var fylt med en dyp og vang kjensle av ansvar, og han arbeidet i nøye samfunn med Ham som er kilden til rettvishet, miskunn og sannhet. Han klynget seg til Kristi kors som den eneste garanti han hadde for framgang. Frelserens kjærlighet var den udødelige drivkraft som holdt han oppe i hans kamper mot selvet og i hans strid mot det onde, mens han trengte seg fram i Kristi tjeneste tross verdens uvennlighet og fienders motstand.

Det som menigheten behøver i disse farefulle tider, er en hær av arbeidere som i likhet med Paulus har utdannet seg til nyttig gjerning, har en dyp erfaring i de guddommelige ting og er fulle av alvor og nidkjærhet. Det er behov for helliggjorte, selvoppofrende enn, slike som er tapre og trofaste, menn i hvis hjerte Kristus, "herlighetens håp", Vinner skikkelse, og som med lepper berørt med hellig ild vil "forkynne ordet". Kol. 1, 27; 2 Tim. 4, 2. Av mangel på slike arbeidere vansmekter Guds sak, og skjebnesvangre villfarelser som virker lik en dødelig gift, forderver moralen og tilintet gjør håpet hos en stor del av menneskeslekten.

Hvem vil komme fram og innta de trofaste, utslitte banner føreres plass etter hvert som disse ofrer livet for sannhetens sak? Vil våre unge menn ta imot det hellige tillitsverv av sine fedres hender? Forbereder de seg til å fylle de ledige plasser når de trofaste avgår ved døden? vil apostlens befaling bli aktet på, og vil pliktens kall bli hørt midt i alle de tilskyndelser til ærgjerrighet og egoisme som lokker de unge?

neste kapitel