Evangeliets tjenere kapitel 91. Fra side 316.     Fra side 426 i den engelske utgave.tilbake

Omsorg for misjonsarbeidere

Det bør gjøres en foranstaltning til omsorg for predikanter og andre trofaste Guds tjenere som på grunn av overanstrengelse eller utsatte stillinger i hans sak er blitt syke og trenger hvile og rekreasjon, eller som av hensyn til alder eller sviktende helse ikke lenger er i stand til å bære dagens byrde og hete. Predikanter blir ofte sendt til arbeidsfelter som de vet vil, ha en skadelig innvirkning på deres helbred; men uvillige til å unnslå seg for å arbeide på prøvende steder våger de forsøket i håp om å kunne være til hjelp og velsignelse for folket. Når det er gått noen tid, finner de at helsen svikter. Man forsøker en forandring av klima og arbeid, men det skjer ingen bedring; og hva skal de så gjøre?

Disse trofaste arbeidere, som for Kristi skyld har gitt avkall på timelige utsikter og har valt fattigdom istedenfor bekvemmelighet eller rikdom, som uselvisk har arbeidet for å vinne sjeler for Kristus, og som har bidradd rundhåndet til å hjelpe fram forskjellige foretagender i Guds sak og deretter er brutt sammen i striden, trette og syke og uten noe å leve av - slike må ikke overlates til å kjempe med armod og lidelser eller til å føle at de er fattiglemmer. Når sykdom eller svekkelse rammer våre arbeidere, så la dem ikke bære byrden av det engstelige spørsmål: "Hva skal det bli av min hustru og mine små når jeg ikke lenger kan skaffe dem det nødvendige?" Det er ikke mer enn rettferdig at det blir truffet en ordning til å avhjelpe disse trofaste arbeideres trang tillikemed deres som er avhengige av dem.

Det blir gjort høysinnede foranstaltninger for veteraner som har kjempet for sitt fedreland. Disse menn bærer arr og livsvarige svakheter som forteller om deres farlige kamper, deres forserte marsjer, deres strabaser i uvær og om deres lidelser i fangenskap. Alle disse beviser på deres troskap og oppofrelse gir dem et berettiget krav til det land som de har vært med til å redde - et krav som anerkjennes og imøtekommes. Men hvilken foranstaltning har syvendedags-adventistene truffet for Kristi stridsmenn?

Vårt folk har ikke innsett nødvendigheten av denne sak slik som de burde, og derfor er den blitt forsømt. Menighetene har vært tankeløse, og skjønt lyset i Guds Ord har skint på deres sti, har de forsømt denne aller helligste plikt. Denne forsømmelse av Guds trofaste tjenere mishager Herren meget. Vårt folk skulle være likeså villig til å hjelpe disse arbeidere når de kommer i vanskelighet, som de har vært til å ta imot deres midler og tjeneste mens de var friske.

Gud har pålagt oss den forpliktelsen å skjenke de fattige blant oss særskilt oppmerksomhet. Men disse predikanter og arbeidere må ikke stilles i klasse med de fattige. I himlene har de samlet seg en skatt som ikke forgår. De har tjent konferensen i dens trang, og nå skal konferensen tjene dem.

Når vi stilles overfor tilfelle av denne art, må vi ikke gå forbi på den andre siden av veien. Vi skal ikke si: "Varm dere og mett dere!" (Jak. 2, 16) og så ikke treffe noen virksomme forholdsregler for å avhjelpe deres trang. Dette er blitt gjort tidligere, og derved har syvendedags-adventistene i noen tilfelle vanæret sin trosbekjennelse og gitt verden leilighet til å klandre Guds sak.

Det er nå Guds folks plikt å tilbakevise dette klander ved å skaffe Guds tjenere bekvemme hjem med noen mål jord hvor de kan dyrke det de trenger, og føle at de ikke er avhengige av sine brødres godgjørenhet. Med hvilken glede ville disse utslitte arbeidere ikke se hen til et stille lite hjem hvor deres berettigede krav på dets ro og hvile ville bli anerkjent!

Våre sanatorier som et tilfluktssted for arbeidere
Ofte behøver disse predikanter særlig pleie og behandling. Våre sanatorier skulle være et tilfluktsted for slike og for alle våre utslitte arbeidere som trenger hvile. Det bør skaffes værelser hvor de kan få forandring og hvile uten hele tiden å skulle engstes ved tanken om hvordan de skal kunne klare utgiftene. Da Kristi disipler var trette etter arbeidet, sa han til dem: "Kom nå med meg avsides. . . og hvil dere litt ut!" Mark. 6, 31. Han ønsker at det skal treffes en slik ordning at de nå kan få leilighet til å hvile og gjenvinne sine krefter. Våre sanatorier skal stå åpne for våre hårdt arbeidende predikanter, som har gjort alt det de evnet for å skaffe midler til opprettelsen og driften av disse anstalter; og når som helst de står i behov av de fordeler som her bys, bør de kunne føle seg som hjemme.

Disse arbeidere skulle aldri avkreves høye priser for kost og behandling, og heller ikke bør de betraktes som tiggere eller på noen måte bringes til å føle seg som slike av dem hvis gjestfrihet de nyter. Å vise rundhåndethet i bruken av de hjelpemidler Gud har tilveiebrakt for sine utslitte og overanstrengte tjenere, er i hans øyne sann evangelisk sunnhetsvirksomhet. Guds arbeidere er ett med ham, og når man tar imot dem, ska! man erindre at man tar imot Kristus i skikkelse av hans budbærere. Han krever dette, og det vanærer og mishager ham når de behandles med likegyldighet eller på en smålig eller egoistisk måte. Guds velsignelse vil ikke ledsage en nøyeregnende behandling av noen av hans utvalte.

Innenfor lægenes krets har det ikke alltid rådet en klar oppfatning av disse forhold. Noen har ikke betraktet dem i det rette lys. Måtte Herren hellige oppfattelsesevnen hos dem som har ledelsen av våre anstalter, slik at de kan forstå hvem som bør være gjenstand for sann medfølelse og omhu! Den gren av Guds sak som disse utslitte arbeidere har virket for, bør vise påskjønnelse for deres gjerning ved å hjelpe dem når de behøver det, og således bære en stor del av utgiftene sammen med sanatoriet. Noen arbeidere er i den stilling at de kan legge litt til side av sin lønn, og dette bør de om mulig gjøre for å kunne møte et påkommende tilfelle; men også slike bør imidlertid bys velkommen som en velsignelse for sanatoriet.

Men de fleste av våre arbeidere har mange og store forpliktelser å møte. Hver gang det er behov for midler, kreves det at de skal gjøre noe, at de skal gå i spissen, for at innflytelsen av deres eksempel kan anspore andre til gavmildhet og Guds sak bli fremmet. De har et så sterkt ønske om å heise sannhetens banner på nye steder at mange endog låner penger for å hjelpe til i forskjellige foretagender. De har ikke gitt motstrebende, men har følt at det var et privilegium å kunne virke for sannhetens fremme. Ved således å imøtekomme kravet om midler får de ofte bare lite til overs

Herren har holdt nøyaktig regnskap med deres gavnmildhet overfor saken. Han vet hvilken god gjerning de har utført, en gjerning som de yngre arbeidere ikke har noe begrep om. Han har visst om alle de savn og all den selvfornektelse de har båret. Han har merket seg enhver omstendighet i disse tilfelle. Det står alt sammen skrevet i bøkene. Disse arbeidere er et skuespill for verden, for engler og for mennesker; og de utgjør en anskuelsesundervisning til prøvelse av oppriktighet i våre religiøse prinsipper. Herren ønsker at vårt folk skal forstå at banebryterne i dette verk fortjener alt det våre anst1lter kan gjøre for dem. Gud krever av oss at vi skal forstå at de som er blitt gamle i hans tjeneste, fortjener vår kjærlighet, vår heder og vår høyeste aktelse.

Et fond for arbeidere
Det bør reises et fond for slike arbeidere som ikke lenger er i stand til å virke. Vi er ikke uten skyld overfor Gud hvis vi ikke gjør enhver rimelig anstrengelse i denne sak, og det uten å vente. Det er noen iblant oss som ikke vil innse nødvendigheten av dette skritt; men deres motstand skulle ikke ha noen innflytelse på oss. De som i sitt hjerte setter seg fore å være som de bør, og å handle som de bør, skulle trøstig gå på for å fullføre en god gjerning, en gjerning som Gud krever skal bli utført. - Testimonies, VII, side 290-294.

neste kapitel