Evangeliets tjenere kapitel 92. Fra side 320.     Fra side 431 i den engelske utgave.tilbake

Hus til gudstjeneste

Når det oppstår interesse i en mindre eller en større by, bør det bli tatt vare på denne interessen. Stedet bør opparbeides grundig, inntil et beskjedent hus til gudstjeneste står der som et tegn, et minnesmerke om Guds sabbat, et lys i det moralske mørke. Disse minnesmerker skal stå på mange steder som vitnesbyrd om sannheten. I sin nåde har Gud sørget for at evangeliets budbærere skal gå ut til alle land, tungemål og folk, inntil sannhetens banner er blitt heist i alle deler av den bebodde verden.

Hvor som helst en gruppe troende mennesker blir samlet, skulle det skaffes et hus til gudstjeneste. La ikke arbeiderne forlate stedet uten å ha besørget dette.

-----------

På mange steder der budskapet er blitt forkynt, gjelder det at de som har tatt imot det, befinner seg i innskrenkede forhold og bare kan gjøre lite for å sikre seg de fordeler som vil sette preg på virksomheten. Dette gjør det ofte vanskelig å føre verket videre. Når folk blir interessert i sannheten, blir det sagt til dem av prestene i andre samfunn - og disse ord gjenlyder fra medlemmene: Disse mennesker har jo ingen kirke, og dere har ikke noe sted til å holde gudstjeneste. Dere utgjør bare en snever krets og er fattige og ulærde. Om kort tid reiser predikantene, og så vil interessen dø bort. Da vil dere gi opp alle disse nye ideene som dere har tatt imot." Kan vi tenke at dette ikke vil virke som en sterk fristelse for dem som innser grunnene for vår tro, og som av Guds Ånd er blitt overbevist om den nærværende sannhet?

Det er ofte blitt sagt at av en ringe begynnelse kan det oppstå stor interesse. Dersom vi legger klokskap og helliget dømmekraft for dagen under oppbyggingen av Gjenløserens rike og dets interesser, vil vi gjøre alt som står i vår makt for å overbevise folk om verkets faste grunnlag. Beskjedne forsamlingshus vil bli oppført, hvor de som tar imot sannheten, kan dyrke Gud i overensstemmelse med sin egen samvittighets krav.

-----------

Når det er mulig, så la våre forsamlingshus alltid bli vigslet til Gud i gjeld fri stand. La menighetens medlemmer ta fatt når en kirkebygning skal oppføres. La de nyomvendte under veiledning av en predikant, som får råd av sine medpredikanter, ta fatt med sine egne hender og si: .Vi trenger et møtelokale, og det må vi ha." Gud kaller sitt folk til med glede å gjøre forente anstrengelser i hans sak. La dette bli gjort, så vil vi snart høre takksigelsens røst lyde: "Se hva Herren har utrettet!"

I noen tilfelle kan det imidlertid hende at en ung menighet ikke er i stand til straks å bære hele den byrden som byggingen av et forsamlingshus betyr. La i slike tilfelle trossøsken i andre' menigheter komme dem til hjelp. I noen tilfelle vil det kanskje være bedre å låne en del penger enn ikke å bygge. Hvis en mann har pengenlidler, og han etter å ha gitt det han kan, vil tilstå et lån, enten rentefritt eller til en lav rente, så ville det være riktig å gjøre bruk av disse penger inntil gjelden kan betales. Men jeg gjentar: H vis det er mulig, bør kirkebygninger være fri for gjeld ved innvielsen.

I våre kirker bør kirkestaler ikke utleie". De rike skal ikke hedres framfor de fattige. La det ikke bli gjort noen forskjell der alle brødre." Matt. 23, 8.

Ikke i noen av våre bygninger bør vi legge an på prakt, for dette ville ikke tjene til verkets fremme. Vår økonomi skal bære vitnesbyrd om våre prinsipper. Vi bør anvende metoder som ikke er av flyktig art. Alt bør gjøres på en solid måte. . . .

-----------

Den slapphet noen av våre menigheter viser ved å pådra seg gjeld og fortsette i gjeld, ble framstilt for meg. I noen tilfelle hviler det en stadig gjeld på Guds hus. Det er stadig renter å betale. Slik bør det ikke og behøver det ikke å være. Dersom man legger for dagen den visdom, takt og nidkjærhet for Mesteren som Gud krever, så vil det skje en forandring i disse forhold. Gjelden vil bli avviklet. Gud krever offer av dem som kan gi, og også de mindre velstilte medlemmer kan yte sitt lille bidrag, Selvfornektelse vil sette alle i stand til å gjøre noe. Både gamle og unge, foreldre og barn, skal vise sin tro ved sine gjerninger. La nødvendigheten av at enhver tar del, bli innprentet på det sterkeste hos menighetenes medlemmer. La enhver gjøre sitt beste. Når viljen til å gjøre noe er der, så vil Gud åpne veien. Det er ikke hans hensikt at hans sak skal være belemret med gjeld.

Gud krever selvoppofrelse. Dette vil medføre ikke bare økonomisk, men også åndelig framgang. Selv fornektelse og selvoppofrelse vil gjøre underverker til fremme av åndelighet i menigheten. . . .

-----------

Det prøvespørsmål som enhver kristen skal stille seg selv, er dette: "Nærer jeg i dypet av min sjel den høyeste kjærlighet til Kristus? Elsker jeg hans tabernakel? Vil ikke Herren bli æret ved at jeg stiller hensynet til hans hellige institusjon i første rekke? Er min kjærlighet til Gud og min gjenløser tilstrekkelig sterk til å få meg til å fornekte meg selv? Når jeg fristes til å gi meg hen til fornøyelser og til egoistisk nytelse, skal jeg da ikke si: Nei, jeg vil ikke pådra meg noen utgift for å tilfredsstille meg selv mens Guds hus er tynget av gjeld?"

Vår gjenløser krever langt mer enn vi gir ham. Selvet trenger imellom med sitt ønske om å være først; men Herren krever hele hjertet, hele vår hengivenhet. Han vil ikke komme inn som nummer to. Og skulle vi ikke stille hensynet til Kristus foran og høyere enn alt annet? Skulle han ikke kreve dette bevis på vår aktelse og troskap? Disse ting ligger til grunn for selve hjertelivet i oss både i familiekretsen og i menigheten. Dersom hjertet, sjelen, styrken og livet er helt overgitt til Gud, og dersom vår hu står utelukkende til ham, så vil vi gjøre ham til den ypperste i all vår tjeneste. Når vi er i samklang med Gud, kommer tanken om hans ære og herlighet foran alt annet. I våre gaver og offer vil ingen bli foretrukket framfor ham. Vi har en forståelse av hva det betyr å være delhavere med Kristus i det hellige firma.

Det hus hvor Gud møter med sitt folk, vil være kjært og hellig for enhver av hans trofaste barn. De vil ikke la det vedbli å være forkrøplet av gjeld. Å tillate noe slikt ville nesten se ut som en fornektelse av troen. Dere vil være rede til å bringe et stort personlig offer hvis dere bare kan ha et gjeld fritt hus hvor Gud kan møtes med og velsigne sitt folk. All gjeld på ethvert forsamlingshus iblant oss kan bli betalt dersom menighetens medlemmer vil legge kloke planer og gjøre alvorlige, nidkjære anstrengelser for å utslette gjelden. Og la det hver gang en gjeld blir avviklet, holdes en takkegudstjeneste, som vil være lik en ny innvielse av Guds hus. - Testimonies, VI, side 100-104.

-----------

Trangen til møtelokale hvor det nylig er samlet en gruppe troende mennesker, er blitt framstilt for meg som i et panorama. Jeg så arbeidere som holdt på å bygge beskjedne hus til gudstjeneste. De nye i troen hjalp til med villige hender, og de som hadde midler, hjalp med sine midler. I kirkehusets nederste etasje, som lå over jorden, innrettedes et skoleværelse for barn, og en lærer ble sendt dertil for å overta ledelsen. Elevantallet i skolen var ikke stort, men det var en lykkelig begynnelse. Jeg hørte barn og foreldre synge: "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren for gjeves." "Halleluja! Min sjel, lov Herren! Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til." Sal. 127, 1; 146, 1. 2.

Grunnleggingen av menigheter, oppførelsen av kirkebygninger og skolehus ble utvidet fra by til by, og tienden til verkets framskyndelse vokste. Det ble opprettet virksomheter ikke bare på ett sted, men på mange steder, og Herren virket for å forøke sine styrker.

-----------

I denne virksomhet vil alle klasser mennesker bli nådd. Når Den Hellige Ånd arbeider iblant oss, vil sjeler som ikke er beredt for Kristi åpenbarelse, bli overbevist. Mange som i årevis ikke har gått i noen kirke, kommer til våre møter og blir omvendt. Sannhetens enfoldighet virker på deres hjerter. Tobakkens velyndere ofrer sin avgud og drankeren sin spiritus. Dette kunne de ikke gjøre dersom de ikke i tro grep Guds løfter om syndenes forlatelse.

Sannheten som den finnes i Ordet, kommer til høy og lav, til rik og fattig, og de som tar imot budskapet, blir våre og Guds medarbeidere, og en sterk skare arbeidere oppreises til å virke i samdrektighet. Dette er vår gjerning. Den må ikke bli forsømt i noe av vårt arbeid ved leirmøtene. Den utgjør en del av enhver evangelisk misjon. Istedenfor å sette alle talenter inn på å virke for det laveste avskum, bør vi på ethvert sted søke å samle en gruppe troende som i forening med oss vil løfte sannhetens banner og virke for rike og fattige. Etter hvert som menigheter blir stiftet, vil det bli flere medhjelpere til å virke for de trengende og de utstøtte. General Conferenee Bulletin, mars 1899.

neste kapitel