Evangeliets tjenere kapitel 93. Fra side 324.     Fra side 437 i den engelske utgave.tilbake

Eksaminering av predikanter

Menn bør ikke oppmuntres til å reise ut som predikanter dersom det ikke foreligger utvilsomme bevis for at Gud har kalt dem. Herren vil ikke betro omsorgen for sin hjord til uskikkede personer. De som Gud kaller, må være menn med en dyp erfaring, prøvde og forsøkte menn med en sunn dømmekraft, menn som med en saktmodig ånd våger å straffe synden, og som forstår å gi hjorden næring. Gud kjenner hjertet, og han vet hvem som skal velges. - Testimonies, I, s.209.

-----------

Det har vært gjort for lite med hensyn til å eksaminere predikantene, og nettopp av denne grunn har menighetene hatt virksomhet av uomvendte, udyktige menn, som lullet medlemmene i søvn istedenfor å vekke dem opp til større nidkjærhet og alvor i Guds sak. Det finnes predikanter som kommer til bønnemøtet og ber de samme gamle, livløse bønner den ene gangen etter den andre; de holder de samme tørre prekener uke etter uke og måned etter måned. De har ikke noe nytt og inspirerende å .framholde for sine forsamlinger, og dette viser at de ikke har fått del i guddommelig natur. Kristus bor ikke i hjertet ved troen.

De som gir seg ut for å holde og lære Guds hellige lov og allikevel stadig overtrer denne lov, er til anstøt både for syndere og for dem som tror sannheten. Den løse, slappe måten hvorpå mange betrakter Jehovas lov og hans Sønns gave, er en hån mot Gud. Den eneste måten hvorpå dette vidt utbredte onde kan rettes, er en omhyggelig prøvning av enhver som ønsker å bli en Ordets forkynner. De som dette ansvar hviler på, bør skaffe seg kjennskap til vedkommendes vandel i fortiden, siden han først bekjente seg til troen på sannheten. Hans kristelige erfaring og hans kjennskap til Skriften samt den måten hvorpå han framholder sannheten, bør alt sammen være klart. Ingen bør opptas som en arbeider i Guds sak før han gjør det åpenbart at han har en virkelig og levende erfaring i de guddommelige ting.

-----------

De som er i begrep med å ta fatt på den hellige gjerning å framholde Bibelens sannheter for verden, bør eksamineres omhyggelig av trofaste, erfarne menn. Og når de har fått en del erfaring, er det enda en ting til som bør gjøres for dem: de bør framstilles for Herren i alvorlig bønn om at han ved sin Hellige Ånd vil vise hvorvidt han kan godkjenne dem. Apostelen sier: "Vær ikke snar til å legge hendene på noen." 1 Tim. 5, 22. I apostlenes dager torde Guds tjenere ikke stole på sitt eget skjønn når det gjaldt å velge eller godta menn til å fylle den høytidelige og hellige stillingen som Guds talerør. De valte slike menn som etter deres skjønn var brukbare, og framstilte dem derpå for Herren for å se om han ville godkjenne dem til å gå ut som hans sendemenn. Noe mindre enn dette burde heller ikke gjøres nå.

På mange steder treffer vi menn som man skyndsomt har innsatt i ansvarsfulle stillinger som menighets forstandere uten å være skikket til en slik stilling. De har ikke tilstrekkelig herredømme over seg selv. Deres innflytelse er ikke god. Menigheten befinner seg stadig i vanskeligheter som følge av ledernes mangelfulle karakter. Man har vært for snar til å legge hendene på disse menn.

Guds tjenere bør være menn som har godt rykte og besitter evne til på en taktfull måte å ta seg av en interesse hvor en slik er blitt vekt. Vi er i stort behov av kompetente menn som vil bringe ære istedenfor vanære over den sak som de representerer.

Predikanter skulle særlig prøves for at man kan se om de har en forstandig innsikt i sannheten for denne tid og således er i stand til å holde et sammenhengende foredrag om profetiene eller om praktiske emner. Dersom de ikke kan framholde bibelske emner på en tydelig måte, trenger de fremdeles til å være tilhørere og lærlinger. For å kunne være lærere i. bibelske sannheter bør de med alvor og bønn studere Skriften og gjøre seg fortrolig med den. Alle disse ting skulle overveies omhyggelig og under bønn til Gud før menn blir sendt ut på virkefeltet. - Testimonies, IV, side 406, 407.

-----------

I Timoteus så Paulus en mann som verdsatte helligheten i en predikants gjerning, som ikke lot seg skremme av utsiktene til lidelse og forfølgelse, og som var villig til å lære. Allikevel torde apostelen ikke påta seg det ansvar å opplære Timoteus, en uprøvd ung mann, til en evangeliets forkyrmer uten først å ha skaffet seg visshet angående hans karakter og hans tidligere liv.

Timoteus' far var greker og hans mor jødinne. Fra barn dommen av hadde han kjent Skriftene. Den gudsfrykt han så i sitt hjem, var sunn og fornuftig. Hans mors og hans bestemors tro på det hellige ord var ham en stadig påminnelse om velsignelsen ved å gjøre Guds vilje. Guds Ord var den regel hvoretter disse to gudfryktige kvinner hadde veiledet Timoteus. Den åndelige kraft i den undervisningen han hadde fått av dem, bevarte ham ren i tale og ubesmittet av de onde innflytelser han var omgitt av. Således hadde de som underviste ham i hjemmet, samarbeidet med Gud i å forberede ham til å bære byrder.

Paulus så at Timoteus var trofast, stø og sannferdig, og han valte ham til sin ledsager i arbeidet og på reiser. De som hadde undervist Timoteus i hans barndom, ble belørmet ved å se den sønn de hadde hatt omhu for, bli knyttet i et inderlig fellesskap til den store apostel. . . .

Paulus elsket Timoteus, sin "ekte sønn i troen". 1 Tim. 1,2. Den store apostel prøvde ofte den unge disippel ved å stille ham spørsmål angående den bibelske historie, og på reiser fra sted til sted underviste han ham nøye om hvordan han kunne utføre et fruktbart arbeid. I all sin omgang med Timoteus forsøkte både Paulus og Silas å utdype det inntrykk som det hellige og alvorlige ved evangeliets gjerning allerede hadde gjort på hans sinn. - The Acts of the Apostles, side 203, 204.

-----------

I sitt arbeid søkte Timoteus stadig råd og undervisning hos Paulus. Han handlet ikke etter innskytelse, men viste hensynsfullhet og rolig overveielse, idet han ved hvert skritt spurte: Er dette Herrens vei? - The Acts of the Apostles, side 205.

-----------

neste kapitel