Evangeliets tjenere kapitel 94. Fra side 327.     Fra side 441 i den engelske utgave.tilbake

Ordinasjon

”I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyrene og Manaen, . . . og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellge Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!" Åp. gj. 13, 1. 2. Før de ble sendt ut som misjonærer til hedningeverdenen, ble disse apostler høytidelig innvidd til Gud ved faste, børm og håndspålegging. Menigheten ga dem bemyndigelse ikke bare til å forkynne sannheten, men til å utføre dåpshandlingen og til å organisere menigheter, idet de ble utrustet med full kirkelig myndighet.

Den kristne kirke trådte på den tid inn i en viktig æra. Arbeidet med å forkynne evangeliets budskap blant hedningene skulle nå drives med kraft, og som følge derav ville menigheten bli styrket ved en stor irmsamling av sjeler. De apostler som var blitt utpekt til å røre an i dette arbeid, ville bli utsatt for mistanke, fordom og avind. Deres lære angående nedrivningen av "gjerdets skillevegg" (Ef. 2, 14), som så lenge hadde skilt den jødiske og den hedenske verden, ville helt naturlig utsette dem for anklage som vranglærere, og deres myndighet som evangeliets tjenere ville bli dradd i tvil av mange nidkjære, troende jøder.

Gud forutså de vanskeligheter som hans tjenere ville komme til å møte, og for at deres arbeid skulle være hevet over innsigelse, underviste han ved åpenbaring menigheten om offentlig å hellige dem til forkynnergjerningen. Deres ordinasjon var en offentlig anerkjennelse av deres guddommelige utnevnelse til å bringe evangeliets glade budskap ut til hedningene.

Både Paulus og Barnabas hadde allerede mottatt sin misjonsbefaling fra Gud selv, og håndspåleggelsen tilførte dem ingen ny kraft eller faktisk skikkethet. Den var en anerkjent form for utpekning til et bestemt embete og en anerkjennelse av ens myndighet i dette embete. Ved den sattes menighetens segl på Guds verk.

For jødene var denne formelle handling betydningsfull. Når en jødisk far velsignet sine barn, la han ærbødig sine hender på deres hoder. Når et dyr ble helliget til slaktoffer, la en som var utrustet med prestelig myndighet, sine hender på offerets hode. Og da predikantene i de troendes menighet i Antiokia la sine hender på Paulus og Barnabas, ba de ved denne handling Gud om å legge sin velsignelse på de utvalte apostler i utførelsen av den særskilte gjerning som de var blitt utkåret til.

Senere ble forordningen om ordinasjon ved håndspåleggelse i høy grad misbrukt; det ble tillagt handlingen uberettiget betydning, som om de der mottok en slik ordinasjon, straks fikk en kraft som øyeblikkelig gjorde dem skikket til alle og ethvert prestelig verv. Men beretningen om helligelsen av disse to apostler inneholder ikke noe som tyder på at selve håndspåleggelsen alene tilførte dem noen kraft. Vi har bare den enkle beretning om deres ordinasjon og om den betydning den fikk for deres framtidige virksomhet.

Omstendighetene i forbindelse med Den Hellige Ånds utkårelse av Paulus og Barnabas til en bestemt gjerning viser tydelig at Herren virker gjennom utvalte redskaper i sin organiserte menighet. Da Guds hensikt med Paulus flere år i forveien ble åpenbart for ham av Frelseren selv, ble Paulus umiddelbart deretter brakt i berøring med medlemmer i den nylig organiserte menighet i Damaskus. Menigheten på dette sted forble heller ikke lenge i mørke med hensyn til den omvendte fariseers personlige erfaring. Og da den Guddommelige misjonsbefalingen som ble gitt ham den gang, nå skulle gjennomføres mer fullstendig, bar Den Hellige Ånd på nytt vitnesbyrd om Paulus som et utvalt redskap til å bringe evangeliet ut til hedningene og påla menigheten den gjerning å ordinere ham og. hans medarbeder. Mens de ledende i menigheten i Antiokia "holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til!”

Gud har gjort sin menighet på jorden til en lysets formidler, igjennom den kunngjør han sine forsett og sin vilje. Han er ikke en enkelt av sine tjenere en erfaring uavhengig av og i strid med selve menighetens erfaring. Heller ikke gir han. en enkelt mann kunnskap om sin vilje vedrørende hele menigheten, mens menigheten - Kristi legeme - overlates i mørke. I sitt forsyn stiller han sine tjenere i nøye forbindelse med sin menighet, for at de skal ha mindre tillit til seg selv og større tillit til andre som han leder til å fremme hans verk.

Det har i menigheten alltid vært noen som stadig heller til personlig selvstendighet. De synes å være ute av stand til å innse at hangen til selvstendighet er tilbøyelig til å lede det menneskelige redskap til å ha for megen tillit til seg. selv og til å stole på sitt eget skjønn istedenfor å respektere brødrenes råd og nære en høyaktelse for disses mening, især deres som Gud har utpekt til ledere for sitt folk. Gud har gitt sin menighet særskilt myndighet og makt, som ingen er berettiget til åforakte og late hånt om; for den som gjør det, forakter Guds røst.

De som har tilbøyelighet til å betrakte sitt personlige skjønn som det avgjørende, står i alvorlig fare. Satans overlagte bestrebelse går ut på å skille sådanne fra dem som er lysets formidlere, og ved hvem Gud har virket for å oppbygge og utvide sin gjerning på jorden. Å tilsidesette eller forakte dem som Gud har utpekt til å bære ansvar som ledere i forbindelse med arbeidet for sannhetens fremme, er å forkaste de midler som han har beskikket til hjelp, oppmuntring og bestyrkelse for sitt folk. Når en arbeider i Herrens sak forbigår disse og mener at hans lys ikke må komme gjennom noe mellomledd, men umiddelbart fra Gud, så inntar han en stilling hvor han er utsatt for å bli forført av fienden og brakt til fall. Herren har i sin visdom ordnet det slik at ved hjelp av det inderlige forhold som alle troende skulle opprettholde, skal kristen være knyttet til kristen og menighet til menighet. På den måten vil det menneskelige redskap kunne samarbeide med det guddommelige. Ethvert redskap vil være underordnet Den Hellige Ånds ledelse, og alle de troende vil være forent i en organisert og godt ledet bestrebelse for å bringe verden det glade budskap om Guds nåde.

Paulus betraktet den stund da han formelt ble ordinert, som innledningen til en ny og betydningsfull epoke i sin livsgjerning. Det var fra denne stund han siden regnet begynnelsen til sitt aposelembete i den kristne menighet. - The Acts of the Apostles, side 160-165. ***

Det var ved innvielsen av de tolv det første skritt ble tatt til organiseringen av den menighet som etter Kristi bortgang skulle føre hans verk på jorden fremad. Om denne ordinasjon sier beretningen: "Han gikk opp i fjellet og kalte til seg dem han selv ville, og de gikk til ham. Og han utvalte tolv, som skulle være med ham, og som han kunne sende ut for å forkynne ordet." Mark. 3, 13. 14.

Med glede og fryd betraktet Gud og englene dette skue. Faderen visste at fra disse menn ville himmelens lys utstråle, og at de ord som ble talt av dem når de vitnet om hans Sønn, ville gjenlyde fra slekt til slekt inntil tidens slutt.

Disiplene skulle gå ut som Kristi vitner for å kunngjøre for verden hva de hadde sett og hørt av ham. Deres embete var det viktigste som mennesker noensinne var blitt kalt til, og sto tilbake bare for Kristi eget embete. De skulle være Guds medarbeidere til menneskers frelse. Liksom de tolv patriarker i Det gamle testamentes tid sto som Israels representanter, slik står de tolv apostler som representanter for den evangeliske menighet. - The Acts of the Apostles, side 18, 19.

neste kapitel