Evangeliets tjenere kapitel 96. Fra side 333.     Fra side 449 i den engelske utgave.tilbake

Predikantenes lønn

De som er beskjeftiget i forkynnergjerningen, bør her i livet få en passende lønn for sitt arbeid. De helliger all sinn tid, sin tanke og sin virksomhet til Herrens gjerning, og det er ikke i samsvar med Guds forordning at de skal ha en lønn som er utilstrekkelig til å tilfredsstille deres familiers behov. Den predikant som etter evne utfører sin del, bør få det som med rette tilkommer ham.

De menn som bestemmer hva hver arbeider skal få, skulle bestrebe seg alvorlig for å gjøre vedtak som svarer til Guds vilje. Noen som har sittet i lønningskomiteer, har savnet skjønn og dømmekraft. Undertiden har komiteen bestått av menn som ikke hadde noen sann forståelse av arbeidernes stilling, og som igjen og igjen har brakt virkelig nød inn i familier ved sine uriktige avgjørelser. Deres handlemåte har gitt fienden anledning til å friste arbeiderne og gjøre dem motløse, og har i visse tilfelle drevet dem bort fra virkefeltet.

Det bør vises samvittighetsfull omhu når arbeidernes regnskap gjøres opp. De som velges til å være med i lønningskomiteen, bør være klartskuende menn som har kjennskap til det som de arbeider med.. De bør være "duelige menn. . . som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning". 2 Mos. 18, 21.

Predikanten bør ha et lite overskudd til rådighet, for det stilles mange krav til hans økonomiske hjelpekilder. I sin virksomhet treffer han ofte mennesker som er så fattige at de har lite til mat og klær og ikke noe tilfredsstillende sted å sove. Han må støtte de hårdt trengende ved å stille deres sult og skjule deres nakenhet. Dessuten venter man også at han skal gå i spissen når det er tale om gode foretagender, om hjelp til å bygge kirkehus og til å fremme Guds sak i andre land.

Den av Gud utvalte misjonsarbeider kan ikke ha noen fast bopel, men må flytte sin familie fra sted til sted, ofte fra land til land. Hans arbeid gjør dette nødvendig. Men denne hyppige flytning påfører ham store utgifter. Dertil kommer at for å kunne øve en god innflytelse må hans hustru og barn så vel som han selv være et korrekt eksempel på ordentlig og passende klededrakt. Deres personlige ytre, deres bolig, deres omgivelser - alt dette må tale til fordel for den sannhet som de forfekter. Det må alltid være glede og friskhet over deres vesen for at de må kunne bringe solskinn til dem som trenger hjelp. Ofte må de vise gjestfrihet mot sine brødre, og mens dette er dem en glede, betyr det også forøkt utgift.

Det er en fryktelig urettferdighet avenlønningskomite å skuffe en verdig predikant som behøver hver eneste øre som man har gitt ham grunn til å vente. Herren sier: "Jeg, Herren, elsker rett og hater urettferdig rov." Han ønsker at hans folk skal vise en gavmild ånd i alle sine handlinger med sine medmennesker. Det prinsipp som lå til grunn for hans befaling" til det gamle Israel: "Du skal ikke binde munnen til på en okse so!" mresker" (Es.. 61,8; 1 Kor. 9, 9; se 5 Mos. 25, 4), er et prinsipp som aldri skulle tilsidesettes av noen som deltar i å bestemme lønn til dem som har helliget seg til å fremme Guds sak på jorden, og som bruker sin styrke til å løfte menneskenes tanker opp over betraktningen av jordiske ting til de himmelske. Gud elsker disse arbeidere, og han vil at menneskene skal respektere deres rettigheter.

Ått-timers-planen er noe som ikke hører hjemme på en Guds tjeners program. Han må stå ferdig til tjeneste hvilken time som helst. Han må holde sitt liv og sin energi ved like, for dersom han. er sløv og treg, kan han ikke øve en frelsende innflytelse. Hvis han har en ansvarsfull stilling, må han være forberedt på å skulle være med til styre- og rådslagningsmøter og der i timevis utføre hjerne- og nerveslitende arbeid med il legge planer til sakens fremme. Den slags arbeid stiller sterke krav til ånd og legeme.

Den predikant som har en rett forståelse av hva tjeneste betyr, betrakter seg selv som en øyeblikkets mann for Gud. Når han liksom Esaia." hører Herrens røst si: ”Hvem skal jeg sende, og hvem vi ga for oss?" sa svarer han: Her er jeg send meg!" Es. 6, 8. Man kan ikke si: "Jeg er min egen jag vil bruge tiden som jeg selv har lyst til." Ingen som har gitt Gud Sitt liv for at vi orke som hans tjener, lever for seg selv. Hans gjerning er å følge Kustus, å være Mesterens mange redskap og medarbeider, daglig å ta imot hans Ånd og å virke som Frelseren virket, og hverken svikte eller bli motløs. Gud har utvalt ham som et trofast redskap til å fremme misjonsgjerningen i alle land, og han må nøye overveie den sti han følger.

De som aldri har båret byrden av en slik gjerning, og som mener at Herrens utvalte og trofaste tjenere har en makelig tid, bør erindre at Guds vektere er på post hele tiden. Deres arbeid måles ikke etter timeantall. Dersom egoistiske menn med ord eller med et pennestrøk utilbørlig begrenser deres lønn når deres gasje bestemmes, begås det en stor urett.

De som bærer administrasjonens byrder i Guds verk, har råd til å være rimelige og reelle; de har råd til å handle etter riktige prinsipper. Når man i en økonomisk vanskelig tid mener at lønningene må settes ned, burde det sendes ut et sirkulære som skildrer stillingen slik den er, og rettes en forespørsel til konferensens arbeidere hvorvidt de under forholdene ville kunne klare seg med mindre til sitt opphold. Enhver ordning vedrørende dem som står i Guds tjeneste, bør betraktes som en hellig handling av et menneske overfor et medmenneske. Ingen har rett til å behandle arbeiderne som om de var livløse gjenstander som ikke selv har et ord de skulle ha sagt.

Predikantens hustru
Predikanten får lønn for sin gjerning, og dette er godt. Og dersom Herren legger arbeidets byrde på hustruen så vel som på mannen, og hun anvender sin tid og sine krefter til å besøke familier og opplate Skriftene for dem, så utfører hun et arbeid som er beslektet med forkynnergjerningen. selv om' hun ikke er blitt ordinert ved håndspålegging. Skulle hennes arbeid regnes for intet?

Det er undertiden begått urett mot kvinner som virker med like stor hengivenhet som deres menn, og som av Gud anerkjennes som nødvendige under utøvelsen av ens predikantgjerning. Den framgangsmåten å betale mannlige arbeidere og ikke betale deres hustruer, som deltar i arbeidet sammen med dem, er en plan som ikke er etter Herrens forordning, og gjennomført i våre konferenser vil den kunne avholde våre søstrer fra å forberede seg til den gjerning de burde oppta. Gud er en rettferdig Gud, og hvis predikantene får lønn for sitt arbeid, så skulle deres hustruer, som likeså uegennyttig hengi r seg til gjerningen, få vederlag i tillegg til den lønn deres menn får, selv om de kanskje ikke stiller krav derom.

Syvendedags-adventistene må ikke på noen måte forkleine kvinnens arbeid. Dersom en kvinne overlater sin husgjerning i en trofast, forsiktig medhjelpers hender og anbringer sine barn hvor det vil bli sørget godt for dem, mens hun tar del i misjonsarheidet, bør konferensen klokelig innse det rettferdige i at hun får lønn. ***

Herren har en gjerning å utføre for kvinner så vel som for menn. De kan utrette et godt arbeid for Gud dersom de i Kristi skole først vil tilegne seg ydmykhetens dyrebare og overmåte viktige lærdom. De må ikke alene bære Kristi navn, men besitte hans Ånd. De må vandre liksom han vandret, og rense sine sjeler fra alt som besmitter. Da vil de kunne gagne andre ved å framholde at i Jesus har vi fullstendig nok. Testimonies, VI, side 117.

neste kapitel