Menigheten er Guds eiendom

(7)Menigheten er Guds eiendom, og Gud husker alltid på at menigheten er i verden, og at den stadig er utsatt for Satans fristelser. Kristus har aldri glemt ydmykelsens dager på jorden. Men da han forlot skueplassen for sin ydmykelse, ga han ikke avkall på sin menneskelighet. Han har fremdeles den samme inderlige kjærlighet, og han er alltid grepet av medynk med menneskene i deres sorg og nød. Han husker alltid på at han engang var en sorgens mann, som var vel kjent med smerte og nød. Gud glemmer ikke sitt folk, som kjemper for a forsvare den nedtrådte lov. Han vet at den verden som hatet ham, også hater menigheten. Selv om Jesus Kristus er fart opp til himmelen, finnes det fremdeles en levende kjede av uendelig kjærlighet som binder de troende til hans eget hjerte. Han glemmer aldri at han er vår representant, og at han bærer vår natur. rett

(8)Jesus ser sin sanne menighet her på jorden, og han, vet at dens største interesse er å samarbeide med ham i å vinne sjeler. Jesus hører de troendes bønner, som kommer fra sønderknuste hjerter. Den allmektige kan ikke motstå deres begjæringer om frelse for sjeler som blir prøvd og fristet disse som er lemmer på Kristi legeme. rett

(8) ”Ettersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor tre frem med frimodighet for nådens trone, for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid." - Heb. 4, 14-16. rett

(8) ”Derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem." - Heb. 7, 25. Hvilke store velsignelser kan ikke de oppriktig troende få gjennom forløseren! Menigheten, som snart skal ga inn i den siste store kamp, vil Gud betrakte som det kjæreste han eier på jorden. Ondskapens makter vil bli oppildnet med en kraft nedenfra, og Satan vil kaste alle mulige bebreidelser på de utvalgte som setter seg imot alle hans snedige fristelser og sataniske påfunn. Men vil Kristus, som nå er "opphøyet til høvding og frelser, for a gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene" (Ap. gj. 5, 31), og som er vår representant og menighetens hode, lukke sitt hjerte for oss eller trekke sin hånd tilbake? Eller vil han svikte sine løfter? Nei, nei, det vil aldri skje. rett

(8)Ett med menigheten
Gud har en menighet, et utvalgt folk. Hvis alle kunne se, slik som jeg har sett, hvor nøye Kristus er knyttet til sitt folk, vil vi aldri ha hørt det budskapet som anklager menigheten for å være Babylon.. Gud har folk som samarbeider med ham: Dette folket, som har Guds herlighet for øye, har gått den rette veien fremover. Lytt til den bønn som vår forbeder i himmelen har bedt for oss: "Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet." - Joh. 17, 24. Å, hvor menighetens guddommelige hode lengter etter å ha sin menighet hos seg. Menighetens medlemmer delte lidelse og ydmykelse sammen med ham, og nå er det hans største glede å kunne ha dem hos seg, så de kan få se hans herlighet. Kristus gjør krav på den forrett å kunne ha menigheten hos seg. "Jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg." Retten til å ha menigheten hos seg er i overensstemmelse med paktens løfte, og det er en avtale med Faderen. Foran nådens trone presenterer Jesus med ærbødighet, sitt fullendte gjenløsningsverk for sitt folk. Løftets bue hvelver seg over vår stedfortreder og talsmann mens han øser ut sin kjærlighet i bønn: "Fader! jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt meg, være hos meg, for at de skal se min herlighet." Vi skal se kongen i hans skjønnhet, og menigheten vil bli herliggjort. rett

(9)Liksom David sa i sin bønn fordum, kan vi nå si: "Det er tid for Herren å gripe inn, de har brutt din lov." Sal. 119, 126. Men menneskene har fortsatt i sin ulydighet mot Guds lov inntil de har nådd et punkt av skamløshet som er uten sidestykke. Menneskene har øvd seg opp i ulydighet, og de nærmer seg hurtig grensen for Guds overbærenhet og kjærlighet. Men Gud vil helt sikkert gripe inn. Han vil forsvare sin ære og stanse den rådende ondskap. Vil da Guds lovlydige folk bli revet med i denne ondskapens bølge? Vil de bli fristet til å tenke nedsettende om Guds lov fordi andre håner den? Vil de ringeakte den lov som er selve grunnvollen i Guds regjering både i himmelen og på jorden? Nei. Menneskene vil nok fortsette å øse hån og forakt over Guds hellige lov. Men for menigheten vil hans lov stadig bli mer og mer dyrebar, hellig og ærverdig. Menigheten kan si som David: "De har brutt din lov Derfor elsker jeg dine bud mer enn gull, ja mer enn fint gull. Derfor holder jeg alle befalinger om alle ting for å være rette; jeg hater all løgnens sti.> Sal 119, 126-128._ rett

(9)Den kjempende menighet er ennå ikke den seirende menighet. Men Gud elsker sin menighet Gjennom profeten Sakarias har vi fatt undervisning om hvordan Gud gjør motstand mot Satan, som forsøker å kle Guds barn i de sorteste og mest skitne klær, og hvordan Satan trygler om å få lov til å ødelegge Guds folk. Men Guds engler beskytter dem mot fiendens hissige angrep. Profeten Sakarias sier: rett

(9) ”Så lot han meg se Josva, ypperstepresten, som sto for Herrens engels åsyn, og Satan som sto ved hans høyre side for å anklage ham. Men Herren sa til Satan: Herren refse deg, Satan! Herren refse deg, han som har utvalgt Jerusalem! Er ikke denne mann her en rykende brann, revet ut av ilden? Men Josva var kledd i skitne klær der han sto for engelens åsyn. Og engelen tok til orde og sa til ,dem som sto foran ham: Ta de skitne klær av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og klær deg i høytidsklær. Da sa jeg: Sett en ren hue på hans hode Og de satte den rene hue på hans hode og hadde på ham andre klær mens Herrens engel sto der. Da vitnet Herrens engel for Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du går på mine veier og holder mine bud, da skal du også få styre mitt hus og vokte mine forgårder; og jeg vil gi deg førere blant disse som står her." - Sak. 3, 1-7. rett

(9)Lærere vi må vokte oss for
Når det fremstår menn som sier at de har et budskap fra Gud, men som i stedet for å kjempe mot makter og myndigheter og mot verdens herrer i dette mørket, danner en apen front og vender sine våpen mot den kjempende menighet, da er det fare på ferde. Disse menn bærer ikke det guddommelige stempel. Gud har ikke gitt dem en slik oppgave. De vil bare rive ned det som Gud ville gjenreise ved laodikea budskapet. Når Herren sårer menigheten, skjer det bare for å kunne lege den - ikke for å ødelegge den. Herren vil aldri gi noen et budskap som kan gjøre menigheten motløs og nedslått. Herren irettesetter og refser sin menighet, men han gjør det bare for å kunne gjenreise og godkjenne den til sist. Rapporten fra generalkonferensen gledet mitt hjerte. Det var en fryd å se at mange hadde ydmyket sine hjerter og bekjent sine synder. På denne måten ble det "skrammel som hadde stengt hjertedørene og hindret Frelseren i å komme inn, fjernet. Det er gledelig å vite at mange åpnet sitt hjerte for Jesus og tok imot ham som en velkommen gjest. rett

(10)Men hvordan kan det ha seg at disse bøkene som kaller syvendedags adventistmenigheten for Babylon, er blitt spredt omkring overalt, nettopp i den tiden da Guds Ånd ble utgytt over menigheten? Hvordan kan det være mulig at noen kan bli så grundig bedratt at de innbiller seg at "det høye rop" består i a kalle Guds folk ut fra fellesskapet i en menighet som nå opplever en tid med Åndens vederkvegelse? Å, måtte disse villedte sjelene komme inn i strømmen av nåde for å motta velsignelsen, slik at de kunne bli kledd i kraften fra det høye! - Review and Herald, 17. oktober, 1893. Testimonies to Ministers, side 19-23.

neste kapitel