Helse og livsglede kapitel 10. Fra side 120.     Fra side 161 i den engelske utgave.tilbake

Hjelp til dem som blir fristet

Det er ikke fordi vi først elsket ham, at Kristus elsker oss, men "Kristus døde for oss. mens vi ennå var syndere". Rom 5:8. Han behandler oss ikke slik vi fortjener det. Selv om våre synder skulle ha ført til at vi ble fordømt, fordømmer han oss ikke. År etter år har han båret over med vår svakhet og uvitenhet, vår utakknemlighet og gjenstridighet. Til tross for at vi har vandret bort fra ham, til tross for vårt harde hjerte, til tross for at vi overser hans hellige ord, så rekker han sin hånd ut mot oss.

Nåde er et av trekkene i Guds karakter som kommer oss uverdige mennesker til gode. Vi søkte ikke etter den, men den søkte etter oss. Gud jubler når han får lov til å gi oss sin nåde, ikke fordi vi er verdige, men fordi vi er så fullstendig uverdige. Den eneste grunnen til at vi kan be om hans nåde, er vårt store behov for den.

Gjennom Jesus Kristus holder Herren Gud sin hånd utstrakt uopphørlig for å innby dem som har falt og syndet. Han tar imot alle og enhver. Han byr alle velkommen. Han finner glede i å tilgi den største av alle syndere. Han vil rive byttet ut av hendene på den onde, han vil befri de fangne, han vil fjerne gloen ut av flammene. Han vil senke ned sin nådes gyldne kjede til dem som sitter fast i de laveste dybder av menneskelig elendighet, og løfte opp dem som har satt seg fast i synden.

Hans kjærlighet omfatter alle mennesker, og han gav sitt liv for at han kunne bringe oss tilbake til Gud. Som hyrden vokter over sin saueflokk, vokter han over skyldbetyndete og hjelpeløse sjeler, som kan være sikre på å bli ødelagt av Satans list og snarer.

Frelserens eksempel skal være mønster for hvordan vi skal behandle dem som blir fristet og farer vill. Den samme interesse, kjærlighet og forståelse som han har vist oss, skal vi vise andre. "Som jeg har elsket dere," sa han, "skal dere elske hverandre." Joh 13:34. Når Kristus bor i oss, vil vi vise alle dem vi omgås den samme uegennyttige kjærligheten han har vist oss. Når vi møter mennesker som trenger sympati og hjelp, skal vi ikke spørre: "Er de verdige?" men "Hvordan kan jeg hjelpe dem?"

Rik og fattig, høy og lav, fri og trell - alle er Guds arv. Han som gav sitt liv for å frelse mennesket, ser i enhver noe verdifullt som overgår vår innsnevrede måte å tenke på. Bare ved å studere korsets hemmelighet og herlighet kan vi forstå hvor høyt han setter et menneske. Når vi gjør dette, vil vi skjønne at mennesker, samme hvor langt ned de har falt, har kostet for mye til å bli behandlet med kulde og forakt. Da vil vi forstå hvor viktig det er å arbeide for våre medmennesker, slik at de kan bli dratt opp til Guds trone. I en av sine lignelser talte Frelseren om en penge som var mistet. Selv om den lå gjemt i støvet, var den fremdeles et sølvstykke. Hun som eide den, lette etter den fordi den var verd mye. På samme måte er det med hver eneste sjel. Uansett hvor mye den er ødelagt av synd, så er den verdifull i Guds øyne. På samme måte som pengestykket bar herskerens bilde og inskripsjon, bærer også menneskene fra skapelsen av Guds bilde og inskripsjon. Selv om synd har gjort den ripete og utydelig, står sporene av denne inskripsjonen fremdeles på hvert eneste menneske. Gud ønsker å redde mennesket og på ny prege oss med sitt bilde av rettferdighet og hellighet.

Vi er altfor lite lik Kristus når det gjelder det som burde være det sterkeste som binder oss til ham - nemlig medfølelse med ødelagte, skyldige og lidende mennesker, som er døde i overtredelse og synd! Vår største synd er at vi ikke viser medmenneskelighet overfor hverandre. Mange tror om seg selv at de representerer Guds rettferdighet, men unnlater fullstendig å vise den medfølelse og kjærlighet som han viste. De som de er harde og strenge mot, er ofte presset av fristelser. Satan kjemper med disse menneskene, og harde og uvennlige ord vil kunne ta motet fra dem og gjøre slik at de faller som bytte for fristerens makt.

Vi trenger å være fintfølende når vi skal arbeide med menneskesinn. Det er bare han som kan lese hjerter, som vet hvordan en kan lede mennesker til omvendelse. Bare hans visdom kan lære oss hvordan vi skal kunne nå de fortapte. Du kan stå der stram og standhaftig og føle: "Jeg er helligere enn deg." Men en slik holdning vil aldri røre andres hjerter, samme hvor riktig du tenker eller hvor sanne dine ord måtte være. Kristi kjærlighet, uttrykt gjennom ord og handling; vil vinne veien til menneskers hjerter på en måte som bud og argumenter aldri vil kunne gjøre.

Vi trenger å lære mer av hvordan vi skal vise sympati slik Kristus gjorde det. Dette er ikke bare sympati med slike som vi synes lever uten klander, men sympati med stakkars, lidende, kjempende mennesker, slike som ofte begår feil, som synder og angrer, som lar seg friste og blir mismodige. Det er vår oppgave å gå ut blant våre medmennesker og vise den samme medlidenhet med deres skrøpeligheter som vår store yppersteprest gjorde.

Det var de utstøtte, tollerne og synderne, de som var foraktet av folk, som Kristus i sin godhet og kjærlighet kalte og bad om å komme til seg. Det var kun en gruppe han ikke ville vite om, nemlig de som holdt seg for seg selv og så ned på andre, fordi de mente om seg selv at de var bedre enn dem.

"Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn," byr Kristus oss, "så mitt hus kan bli fullt." Luk 14:23. For å være lydige mot denne befalingen må vi gå både til hedningene som bor nær oss, og til dem som bor langt borte. Tollerne og skjøgene må få høre Frelserens innbydelse. Når hans budbærere er vennlige og tålmodige, vil denne invitasjonen virke så mektig at den løfter opp dem som har falt dypest i synd.

Om vi er fylt av virkelig kristne motiver, vil vi arbeide med faste mål for øye, iherdig og uten å miste interessen for dem som Satan forsøker å ødelegge. Vi må ikke tillate at noe demper vår alvorlige iver for at de fortapte skal få del i frelsen.

Legg merke til hvordan Guds ord er fullt av eksempler på at hans Ånd nøder og trygler menneskene om å komme til Kristus. Vi må gripe enhver anledning, privat og offentlig, og legge fram ethvert bevis og bruke all vår overtalelsesevne til å dra mennesker til Frelseren. Vi må gjøre alt som står i vår makt til å nøde dem til å se på Jesus og velge å følge hans selvfornektende og oppofrende eksempel. Ved å bruke alle hans gaver til hans navns ære vil vi vise andre at vi forventer at også de skal glede hans hjerte.

Frelst i håpet
"I håpet er vi frelst." Rom 8:24. Vi må hjelpe de falne til å forstå at det ennå ikke er for sent for dem å vinne sitt-menneskeverd tilbake. Kristus viste mennesket ære ved å vise det sin tillit, og på det viset overlot han til mennesket selv å ta vare på sitt verd. Selv dem som hadde falt aller lavest, behandlet han med respekt. For Kristus var det alltid smertefullt å møte forakt, fordervelse og urenhet, men selv om han hadde renere sanser enn noen andre, ytret han aldri et ord om at han følte ubehag eller var ille berørt. Uansett hvilke onde vaner, sterke fordommer eller heftige lidenskaper mennesker viste, møtte han alle med sterk medynk. Når vi får del i hans Ånd, vil vi behandle alle mennesker som søsken, som har de samme fristelser og prøvelser, som ofte faller og kjemper for å reise seg igjen, som blir mismodige og møter vanskeligheter, og som trygler om sympati og hjelp. Vi må møte dem slik at vi på ingen måte tar motet fra dem eller støter dem fra oss, men tvert imot vekker håp i hjertene deres. Når de blir oppmuntret på en slik måte, kan de i tillit si: "Gled dere ikke over meg, mine fiender! Når jeg er falt, står jeg opp igjen. Om jeg sitter i mørket, er Herrens lys for meg. ... Han fører. min sak og hjelper meg til min rett. Han fører meg ut i lyset. Jeg skal se med fryd på hans rettferdighet." Mika 7:8,9. Gud ser "ned til alle dem som bor på jorden. Han er den som har skapt deres hjerter - alle sammem>. Sal 33:14,15.

Når vi skal arbeide for dem som lever i fristelser og synd,byr han oss: "Ta deg i vare, så ikke du også blir fristet." Gal 6: 1. Når vi skal vise forståelse for andres svakhet, må vi samtidig være klar over hvor skrøpelige vi selv er.

"Hvem gir vel deg forrang? Hva har vel du som du ikke har fått?" "En er deres mester, men dere er alle brødre." "Men du, hvorfor dømmer du din bror? ... Fell heller den dom at ingen må legge noen anstøtsstien eller felle for sin bror." 1 Kor 4:7; Mat 23:8; Rom 14:10,13.

Det vil alltid oppleves ydmykende å få sine feil dratt fram i lyset. Ingen burde gjøre dette verre for noen ved å irettesette noen unødvendig. Ingen er noen sinne blitt vunnet ved hjelp av bebreidelser, men tvert imot er det mange som av den grunn er blitt skjøvet bort og ledet til å forherde sine hjerter mot deres egen overbevisning. En vennlig, mild og vinnende holdning kan frelse en som har faret vill og skjule en mangfoldighet av synder.

Apostelen Paulus fant det nødvendig å irettesette det onde, men legg merke til hvor forsiktig han var for å vise de feilende at han var deres venn! Se hvor omhyggelig han forklarte dem hvorfor han måtte handle som han gjorde! Han lot dem forstå at det smertet ham å såre dem. Han viste tillit og sympati overfor dem som kjempet for å vinne seier.

"Det var med stor nød og hjerteangst jeg skrev til dere under mange tårer," sa han. "Det var ikke for å gjøre dere bedrøvet, men for at dere skulle få kjenne hvor stor kjærlighet jeg har til dere." 2 Kor 2:4. "For selv om jeg gjorde dere sorg med brevet mitt, så angrer jeg det ikke. ... Jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. ... Se hva det førte til at dere ble bedrøvet etter Guds sinn: iver, -ja forsvar, ja harme, ja frykt, ja lengsel, ja nidkjærhet, ja straff! På alle måter har dere vist at dere er rene i denne saken. ... Ved dette er vi blitt trøstet." 2 Kor 7:8-13.

"Jeg gleder meg over at jeg kan stole på dere i alle ting." "Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min ,bønn for dere alle med glede, for fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet. Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, for jeg bærer dere i mitt hjerte." "Derfor mine brødre, som jeg elsker og lengter etter - min glede og min krans: Stå fast i Herren, mine kjære" "For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren." 2 Kor 7:16; Fil 1:3-7; 4:1; l Tess 3:8.

Da Paulus skrev til sine brødre, kalte han dem "helliget i Kristus Jesus", men han skrev ikke til slike som hadde en fullkommen karakter. Han skrev til dem som menn og kvinner som kjempet mot fristelser, og som stod i fare for å falle. Han viste dem veien til "fredens Gud, han som... førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde." Han forsikret dem om at han "i kraft av den evige pakts blod... må gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne." Heb 13:20,21.

Når en som har gjort noe galt, blir klar over sin tilstand, må vi være forsiktige så vi ikke ødelegger hans selvrespekt. Vi må ikke ta fra ham motet ved å vise ham mistillit eller en kald skulder. Si ikke til deg selv: "Før jeg stoler på ham, vil jeg se om han blir stående fast." Ofte kan en slik mistillit i seg selv være årsaken til at den som blir fristet, snubler.

Vi burde anstrenge oss for å forstå andres svakhet. Vi vet lite om hvilken hjertekval de opplever som har vært bundet av mørkets lenker, og som mangler besluttsomhet og moralsk kraft. En som nages av dårlig samvittighet, er i den mest ynkverdige situasjon. Han er som bedøvet og svimmel der han synker ned i støvet. Han ser ingenting klart lenger. Tankene hans er omtåket, og han vet ikke hva han skal gjøre. Mange stakkars mennesker som ikke blir forstått og satt pris på, er fortapte, villfarne får, som er knuget av sorg og angst. De klarer ikke å finne Gud, til tross for at han har en sterk lengsel etter å tilgi dem og gi dem fred.

Si for all del ikke noe som kan gjøre smerten større! Når vi møter en som er utslitt av et liv i synd, uten å vite hvor hjelpen finnes, må vi vise ham veien til den medlidende Frelseren. Led ham ved hånden, løft ham opp, gi ham mot og håp. Hjelp ham å gripe fatt i Frelserens hånd. Vi har altfor lett for å gi opp når vi møter mennesker som ikke straks tar imot det vi prøver å gi dem. Så lenge det finnes et glimt av håp, må vi aldri slutte å arbeide for et menneske. Vår Frelser ofret seg selv for å frelse verdifulle sjeler, og det er en altfor høy pris. til at vi skulle tillate oss uten videre å overlate dem til fristelsens makt.

Vi burde prøve å sette oss selv i deres sted. Tenk på den makt som ligger i arv, den innflytelse som dårlig miljø og venner har, den makt som ligger i dårlige vaner. Er det til å undres over at mange faller under slike forhold? Er det til å undres over at de ikke umiddelbart griper fatt i våre forsøk på å løfte dem opp?

Når de først er vunnet for evangeliet, vil ofte de som kunne virke rå og umulige, bli de mest trofaste tilhengere og forsvarere av sannheten. De er ikke fullstendig ødelagt. Bak det harde panseret finnes gode følelser det går an å nå. Dersom det ikke var noen som rakte dem en hjelpende hånd, var det mange som aldri ville komme på rett vei, men tålmodig og utrettelig arbeid vil kunne løfte dem opp. Slike trenger vennlige ord, oppmerksomhet og håndgripelig hjelp. De trenger slike råd som ikke slukker den svake gloen av håp de har i sin sjel. De som kommer i kontakt med slike, må tenke nøye over dette.

Det finnes mange som har svekket sitt sinn i den grad at de i dette livet aldri vil bli det de under mer fordelaktige omstendigheter kunne ha blitt. Men strålene fra Rettferdighetens Sol kan skinne inn i deres sjel også. De kan selv velge om de vil oppnå det livet som er like evig som Guds liv. Det er vår oppgave å plante inn i deres sinn tanker som kan høyne og oppløfte dem. Gjennom ditt liv kan du vise dem forskjellen mellom ondt og godt, mørke og lys. La dem gjennom ditt eksempel lese hva det vil si å være kristen. Kristus er i stand til å løfte opp de største syndere og plassere dem der hvor de vil bli anerkjent som Guds barn, som Kristi medarvinger til det evige liv.

Gjennom de mirakler som Guds nåde kan utføre, kan mange bli skikket til å leve et meningsfullt liv. De har vært foraktet og utstøtt, og derfor har de fullstendig mistet motet. De kan virke kalde og sløve, men ved hjelp av Den Hellige Ånd kan den dårskap som kan gi oss inntrykk av at det er umulig å løfte dem opp, forsvinne. Det omtåkete og sløve sinnet vil våkne. Syndens slave vil bli satt fri. Laster vil fordufte, og uvitenheten vil ikke lenger råde. Ved den tro som er virksom i kjærlighet, vil hjertet renses og sinnet bli opplyst.

neste kapitel