Helse og livsglede kapitel 19. Fra side 201.     Fra side 261 i den engelske utgave.tilbake

I Guds frie natur

Skaperen valgte for våre første foreldre omgivelser som var de aller beste for deres helse og lykke. Han plaserte dem ikke i et palass og omgav dem heller ikke med kunstig pynt og luksus, som så mange i vår tid strever for å skaffe seg. Han gav dem et sted hvor de kunne være i nær kontakt med naturen og i nært samfunn med himmelens hellige vesener.

I den hagen som Gud gav sine barn å bo i, kunne de se nydelige busker og herlige blomster hvor de enn snudde seg. Der var trær av alle slag, og mange av dem bugnet av duftende og velsmakende frukt. I grenene sang fuglene sine lovsanger, og i ly av trærnes skygger lekte jordens skapninger sammen uten frykt for noe.

I sin rene uskyld frydet Adam og Eva seg over alt de så og hørte i Eden. Gud gav dem arbeid i hagen og satte dem "til å dyrke og vokte den>. 1M 2:15. Det arbeidet de utførte gjorde dem glade og friske, og det lykkelige paret ønsket Skaperen velkommen, som når han gikk og talte med dem mot slutten av dagen. Hver dag hadde Gud noe han ville lære dem.

De livsregler Gud gav våre første foreldre, inneholder en lekse for oss. Selv om synden har kastet sin skygge over jorden, så ønsker Gud at hans barn skal finne glede i hans henders gjerninger.

Jo mer nøye vi følger den planen han har lagt, desto mer vidunderlig vil han virke for å gjenopprette det som var hensikten for den lidende menneskeheten. Syke bør komme i nærmere kontakt med naturen. Et liv i friluft i naturlige omgivelser kan virke mirakuløst for mange hjelpeløse og nesten håpløse pasienter.

Den støy og uro og forvirring som finnes i byene, og det kunstige livet der virker absolutt slitsomt og nedbrytende på syke mennesker. Luften er fylt av røyk og støv, giftig forurensning og bakterier som bryter ned helsen. De syke er for det meste lukket inne bak fire vegger og føler seg nesten som fanger på rommene sine. Utsikten deres er hus, gater og travle mennesker, uten nesten et eneste glimt av blå himmel, sol, gress, blomster eller trær. Når de er innesperret på denne måten, nører de opp om sine lidelser og bekymringer, og de blir et bytte for sine egne triste tanker.

De som har en svak moralsk styrke, møter mange farer i byene. Pasienter som har unaturlige lyster å kjempe mot, møter stadig fristelser. De burde få lov å komme i nye omgivelser, hvor deres tanker kunne bli snudd i en annen retning og komme under en helt annen innflytelse enn de som har ødelagt livet deres. La dem for en tid komme bort fra slike påvirkninger som har ført dem bort fra Gud, og led dem heller inn i en renere atmosfære.

Institusjoner for syke ville utrette mer om de ble lagt utenfor byene. Og alle som ønsker å bli friske, burde prøve å komme i landlige omgivelser hvor de kan dra nytte av friluftsliv. Naturen er Guds lege. Den rene luften, det herlige solskinnet, blomstene og trærne, frukttrærne og bærbuskene og det å få lov å være i slike omgivelser gir liv og helse.

Leger og sykepleiere bør oppmuntre pasientene sine til å være mye ute i det fri. Et utendørsliv er den eneste medisinen mange pasienter trenger. Det har en utrolig evne til å helbrede sykdommer som skriver seg fra stress og et overdrevent kunstig liv, et liv som svekker og ødelegger kroppens, sinnets og sjelens krefter.

Den fred som finnes ute på landet, virker beroligende for de syke som er trøtte av livet i byene; med flimringen fra mange lys og støy fra gatene. Entusiastisk vil de vende seg mot naturens under. De vil være glad for å kunne sitte ute i frisk luft, juble over solskinnet og puste inn duften fra trær og blomster. Det ligger livgivende egenskaper i grantreets, sederens og furuas balsam, og også andre trær har egenskaper som virker positivt inn på helsen.

For de kronisk syke er det ikke noe som er mer med på å bygge opp helse og lykke enn et liv i pene, landlige omgivelser. Her kan de mest hjelpeløse sitte eller ligge i solskinnet eller i skyggen av trærne. Det er bare å åpne øynene, så kan de se det vakre løvet som henger over dem. De får en forfriskende følelse av ro når de lytter til vindens stille sus. Nedslått mot våkner til liv, og tapt styrke blir gjenvunnet. Ubevisst blir sinnet fylt med fred, og pulsen blir rolig og regelmessig. Etter hvert som de syke blir friske, vil de våge å ta noen få steg for å plukke noen av de vakre blomstene, Guds dyrebare vitnesbyrd om den kjærlighet han har til sin lidende familie her nede.

Vi burde legge forholdene til rette slik at pasienter kan oppholde seg utendørs. De som er i stand til å arbeide, bør få noe lett og lystbetont å henge fingrene i. Vis dem hvor godt og nyttig slikt arbeid ute i friluft er. Få dem til å puste inn den friske luften. Lær dem å puste dypt inn og å bruke musklene i mellomgulvet både når de puster og snakker. Dette vil være av uvurderlig betydning for dem.

Mosjon ute i friluft burde bli foreskrevet som livsnødvendig. Og i denne forbindelsen er det ikke noe som er bedre en å dyrke jorda. Gi pasientene ansvaret for å stelle noen blomsterbed, eller la dem arbeide i frukthagen eller i grønnsakåkeren. Når de blir oppmuntret til å forlate rommene sine for å bruke tiden ute i det fri ved å stelle blomster eller gjøre noe annet lett og lystbetont arbeid, får de vendt sin oppmerksomhet bort fra seg selv og sine egne lidelser.

Jo mer en pasient kan bruke tiden utendørs, desto mindre pleie trenger han. Jo lysere hans omgivelser er, desto større håp vil han fatte. Dersom han blir innestengt i et værelse, samme hvor elegant og pent møblert det måtte være, så vil han bli gretten og sær. Men dersom han blir omgitt av alt det vakre i naturen, slik at han kan se blomstene og høre fuglesangen, så vil han juble ut i harmoni med fuglenes sang. Både kropp og sinn vil ha godt av dette. Intellektet vil våkne, tankene vil friskne til, og sinnet vil bli beredt til å sette pris på det vakre i Guds ord.

I naturen finnes alltid noe som kan vende de sykes oppmerksomhet bort fra dem selv til Gud. Når de er omgitt av Guds skaperverk, vil tankene deres bli løftet opp fra det synlige til det usynlige. Det vakre i naturen vi få dem til å tenke på det himmelske hjem, hvor ingenting vil ødelegge det vakre, ingenting vil bli skadet eller ødelagt, ingenting vil bli sykt eller dø.

Leger og sykepleiere må lære seg å trekke ut av naturen lærdommer fra Gud. Fortell pasienten om ham som har skapt de høye trærne, gresset og blomstene, og hjelp dem til å se i hver knopp og hver blomst et uttrykk for hans kjærlighet til sine barn. Han som sørger for fuglene og blomstene, vil også ta vare på dem som er skapt i hans eget bilde.

Det er utendørs, der hvor vi er omgitt av alt det Gud har skapt, og der hvor vi kan puste inn den friske, livgivende luften, at vi best kan fortelle de syke om det nye livet i Kristus. Der kan vi lese i Guds ord. Der kan Kristi rettferdighets lys skinne inn i hjerter som er formørket av synd.

Menn og kvinner som trenger fysisk og åndelig helbredelse, vil på denne måten bli brakt i kontakt med slike som gjennom sine ord og handlinger vil dra dem til Kristus. Vi må føre dem inn under Den Store Misjonslegens innflytelse, han som kan gjøre både sjel og legeme friskt. Vi må la dem få høre sannheten om Frelserens kjærlighet, om den tilgivelsen som tilbys fritt til alle dem som kommer til ham og bekjenner sine synder.

Under en slik påvirkning vil mange lidende mennesker bli ledet inn på livets vei. Himmelske engler samarbeider med jordiske redskaper for å bringe mot, håp, glede og fred inn i de sykes og lidendes sinn. Under slike forhold blir de syke dobbelt velsignet, og mange blir friske. Svake bein får sin spenstighet tilbake, øyne blir klare igjen, og de håpløse fatter håp. De ansiktene som tidligere var triste, får et uttrykk av glede over seg. All klage må vike for glede og tilfredshet.

Etter hvert som den fysiske helsen blir gjenvunnet, blir menn og kvinner bedre i stand til å utøve den tro på Kristus som er nødvendig for en sunn sjel: Bevisstheten om at ens synder er tilgitt, gir en ubeskrivelig fred, ro og glede. Den kristne som tidligere hadde et formørket håp, ser nå lyset. Ordene uttrykker troen: "Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor." "Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg." "Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke."

neste kapitel