Helse og livsglede kapitel 2. Fra side 21.     Fra side 29 i den engelske utgave.tilbake

I tjeneste for andre

Hjemme hos fiskeren Peter lå svigermoren hans "syk med høy feber, og de bad ham hjelpe henne." Jesus "rørte ved hennes hånd. Og feberen forlot henne." Hun stod opp og tjente Frelseren og disiplene hans. Luk. 4:38; Mark 1:30; Mat 8:15.

Dette var nyheter som spredte seg raskt. Miraklet var blitt utført på sabbaten, og av frykt for rabbinerne turde ikke folk komme for å la seg helbrede før etter solnedgang. Men da skyndte innbyggerne i byen seg fra hjemmene sine, fra butikkene og fra markedsplassene, til det beskjedne hjemmet hvor Jesus holdt til. De syke ble brakt til ham på bårer, de støttet seg på krykker eller lente seg til vennene sine. Vaklende og svake kom de fram for Frelseren.

Time etter time fortsatte de å komme og gå, for ingen visste om Helbrederen ville være blant dem dagen etter. Aldri hadde Kapernaum vært vitne til en dag som denne. Overalt kunne man høre stemmer som uttrykte seier og befrielse.

Ikke føre den siste hadde fått den lindring han trengte, sluttet Jesus å arbeide. Det var langt på natt da folkemengden spredte seg og det igjen ble stille i hjemme hos Simon. En lang og anstrengende dag var slutt, og Jesus trengte hvile. Men mens byen ennå var innhyllet i dyp søvn, "tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han gikk bort til et øde sted og bad der." Mark 1:35.

Tidlig om morgenen kom Peter og vennene hans til Jesus og fortalte at folk i Kapemaum allerede var kommet for å finne ham. De ble ikke så lite overrasket da han svarte: "Også i de andre byene må jeg forkynne evangeliet om Guds rike, for til det er jeg utsendt." Luk 4:43.

l all den uro som nå var oppstått i Kapemaum, var det fare for at folket skulle miste Jesu egentlige misjon av syne. Jesus likte ikke å få oppmerksomheten rettet mot seg selv som den som utførte mirakler og helbredet fysiske lidelser. Det han framfor noe annet ønsket, var å få dem til å se at han var deres Frelser. Folket ville gjerne tro at han var kommet som deres konge for å opprette et jordisk rike, men han ville ha dem til å vende tankene bort fra det jordiske til det åndelige. Bare verdslig framgang ville stå i veien for hans egentlige oppgave.

Han følte seg plaget av at den likegyldige folkehopen ikke forstod dette. Han lot aldri noen tanker om å opphøye seg selv få styre hans liv. Den hyllest som verden gir til stilling, rikdom eller talenter, var fremmed for Menneskesønnen. Jesus gjorde aldri bruk av noen av de midlene som mennesker gjerne bruker for å vinne troskap og ære. Mange hundre år før han ble født, var det profetert om ham: "Han skal ikke skrike og ikke rope, og han skal ikke la sin røst høre på gaten. Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke. I sannhet skal han føre retten ut til dem." Jes 42:2,3.

Fariseerne forsøkte å vekke oppmerksomhet ved at de nøye overholdt seremoniene, ved at de gjorde stort nummer av sin gudstjeneste, og ved sine gode gjerninger. De viste sin nidkjærhet for religionen ved å gjøre den til et diskusjonsemne. De forskjellige sektene førte lange og høyrøstede diskusjoner med hverandre, og ikke sjelden kunne man høre de lovkyndige føre heftige samtaler ute på gatene.

Jesu liv stod i sterk kontrast til alt dette. Han førte aldri noen høyrøstet diskusjon eller gudstjeneste hvor han framhevet seg selv. Han gjorde aldri noe forsøk på å bli æret eller hyllet. Kristus var skjult i Gud, og Gud ble åpenbart gjennom Sønnens karakter. Det var dette Jesus ønsket å vende folkets oppmerksomhet mot.

Rettferdighetens sol brøt ikke fram over verden med all sin prakt, for da ville den ha blendet folket med sin herlighet. Det er skrevet om Kristus: "Hans oppgang er så viss som morgenrøden." Mildt og stille bryter dagslyset fram over jorden, sprer mørket og vekker verden til liv. Slik gikk Rettferdighetens Sol "med legedom under sine vinger." Mal 4:2.

"Se min tjener, som jeg støtter, min utvalgte. som min sjel har velhehag i" Jes 42:1.

"For du har vært et vern for den hjelpeløse, et vern for den fattige i hans trengsel, et ly mot regnskyll, en skygge mot hete." Jes 25:4.

"Så sier Gud Herren, som skapte himmelen og utspendte den, som bedte ut jorden med det som gror på den, han so gir åndepust til folket som bor på den, og ånd til dem som ferdes på den: Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket. til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørket, ut av fengslet." Jes 42:5-7.

"Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland. Dette er de ting jeg vil gjøre, jeg vil for visst ikke la det være."Vers 16.

"Syng en ny sang for Herren, syng hans pris fra jordens ende - dere som farer ut på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster og dere som bor der! ørkenen og dens byer skal oppløfte røsten, de landsbyer hvor Kedar bor. De som bor på fjellet, skal juble, fra fjelltoppene skal de rope høyt. De skal prise Herrens ære og forkynne hans pris på fjerne kyster." Versene 10-12.

"Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpeubare sin herlighet." Jes 44:23.

I Herodes' fengsel satt døperen Johannes skuffet og tvilrådig fordi han ikke forsto Jesu misjon. Han satt og våkte og ventet på svar fra de to disiplene han hadde sendt ut med spørsmålet: "Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?" Mat 11:3.

Frelseren svarte ikke straks på disiplenes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans taushet, kom mange syke til ham. Røsten hans var mektig nok til å trenge gjennom døve ører. Et ord og en berøring var nok til å åpne øynene på de blinde, så de fikk se dagslyset, naturens skjønnhet, venners ansikt og Frelserens blikk. Stemmen hans nådde de dødssykes ører, og de stod opp med full helse og kraft. De som var lammet av besettelse, adlød hans ord, de ble fri for sin galskap, og de tilbad ham. De fattige bøndene og arbeiderne, som rabbinerne skydde som pesten, flokket seg om ham mens han talte til dem om det evige liv.

På denne måten gikk dagen, mens de disiplene som Johannes hadde sendt ut, så og hørte alt. Til slutt kalte Jesus dem til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde sett og hørt. Og så føyde han til: "Salig er den som ikke tar anstøt av meg." Vers 6. Disiplene brakte dette budskapet tilbake, og det var nok.

Johannes kjente profetien om Messias: "Herrens ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap til de saktmodige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, til å utrope et nådens år fra Herren, ... til å trøste alle sørgende." Jes 61: l ,2. Jesus fra Nasaret var den som var lovt. Beviset på at han kom fra Gud, lå i det arbeidet han gjorde for å lindre menneskers nød. Hans herlighet viste seg gjennom at han lot seg fornedre til å bli lik oss mennesker.

Alt det Kristus gjorde vitnet ikke bare om at han var Messias, men viste også på hvilken måte hans rike skulle bli opprettet. Johannes fikk se den samme sannheten som Elias så i ørkenen, da det kom "en stor og sterk storm som kløyvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing." l Kong 19:11,,12. Slik skulle Jesus utføre sitt arbeid. Han skulle ikke erobre kongeriker eller vise pomp og prakt, men tale til menneskers hjerter ved å vise barmhjertighet og selvoppofrelse.

Guds rike kommer ikke som et veldig show. Det kommer ved den milde innflytelsen hans inspirerte ord utøver på mennesker, ved at hans Ånd virker i mennesker, ved at vår sjel lever i samfunn med ham, han som er opphavet til alt liv. Aller best ser vi dens kraft når menneskenaturen får del i Kristi karakter.

Kristi etterfølgere skulle være verdens lys, men Gud ber dem ikke anstrenge seg for å skinne. Han godkjenner ikke at noen streber etter å vise overlegen godhet bare for at de skal kunne være fornøyd med seg selv. Han ønsker at våre sinn skal være gjennomsyret av himmelske prinsipper. Når vi da er i verden, vil vi åpenbare det lyset som er i oss. En urokkelig troskap i enhver handling i livet vil derfor i seg selv være et lys.

Rikdom eller høy stilling, kostbart utstyr, flotte bygninger og møbler er ikke viktig når det gjelder å fremme Guds verk. Det samme gjelder store gjerninger som mennesker gjerne roser, men som oftest bare stimulerer til forfengelighet. Verdslig prakt, hvor imponerende den enn måtte være, er av ingen verdi i Guds øyne. Han verdsetter det usynlige og evige langt høyere enn det synlige og timelige. Det sistnevnte har verdi bare om det fremmer det førstnevnte. Det aller vakreste kunsten kan frambringe, har ingenting å stille opp med sammenlignet med en karakter som er frukten av Den Hellige Ånds virksomhet.

Da Gud gav sin sønn til denne verden, skjenket han menneskene rikdommer som ikke kan forgå - rikdommer så store at alle skatter menneskene har samlet seg siden verdens begynnelse, ikke tåler sammenligning med dem. Kristus kom til denne jorden og stod fram for menneskene med en kjærlighet som var samlet fra evighet av, og vi kan ta imot denne skatten, åpenbare den for andre og dele den ut om vi holder oss i forbindelsen med ham.

Det vil ikke hjelpe med noen menneskelig anstrengelse i arbeidet for Gud hvis den ikke er knyttet til ekte hengivenhet som vil vise seg ved at den kraften som ligger i Kristi nåde, forvandler livet. Vi skal være annerledes enn verden fordi Gud har gitt oss sitt segl, fordi han åpenbarer sin egen kjærlighets karakter i oss. Vår frelser dekker oss med sin rettferdighet.

Når Gud velger menn og kvinner til sin tjeneste, spør han ikke om de eier jordisk rikdom, lærdom eller veltalenhet. Han spør: Er de så ydmyke at jeg kan lære dem min vei? Kan jeg legge mine ord i deres munn? Vil de representere meg?

Gud kan bruke et hvilket som helst menneske i samme grad som han kan fylle deres sjels tempel med sin Ånd. Han vil anerkjenne det arbeidet som gjenspeiler hans bilde. Hans etterfølgere skal bære fram for verden som sitt vitnemål og sine attester de uutslettelig kjennetegnene på Guds udødelige prinsipper.

"I sin arm skal han samle lammene"
Når Jesus går gjennom gatene i byene, trenger mødre seg fram til ham med syke og døende barn i armene sine og forsøker å vekke hans oppmerksomhet.

Tenk deg disse mødrene - bleke, trette og nesten i ferd med å gi opp, men allikevel beslnttsomme og utholdende. De bokstavelig talt bærer sine lidelser fram for Frelseren. De blir trengt tilbake av den tette skaren, men Jesus baner seg vei bort til dem skritt for skritt, inntil han står ved siden av dem" Håpet flammer opp i hjertene deres. Når de møter,hans medlidende og kjærlige øyne og forstår at han er blitt oppmerksom på dem, gråter de gledestårer.

Frelseren vender seg til en av dem og vinner hennes tillit ved å spørre: "Hva kan jeg gjøre for deg?" Hulkende stammer hun fram sitt store ønske: "Herre, at du vil helbretle barnet mitt."

Kristus løfter det vesle barnet fra armene hennes, og bare ved at han berører det, forsvinner sykdommen. Dødens skygge er borte, og en strøm av liv flyter igjen gjennom årene. Musklene får ny styrke. Han trøster moren med ord om fred før han går videre til et annet like alvorlig tilfelle. Igjen bruker Kristus sin livgivende kraft, og alle priser og ærer ham som gjør slike underfulle gjerninger. .

Vi har så lett for å være opptatt av alt det store og mektige i Kristi liv. Vi taler om de vidunderlige gjerningene og miraklene han utrettet. Men et enda større bevis på hans storhet er den interessen han viste for det som ikke ble regnet for å være så viktig.

Jødene hadde som skikk å bringe barna til en rabbiner for at han skulle legge hendene på dem og velsigne dem. Men disiplene mente at Frelserens arbeid var for viktig til å bli forstyrret av noe slikt. Når mødre kom med barna sine med bønn om at han måtte velsigne dem, var ikke disiplene blide. De mente at disse barna var altfor små til å få noe utbytte av å treffe Jesus. Men Jesus forstod den byrde og en bekymring disse mødrene bar på, at de ønsket å oppdra barna sine slik Guds ord hadde pålagt dem. Han hadde hørt deres bønn. Han hadde selv dratt dem til seg.

En mor hadde dratt av gårde sammen med barnet sitt for å finne Jesus. På veien fortalte hun en nabo om hva hun ville gjøre, og det førte til at også hun ville til Jesus med sitt barn for å få det velsignet. Slik gikk det til at mange mødre kom sammen til Jesus med barna sine. Noen av barna var ikke småunger lenger, noen nærmet seg ungdomsalderen. Jesus lyttet til hvordan disiplene ville behandle dem. Da han så hvordan disiplene irettesatte mødrene og prøvde å sende dem bort, fordi de mente at de gjorde ham en tjeneste, viste han dem hvor feil de tok ved å si; "La de små barn komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike tiL> Mark 10; 14. Han løftet barna opp på fanget, la sine hender på dem og gav dem den velsignelsen de var kommet for å få.

Mødrene var blitt trøstet. Nå kunne de vende hjem igjen, styrket og velsignet ved Kristi ord. De var blitt oppmuntret til å ta fatt på sin oppgave med å oppdra barna sine med friskt mot.

Dersom vi hadde kunnet se hva som skjedde senere i livet til disse menneskene, ville vi ha sett hvordan disse mødrene gang på gang minnet barna sine på hva som skjedde denne dagen da Frelseren talte så kjærlig til dem. Vi ville også ha sett hvordan minnet om dette senere i livet holdt barna fra å forlate den stien som er stukket ut for dem Herren har frelst.

Kristus er i dag den samme medlidende Frelseren som han var den gangen da han levde blant menneskene. Han er til like stor hjelp for mødre nå som da han samlet de små og tok dem opp på fanget sitt der i Judea. De barna som står oss nærmest, er like mye frikjøpt ved hans blod som barna den gangen var.

Jesus kjenner den byrden som tynger enhver mors hjerte. Han hadde selv en mor som måtte kjempe mot fattigdom og savn, og han føler med hver eneste mor i hennes arbeid. En gang drog han ut på en lang reise for å lindre den uro en kananittisk kvinne hadde, og han er villig til å gjøre like mye for mødre i vår tid. Han gav enken av Nain hennes eneste sønn tilbake, og i sine store lidelser på korset husket han sin egen mor. I dag blir han også rørt over en mors sorg. Han ønsker å trøste og hjelpe i enhver sorg og enhver nød.

Mødre kan komme til Jesus med sine bekymringer. Hos ham finner de den nåde de trenger for å oppdra barna sine. Portene står åpne for enhver mor som legger sine byrder ned ved Frelserens føtter. Han som sa; "La de små barn komme til meg, hindre dem ikke!", (Mark 10;14), innbyr fremdeles mødre til å komme til ham med sine små, så han kan velsigne dem.

Når barn ble brakt til ham, så Jesus de menn og kvinner som skulle arve hans rike og bli borgere i hans rike. Noen av dem skulle komme til å bli martyrer for hans skyld. Han visste at disse små barna ville lytte til ham og ta imot ham som sin frelser langt mer villig ennde voksne, som ofte var forherdet og fylt av denne verdens visdom. Når han underviste, steg han ned på deres nivå. Han var himmelens majestet, men han svarte på spørsmålene deres og gjorde sin alvorlige undervisning så lett at de med sin enkle forstand kunne forstå den. Han sådde sannhetens sæd i hjertene deres, og i årene framover skulle den spire og bære frukt til evig liv.

Da Jesus sa til disiplene at de ikke skulle hindre dem i å komme til ham, talte han like mye til sine etterfølgere ned gjennom alle tider - til menighetens ledere, predikanter, menighetstjenere og alle kristne. Jesus drar alle barna til seg, og han påbyr oss: La dem komme! Det er som om han vil si: De kommer hvis dere bare ikke hindrer dem.

Vi må ikke framstille Kristus i et falskt lys gjennom en ukristelig karakter. Vi må ikke holde de små borte fra ham ved å være kalde og hardhjertet. De må aldri få noen grunn til å føle at himmelen vil være et ubehagelig sted å være hvis du også skal være der. Snakk ikke om religion som om det er noe barn ikke kan forstå, og la dem ikke få den oppfatningen at en ikke venter av dem at de skal overgi seg til Kristus mens de er små. De må ikke få det inntrykk at kristendom er noe mørkt og trist noe, og at de må gi avkall på alt som gjør livet lykkelig når de kommer til Frelseren.

Når Den Hellige Ånd rører ved barnas hjerter, må de voksne samarbeide med ham. Fortell dem at Frelseren kaller på dem, og at ingenting gir ham større glede enn om de overgir seg til ham i ungdommens blomstrende friskhet.

Foreldres ansvar
Frelseren har en ubeskrivelig ømhet for dem han har kjøpt med sitt eget blod. De er en del av hans kjærlighet. Han har en ufattelig lengsel etter dem. Han elsker ikke bare de best utdannede barna eller de mest tiltrekkende, men også dem som har noen uheldige karaktertrekk på grunn av arv eller fordi de er blitt forsømt. Det er mange foreldre som ikke forstår hvor stort ansvar de har for disse trekkene hos barna sine. De eier ikke den ømhet og visdom som skal til for å rette opp de feilene som de selv har skyld i. Jesus ser med sorg på slike barn, fordi han ser årsak og virkning.

En kristen arbeider kan være et redskap for Jesus for å dra disse feilende og mangelfulle små til Frelseren. Ved takt og visdom kan han knytte dem til sitt hjerte, gi dem mot og håp, og ved Kristi nåde kan deres karakter forvandles slik at det kan bli sagt om ,dem: "Guds rike hører slike til."

Fem byggbrød metter en stor folkemengde
Hele dagen hadde folket flokket seg om Kristus og disiplene hans der han stod ved strandbredden og underviste. De hadde lyttet til nådens ord, så enkle og tydelige at de var som Gileads balsam for sjelene deres. Med sine guddommelige hender hadde han helbredet og brakt helse til syke og liv til døende. Dagen hadde vært for dem som himmel på jord, og de tenkte slett ikke på hvor lenge det var siden de hadde spist. Solen sank i vest, men folket ble bare værende:Til slutt gikk disiplene til ham og bad ham innstendig om at han for folkets egen skyld måtte sende dem bort. Mange var kommet langveis fra og hadde ikke spist siden tidlig på morgenen, og det var ikke noe mat å få kjøpt i byene og landsbyene i nærheten. Allikevel sa Jesus: "Dere skal gi dem mat!" Mat 14:16. Så vendte han seg til Filip og sa: "Hvor skal vi kjøpe brød, så disse kan få noe å ete?" Joh 6:5.

Filip så utover menneskehavet og tenkte på hvor umulig det ville være å forsyne denne store mengden med mat. Han svarte at to hundre denarer ikke ville være nok til at hver av dem kunne få litt.

Jesus spurte hvor mye mat som fantes blant mengden. "Her er en liten gutt som har fem byggbrød og to småfisker. Men hva er det til så mange?" svarte Andreas. Jesus bad dem bringe dette til ham. Så bød han disiplene at de skulle få folket til å sette seg ned i gresset. Da dette var gjort, tok han "de fem brød og de to fiskene, så opp mot himmelen og velsignet dem. Og han brøt brødene og gav dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Alle spiste og ble mette. Og de samlet opp stykkene som ble til overs - tolv kurver fulle." Mat 14: 19,20.

Selv om det var ved et guddommelig mirakel Jesus mettet denne store mengden, er det verd å legge merke til hvor enkel den maten han satte fram for folket, var - bare fisk og byggbrød, som var hverdagskosten for fiskerbefolkningen i Galilea.

Kristus kunne ha dekket et rikt måltid for folket, men om han hadde gitt dem mat bare for at de skulle få tilfredsstilt appetitten sin, ville det ikke ha gitt dem noen god lærdom. Kristus ønsket å bruke dette miraklet for å lære folket noe om det å leve enkelt. Hvis menneskene i dag hadde enkle vaner og levde i harmoni med naturens lover, slik Adam og Eva gjorde i begynnelsen, ville det ha vært mer enn nok mat til alle på jorden. Men egoisme og sløseri har brakt synd og elendighet inn i verden, slik at noen lever i overflod, men andre lider stor nød.

Jesus forsøkte ikke å vinne folk ved å fore dem med luksus. Den store menneskeskaren var utmattet og sulten etter en lang og spennende dag, og det enkle måltidet var for dem en forsikring både om hans kraft og hans ømme omsorg for dem når det gjaldt deres daglige behov. Frelseren har ikke lovt sine etterfølgere den luksus som en kan finne i denne verden. Deres lodd kan bli fattigdom. Men de har hans ord på at de skal få det de trenger, og han har gitt løfte om noe som er bedre enn alle jordiske goder, nemlig den trøst som ligger i forsikringen om at han alltid vil være med dem.

Etter at folket hadde spist seg mette, var det enda en del mat til overs. Jesus sa til disiplene: "Sank sammen stykkene som er blitt til overs, slik at ingenting går til spille!" Joh 6:12.1 disse ordene lå det mer enn bare å samle maten i kurvene. Det lå en dobbel lærdom i dette. Ingenting må sløses bort. Vi må ikke kaste vekk noe som kan være til velsignelse. Vi må ikke forsømme noe som kan være til hjelp for andre mennesker. Alt som kan lindre menneskers behov, bør vi ta vare på. Og med like stor interesse bør vi samle det himmelske brød som kan stille åndelige behov. Vi skal leve ved hvert Guds ord. Ingenting av det Gud har talt, må vi gå glipp av. Vi må ikke forsømme et eneste ord som angår vår evige frelse. Ikke ett ord må falle unyttig til jorden.

Miraklet med brødene lærer oss å stole på Gud. Da Jesus mettet de fem tusen, var det ikke mat å oppdrive. Tilsynelatende hadde han ingen midler til rådighet. Der var han ute i ørkenen med fem tusen menn foruten kvinner og barn. Det var ikke han som hadde invitert mengden til å følge ham dit. De var kommet uten noen innbydelse eller uten noen ordre, men bare fordi de var ivrige etter å være der han var. Men han visste at de måtte være sultne og utmattet etter at de hadde lyttet til hans undervisning en hel dag. De var langt hjemmefra, og natten var ikke langt unna. Mange av dem hadde ikke penger å kjøpe mat for. Han, som for deres skyld hadde fastet i førti dager ute i ørkenen, ville ikke tillate dem å reise sultne hjem.

Gud hadde ledet Jesus dit han var, og han stolte på at hans himmelske Far ville sørge for det som var nødvendig. Når vi kommer i vanskeligheter, må også vi lære å stole på Gud. I enhver prøvelse må vi søke hjelp hos ham som har ubegrensede hjelpemidler til rådighet.

I dette miraklet mottok Kristus fra sin Far, gav det til sine disipler, som gav det til folket, som gav til hverandre. Slik vil alle som har samfunn med Kristus, ta imot livets brød fra ham og dele det ut til andre.

Da disiplene hørte Frelserens ordre: "Dere skal gi dem mat", så de alle slags vanskeligheter for seg. De spurte om de skulle gå til byene og landsbyene og kjøpe mat, men hva sa Jesus? "Dere skal gi dem mat." Disiplene brakte alt de hadde til Jesus, men han inviterte dem ikke til å spise. Han bad dem gi til folket. Maten ble mangfoldiggjort i hendene hans, og hver gang disiplene rakte hendene ut til Jesus, fylte han dem. Den lille porsjonen var nok til alle. Først da mengden var blitt mettet, spiste disiplene sammen med Jesus den dyrebare maten som var gitt dem fra himmelen.

Vi har så lett for å miste motet når vi ser all nød blant fattige, lidende og uvitende. Vi spør: Hva kan vi med våre små hjelpemidler og vår lille styrke utrette for å avhjelpe denne fryktelige nøden? Skal vi ikke heller vente til noen større og sterkere tar seg av saken, eller overlate den til en eller annen organisasjon? Kristus sier: "Dere skal gi dem mat." La oss bruke de midler, den tid og de evner vi har. Bring byggbrødene til Jesus.

Om du ikke skulle eie nok til å mette tusener, så har du kanskje nok til å mette en. I Kristi hånd kan det bli nok til mange. Gjør som disiplene: Gi hva du har. Kristus vil mangfoldiggjøre gaven. Om vi er oppriktige og tillitsfulle, vil han belønne oss. Det som tilsynelatende bare var noen fattige smuler, vil vise seg å være et rikt festmåltid.

"Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. ... Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning. Som skrevet er:

Han strødde ut, han gav til de fattige. Hans rettferdighet blir til evig tid.

Og han som gir såmannen såkorn og brød å ete, han skal også gi dere såkorn og la det maogedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet. Og så skal dere bli rik på alle ting, til oppriktig godhet." 2 Kor 9:6-11.

neste kapitel