Helse og livsglede kapitel 4. Fra side 40.     Fra side 59 i den engelske utgave.tilbake

Troens makt

"Om jeg bare får røre ved kappen hans, så blir jeg helbredet." Mat 9:21. Det var en stakkars kvinne som sa dette - en kvinne som i tolv år hadde lidd av en sykdom som hadde gjort hele livet hennes til en plage. Hun hadde brukt alt hun eide på leger og medisiner, bare for å bli fortalt at hennes sykdom var uhelbredelig. Men da hun fikk høre om Den Store Lege, fikk hun nytt håp. Hun tenkte med seg selv at dersom hun bare kunne komme ham nær nok så hun fikk snakke med ham, så kunne hun kanskje bli helbredet.

Kristus var på vei hjem til Jairus, den jødiske rahbineren som hadde tryglet ham om å komme og helbrede datteren sin. "Min datter ligger på det siste. Kom og legg hendene på henne, for at hun kan bli helbredet og leve," (Mark 5:23) var den sønderknuste mannens bønn. Disse ordene hadde rørt ved Kristi ømme hjerte, og straks drog han hjem sammen med synagogeforstanderen.

Det gikk ikke fort, for folkemassen presset på fra alle sider. Mens han banet seg vei gjennom mengden, kom han til det stedet hvor den syke kvinnen stod. Forgjeves hadde hun flere ganger prøvd å komme nær ham. Nå var endelig anledningen der, men hun kunne ikke få seg til å snakke til ham. Hun ville heller ikke hindre ham på noen måte, for hun så at det gikk sakte nok som det allerede var, men hun hadde hørt at en kunne bli helbredet bare ved å røre ved klærne hans. Hun var redd for å gå glipp av denne enestående muligheten til å bli frisk, så hun presset seg fram og sa til seg selv: "Om jeg bare får røre ved kappen hans, så blir jeg helbredet."

Kristus kjente hver tanke hun hadde, og han presset seg fram til der hun stod. Han forstod hennes store nød, og han hjalp henne til å øve tro.

Idet han gikk forbi, strakte hun seg fram og klarte så vidt å røre ved kanten av kappen hans. I samme øyeblikk visste hun at hun var blitt helbredet. I den ene berøringen var hele hennes tro samlet, og all hennes svakhet og smerte forsvant øyeblikkelig. Hun følte med en gang en elektrisk strøm som gikk gjennom hver eneste fiber i kroppen hennes. Hun var overbevist om at hun hadde fått en fullkommen helse. "Hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage." Mark 5:29.

Den takknemlige kvinnen ønsket å uttrykke hvor glad hun var for hva Den Store Lege hadde gjort for henne, han som hadde utrettet mer ved en eneste berøring enn hva andre leger hadde klart gjennom tolv lange år, men hun hadde ikke mot til å si noe. Med takknemlighet i hjertet forsøkte hun å trekke seg unna folkemassen. Men med ett stoppet Jesus, så seg om og spurte: "Hvem var det som rørte ved meg?"

Peter stirret forundret på ham og svarte: "Mester! Folkemengden trykker og trenger deg jo! Men Jesus sa: Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg." Luk 8:45,46. Han kunne skjelne mellom den som berørte ham i tro, og dem som tilfeldig kom borti ham i den likegyldige folkemassen. Det var en som hadde berørt ham av en spesiell grunn og fått svar."

Kristus stilte ikke dette spørsmålet fordi han ikke selv visste hvem det var. Han ville lære folket, disiplene og denne kvinnen noe. Han ønsket å vekke håp hos dem som led. Han ville vise at det var kvinnens tro som hadde helbredet henne. Han ønsket å trekke fram den tillit hun hadde vist. Det var Gud som skulle bli æret gjennom den takknemlige bekjennelsen hun gav. Kristus ville ha henne til å forstå at han satte pris på den handling hun hadde utført i tro. Han ville ikke at hun skulle gå av sted bare med en halv velsignelse. Han ville at hun skulle vite at han kjente til hennes lidelser, at han var fylt av en øm kjærlighet, at han satte pris på hennes tro på at han var i stand til å frelse hver og en som kommer til ham. Kristus så på kvinnen og spurte igjen hvem som hadde rørt ved ham. Da hun skjønte at det var forgjeves å forsøke å skjule seg, kom hun skjelvende fram og kastet seg ned for føttene hans. Hun gråt av glede da hun, mens hele folket hørte på, fortalte hvorfor hun hadde rørt ved kappen hans, og hvordan hun var blitt helbredet med en gang. Hun var redd for at hun hadde spottet Gud da hun rørte ved klærne hans, men han bebreidet henne ikke. Nei, han gav henne anerkjennelse, og hans ord kom fra et mildt og kjærlig hjerte som var fylt av sympati overfor alle lidelse blant mennesker. "Datter," sa han, "din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" Vers 48. Tenk deg hvor oppmuntrende disse ordene måtte være for henne. Nå trengte ikke frykten for at hun hadde vært til anstøt, formørke hennes glede.

Den nysgjerrige flokken som trykte seg sammen omkring Jesus, merket ikke noen livgivende kraft. Men den syke kvinnen som berørte ham i tro, ble helbredet. Slik er det også på det åndelige området - en tilfeldig berøring er forskjellig fra å berøre i tro. Å tro på Kristus som verdens frelser kan ikke i seg selv bringe legedom til sjelen. Å tro til frelse er ikke bare å innrømme at evangeliet er sant. En sann tro er den som tar imot Kristus som en personlig frelser. Gud gav sin enbårne Sønn for at jeg ved å tro "på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv,". Når jeg lyder Kristi ord og kommer til ham, må jeg tro at jeg får del i hans frelsende nåde. Det liv jeg nå lever, må jeg leve "i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg". Gal 2:20.

Det er mange som setter likhetstegn mellom tro og mening. Frelsende tro er en handling, der de som tar imot Kristus, underskriver et paktsforhold med Gud. En levende tro betyr større styrke, en fortrolig tillit, som gjør at sjelen ved Kristi nåde blir til en seirende makt.

Troen er en mektigere seierherre enn døden. Hvis en kan få den syke til å feste blikket på Den Store Lege, ville vi kunne se store resultater. Det ville bringe liv til kropp og sjel.

I arbeidet for dem som ligger under for dårlige vaner, skal en ikke fortelle dem om den fortvilelse og ødeleggelse som venter dem, men heller få deres blikk vendt mot Jesus. Få dem til å se fram til herligheten i himmelen. Dette vil gjøre bedre for både kropp og sjel enn all den gru og redsel som ofte blir lagt fram for de hjelpeløse og tilsynelatende håpløse,

Frelst ved Guds nåde
Tjeneren til en romersk høvedsmann lå syk av lammelse. Romernes tjenere var slaver som ble kjøpt på torget, og de ble ofte utsatt for en grusom mishandling. Men denne høvedsmannen hadde varme og vennlige følelser overfor tjeneren sin, og han ville så gjerne at han skulle bli frisk igjen. Han trodde at Jesus kunne helbrede ham. Han hadde aldri selv sett Frelseren, men det han hadde hørt om ham, fylte ham med tro. Til tross for all den formalisme som fantes i jødenes tro, var han overbevist om at deres tro stod over hans. Han hadde allerede brutt ned de gjerdene av nasjonal fordom og nasjonalt hat som skilte erobrerne fra deres undersåtter. Han hadde vist respekt for jødenes gudstjeneste, og han hadde vist vennlighet overfor alle som tilbad jødenes Gud. Gjennom de rapportene han hadde fått om Kristi lære, hadde han funnet det som kunne tilfredsstille sjelens behov. Men han mente at han selv var uverdig til å nærme seg Jesus, og derfor henvendte han seg til noen av jødenes eldste med bønn om at de måtte få Jesus til å helbrede tjeneren hans. Nå da disse eldste kom "til Jesus, bad de ham innstendig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham. For han elsker vårt folk, og det er han som har bygd synagogen for oss." Luk:4.5. Men på veien hjem til høvedsmannen får Jesus en melding fra ham, som lød slik: "Herre, gjør deg ikke umak! Jeg er ikke verdig til at du går inn under mitt tak. Vers 6.

Frelseren fortsetter allikevel på sin vei, og høvedsmannen kommer personlig imot ham for å understreke det han hadde sagt: "Derfor akter jeg meg heller ikke verdig til å gå til deg." "Men si bare et ord, så blir gutten frisk. For jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det." Vers 7. Mat 8:8,9.

"Jeg representerer den romerske makt, og mine soldater anerkjenner min myndighet som overordnet. På samme måte representerer du den evige Guds makt, og alt som er skapt lyder ditt ord. Dersom du gir ordre om at denne sykdommen skal bort, så vil den lyde deg. Tal bare et ord, så vil tjeneren min bli helbredet."

"Gå hjem, det skal skje deg som du har trodd!" sa Jesus til høvedsmannen. "Og tjeneren ble helbredet i samme stund... Vers 13.

De jødiske eldste hadde anbefalt høvedsmannen for Jesus fordi han hadde gjort godt mot "vårt folk, som de sa. De framholdt at "han er vel verd" fordi "det er han som har bygd synagogen for oss". Men høvedsmannen aktet ikke seg selv verdig. Han stolte ikke på sin egen godhet, men på Frelserens nåde. Hans eneste virkelige argument var hans eget store behov.

På samme måte kan hvert eneste menneske komme til Kristus Han frelste oss "ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi har gjort, men etter sin miskunn". Tit 3:5. Er du en av dem som føler at du ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud fordi du er en synder? Husk at Kristus kom til denne verden for å frelse syndere. Vi har ingenting i oss selv som kan gjøre oss verdige framfor Gud. Det eneste vi nå og alltid kan komme til ham med, er vår absolutte hjelpeløshet, som gjør det nødvendig å ta imot frelsen fra ham. Når vi legger all vår selvtillit til side, kan vi se opp på Golgatas kors og si: "Intet bringer jeg til deg, kun til korset klynger meg."

"Om du kan tro, alt er mulig for den som tror." Mark 9:23. Det er troen som setter oss i forbindelse med himmelen og gir oss kraft til å kjempe mot mørkets makter. Gjennom Kristus har Gud gitt oss en mulighet til å overvinne alle dårlige karaktertrekk i oss selv og motstå enhver fristelse, hvor sterk den enn måtte være. Men mange føler at de ikke har nok tro, og derfor holder de seg borte fra Kristus. Slike som føler at de er hjelpeløse og uverdige, må bare overgi seg til Frelserens medlidende nåde. Se ikke på deg selv, men på Kristus. Han som helbredet syke og drev ut onde ånder da han var her blant menneskene, er fremdeles den samme mektige Frelseren. Grip fatt i de løftene han har gitt, slik bladene henger fast på livets tre: "Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." Joh 6:37. Når du kommer til ham, så tro at han har tatt imot deg fordi han har lovt det. Du kan aldri gå fortapt når du gjør dette - aldri. "Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." Rom 5:8.

"Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting ved ham." Rom:8:31,32. "For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." Versene 38,39.

Du kan gjøre meg ren
Av alle sykdommer som var kjent i Midt-østen, var spedalskhet den som var mest fryktet. Selv de modigste ble fylt med frykt når de tenkte på hvor uhelbredelig og smittsom den var, og hvor forferdelig den virket på dem som var angrepet av denne sykdommen. Blant jødene ble den sett på som en straff for synd, og derfor ble den gjerne kalt "slaget" eller "Guds finger". Den ble betraktet som et symbol på synd fordi den var så alt omfattende, uhelbredelig og drepende.

Ifølge sermoniloven ble spedalske erklært for urene. Alt de rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at de pustet. De ble utelukket fra alle steder der det bodde noen, som om de allerede var døde. Dersom det var mistanke om at noen hadde denne sykdommen, måtte de tre fram for prestene, som skulle undersøke dem og avgjøre saken. Dersom et menneske ble erklært for spedalsk, ble det skilt ut fra familien, utelukket fra fellesskapet i Israel og dømt til å være sammen med andre som led av samme sykdom. Heller ikke konger og fyrster var unntatt fra dette. Om en monark ble angrepet av denne fryktelige sykdommen, måtte han gi avkall på septeret og trekke seg bort fra samfunnet.

Borte fra slektninger og venner måtte den spedalske bære forbannelsen av den sykdommen han led av. Han hadde plikt på seg til å kunngjøre for andre hvilken ulykke han var kommet i; han måtte sønderrive sine klær og rope ut en advarsel til alle han møtte, så de kunne komme seg unna og slippe å bli smittet. Ropet: "Uren! Uren!" med klagende stemme fra den ensomme utstøtte var en advarsel folk lyttet til med avsky og frykt.

I det området hvor Jesus drev sitt arbeid, var det mange som led på denne måten, og etter hvert som nyhetene om alt det han utrettet nådde dem, begynte troen å spire hos en av dem. Dersom han bare kunne komme til Jesus, ville han sikkert kunne bli helbredet. Men hvordan kunne han finne Jesus? Han var dømt til å leve isolert - hvordan kunne han da komme seg til Den Store Lege? Og ville Kristus helbrede ham? Kanskje ville han, som fariseerne og til og med legene, bare kaste en ny forbannelse over ham og forlange at han skulle komme seg bort fra der det fantes mennesker?

Han tenker på alt det han var blitt fortalt om Jesus. Ikke en som hadde søkt hjelp hos ham, var blitt avvist. Den ulykkelige mannen bestemmer seg for å finne Frelseren. Selv om han var utelukket fra byene, så kunne det jo hende at han kunne treffe på ham på en eller annen sti langs fjellskråningen eller et sted der han underviste utenfor byene. Vanskelighetene er store, men dette er det eneste håpet han har.

Han står langt unna, men den spedalske oppfatter noen få ord av det Frelseren sier. Han ser hvordan han legger sine hender på de syke. Han ser hvordan lamme, blinde, halte og slike som var nær ved å dø, står opp friske og sunne og priser Gud for at de er blitt befridd fra plagene sine. Han blir styrket i sin tro. Litt etter litt nærmer han seg den store skaren som står omkring og lytter. De forbud han har fått, folkets sikkerhet, den frykt som alle har for ham - han glemmer det alt sammen. Det eneste som nå står i hodet på ham, er et herlig håp om å bli helbredet.

Han er avskyelig å se på. Sykdommen har satt fryktelige merker på ham, og den ødelagte kroppen hans er et redselsfullt syn. Folket flykter unna når de får øye på ham. Redde trekker de seg sammen for å unngå å komme borti ham. Noen forsøker å hindre ham i å komme bort til Jesus, men forgjeves. Han verken ser eller hører dem, Han legger ikke merke til deres hatefulle blikk. Han ser bare Guds Sønn og hører bare den stemmen som taler liv til de døende."

Mens han baner seg vei fram mot Jesus og kaster seg ned for føttene hans, roper han: "Herre! om du vil, så kan du gjøre meg ren." Jesus svarer idet han legger sine hender på ham: "Jeg vil, bli ren!" Mat 8:2,3.

øyeblikkelig skjer det en forandring med den spedalske. Blodet blir friskt, nervene følsomme og musklene faste. Den unaturlige hvite, skallete huden som er så typisk for spedalskhet, forsvinner, og kjøttet blir like friskt som på et lite barn.

Dersom prestene hadde fått vite hvordan denne spedalske egentlig var blitt helbredet, ville kanskje det hatet de på forhånd hadde mot Kristus, fått dem til å felle en upartisk dom. Derfor bad han ham om ikke å fortelle noen om at han var blitt helbredet, men straks stille seg fram i templet med et offer før ryktene om miraklet kom ut blant folk. Før prestene kunne ta imot et slikt offer, ble det krevd at den som ville ofre ble undersøkt, så de kunne bekrefte at han var blitt fullstendig frisk igjen. Prestene undersøkte mannen, og de samme som hadde dømt den spedalske til å holde seg borte fra mennesker, måtte nå bevitne at han var blitt helbredet. Han fikk igjen tillatelse til å bo hjemme og ta del i samfunnslivet. Han kjente at helsen er en dyrebar gave. Han gledet seg over at han hadde fått sin fulle kraft tilbake igjen, og at han kunne være sammen med familien sin. Han kunne ikke lenger skjule for andre at han var blitt helbredet, og uten å bry seg om den advarslen Jesus hadde gitt ham, gikk han jublende omkring og fortalte hvem det var som hadde gjort ham frisk.

Det står skrevet at da denne mannen kom til Jesus, var han spedalsk. Denne sykdommens dødlige gift hadde angrepet hele kroppen hans. Disiplene forsøkte å hindre Mesteren i å komme borti ham, fordi den som rørte ved en spedalsk, ble selv regnet som uren. Men da Jesus la hånden på den spedalske; ble han slett ikke smittet. Sykdommen ble tatt bort. Slik er det også med syndens spedalskhet - dypt rotfestet, dødelig og umulig å få bort ved menneskelig kraft. "Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt. Fra fotsåle til hode er ingenting helt. Her er bare sår, skrammer og åpne sår." Jes l :5,6. Men Jesus, som kom for å bo blant menneskene, ble ikke smittet av dette. Der han var kunne synderen finne helbredelse. Hver og en som faller ned for hans føtter og sier i tro: "Herre! Om du vil, så kan du gjøre meg ren," vil få dette svaret: "Jeg vil, bli ren!"

Noen ganger lot ikke Jesus dem han helbredet kjenne den velsignelsen de søkte med en gang. Men når det gjaldt denne spedalske, fikk han umiddelbart det han bad om. Når vi ber om jordiske velsignelser, kan det hende at svaret ikke kommer med en gang, eller så vil kanskje Gud gi oss noe annet enn det vi ber om. Men slik er det ikke når vi ber om tilgivelse for synd. Det er hans vilje å rense oss fra synd, å gjøre oss til sine barn og sette oss i stand til å leve et rent liv. Kristus "gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje." Gal 1:4. "Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham." l Joh 5:14,15.

Jesus så dem som hadde det vondt, dem som var tunge om hjertene, dem som ikke lenger så noe håp, dem som prøvde å dempe sin innerste lengsel med jordiske gleder, og han innbød dem alle til å komme og finne hvile hos ham.

Dere skal finne hvile.
Han talte mildt til dem som strevde hardt, og sa:"Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler." Mat 11,29.

Disse ordene er rettet til alle mennesker. Enten de vet det eller ikke, så strever alle, og alle er trette. Alle bærer på store byrder som bare Kristus kan ta bort. Den tyngste av alle byrder er syndebyrden. Dersom vi ble overlatt til å bære denne byrden alene, ville den knuse oss. Men han som er uten synd, har stilt seg i vårt sted. "Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham." Jes 53:6.

Han har båret byrden av vår skyld. Han vil fjerne det som tynger våre skuldre. Han vil gi oss hvile. Han vil også bære våre sorger og bekymringer. Han ber oss om å kaste all vår sorg på ham, for han bærer oss alle i sitt hjerte.

Vi har en bror som sitter ved den evige tronen. Han holder øye med hver eneste en som vender seg til ham som sin frelser. Av egen erfaring kjenner han menneskenes svakheter, de mangler vi har og den makt fristelser kan ramme oss med, for han "er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd".Heb 4:15. Han våker over deg, du skjelvende Guds barn. Blir du fristet? Han vil sette deg fri. Er du svak? Han vil gi deg styrke. Er det noe du gjerne skulle vite? Han vil gi deg lys. Er du såret? Han vil helbrede deg. Herren "fastsetter stjernenes tall", og allikevel helbreder han "dem som har et sønderknust hjerte, og forbinder deres smertefulle sår". Sal 147:3,4.

Samme hvor store dine prøvelser og bekymringer er, så legg dem fram for Herren. Da vil du få åndsstyrke til å holde ut. Veier vil bli åpnet for deg så du kan bli løst fra byrder og vanskeligheter. Jo svakere og mer hjelpeløs du kjenner deg i deg selv, desto sterkere blir du i hans kraft. Jo tyngre byrdene er, desto herligere vil det føles å få lagt dem på ham som bærer alle byrder.

Omstendigheter kan skille oss fra venner, og urolige bølger på det store hav kan rulle mellom dem og oss. Men ingen omstendigheter eller avstand kan skille oss fra Frelseren. Uansett hvor vi er vil han være der ved vår høyre side for å støtte, bevare og oppmuntre oss. Kristi kjærlighet til dem han har frelst, er større enn en mors kjærlighet til sitt barn. Det er en forrett å få lov til å stole på hans kjærlighet og si: "Jeg stoler på ham, for han gav sitt liv for meg." Menneskers kjærlighet kan forandres, men Kristi kjærlighet kjenner ingen forandring. Når vi roper om hjelp til ham, rekker han ut sin hånd for å frelse.

neste kapitel