Helse og livsglede kapitel 5. Fra side 52.     Fra side 73 i den engelske utgave.tilbake

Når sjelen blir helbredet


Mange av dem som kom til Kristus for å få hjelp, hadde selv skyld i at de var blitt syke, men allikevel nektet han ikke å helbrede dem. Og når kraften fra ham trengte inn i disse menneskene, ble de overbevist om synd, og mange ble helbredet for både sine åndelige lidelser og fysiske sykdommer.

Blant disse var den lamme i Kapernaum. På samme måte som den spedalske hadde han gitt opp alt håp om å bli frisk. Sykdommen hans var kommet som en følge av et syndig liv, og samvittighetsnag forverret lidelsene for ham. Forgjeves hadde han gått til fariseerne og legene for å få hjelp, men de erklærte ham for uhelbredelig, fordømte ham som en synder og fortalte ham at han ville dø under Guds vrede.

Den lamme mannen var sunket ned i fortvilelse. Da fikk han høre om alt det Jesus gjorde. Andre som var like syndige og hjelpeløse som ham, var blitt helbredet, og han fikk mot til å tro at også han kunne bli gjort frisk om han bare kunne bli brakt til Frelseren. Selv om han mistet noe av håpet når han tenkte på hvorfor han var blitt syk, klarte han allikevel ikke å oppgi tanken på at han kanskje kunne bli frisk igjen.

Hans største ønske var å bli løst fra syndebyrden. Han lengtet etter å få møte Jesus og bli forsikret om at han kunne bli tilgitt for sin synd og få fred med himmelen. Da ville han være tilfreds med å leve eller dø, hva det nå var som var Guds vilje.

Det var ingen tid å miste. Den forkomne kroppen hans bar allerede dødens merker. Han bad vennene sine om å bære seg på sengen til Jesus, noe de gjorde med glede. Men det var så tett med mennesker omkring huset der Jesus var at det var umulig for den syke mannen eller vennene hans å komme fram til ham eller å komme så nær at de kunne høre stemmen hans. Jesus underviste i Peters hjem. Som vanlig satt disiplene hans tett inn til ham, og dessuten "satt det noen fariseere og skriftlærde der. De var kommet fra hver by i Galilea og Judea og Jerusalem". Luk 5: 17. Mange av disse var kommet som spioner for å finne noe å anklage Jesus for. Bak disse stod en blandet flokk av ivrige, oppriktige, nysgjerrige og vantro. Forskjellige folkeslag og alle samfunnsklasser var representert. "Og Herrens kraft var hos ham til å helbrede." Vers 17. Livets ånd lå over forsamlingen, men fariseerne og de skriftlærde merket det ikke. De følte ikke at de hadde behov for noe av det Jesus kunne gi, verken helbredelse eller noe annet. "Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort." Luk 1:53.

Om og om igjen forsøkte de som bar den lamme, å bane seg vei gjennom folkemengden, men forgjeves. Fortvilt og engstelig så den syke mannen seg omkring. Var det mulig at han måtte oppgi håpet nå da den hjelpen han hadde lengtet etter så lenge, var så nær? Han foreslo at vennene skulle bære ham opp på hustaket. Der brøt de opp et hull og firte ham ned foran Jesus.

Talen ble avbrutt. Frelseren så ned på det sørgmodige ansiktet og de bedende øynene som var rettet mot ham. Han kjente godt til den lengselen denne sorgtunge mannen hadde. Det var Jesus som hadde talt til samvittigheten hans mens han ennå var hjemme. Da han vendte om fra sine synder og trodde at Jesus hadde kraft til å gjøre ham frisk, hadde Frelserens nåde brakt velsignelse til hjertet hans. Jesus hadde lagt merke til hvordan den første gnist av tro hadde flammet opp til å bli en overbevisning om at han var synderes eneste håp, og han hadde sett at dette vokste seg stadig sterkere i den lamme etter hvert som han gjorde forsøk på å komme i nærheten av Jesus. Det var Kristus som hadde dratt den lidende til seg. Med ord som lød som den herligste musikk i øret, sa Frelseren: "Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!" Mat 9:2.

Syndebyrden faller bort fra den syke mannens sjel. Han kan ikke tvile. Det Kristus sa viser hans evne til å lese hjertets tanker. Hvem kan nekte for at han har makt til å tilgi synd? Det kommer håp istedenfor fortvilelse, glede istedenfor et trykkende mørke. Mannens fysiske smerte er borte, og hele hans vesen er forandret. Uten å be om noe mer ligger han stille, altfor lykkelig til å kunne si noe.

l åndeløs spenning betraktet de mange som var tilstede, hver minste detalj i denne merkelige hendelsen. Mange følte at Kristi ord var en innbydelse også til dem. Var ikke de også sjelelig syke på grunn av synd? Var ikke de også ivrige etter å bli fri fra denne byrden?

Men fariseerne, som var redde for å miste den makt de hadde over folket, sa i sine hjerter: "Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten en, det er Gud?" Mark 2:7. Da Jesus rettet blikket mot dem, vek de forskrekket unna. Han sa: "Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? Hva er lettest å si: Dine synder deg forlatt - eller å si: Stå opp å gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus." Mat 9:4-6.

I samme øyeblikk reiste han som var blitt båret til Jesus, seg opp på føttene med ungdommelig spenst og styrke. Straks tok han sengen "og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett." Mark 2:12.

Det var ikke noe mindre enn skaperkraft som trengtes for å gjøre et så ødelagt legeme friskt igjen. Den samme stemmen som hadde gitt liv til mennesket da det ble skapt av jordens støv, hadde gitt nytt liv til den lamme som holdt på å dø. Den samme kraften som hadde gitt legemet liv, hadde også fornyet mannens hjerte. Han som ved skapelsen "talte, og det skjedde", som "bød, og det stod der" (Sal 33:9), hadde gitt liv til en sjel som var død ved overtredelser og synder. Legemet ble helbredet som bevis på den makt som hadde fornyet hjertet. Kristus bød den lamme om å stå opp og gå "for at dere skal vite," sa han, "at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder."

Den lamme fant hos Jesus helbredelse for både kropp og sjel. Før han kunne lære å sette pris på et sunt legeme, trengte han en sunn sjel. Før Kristus kunne helbrede mannen for den fysiske sykdommen, måtte han gi sinnet lindring og rense sjelen for synd. Dette er en lekse vi ikke må hoppe over. I dag finnes det tusener som lider av fysiske sykdommer, men som i likhet med den lamme mannen lengter etter å høre budskapet: "Dine synder er deg forlatt." En byrde av synd, med all den uro og umettete lengsler dette innebærer, danner grunnlaget for deres sykdommer. De finner ingen lindring før de kommer til ham som kan lege sjelen. Den fred som bare han kan gi, vil bringe sjelen ny styrke og legemet ny helse.

Helbredelsen av den lamme virket på folk som om himmelen hadde åpnet seg og åpenbarte de herligheter som finnes i en bedre verden. Mannen som var blitt helbredet, gikk gjennom mengden og priste Gud for hvert skritt, mens han bar sin byrde så lett som fjær, og folk trakk seg tilbake for å gi ham plass. De stirret forskrekket på hverandre og hvisket seg imellom: I dag har vi sett utrolige ting!" Luk 5:26.

Hjemme hos dem lamme var det stor glede da han kom tilbake til familien med den samme båren under armen som han kort tid i forveien ganske langsomt var blitt brakt bort på. De samlet seg om ham og gråt av glede, mens de nesten ikke turde tro sine egne øyne. Nå stod han der foran dem med en manns fulle kraft. Armene, som før hadde vært så livløse, kunne han nå bruke som han ville. Musklene, som før hadde vært slappe og blyfargede, var nå friske og spenstige. Han gikk med faste, lette skritt. Folk kunne lese glede og håp i hvert trekk i ansiktet hans, og istedenfor merkene av synd og lidelse var det kommet et uttrykk av renhet og fred. Glede og takk steg opp fra dette hjemmet, og Gud ble forherliget gjennom sin Sønn, som hadde latt den håpløse få håpet igjen og den slagne sin styrke tilbake. Denne mannen og familien hans var nå beredt til å gi sitt liv for Jesus. Ingen tvil formørket deres tro, ingen vantro svekket den hengivenhet de hadde for ham som hadde brakt lys inn i det hjemmet som hadde vært så trist.

"Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som løser ditt liv fra graven. ... Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen som ørnen. Herren handler rettferdig, han gir rett til alle undertrykte. ... Han gjør ikke med oss etter våre synder. og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. ... Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv." Sal 103:1-14.

"Vil du bli frisk?"
"Ved Fåreporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk heter Betesta. Den har fem søyleganger. l disse lå det en mengde syke - blinde, lamme, vanføre. For en Herrens engel steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet." Joh 5:2-4.

Til visse tider ble vannet i denne dammen opprørt, og folk trodde at årsaken var en overnaturlig kraft, og at den som kom seg først ned i vannet etter at det var blitt opprørt, ble helbredet fra hvilken som helst sykdom. Hundrevis av syke besøkte stedet, men når vannet ble opprørt, var trengselen så stor at de som styrtet fram tråkket ned menn, kvinner og barn som var svakere enn dem selv. Mange klarte aldri å komme seg ned til dammen, og mange av dem som klarte det døde ved bredden av den. Rundt omring stedet var det blitt bygd hytter hvor de syke kunne finne ly mot heten.om dagen og kulden om natten. Det var noen som bodde i disse hyttene om natten, og dag etter dag drog de seg bort til dammen med et forgjeves håp om å bli helbredet.

Jesus var i Jerusalem, og det kunne virke som om han bare gikk omkring i meditasjon og bønn. Da han kom fram til dammen, så han de stakkars syke som lå og ventet på det de mente var deres eneste sjanse til å bli frisk. Han lengtet etter å bruke sin helbredende kraft og gjøre frisk alle dem som led. Men det var sabbat. Folk gikk i store flokker til tempelet for å tilbe, og han visste at en slik helbredelse ville vekke jødenes fordommer så sterkt at det ville kunne stoppe all hans virksomhet.

Men Frelseren så et ytterst elendig sykdomstilfelle. Det var en mann som hadde vært en hjelpeløs krøpling i 38 år. Den sykdommen han led av, var i stor grad et resultat av hans egne dårlige vaner, og folk så på ham som en som var straffet av Gud. År etter år hadde han levd i stor elendighet, alene og uten venner, og han følte at han var stengt ute fra Guds nåde. Ved den tiden da det var forventet at vannet kom til å bli opprørt, ville de som syntes synd på de syke, bære dem ned til dammen. Men da dette øyeblikket kom, hadde denne krøplingen ingen som ville hjelpe ham. Han hadde sett at vannet rørte på seg, men han var aldri kommet lengre enn til kanten av dammen. Andre som var sterkere enn ham selv, var alltid først uti. Den stakkars, hjelpeløse krøplingen var ikke i stand til å hamle opp med den kjempende og egoistiske mengden. I lang tid hadde han forsøkt å klare det, men frykten for å mislykkes og de stadige skuffelsene holdt på å tære bort de få kreftene han ennå hadde tilbake.

Den syke mannen lå på matten sin og løftet hodet sitt nå og da for å se ned på dammen, da et vennlig og medlidende ansikt bøyde seg over ham og sa: "Vil du bli frisk?" Oppmerksomheten hans ble fanget med det samme, og hjertet hans ble fylt med håp. Han følte at på en aller annen måte ville han nå få hjelp. Men håpets glød ble fort borte. Han husket hvor mange ganger han hadde forsøkt å nå fram til dammen, og nå hadde han liten utsikt til å leve til den ble opprørt igjen. .Han vendte seg utmattet bort og sa: "Herre, jeg har ingen til å kaste meg ut i dammen når vannet blir opprørt. Og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg."

"Da sier Jesus til ham: Så opp, ta din seng og gå!" Joh 5:6-8. Med nytt håp ser den syke mannen på Jesus. Ansiktsuttrykket og stemmen hans er ulik alle andres. Bare det at han var der, gav ham en følelse av kjærlighet og kraft. Krøplingens tro griper fatt i Kristi ord. Uten å nøle bestemmer han seg for å lyde, og nettopp dette gir ham kraft til å handle.

Hver nerve og muskel dirrer av ny kraft, og de forkrøplede lemmene hans blir som om de var nye. Han springer opp på føttene sine og går av sted med faste, lette skritt mens han priser Gud og jubler over den nye styrken han har fått.

Jesus hadde ikke gitt den lamme noe løfte om guddommelig hjelp. Mannen kunne ha sagt: "Herre, hvis du vil gjøre meg frisk, skal jeg gjøre alt du ber meg om." Han kunne ha begynt å tvile, og på den måten mistet denne ene sjansen til å bli helbredet. Men nei, han trodde Kristi ord, trodde at han var blitt helbredet. Han forsøkte med en gang, og Gud gav ham kraft. Han hadde vilje til å gå, og han gikk. Han tok Kristus på ordet, og han ble helbredet.

Gjennom synd er vi blitt skilt fra et liv sammen med Gud. Sjelene våre er lamme l oss selv er vi ikke mer i stand til å leve et hellig liv enn denne syke mannen var til å gå. Det er mange som innser at de er hjelpeløse. De lengter etter et åndelig liv i harmoni med Gud, og de strever for å oppnå det. Men forgjeves. l fortvilelse roper de: Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!". Rom 7:24. Hvis du er et slikt motløst og kjempende menneske, må du lære deg til å se opp. Frelseren bøyer seg over dem han har løskjøpt med sitt eget blod, og sier med en usigelig ømhet og medynk: "Vil du bli frisk?" Han ber deg om å stå opp med full helse og fred. Vent ikke til du føler at du er blitt frisk. Tro Frelserens ord. Legg din vilje på Kristi side. Bestem deg for å tjene ham, og når du tar ham på ordet, vil du motta kraft. Uansett hvilke onde vaner du har ligget under for, og hvilke sterke lidenskaper du gjennom lang tid har vært bundet av, så er Kristus i stand til og lengter etter å sette deg fri. Han vil gi liv til mennesker som er "døde ved... overtredelser og synden.. Ef 2: 1. Han vil sette fri dem som er fanger under svakhet og ulykke, og som er bundet av syndens lenker.

Tanken på synd har forgiftet livets kilde for oss. Men Kristus sier: "Jeg vil ta bort dine synder, jeg vil gi deg fred. Jeg har kjøpt deg fri med mitt eget blod. Du er min. Min nåde vil gi styrke til din svake vilje. Jeg vil ta bort din sorg over synd." Når fristelsene stormer imot deg, når bekymringer og vanskeligheter omgir deg, når du nedtrykt og mismodig holder på å gi opp i fortvilelse, så se på Jesus. Da vil det mørket som omgir deg bli drevet bort av hans klare lys. Når synden kjemper for å få herredømme over sjelen din og tynger samvittigheten din, så fest blikket på Frelseren. Hans nåde er nok til å seire over synden. La hjertet, selv om det skjelver av uvisshet, vende seg i takknemlighet til ham. Grip fatt i det håpet som er satt fram for deg. Kristus venter på å ta deg inn i sin familie. Hans styrke vil hjelpe der du er svak. Han vil veilede deg skritt for skritt. Legg din hånd i hans hånd, og la ham lede deg.

Du må aldri tro at Kristus er langt borte. Han er alltid like ved og omgir deg med sin kjærlighet. Oppsøk ham som om det er en selvfølge at du skal finne ham. Han vil at du ikke bare skal røre ved kappen hans, men også at du skal være i et uavbrutt samfunn med ham.

"Gå hort, og synd ikke mer!"
Løvhyttefesten var nettopp over. Prestene og de skriftlærde hadde ikke lykkes i å gripe Jesus, og da kvelden kom, står det skrevet at "de gikk hjem, hver til sitt. Men Jesus gikk ut til Oljeberget." Joh 7:53. 8:1.

Jesus ville bort fra all støy og uro i byen, bort fra folkehopens sensasjonshunger og rabbinernes angrep. Derfor søkte han til den stille olivenskogen, hvor han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen gikk han tilbake til templet, og da folket samlet seg om ham, satte han seg ned og lærte dem.

Han ble snart avbrutt. Noen fariseere og skriftlærde slepte en skrekkslagen kvinne bort til ham. Med harde, fordømmende stemmer erklærte de at hun hadde brutt det sjuende budet. De skjøv henne fram for Jesus og sa med hyklersk respekt: "Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i hor. I loven har Moses påbudt oss at slike kvinner skal steines. Hva sier nå du?" Versene 4,5.

Bak deres påtatte ærbødighet lå det skjult en listig plan om å få grepet ham. Dersom Jesus frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å ringakte Moseloven. Dersom han erklærte henne skyldig til døden, kunne de anklage ham for romerne som en som tok på seg en myndighet som bare de hadde.

Jesus tok et overblikk over situasjonen: Det skrekkslagne offeret som skalv av redsel, og de nådeløse høye herrer, som manglet enhver form for medmenneskelighet. Hans fullkomne personlighet tok avstand fra det han så. Uten å vise at han hadde hørt hva de spurte ham om, bøyde han seg ned og skrev noe med fingeren på jorden.

Anklagerne ble utålmodige av at han tilsynelatende ikke brydde seg om dem, og de trengte seg nærmere for å tvinge ham til å si noe. Men da de så ned på bakken, hvor Jesus holdt på å skrive, ble de tause. Der, like foran øynene deres, stod skrevet alle de hemmelige syndene de selv hadde på samvittigheten.

Jesus rettet seg opp og stirret på disse onde lederne av folket. Så sa han til dem: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne. Så bøyde han seg ned igjen, og skrev på jorden." Versene 7,8.

Han hadde verken satt til side Moseloven eller krenket romernes myndighet. Anklagerne var slått. Han hadde revet av dem deres kappe av påtatt hellighet, og der stod de, skyldige og fordømte overfor ham som var plettfri fra evighet av. De skalv av frykt for at deres skjulte synder skulle bli avslørt for folket, og de snek seg bort med bøyd hode og senket blikk. Offeret de hadde brakt med seg, lot de være igjen hos den medfølende Frelseren.

Jesus reiser seg og ser på kvinnen. "Kvinne, hvor er de?" sa han. "Har ingen fordømt deg? Hun sa: Ingen, herre! Og Jesus sa: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Versene 10, 11.

Kvinnen hadde stått skjelvende av frykt foran Jesus. Da han sa: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne", hadde hun følt at hun ble dømt til døden. Hun turde ikke se opp på Frelserens ansikt, men ventet bare stille på dommen. Forbauset så hun at anklagerne hennes forlot stedet tause og forvirret. Og så lød disse håpefulle ordene i ørene hennes: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hjertet hennes var knust, og hulkende kastet hun seg ned for Jesu føtter. Der gav hun uttrykk for sin takknemlige kjærlighet og bekjente med bitre tårer sine synder.

Dette var for henne begynnelsen på et nytt liv, et liv i renhet og fred viet til tjeneste for Gud. Ved å løfte dette falne mennesket opp utførte Jesus et større mirakel enn da han helbredet de verste fysiske sykdommene. Her helbredet han en åndelig sykdom som fører til evig død. Denne angrende kvinnen ble en av hans mest trofaste tilhengere. Hun viste sin takknemlighet for at han hadde vist henne nåde og tilgitt henne, ved selv å vise en selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet. Verden hadde ikke noe annet å tilby denne feilende kvinnen enn hån og forakt. Men han som er uten synd, hadde medynk med hennes svakhet og rakte henne en hjelpende hånd. De skinnhellige fariseerne kom fram med sine anklager, men Jesus sa til henne: "Gå bort, og synd ikke mer!"

Jesus vet hvordan hvert eneste menneske har det. Jo større skyld en synder har, desto større behov har han for Frelseren. De som er aller mest viklet inn i fiendens snarer, er mer enn noen andre gjenstand for hans guddommelige kjærlighet og sympati. Han har undertegnet menneskehetens frigjøringsdokument med sitt eget blod.

Jesus ønsker ikke at de som han har kjøpt for en så høy pris, skal bli bytte for Satans fristelser. Han vil ikke at vi skal bli overvunnet og gå fortapt. Han som lukket løvens munn i løvehulen og gikk sammen med sine trofaste vitner inn i ildovnen, er like villig til å støtte og hjelpe oss til å overvinne alt det onde i vår natur. I dag står han foran nådens alter og bærer fram for Gud de bønnene som blir sendt opp av dem som ønsker hans hjelp. Han støter aldri bort et menneske som virkelig angrer. Han er glad for å kunne tilgi alle som kommer til ham for å få tilgivelse og et nytt liv. Han røper aldri alt det han kunne fortalt, men han ber hvert skjelvende menneske fatte nytt mot. Hver den som vil kan gripe fatt i Guds kraft og slutte fred med ham, og han vil gi dem fred.

Jesus løfter dem som søker tilflukt hos ham, opp over alle menneskers anklager og onde tunger. Verken mennesker eller onde engler kan skade slike mennesker. Kristus forener dem med sin egen guddommelige-menneskelige natur. Foran Guds trone stå de ved siden av ham som bærer all verdens synd. Jesu Kristi blod "renser oss fra all synd". I Joh 1:7.

"Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss Rom. 8:33,34.

Kristus viste at han hadde full kontroll over vind og bølger og over mennesker som var besatt av onde ånder. Han som stillet stormen og bød at de ville bølgene skulle legge seg, talte fred til de sinnene som var kommet på avveier og under Satans herredømme.

I synagogen i Kapernaum talte Jesus om at han var kommet for å sette fri dem som var slaver under synd. Et redselsskrik avbrøt ham. En gal mann løp fram fra folkemengden og ropte: "Hva har vi med deg å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss. Jeg vet hvem du er, du er Guds hellige!" Mark 1:24.

Men Jesus truet den onde ånden og sa:"Ti stille og far ut av ham! Den onde ånden kastet mannen ned midt iblant dem, og for så ut av ham uten å skade ham." Mark 4:35. .

Årsaken til denne mannens lidelser lå også i hans eget liv. Han var blitt lokket av de gleder synden gir og hadde forestilt seg at han kunne gjøre livet sitt til et eneste stort karneval. Alkohol og en umoralsk livsførsel hadde ødelagt de gode sidene ved hans natur, og Satan hadde fått fullstendig herredømme over ham. Da han begynte å angre, var det for sent. Da han var kommet så langt at han ville ha ofret all sin rikdom og nytelse for å vinne tilbake sitt tapte menneskeverd, satt han hjelpeløst fast i den ondes grep.

Nå var han der Frelseren var, og lengselen etter frihet ble vekket i ham, men den onde ånden strittet imot Kristi makt. Da mannen prøvde å rope til Jesus om hjelp, la den onde ånden ordene i munnen på ham, og han ropte i angst og smerte. Den besatte fattet nok delvis at han stod overfor en som kunne sette ham fri men da han prøvde å komme innen rekkevidde av denne mektige hånden, var det en annen vilje som holdt ham tilbake, og en annens stemme talte gjennom ham.

Kampen mellom Satans makt og hans eget ønske om å bli satt fri var fryktelig. Det virket som om den plagede mannen kom til å miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt hans voksne liv. Men Frelseren talte med myndighet og satte den fangne fri. Mannen som hadde vært besatt, stod atter fri og selvstendig foran den undrende folkemassen.

I glede priste han Gud for befrielsen. De samme øynene som like forut hadde glødet av galskap, strålte nå av forstand og strømmet over med takknemlighetens tårer. Folk var stumme av forferdelse. Så snart de fikk summet seg, spurte de hverandre: "Hva er dette? En ny lære! Med myndighet befaler han til og med de onde ånder, og de adlyder ham." Mark 1:27.

Det finnes j dag en mengde mennesker som like virkelig som den besatte i Kapemaum er styrt av onde ånder. Enhver som med vilje setter Guds bud til side, setter seg selv under Satans herredømme. Mangt et menneske leker med det onde i den tro at man kan bryte med det når som helst, men vi blir lokket videre og videre inntil vi til sist oppdager at vi er styrt av en annens vilje som er sterkere enn vår egen. Vi kan ikke fri oss fra dens hemmelighetsfulle makt. En skjult synd eller en altfor sterk lidenskap ,kan holde oss like hjelpeløst fanget som den besatte i Kapemaum var.

Allikevel er ikke tilstanden håpløs. Gud tar ikke herredømme over vår synd uten, at vi selv samtykker. Men hvert menneske er selv fri til å velge hvilken makt som skal styre det. Ingen har falt sa dypt eller er så ødelagt av synd at Kristus ikke kan sette dem fri. Den besatte klarte ikke å si fram noen bønn - isteden talte han de ordene Satan la i munnen hans. Men den tause bønnen som lå i hjertet hans, ble allikevel hørt. Ikke noen bønn fra et menneske i nød vil bli avvist, selv om ordene ikke blir uttalt. De som er villige til å inngå pakt med Gud, blir ikke overlatt til Satans makt eller til sin egen svake natur.

"Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fri fra dem de med rette tilhører? Ja, for så sier Herren: Både skal fangene bli tatt fra kjempen, og voldsmennenes hærfang skal slippe unna. Jeg vil gå i rette med din motpart, og dine barn vil jeg frelse." Jes 49:24,25.

Den forvandlingen som skjer med den som i tro åpner hjertedøren for Frelseren, er vidunderlig.

"Jeg har gitt dere makt,"
På samme måte som de tolv disiplene fikk også de sytti disiplene som Kristus sendte ut senere, en overnaturlig makt som segl på det oppdraget de hadde. Da de hadde fullført oppgaven, kom de glade tilbake og sa: "Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn." Jesus svarte: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn." Luk 10:17,18.

Fra den tid av har det vært meningen at Kristi etterfølgere skal betrakte Satan som en beseiret fiende. På korset skulle Jesus vinne seier for dem, og denne seieren ønsket han at de skulle ta imot som sin egen. "Se," sa han, ".jeg har gitt dere makt til å trå på slanger og skorpioner og over all fiendens velde, og ingen ting skal skade dere." Vers 19.

Den allmektige Hellige Ånd står som et forsvar for hvert eneste angrende menneske. Kristus går ikke med på at noen som i anger og tro stiller seg under hans beskyttelse, skal falle inn under fiendens makt. Det er sant at Satan er sterk, men takk Gud for at vi har en mektig Frelser som kastet Satan ut fra himmelen. Satan gleder seg når vi forherliger hans makt. Hvorfor taler vi ikke heller om Jesus? Vi burde heller forherlige hans makt og hans kjærlighet!

Den regnbuen som omgir tronen i det høye, står som et løfte og, et evig vitnesbyrd om at "så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Joh 3:16. Den vitner for hele universet om at Gud aldri vil svikte sine barn i kampen mot det onde. Den forsikrer oss om styrke og vern så lenge tronen selv lir stående.

neste kapitel