Helse og livsglede kapitel 9. Fra side 101.     Fra side 139 i den engelske utgave.tilbake

HELSEARBEIDERENS OPPGAVE
Undervisning og helbredelse

De "skal være midt iblant mange folk som dugg fra Herren". Mika 6:6.

Da Jesus sendte ut de tolv disiplene på deres første misjonsreise, bød han dem: "Når dere går av sted; så forkynn: Himlenes rike er kommet nær! Helbred syke, vekk opp døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det." Mat 10:7,8.

Til de sytti som han sendte ut noe senere, sa han: "Når dere kommer inn i en by og de tar imot dere, så ... helbred de syke, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere!" Luk: 10:8,9. Kristus var sammen med dem med sin kraft, og "de sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!" Vers 17.

Etter Kristi himmelfart fortsatte det samme arbeidet. Det som hadde skjedd under hans gjerning, gjentok seg. "Fra byene rundt Jerusalem kom det mengder av folk som førte med seg syke og slike som var plaget av urene ånder. Og alle ble helbredet." Apg 5:16.

Og disiplene "gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med." "Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav akt på alt det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde. For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen."Mark 16:20; Apg 8:5-8.

Disiplenes arbeid
Lukas, forfatteren av det evangeliet som bærer hans navn, var en misjonslege. l Skriften blir han kalt "den kjære legen". Kol 4:14. Apostelen Paulus hadde hørt om hvor dyktig lege han var, og oppsøkte ham fordi han var en som Herren hadde utrustet for å gjøre en spesiell gjerning. Han sikret seg hans samarbeid, og for en tid var Lukas sammen med ham på hans reiser fra sted til sted. Etter en tid forlot Paulus Lukas i Filippi i Makedonia. Her fortsatte han å arbeide i mange år, både som lege og som evangeliets forkynner. Gjennom sitt arbeid som lege tjente han de syke, og han bad om at Guds helbredende kraft måtte hvile over dem som var plaget. På denne måten ble døren åpnet for evangeliets budskap. Fordi Lukas hadde framgang som lege, fikk han mange anledninger til å forkynne Kristus blant hedningene. Det er den guddommelige plan at vi skal arbeide slik disiplene gjorde. Fysisk helbredelse er sterkt knyttet til den evangeliske virksomheten. Når man skal forkynne evangeliet, må man ikke skille undervisning og pleie for de syke fra hverandre.

Gjennom sitt arbeid skulle disiplene være med på å spre kunnskap om evangeliet. De var blitt overlatt ansvaret for å forkynne for hele verden de gode nyhetene som Kristus hadde brakt til menneskene. Dette gjorde de for dem som levde i deres egen samtid. Det tok bare en generasjon for å bringe evangeliet til hvert eneste folk under himmelen.

De som bærer Guds navn, har fått i oppdrag å gi hans evangelium til verden. Evangeliet er det eneste middel mot den synd og elendighet som finnes på jorden. De som kjenner Guds helbredende kraft, har som sin fremste oppgave å gjøre kjent for alle mennesker budskapet om hans nåde.

Da Kristus sendte disiplene ut med evangeliet, var troen på Gud og på hans ord så godt som borte fra verden. Blant jødene, som gjorde krav på å ha kunnskap om Jehova, var hans ord satt til side for tradisjon og menneskelige spekulasjoner. Egoistisk ærgjerrighet, trang til å sette seg selv fremst og pengebegjær fylte menneskenes tanker. Etter hvert som ærbødigheten for Gud forsvant, ble også nestekjærligheten borte. Egoisme var det herskende prinsipp, og Satan fikk sin vilje ved å føre menneskeheten ned i elendighet og forfall.

Sataniske krefter tok styringen over mennesker. Menneskers legemer, som var skapt for at Gud skulle bo i dem, ble oppholdssted for demoner. Deres sanser, nerver og organer ble brukt av overnaturlige krefter for å tilfredsstille menneskets laveste lyster. Ansiktstrekk var preget av at demoner hadde herredømmet, og de gjenspeilte at mennesker var besatt av ondskapens legioner.

Hvordan er tilstanden i verden i dag? Er ikke troen på Bibelen like effektivt ødelagt av vår tids liberale bibelkritikere og spekulasjoner som den var av tradisjoner og rabbinernes lære på Kristi tid? Har ikke penge begjær, egoistisk ærgjerrighet og kjærlighet til fornøyelser et like sterk tak på menneskenes hjerter nå som den gang? Hvor få er det ikke som lar seg styre av kristne prinsipper i den kristne delen av verden, ja, endog i de kristne menighetene! Hvor få er det ikke som lar Kristi lære styre de daglige gjøremål i forretningslivet, i det sosiale livet, hjemme og i religiøse sammenkomster! Er det ikke sant at "rettferdigheten står langt borte..., og det rette kan ikke finne inngang Sannheten ble borte. Den som holdt seg fra det onde, ble plyndret". Jes 59:14,15.

Vi lever midt oppi en epidemisk kriminalitet som tenkende, gudfryktige mennesker overalt er forferdet over. Det er ikke mulig for noe menneske å beskrive den råttenskapen som finnes. Hver dag får vi ferske nyheter om politisk strid, korrupsjon og svindel. Hver dag blir vi kjent med hjerteskjærende fortellinger om vold og lovløshet, om likegyldighet overfor menneskelige lidelser, om brutal og djevelsk utryddelse av mennesker. Hver dag får vi nye vitnesbyrd om galskap, mord og selvmord. Hvem kan tvile på at sataniske krefter virker blant menneskene med stadig økende aktivitet for å forvirre og bryte ned sinnet, for å skade og ødelegge kroppen?

Og mens verden er full av alle disse onder, blir evangeliet ofte forkynt på en så likegyldig måte at det gjør lite inntrykk på menneskers tanker eller livsførsel. Overalt finnes det hjerter som roper etter noe de ikke har. De lengter etter en kraft som kan gi dem herredømme over synd, en kraft som vil gi sunnhet og liv og fred. Mange som en gang har kjent Guds ord, har holdt seg på slike steder hvor det ikke er mulig å få øye på Gud, og nå lengter de etter at Gud skal være til stede.

Verden trenger i dag det samme som den trengte for nitten hundre år siden - en åpenbaring av Kristus. Det er behov for et stort reformarbeid, og det er bare ved Kristi nåde at det er mulig å gjennomføre det som trengs for å føre mennesket tilbake til det opprinnelige på det fysiske, mentale og åndelige plan.

Ikke noen annen metode enn den Kristus brukte vil gi virkelig suksess når det er snakk om å nå mennesker. Frelseren blandet seg med menneskene som en som ønsket at de skulle ha det godt. Han viste dem sin sympati, fylte deres behov og vant deres tillit. Så bød han dem: "Følg meg."

Det aller beste er å komme nær mennesker gjennom personlig kontakt. Dersom vi brukte mindre tid på å preke og mer tid til mennesker på det personlige plan, ville vi kunne oppnå større resultater, Vi må lindre de fattiges nød, pleie, de syke, trøste dem som har sorg, undervise de uvitende, gi råd til de uerfarne. Vi må lære oss å gråte med dem som gråter og glede oss sammen med dem som har glede. Gjør vi dette sammen med overtalelsens kraft, bønnens kraft og den kraft som ligger i Guds kjærlighet, så vil det ikke, ja, det kan ikke være uten frukt.

Vi burde alltid huske at hensikten med helsemisjon er å vise menn og kvinner som er syk av synd, veien til mannen på Golgata, han som tar bort verdens synd. Ved å se på ham vil de bli forvandlet til hans bilde. Vi må oppmuntre dem som er syke og lider, å se på Jesus og leve. Helsearbeidere må alltid holde Kristus, Den Store Lege, foran dem som har mistet motet på grunn av sykdom på legeme og sjel. Vis dem veien til ham som leger både fysiske og åndelige plager. Fortell dem om ham som har medlidenhet med dem i deres svakhet. Gi dem oppmuntring til å la seg pleie av ham som gav sitt liv for å gjøre det mulig for dem å få evig liv. Tal om hans kjærlighet; tal om hans makt til å frelse.

Dette er den høyeste plikt og den mest dyrebare forrett medisinsk personell har. Og personlig tjeneste legger ofte forholdene til rette for å kunne gjøre dette. Gud når ofte hjerter når vi gjør det vi kan for å lindre fysisk lidelse. Helsemisjon er det pionerarbeidet som går foran forkynnelsen av evangeliet. Vi skal preke og praktisere evangeliet ved å forkynne ordet og utføre helsearbeid.

Nesten overalt finnes det mange mennesker som ikke vil høre på når Guds ord blir forkynt, eller være til stede ved religiøse møter. Om disse skal blitt grepet av evangeliet, må det skje gjennom hjemmene deres. Den eneste måten man kan nå dem på, er ofte ved å lindre deres fysiske lidelser. En troende som pleier for de syke og lindrer lidelsene til de fattige, vil kunne finne mange muligheter til å be med dem, lese fra Guds ord med dem og snakke om Frelseren med dem. De kan be sammen med og for de hjelpeløse som ikke selv har viljestyrke nok til å styre lyster som lidenskaper har satt ut av kontroll. De kan bringe en lysstråle av håp inn i livene til dem som er nedslåtte og mismodige. Deres utadvendte kjærlighet, som kommer til uttrykk gjennom uegennyttig vennlighet, vil gjøre det lettere for dem som lider å tro på Kristi kjærlighet.

Det er mange som ikke har noen tro på Gud, og som har mistet all tillit til mennesker. Men de setter pris på hjelpsomhet og sympati. Når en som ikke bryr seg om ros og belønning fra mennesker, kommer hjem til dem og tar seg av de syke, gir mat til de sultne, kler de nakne, trøster de sørgende og forsiktig retter oppmerksomheten mot ham som har utsendt mennesker for å vise kjærlighet og omsorg - når de ser dette, vil deres hjerter bli rørt. De blir takknemlige. Troen tennes. De forstår at Gud bryr seg om dem, og de er villige til å lytte når hans ord blir åpnet.

I fremmede land så vel som hjemme vil alle misjonsarbeidere, både kvinner og menn, komme mye lettere i kontakt med folk og oppleve at de er til enda større nytte om de er i stand til å få gjort noe for de syke. Kvinner som drar som misjonærer til hedenske land, vil på denne måten finne anledninger til å dele evangeliet med kvinnene i disse landene, selv om alle andre dører er lukket. Alle som er i arbeid for evangeliets sak, burde vite hvordan man gir enkel behandling som kan bety mye for å lindre smerte og ta bort sykdom.

Undervisning i helseprinsipper
De som arbeider for å spre evangeliet, bør også være i stand til å undervise i prinsippene for hvordan en skal leve sunt. Det finnes sykdom overalt, og de fleste av disse kan man unngå om man retter seg etter helselovene. Folk trenger å forstå at det er et forhold mellom helseprinsippene og deres eget velvære, både når det gjelder dette og det kommende livet. De trenger å våkne opp og forstå sitt ansvar for den bolig Skaperen har gjort i stand som et tempel i deres egen kropp, og at han ønsker at de skal ta trofast vare på det han har betrodd dem. De trenger å få understreket sannheten som kommer fram i Den hellige skrift:

"Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk." 2 Kor 6:16.

Tusener trenger og vil være mer enn glad for å ta imot undervisning om enkle metoder for å behandle de syke - metoder som vil komme istedenfor bruken av giftige medikamenter. Det er et stort behov for undervisning om en reform innen kosthold. Dårlige spisevaner og bruk av usunn mat er ikke i liten grad ansvarlig for den drukkenskap, kriminalitet og elendighet som er en forbannelse for verden i dag.

Når man skal undervise om helseprinsipper, må man ha klart for seg det egentlige formålet med reform - at hensikten er å fremme den aller beste utviklingen i kropp, sinn og sjel. Vis at naturens lover, som også er Guds lover, er laget for vårt eget beste, og at vi vil oppleve lykke i dette livet og hjelp til å berede oss for det kommende livet om vi er lydige mot disse lovene.

Det er viktig å få folk til å studere hvordan Gud har åpenbart sin kjærlighet og visdom i naturen. Få dem til å studere menneskekroppen, den fantastiske organismen, og de lovene som styrer denne. De som ser bevisene på Guds kjærlighet, som forstår litt av den visdom som ligger i hans lover, og fordelene ved å være lydige mot dem, vil komme til å betrakte sine plikter og sitt ansvar fra en helt ny synsvinkel. Istedenfor å se på det å være lydig mot helselovene som et offer eller en selvfornektelse, vil de se det slik som det egentlig er, nemlig en uvurderlig velsignelse.

Alle som forkynner evangeliet, burde føle at det å undervise om prinsippene for et sunt liv er en del av det arbeidet de er satt til. Det er et stort behov for dette arbeidet, og verden er åpen til å ta imot det. .

Overalt er det en tendens til å la organisasjoner utføre arbeid istedenfor å ta personlige kontakt. Det ligger innebygget i menneskenes måte å tenke på å ville samle, sentralisere og bygge store kirker og institusjoner. Svært mange overlater til institusjoner og organisasjoner å utføre den veldedighet som trengs, og de unnlater å komme i kontakt med verden. På denne måten blir hjerter kalde. Man blir selvopptatt, og ingenting gjør inntrykk på en lenger. Kjærligheten til Gud og mennesker dør ut i sjelen.

Kristus bød sine etterfølgere å utføre et personlig arbeid - et arbeid som ikke kan overlates til andre. Det er ikke komiteer og veldedige organisasjoner som skal tjene de syke og fattige eller forkynne evangeliet for de fortapte. Personlig ansvar, personlig anstrengelse, personlig offer - det er hva evangeliet krever.

"Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød folk til å komme inn," er Kristi befaling, "så mitt hus kan bli fullt." Han bringer folk i kontakt med dem de ønsker å hjelpe. Han sier at det er ditt ansvar at du "lar hjemløse- stakkarer komme i hus - når du ser en naken, at du da kler ham." "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet." Luk 14:23; Jes 58:7; Mark 16: l8. Vi skal dele velsignelsene i evangeliet med andre gjennom direkte kontakt og personlig tjeneste.

Da Gud gav lys til sitt folk i gammel tid, virket han ikke gjennom bare en klasse. Daniel var prins av Juda stamme. Jesaja var også av kongelig ætt. David var en hyrde gutt, Amos en gjeter, Sakarias en fange i Babylon, Elisja en jordbruker. Herren lærte opp profeter og prinser, rike og fattige, som sine representanter, og han underviste dem om den sannheten som skulle videre ut til verden.

Alle som får del i Herrens nåde, får tildelt en oppgave for andre mennesker. Hver for oss skal vi stå på vår plass og si: "Her er jeg, send meg!" Jes 6:8. Ansvaret hviler på alle - på dem som forkynner ordet, på den troende sykepleieren, på den kristne legen, på hver enkelt kristen, enten det er en handelsmann, en bonde, en akademiker eller en håndverker. Det er vår oppgave å vise mennesker de gode nyhetene om deres frelse. Vi burde benytte enhver oppgave vi tar del i, til å gjøre det vi kan for å fremme Guds sak.

De som tar vare på den oppgaven de er tildelt, vil ikke bare bli til velsignelse for andre, men de vil også selv bli velsignet. Vissheten om at de har utført sin plikt på en ansvarlig måte, vil virke positivt inn på deres egen sjel. De motløse vil glemme sin motløshet, de svake vil bli sterke, de uvitende vil bli kloke, og alle vil finne en hjelp som aldri svikter ham som kalte dem.

Kristi menighet er opprettet for å tjene andre. Vårt motto er tjeneste. Medlemmene er som soldater, trent til strid under frelsens hærfører. Kristne predikanter, leger og lærere har en viktigere oppgave enn mange forstår. De skal ikke bare stå til tjeneste for folk, men også lære dem til selv å bli tjenere. De burde ikke bare undervise om de riktige prinsippene, men også lære sine elever hvordan de skal dele disse prinsippene med andre. En sannhet som ikke blir levd, som ikke blir delt med andre, mister sin livgivende kraft og helbredende styrke. Man kau bare beholde en velsignelse ved å dele den med andre.

Vi må slutte å være ensporete i vår tjeneste for Gud. Hvert eneste menighets medlem burde bli engasjert i en eller annen form for tjeneste for Herren. Noen kan ikke gjøre like mye som andre, men alle bør gjøre sitt ytterste for å demme opp for den bølgen av sykdom og elendighet som skyller over verden. Mange ville være villige til å arbeide om de fikk opplæring i hvordan de skulle begynne. De trenger undervisning og oppmuntring.

Enhver menighet burde være en skole for kristne arbeidere. Medlemmene burde bli opplært til å holde bibelstudier, hvordan de skal lede og undervise i en sabbatsskoleklasse, hvordan de best kan hjelpe de fattige og pleie de syke, hvordan de skal arbeide for de uomvendte. Vi burde også undervise om helse, holde kokekurs og lære om forskjellige måter vi kan utrette kristen tjeneste på. Vi burde ikke bare undervise, men også gjøre tjeneste for andre under ledelse av en med erfaring. De som underviser må vise veien å gå for å arbeide for mennesker, og andre vil følge etter og lære av deres eksempel. Et eksempel er mer verd enn mange gode råd.

Alle bør utvikle sine fysiske og mentale krefter til det ytterste av det som er mulig for å kunne arbeide for Gud der hvor han vil lede dem, Den samme nåden som Kristus gav til Paulus og Apollos, som skilte dem ut som åndelige kemper, vil han i vår tid gi til gudfryktige misjons arbeidere. Gud ønsker at hans barn skal ha en skarp intelligens og stor kunnskap, slik at hans herlighet kan bli åpenbart for verden med kraft og utvetydig klarhet.

Utdannede arbeidere som har viet sitt liv til Gud, kan gjøre tjeneste på flere forskjellige måter og utføre et mer omfattende arbeid enn de som mangler utdannelse. Det at de har utviklet sine evner, gir dem fordeler fremfor andre. Men også de som verken har store talenter eller noen særlig utdannelse, kan utføre en fullt ut brukbar tjeneste for andre. Gud vil bruke mennesker som er villige til å la seg bruke. Det er ikke de mest briljante eller de rned flest talenter som sørger for de største og mest varige resultatene. Det er behov for menn og kvinner som har hørt et budskap fra himmelen. De mest effektive arbeiderne er de som svarer positivt på innbydelsen: "Ta mitt åk på dere og lær av meg." Mat 11:29.

Det som trengs er misjonsarbeidere,som legger sitt hjerte i tjenesten. Den som har fått hjertet berørt av Gud, er fylt av en stor lengsel etter å hjelpe dem som aldri har kjent hans kjærlighet, fordi deres tilstand er smertefull å se på. Ved å ta deres liv i sin hånd kan vi gå fram som inspirerte budbærere sendt fra himmelen for å utføre et arbeid sammen med engler.

Dersom de som Gud har utrustet med store intellektuelle talenter, bruker disse gavene på en egoistisk måte, vil de etter en tid med prøvelser bli overlatt til seg selv. Gud vil velge slike som tilsynelatende ikke er så godt utrustet, og som ikke har for store tanker om seg selv. De svake vil han gjøre sterke fordi de stoler på at han vil gjøre for dem det som de ikke klarer å utrette selv. Gud setter pris på helhjertet tjeneste, og han vil selv veie opp manglene.

Herren har ofte valgt som sine medarbeidere slike som bare har hatt anledning til å skaffe seg en begrenset skolegang. Disse har allikevel benyttet sine evner flittig, og Gud har belønnet dem for at de har vært trofaste i hans tjeneste, for at de har vært flittige, og for at de har tørstet etter kunnskap. Han har vært vitne til deres tårer og hørt deres bønner. På samme måte som han velsignet fangene ved hoffet i Babylon, gir han også visdom og kunnskap til sine arbeidere i dag.

Noen som har kommet fra lave sosiale lag og ikke nådd noe særlig langt i sin utdannelse, har ved Kristi nåde noen ganger vært utrolig framgangsrike når det gjelder å vinne mennesker for ham. Hemmeligheten bak deres suksess har vært at de har stolt på Gud. Hver eneste dag bar de lært av ham som gir underfulle råd og mektig kunnskap.

Vi burde oppmuntre slike arbeidere. Herren leder dem i kontakt med slike som eier mer utpreget dyktighet, slik at de kan utfylle de mangler som andre har. Deres evne til hurtig å se hva som bør gjøres, den villighet de har til å hjelpe dem som er i nød, deres vennlige ord og handlinger, gjør det mulig å være til nytte der hvor vi ellers ikke kunne ha utrettet noe. De kommer i nær kontakt med mennesker som har vanskeligheter, og den overbevisning som ligger i deres ord, øver innflytelse over andre og har kraft i seg til å dra mange skjelvende sjeler til Gud. Det de utretter viser hva tusener av andre kunne ha gjort, om de bare hadde villet.

En større omgangskrets
Ikke noe annet er med på å vekke en uegennyttig iver og høyne og styrke karakteren som å arbeide for andre. Mange som bekjenner seg til å være kristne og søker fellesskap i menigheten, tenker bare på seg selv. De ønsker å nyte den varme og pastorale omsorg som finnes i menigheten. De blir medlemmer av store og framgangsrike menigheter, og er tilfreds med å gjøre bare lite grann for andre. Slik berøver de seg selv for de største velsignelser. Mange ville bli storlig velsignet om de ofret sin behagelige, makelige omgangskrets. De trenger å gå dit hvor deres krefter vil komme til nytte i kristelig tjeneste for andre, og hvor de kan lære å bære ansvar.

Trær som vokser tett sammen, blir ikke sunne og sterke. Gartneren planter dem om for at de skal få plass til å utvikle seg. Mange medlemmer av store menigheter ville ha godt av å bli behandlet på samme måte. De behøver å bli plassert på steder hvor deres evner og krefter kan bli brukt i tjeneste for Kristus. De mister sitt åndelige liv og blir forkrøplet og udugelige fordi de ikke får brukt seg i uegennyttig tjeneste for andre. Om de ble flyttet til en eller annen misjonsmark, ville de vokse seg store og kraftige.

Men ingen trenger å vente til de blir kalt til en eller annen fjern utpost før de begynner å hjelpe andre. Alle steder finnes det åpne dører hvor vi kan gå inn og tjene andre. Overalt finnes det mennesker som trenger vår hjelp. Hvor vi enn snur oss, finner vi enken, den farløse, den syke og døende, den sørgende, den mismodige, den uvitende, den utstøtte.

Vi burde føle det som vårt spesielle ansvar å arbeide for dem som bor i vårt nabolag. Tenk nøye over hvordan du best kan hjelpe dem som ikke har noen interesse av religiøse saker. Når du besøker vennene dine, skal du vise interesse ikke bare for deres åndelige velvære, men også for deres timelige behov. Tal til dem om Kristus som ham som tilgir synd. Inviter naboene dine hjem til deg og les for dem fra den dyrebare Bibelen og andre bøker som forklarer sannhetene som finnes der. Inviter dem til å ta del med deg i sang og bønn. I slike sammenkomster vil Kristus selv være til stede, slik han har lovt, og hjerter vil bli berørt av hans nåde.

Menighetens medlemmer burde utdanne seg selv til denne type arbeid. Dette er like viktig som å frelse de menneskene som lever i mørke i fremmede land. Noen føler en byrde for sjeler langt borte, men de aller fleste av oss bor hjemme og burde føle ansvar for de verdifulle menneskene som bor omkring oss, og arbeide like ivrig for at de skal bli frelst.

Mange beklager at de lever et for tomt liv. De kan selv gjøre sitt liv mer meningsfullt og virksomt om de vil. De som elsker Jesus med hjerte, sinn og sjel, og sin neste som seg selv, har et stort felt hvor de kan bruke sine evner og sin innflytelse.

De små anledningene.
Ingen må la små anledninger gå forbi seg fordi de ser etter noen som er større. Du kan lykkes i å utføre en liten oppgave, men feile fullstendig når du prøver å gjøre en større jobb. Dette vil kunne gjøre deg mismodig. Om du gjør det du kan i det små, vil du utvikle evner til å det som krever mer av deg. Mange opplever ikke at deres liv gir frukt, og de visner hen fordi de ikke benytter de anledningene som hver dag blir gitt dem, og de overser de små oppgavene som ligger like for hånden deres.

Stol ikke på hjelp fra andre mennesker. Se forbi menneskene og opp til ham som Gud utpekte for å bære vår sorg, ta vare på våre bekymringer og gi oss den hjelpen vi trenger. Ta Gud på ordet, begynn på nytt hvor du enn måtte finne en oppgave, og gå fram med urokkelig tro. Det er troen på at Kristus er til stede, som gir styrke og bestemthet. Arbeid med omhu, utholdenhet og uegennyttige motiver.

På steder hvor forholdene har vært så vanskelige og nedslående at mange er uvillige til å reise dit, har det skjedd store forandringer på grunn av noen som har gitt sin selvoppofrende tjeneste. De har arbeidet tålmodig og iherdig og stolt på Gud og den nåde han har forsynt dem med, fremfor menneskelig kraft. Alt det gode som på denne måten er blitt utrettet, vil aldri bli kjent for denne verden. Men velsignelsene som har kommet på grunn av det de har gjort, vil vise seg i den kommende verden.

Selvunderholdende misjonsarbeid
På mange steder kan selvunderholdende misjonsarbeidere virke med hell. Det var som selvunderholdende misjonsarbeider at apostelen Paulus gjorde tjeneste for å spre kunnskap om Kristus verden over. Mens han hver dag forkynte evangeliet i de store byene i Asia og Europa, arbeidet han med sitt håndverk for å underholde seg selv og sine medarbeidere. De avskjedsordene han gav til de eldste i Efesus, forteller noe om hvordan han arbeidet, og de inneholder en verdifull lekse for enhver misjonsarbeider:

"Dere vet", sa han, "hvordan min ferd iblant dere var, hele tiden fra den første dag jeg kom til Asia. ... Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene. ... Jeg har ikke traktet etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at det jeg og de som var med meg trengte, det har disse hendene arbeidet for. På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, så vi kan ta oss av de svake. For vi minnes de ord Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot." Apg 20:18-35.

Hvis vi eide den samme selvfomektelsens ånd, kunne mange i dag utføre et godt arbeid på en lignende måte. To eller flere kunne sammen begynne et evangelisk arbeid. De kunne besøke folk, be, synge, undervise, forklare Skriften og ta seg av de syke. Noen kan tjene til livets opphold ved å selge bøker, andre, som apostlene, kan arbeide som håndverkere eller noe annet arbeid. Etter hvert som arbeidet går framover, vil vi forstå hvor hjelpeløse vi er i oss selv, og hvor avhengige vi er av Gud, og vi vil vinne en velsignet erfaring. Herren Jesus går foran oss, og både blant rike og fattige vil vi få støtte og hjelp.

De som har utdannet seg til medisinsk misjonsarbeid i fremmede land, burde bli oppmuntret til å dra med det samme dit hvor det er behov for dem, og begynne å arbeide blant folk samtidig som de lærer seg språket deres. Det vil ikke ta lang tid før de vil være i stand til å undervise om de enkle sannhetene i Guds ord.

Overalt i verden er det behov for mennesker som bærer bud om barmhjertighet. Kristne familier er kalt til å dra til steder som lever i mørke og villfarelse, til fremmede land, gjøre seg kjent med de behov våre medmennesker har, og å arbeide for Mesterens sak. Dersom familier ville slå seg ned på slike mørke steder på jorden, steder hvor folket er innhyllet i åndelig formørkelse, og la Kristi lys skinne gjennom dem, ville de kunne utføre et mektig arbeid.

Et slikt arbeid krever selvoppofrelse. Mens mange venter på at alle hindringer skal bli fjernet, forblir det arbeidet de skulle ha utført, ugjort, og mange mennesker dør uten håp og uten Gud. Det er noen som våger seg til ubebodde steder og tåler gladelig oppofrelse og vanskeligheter, dersom de kan tjene penger på det og lære noe av vitenskapelig interesse. Men det er få som for sine medmenneskers skyld er villig til å flytte med sine familier til områder som trenger å høre evangeliet.

Sann kristen tjeneste er å strekke seg ut etter mennesker, sam-me hvor de er og samme hvilken stilling eller hvilke forhold de er i, og å hjelpe dem på alle mulige måter. Gjør vi dette, kan vi vinne hjerter og åpne dører for å nå inn til fortapte sjeler.

I alt ditt arbeid må du huske at du er forent med Kristus og utgjør en del av den.store frelsesplanen. Kristi kjærlighet må få lov til å strømme gjennom livet ditt som en legende og livgivende elv. Når du forsøker å trekke andre inn i den sirkelen som hans kjærlighet utgjør, må du la ditt rene språk, din uselviske tjeneste og din glade oppførsel bære vitnesbyrd om den makt som ligger i hans nåde. Vær en ren og rettferdig representant for ham i verden, for at menneskene kan få se hans skjønnhet.

Det hjelper lite å forsøke å få andre til å forandre seg ved å angripe det vi måtte mene er dårlige vaner. En slik måte å gå fram på har oftere dårlige enn gode resultater. Da Jesus snakket med den samaritanske kvinnen, gav han seg ikke til å si noe nedsettende om Jakobs brønn, men la vekt på noe som var bedre. "Kjente du Guds gave," sa han, "og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så ville du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!" Joh 4: 10. Han ledet samtalen inn på den skatten han ønsket å gi henne, ved å tilby kvinnen noe bedre enn det hun eide, nemlig levende vann, evangeliets glede og håp.

Dette illustrerer den framgangsmåten vi skal bruke i vårt arbeid. Vi må tilby menneskene noe bedre enn det de eier nå, nemlig Kristi fred, som overgår all forstand. Vi må fortelle dem om Guds hellige lov, som er et uttrykk for hans karakter og et uttrykk for hvordan han vil at de skal bli. Vi må.vise dem hvor langt mer uovertruffen den evige herligheten i himmelen er, framfor de flyktige gleder og foruøyelser som finnes i verden. Vi må tale til dem om den frihet og hvile vi kan finne i Frelseren. "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste," sa han. Vers 14.

Vi må løfte opp Jesus og si: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd." Joh l :29. Bare han kan lindre hjertets nød og gi sjelen fred.

De som arbeider for å gjennomføre en forandring hos andre, burde være de vennligste og høfligste av alle mennesker. I deres liv burde en kunne se at det virkelig er godt å handle uegennyttig. En arbeider som ikke er høflig, som er utålmodig fordi andre er uvitende eller gjenstridige, som taler overilt og handler ubetenksomt, kan komme til å stenge hjertedører, slik at han aldri senere får noen mulighet til å nå dem.

Når vi prøver å redde mennesker fra villfarelser, burde vi la ordene falle mildt, likesom duggen og regnet faller på de tørre plantene. Guds plan går ut på at vi først skal nå hjertet. Vi må fortelle om sannheten på en kjærlig måte og stole på at han legger til sin kraft, slik at det kan skje en forandring i livet. Et ord som blir talt i kjærlighet, vil Den Hellige Ånd bruke for å nå inn i sjelen.

Vi er av naturen selvsentrerte og påståelige. Men om vi lærer den leksen Kristus vil at vi skal lære, får vi del i hans natur, slik at vi kan leve hans liv. Kristi vidunderlige eksempel må få lov til å øve et dypt inntrykk på karakteren til alle som oppriktig følger ham - en ømhet uten like blant mennesker, som han viser når han tar del i andres følelser, gråter med dem som gråter og jubler med dem som jubler. Vi må prøve å gjøre stien lett å gå for andre ved å tale og handle vennlig.

"Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord." Jes 50:4.

Overalt iblant oss finnes ulykkelige mennesker. Hvor vi enn snur oss, finner vi dem. La oss gripe fatt i disse lidende menneskene og tale et ord i rette tid til dem for å trøste deres hjerter. La oss være kanaler som medlidenhetens forfriskende vann kan strømme gjennom.

Når vi omgås andre, bør vi huske at det kan være forhold i deres liv som ikke noe menneske har tilgang til. I deres hukommelse kan det være sider med triste historier som blir holdt omhyggelig skjult for nysgjerrige øyne. Der er det skrevet lange og harde kamper under store prøvelser. Kanskje det har vært vanskeligheter i hjemmet, som litt etter litt har svekket mot, tillit og tro. De som kjemper livets kamp mot sterke odds, kan vi styrke .og oppmuntre ved å vise bare en smule oppmerksomhet som koster bare en kjærlig handling. For slike er et sterkt og hjelpsomt håndtrykk fra en virkelig venn mer verdt enn gull og sølv. Gode ord er like velkomne som smil fra engler.

Det finnes mange som kjemper mot fattigdom, tvunget til å arbeide for liten betaling og i stand til å skaffe seg bare det aller nødvendigste for å leve. Slit og savn, uten noe håp om at det skal bli bedre, gjør deres byrde svært tung. Når smerter og sykdom kommer i tillegg, blir byrden nesten umulig å bære. Undertrykte og utslitte som de er vet de ikke hvor de skal gå for å få hjelp. Vi må vise dem at vi føler med dem i deres prøvelser, deres sorger og deres skuffelser. Dette vil åpne muligheten for oss til å hjelpe dem. Vi må snakke med dem om Guds løfter, be med dem og for dem og gi dem håp.

Når man taler ord som gir glede og oppmuntring til noen som er syk eller nesten har mistet motet, regner Frelseren det som om det er til ham vi har talt. Når vi oppmuntrer andre, legger himmelens engler med stor glede merke til det.

Gjennom århundrer har Herren forsøkt å få menneskene til å forstå at de har en guddommelig bror. Bli hans medarbeidere. I en tid når mistro og splid sprer seg over jorden, må Kristi disipler vise den ånd som råder i himmelen.

Tal som han talte, gjør som han gjorde. Åpenbar til enhver tid hans vakre karakter. Åpenbar den rikdom av kjærlighet som ligger til grunn for all hans undervisning og alt det han gjorde for menneskene. Det ringeste menneske som samarbeider med Kristus, kan berøre strenger som vil gi lyd over hele jorden og klinge i all evighet.

Himmelske krefter venter på å få samarbeide med menneskelige redskaper, for at de kan vise for verden hva mennesker kan bli til, og hva vi gjennom samarbeide med Gud kan utrette for å frelse sjeler som ellers ville vært fortapt. Det finnes ingen grense for hvor mye den kan utrette som setter sitt eget jeg til side og slipper Den Hellige Ånd inn i sitt hjerte, for å leve et liv som er fullt og helt viet til Gud. Enhver som vier kropp, sjel og ånd til tjeneste for ham, vil stadig motta ny forsyning av fysisk, mental og åndelig kraft. Himmelens uuttømmelige forråd står til vår rådighet. Kristus gir oss sin egen Ånd, sitt eget liv. Den Hellige Ånd virker med all sin kraft på sinn og hjerte. Ved den nåden som vi har fått del i, kan vi vinne seier, noe som kunne virke umulig om vi tar i betraktning våre egne feilaktige og forutfattede meninger og våre svake karaktertrekk.

Enhver som gir seg selv til Herrens tjeneste uten forbehold, får kraft lil å utrette det ufattelige. Gud vil gjøre store ting for slike. Han vil påvirke menneskers sinn slik at man gjennom deres liv selv i denne verden vil kunne se oppfylt de løftene som gjelder det kommende liv

ørkenen og det tørre land skal glede seg. ødemarken skal juble og blomstre. Som krokus skal den blomstre og juble, ja juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmel og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.

Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke! Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se. der er deres Gud! ...

Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken.

Det glødende sandhavet skal bli til en sjø, det tørste land til vannrike kilder. ... Det skal være en ryddig vei, og det skal kalles en hellig vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill.

"Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal knmme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der. Herrens forløste skal komme tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly." Jes 35:1-10.

neste kapitel