Før begynnelsen

(13)Gud er kjærlighet. Hans natur og hans lover kjærlighet. Slik har det alltid vætt. Slik vil det alltid være. Den Høye, den Opphøyede, han som troner evindelig, hans gang er som i eldgammel tid. Hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke.' rett

(13)Enhver åpenbarelse av skapermakt er et uttrykk for uendelig kjærlighet. Guds herredømme innbefatter en fylde av velsignelse til alle skapte vesener. Slik står det skrevet i Salmenes bok: rett

(13)Du har en arm med velde; sterk er din hånd, opphøyet er din høyre hånd. Rettferd og rett er din trones grunnvoll; nåde og sannhet går frem for ditt åsyn. Salig er det folk som kjenner til jubel; Herre, i ditt åsyns lys skal de vandre. I ditt navn skal de fryde seg hele dagen, og ved din rettferdighet blir de opphøyet. For du er deres styrkes pryd, og ved din godhet opphøyer du vårt horn. Fm Herren er vårt skjold, og Israels Hellige vår konge.' rett

(13)Historien om den store strid mellom godt og ondt, fra dtt øyeblikk da den begynte i himmelen inntil opprøret til sist skal tilintetgjøres og synden fjernes, er også er bevis på Guds uforanderlige kjærlighet. rett

(13)Universets herre var ikke alene om å utføre sine velgjerninger. Han hadde en medarbeider som kunne verdsette hans planer og dele hans glede over å bringe lykke til skapte vesener. "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud." Kristus, Ordet, Guds enbårne Sønn, var ett med den evige far, ett i natur og karakter, i mål og mening - det eneste vesen som kunne ta del i Guds planer og råd. "Han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste." "Hans utgang er fra fordum, fra evighets dager." rett

(14)Om seg selv sier Guds Sønn: "Da han la jordens grunnvoller - da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekre alltid for hans åsyn." rett

(14)Faderen skapte gjennom sin Sønn da han frembrakte alle de himmelske vesener. "For i ham er alt blitt skapt, . . . de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter - alt er skapt ved ham og til ham." Englene er Guds tjenere. De gjenspeiler der lyset som alltid stråler ut fra ham, og haster av sted for å utføre hans vilje. Men Sønnen, Guds salvede, "bilder av hans vesen", "en utstråling av Guds herlighet", han som "bærer alt ved sitr mektige ord", står over dem alle.' "En herligherens trone" var hans helligdoms sted. "Rettferds stav" var hans rikes septer. "Høyhet og herlighet er for hans åsyn, styrke og prydelse er i hans helligdom." Nåde og sannhet går frem for hans åsyn. rett

(14)Kjærligherens lover grunnvollen for Guds styresett. Derfor avhenger lykken hos alle fornuftsvesener av at de fullt og helt er i harmoni med de store rertferdsprinsipper. Gud ønsker at alle hans skapninger skal tjene ham av kjærlighet, en tjeneste som er basert på en riktig vurdering av hans karakter. Han finner ingen glede i en tvungen tjeneste. Han gir viljefrihet til alle for at de skal tjene ham av eget valg. rett

(14)Så lenge alle skapte vesener anerkjente kjærlighetens troskap, var det fullkommen harmoni i hele universet. For de himmelske hærskarer var det en glede å oppfylle Skaperens hensikt. De fryder seg ved å gjenspeile hans herlighet og forkynne hans pris. Så lenge kjærligheten til Gud hadde førsteplassen, var skapningenes kjærlighet til hverandre preget av tillit og uselviskhet. Ingen mislyd brør den himmelske harmoni. rett

(14)Men så skjedde der en forandring i denne lykkelige tilstand. Det var en som misbrukte den frihet Gud hadde gitt sine skapninger. Synden oppstod hos ham som nest etter Kristus var blitt mest æret av Gud og stod høyest i makt og herlighet blant himmelens innbyggere. Lucifer, "morgenrødens sønn", var den første blant skjermende kjeruber, hellig og ren. Han oppholdt seg i Skaperens nærhet, og herlighetens lys som alltid omgit den evige Gud, hvilte også over ham. "Så sier Herren, Israels Gud: Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds have, bodde du; kostbare stener dekket deg. . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell; der gikk du omkring blant skinnende stener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funner urettferdighet hos deg." rett

(14)Litt etter litt gav Lucifer etter for ønsker om å opphøye seg selv. Skriften sier: "Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans." "Der var du som sa i ditt hjerte: ... Høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, . . . jeg vil gjøre meg lik den Høyeste." rett

(15)Denne mektige engel hadde all sin herlighet fra Gud. Men han begynte å betrakte den som sin egen. Selv om han var blitt æret fremfor alle i den himmelske hærskare, var han ikke fornøyd med sin stilling, men gjorde krav på en hyllest som bare tilkommer Skaperen. i stedet for å la Gud være der høyeste mål for alle skapte veseners hengivenhet og troskap, forsøkte han å sikre seg deres tjeneste og lojalitet. Idet denne fyrste blant engler gjorde krav på den herlighet som den evige Far hadde gitt sin Sønn, streber han etter en makt som Kristus hadde eneretten til. rett

(15)Dermed var den fullkomne harmoni i himmelen brutt. Da det ble kjent at Lucifer hadde gitt etter for lysten til å tjene seg selv i stedet for sin skaper, vakte det bange anelser hos dem som satte Guds ære høyere enn alt annet. I det himmelske råd talte englene inntrengende med Lucifer. Guds Sønn fremholdt Skaperens storher, godher og rettferdighet, og hvor uforanderlig hans lover. Gud selv hadde bestemt hvilken styreform som skulle gjelde i himmelen. Ved å ta avstand fra den ville Lucifer vanære sin skaper og føre ulykke over seg selv. Men advarselen som var et uttrykk for grenseløs kjærlighet og nåde, vakte bare motstand. Lucifer lot sin misunnelse mot Kristus få overtaket og ble bare enda mer ubøyelig. rett

(15)Fyrsren blant englene hadde nå satt seg fore å gjøre Guds Sønn rangen stridig, og dermed så tvil angående Skaperens kjærlighet og visdom. Han som var den fremste blant Guds hærskarer, konsentrerte alle sine evner og krefter om dette mål. Men han som ville at alle hans skapninger skulle ha en fri vilje, lot ingen være ubeskyttet for de forvirrende teorier som opprøreren fremsatte for å rettferdiggjøre seg selv. Før den store maktkampen begynte, skulle alle ha en klar fremstilling av hans vilje, og hans visdom og godhet var kilden til deres glede. rett

(15)Universets konge kalte sammen de himmelske hærskarer for å fremstille sin Sønn i et sant lys og klargjøre hans forhold til alle andre skapninger. Guds Sønn satt Sammen med sin far på hans trone. Herligheten fra den evige, selveksisterende Gud omgav dem begge. Omkring tronen samlet de hellige engler seg, en talløs skare, "titusener på titusener, tusener på tusener". De mest opphøyde engler stod som tjenere og undersåtter og frydet seg over lyset som falt på dem fra Guddommen. rett

(15)Overfor himmelens innbyggere erklærte kongen at ingen uten Kristus, Guds enbårne Sønn, kunne helt og fullt få del i hans planer. Han skulle sette Guds vilje ut i handling. Guds Sønn hadde utført Faderens vilje da han skapte alle himmelens hærskarer. Derfor skyldte de ham, så vel som Faderen selv, sin hyllest og troskap. Kristus skulle fortsatt utfolde sin guddommelige makt ved å skape jorden og dem som skulle bo der. I alt dette ville han ikke søke makt og selvopphøyelse på tvers av Guds plan, men opphøye Faderens herlighet og utføre hans kjærlige og gode planer. rett

(16)Med glede anerkjente englene Kristi overhøyhet. De kastet seg ned for ham i kjærlighet og tilbedelse. Lucifer bøyde seg sammen med dem, men i hans hjerte raste det en underlig og voldsom kamp. Sannhet, rettferdighet og lojalitet kjempet mot misunnelse og avindsyke. En stund så det ut som om de hellige englene skulle få ham ovet på sin side. Mens lovsanger i stigende styrke hevet seg i vakre toner fra tusener av glade stemmer, syntes det onde å være overvunnet. Det var som om en ubeskrivelig kjærlighet gjennomsttømmer hele hans vesen. Sammen med de syndfrie englene tok han del i tilbedelsen av Faderen og Sønnen. Men igjen ble han fylt av stolthet over sin egen glans. ønsket om å være den største vendte tilbake, og igjen gav han etter for misunnelse. rett

(16)Stor ære var blitt vist ham, men han verdsatte den ikke som Guds spesielle gave. Derfor følte han ingen takknemlighet til Skaperen. Han solte seg i sin stråleglans og sin selvopphøyelse og trakrer etter å være Gud lik. Lucifer var elsket og æret av den himmelske hærskare. Engler utførte med glede hans befalinger, og han stod over dem alle i visdom og herlighet. Men Guds Sønn, som var ett med Faderen i makt og myndighet, stod likevel over ham. Han tok del i Faderens rådslagninger. Lucifer ble ikke på samme måte satt inn i Guds planer. "Hvorfor skal Kristus ha overhøyheten? Hvorfor blir han æret fremfor Lucifer?" spurte denne mektige engel. rett

(16)Lucifer forlot sin plass i Faderens umiddelbate nærhet og begynte å spre utilfredshet blant englene. Han arbeidet i hemmelighet og skjulte for en tid sin virkelige hensikt under en tilsynelatende æreftykt for Gud. Dermed begynte han å så tvil angående de lovet som gjaldt for de himmelske vesener. Han antyder at visse lover kunne være nødvendige for innbyggerne på de forskjellige kloder, men at englene ikke hadde behov fot slike restriksjoner. De stod på et høyere nivå, og deres egen visdom gav dem tilstrekkelig veiledning. De kunne ikke bringe. vanære over Gud, for alle deres tanker var hellige. Det var like umulig for dem å gjøre feil som for Gud selv. rett

(16)Å anerkjenne Guds Sønn som Faderens likemann ble fremstilt som en urett mor Lucifer. Også han hadde krav på respekt og ære, hevder han. Om bare denne englefyrsten kunne få den opphøyde stilling han fortjente, ville hele himmelens hærskare ha fordel av der. Det var nemlig hans hensikt: å sikre frihet for alle. Men nå var det endog slutt på den frihet de hittil hadde nytt. Fot det var sarr en enerådig hersker over dem, og hans myndighet måtte alle bøye seg for. Der var slike lumske bedrag Lucifer satte i verk i himmelen. rett

(17)Det hadde ikke funnet sted noen forandring med Kristi stilling eller autoriter. Lucifers misunnelse og falske fremstilling av saken, og hans krav om jevnbyrdighet med Kristus, hadde gjort det nødvendig å slå fast hvilken stilling Guds Sønn i virkeligheten hadde. Men egentlig hadde den vært uforandret helt fra begynnelsen. Mange av englene ble imidlertid forblindet av Satans bedrag. rett

(17)Han benytter seg av den kjærlighet og tillit han ble vist av de hellige vesener han var satt til å lede. På en listig måte fikk han poder inn i deres sinn den samme mistillit og misnøye han selv følte, slik at de ikke merket at det var hans verk. Lucifer hadde fremstilt Guds hensikter i et falskt lys og hadde mistolket og forvrengt dem for å vekke uenighet og misnøye. Ved list fikk han lokket sine tilhørere til å gi uttrykk for det de følte. Når det tjente hans hensikt, gjentok han anklagene som bevis for at englene ikke var helt enige i Guds måte å lede på. Han påstod at han var lojal overfor Gud, men samtidig insisterte han på at det var nødvendig med forandringer i himmelens orden og lovverk for å sikre et stabilt styresett. Slik arbeidet han for å vekke motstand mot Guds lov og innpode sin egen misnøye i de englene som stod under ham. Han lot som hans egentlige iver gjaldt å fjerne misnøye og få utilfredse engler til å godta den himmelske styreform. Mens han i bemmelighet egget til strid og opprør, lot han som hans eneste hensikt var å fremme lojalitet og bevare harmonien og freden. rett

(17)Den utilfredshet som på denne måten ble vakt, øver sitt ødeleggelsesverk. Selv om det ikke kom til åpent utbrudd, vokste det frem ulike følelser blant englene. Noen så med velvilje på hvordan Lucifer mistenkeliggjorde Guds måte å lede på. Inntil nå hadde de vært i fullkommen harmoni med den orden Gud hadde grunnlagt. Men etter dette ble de misfornøyde og ulykkelige over at de ikke hadde adgang til hans uransakelige råd. De var utilfredse med hans plan om å opphøye Kristus og var parat til å støtte Lucifers krav om likestilling med Guds Sønn. rett

(17)Men andre engler som var lojale og trofaste, hevder at det Gud hadde bestemt, var klokt og rettferdig, og de gjorde hva de kunne for å få den misfornøyde skapningen til å innordne seg under Guds vilje. Kristus var Guds Sønn. Han hadde vært ett med Gud før englene ble skapt. Han hadde alltid stått ved Faderens høyre hånd. Hans overhøyhet hadde vært til stor velsignelse for alle som kom inn under dens velgjørende innflytelse, og hittil hadde det ikke vært reist noen tvil om den. Himmelens harmoni var aldri blitt brutt. Hvorfor skulle det så oppstå uenighet nå? De lojale englene forutså forferdelige følger av denne strid, og tryglet de utilfredse englene om å oppgi sin plan og være lojale mot Gud og trofaste mot hans styresett. rett

(18)I sin store nåde og i samsvar med sin karakter hadde Gud lenge vist tålmodighet med Lucifer. Misnøyens ånd hadde aldri før vært kjent i himmelen. Dette var noe nytt, noe forunderlig, mystisk og uforklarlig. I begynnelsen hadde Lucifet selv ikke vært klar over hvilke farlige følelser som opptok ham. En stund hadde han vært redd for å utttykke de tanket og forestillinger som opptok ham. Likevel avviste han dem ikke. Han var ikke klar over hvor der bar hen. rett

(18)Alle de anstrengelser som bare en uendelig kjærlighet og visdom kunne utrenke, ble gjort for å overbevise ham om hans feiltagelse. Det ble slått fast at hans misnøye var uten grunn, og det ble gjort klart for ham hva resultatet ville bli av å ture frem i opprør. Lucifer ble overbevist om at han hadde tatt feil. Han så at "Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger at Guds lover er rettferdige, og at han burde erkjenne det overfor hele himmelen. Hadde han gjort det, kunne han ha reddet seg selv og mange engler. Han hadde ennå ikke helt gitt opp sin troskap mot Gud. Han hadde mistet sin stilling som skjermende kjerub. Men han kunne ha blitt gjeninnsatt i sitt verv om han hadde vært villig til å vende tilbake til Gud og vedkjenne seg Skaperens visdom, og om han hadde vært tilfreds med å fylle den plass Gud hadde for ham i sin stare plan. rett

(18)Tiden var inne for en endelig avgjørelse. Han måtte helt og fullt bøye seg for Guds overhøyhet, eller gjøre åpent opprør. Han var på nippet til å bestemme seg for å vende tilbake, men stoltheten hindret ham. Det var et altfor stort offer for en Som hadde vært så høyt æret, å innrømme at han hadde tatt feil, at han hadde gitt rom for feilaktige oppfatninger, og å bøye seg for den autoritet som han hadde gjort sitt beste for å stemple som urettferdig. rett

(18)I barmhjertighet mot Lucifer og hans tilhengere prøvde den medlidende Skaperen å få dem bort fra den ødeleggclsens avgrunn som de var i ferd med å rase ned i. Men hans barmhjertighet ble mistolket. Lucifer pekte på Guds langmodigher som bevis for hans egen overlegenhet og Som et vink om at universets konge ennå ville gå med på hans betingelser. Han hevdet at dersom englene bare ville stå fast på hans side, ville de ennå kunne vinne alt det de ønsket seg. rett

(19)Han fortsatte hårdnakket å forsvare sin fremgangsmåte og kastet seg helt ut i kampen mor sin skaper. På grunn av overtredelse ble Lucifer, lysbæreren", som hadde hatt del i Herrens herlighet og stått ved Guds trone, til Satan, Guds og de hellige englers motstander. Han ble en ødelegger for dem som himmelen hadde bettodd i hans varerekt og til hans ledelse. rett

(19)Med forakt avviste han de lojale englenes argumenter og inntrengende oppfordringer, og anklaget dem fot å være bedratte slaver. Den gunst som Kristus ble gjenstand for, stempler han som en urettferdig holdning både mot seg selv og mot alle de himmelske hærskarer. Han kunngjorde at han ikke lenger ville finne seg i dette inngrep i sine egne og de andres rertigheter. Aldri mer ville han godkjenne Kristi overhøyhet. Han hadde satt seg fore å gjøre krav på den ære som han mente han var berettiget til, og å bli leder for dem som ville følge ham. rett

(19)Han lovte å skape nye og bedte forhold med full frihet for alle som ville slutte seg til hans rekket. Et stort antall engler gav til kjenne at de ville ha ham som sin ledet. Smigret over den velvilje hans initiativ ble møtt med, håpet han å vinne alle englene ovet på sin side. Han håpet å bli jevnbyrdig med Gud selv og at himmelens hærskarer skulle lyde ham. rett

(19)Fremdeles prøvde de lojale englene å få ham og alle som sympatisette med ham, til på ny å bøye seg for Guds vilje. De fremholdt for dem hva det endelige resultat ville bli om de avslo. Han som hadde skapt dem, kunne ta fra dem makten og straffe dem for deres dristige opprør. Ingen engel kunne med hell sette seg opp mot Guds lov. For den var like hellig som han selv. De oppfordrer alle til å avvise Lueifers bedtagerske tenkesett, og bønnfalt både ham og hans tilhengete om øyeblikkelig å søke Gud og bekjenne den feil de hadde begått ved å tvile på hans visdom og myndighet. rett

(19)Mange var innstilt på å rette seg erter dette råd, angre sin misnøye og på ny få del i Faderens og Sønnens anerkjennelse. Men Lueifer var klar med et nytt bedrag. Den mektige opprører sa nå at de englene som hadde sluttet seg til ham, allerede hadde gått for langt til å kunne vende tilbake. Han hevder at han kjente Guds lov, og han visste at Gud ikke ville tilgi. De som igjen ville gi seg inn under himmelens myndighet, ville bli fratatt sin ære og sin posisjon. Han for sin del var fast bestemt på aldri mer å anerkjenne Kristi myndighet. Nå var bare en vei åpen for ham og hans tilhengere, sa han. De måtte hevde sin frihet og med makt vinne den terten som ikke frivillig var blitt innrømmet dem. rett

(19)Det var sant at Satan selv hadde gått for langt til å kunne vende tilbake. Men slik vat det ikke med dem som var blitt fotblinder av hans bedrag. De inntrengende tåd fra de trofaste englene åpnet en håpets dør fot dem. Hvis de hadde rettet seg etter advatselen, kunne de ha sluppet ut av Satans snare. Men stolthet, samt beundring for ham som var deres leder, og ønsket om en uhemmet friher, fikk makten over dem, og Guds kjærlighet og nåde ble ugjenkallelig forkastet. rett

(20)Gud tillot Satan å fortsette sitt verk helt til misnøyen slo ut i åpent Opprør. Det var nødvendig at han helt og fullt fikk utfolde sine planer, slik at alle kunne bli klar over deres virkelige natur og hensikt. Som salvet kjerub hadde Lucifer hatt en fremtredende posisjon. Han var høyt elsker av de himmelske vesener, og han hadde en sterk innflytelse over dem. Guds styresett omfatter ikke bare innbyggerne i himmelen, men alle de verdener han hadde skapt. rett

(20)Lucifer hadde regnet med at dersom han kunne få englene med i opprører, ville han også få med seg alle skapte kloder. På en listig måte hadde han fremmer sitt syn og prøvd å oppnå sin hensikt ved hjelp av spissfindige argumenter og rent bedrag. Hans evne til å forføre var overmåte stor. Ved å kle seg i falskhetens kappe sikrer han seg en fordel. Alle hans handlinger var så gjennomtrengt av mystikk at det var vanskelig for englene å oppdage hva hans virksomhet egentlig gikk ut på. Uten at hans planer ble fullt utviklet, kunne ikke ondskapen i dem avsløres. Hans misnøye ville ikke oppfattes som opprør. Endog de lojale englene kunne ikke gjennomskue hans sanne karakter eller se hva hans verk førte til. rett

(20)Til å begynne med hadde Lucifer fremført sine fristelser på en slik måte at han unngikk å avsløre seg. De englene som han ikke kunne få helt over på sin side, beskyldte han for å være likeglade med de himmelske skapningers interesser. Han anklaget de lojale englene for det han selv var skyld i. Hans plan gikk ut på å bruke spissfindige argumenter for å skape uklarhet angående Guds hensikter. Alt som var enkelt, hyllet han inn i mystikk, og ved listige forvrengninger skapte han tvil omkring de mest likefremme uttalelser fra Gud. Hans fremtredende posisjon som var så nært knyttet til Guds styresett, gav hans fremstilling av saken desto større styrke. rett

(20)Gud kunne bare benytte seg av midler som var helt i samsvar med sannhet og rettferdighet. Satan kunne derimot bruke slike midler som Gud var avskåret fra, nemlig smiger og bedrag. Han hadde prøvd å forfalske Guds ord og å stille hans styresett i et feilakrig lys. Han hevdet at Gud ikke var rettferdig når han påla englene lover, at når han krevde underkastelse og lydighet av sine skapninger, prøvde han bare å opphøye seg selv. rett

(20)Det var derfor nødvendig for Gud å gjøre det klart for de fullkomne skapninger i himmelen og i alle verdener at Guds styreform var rettferdig og hans lov fullkommen. Satan hadde gitt innttykk av at han selv prøvde å fremme det gode i universet. Nå måtte maktranerens sanne karakter og hans virkelige hensikt bli åpenbar for alle. Han måtte få tid til å avsløre seg gjennom sine onde gjerninger. rett

(21)Han gav Gud skylden for den disharmoni som hans egen handlemåte hadde fremkalt i himmelen, og påstod at alt ondt var en følge av Guds styresett, og at han selv ville forbedre Guds lover. Derfor tillot Gud at han fikk vise hva hans krav virkelig gikk ut på og hvordan hans forslag til endringer av Guds lov ville virke. Hans eget verk måtte dømme ham. Helt fra begynnelsen hadde Satan hevdet at han ikke gjorde opprør. Nå måtte bedrageren avsløres for hele universet. rett

(21)I sin uendelige visdom ødela ikke Gud Satan selv da han ble fjernet fra himmelen. Siden Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må lojaliteten fra hans skapninger grunne seg på en overbevisning om hans rettferdighet og godhet. Innbyggerne i himmelen og i de skapte verdener var ikke rede til å fatte syndens natur og følger, og kunne derfor ikke ha forstått at Gud ville ha handlet rettferdig hvis han hadde tilintetgjort Satan. Hvis Satan var blitt utslettet uten videre, ville noen ha tjent Gud av frykt snarere enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville dermed ikke ha blitt fullstendig tilintetgjort. Heller ikke ville opprørsånden ha blitt rykket opp med rot. Til beste for hele universet gjennom all evighet måtte han få anledning til å utvikle sine prinsipper, så alle skapte vesener kunne se hans anklager i det rette lys. Det var altså nødvendig at Guds rettferdighet og nåde og hans lovs uforanderlighet en gang for alle ble hevet over enhver tvil. rett

(21)Satans opprør skulle være til lærdom for universet gjennom alle kommende tidsaldre - et evig virnesbyrdom syndens natur og dens forferdelige følger. Gjennomføringen av Satans herredømme og dets virkning på både mennesker og engler, ville vise konsekvensene av å tilsidesette Guds autoritet. Det ville vitne om at alle skapningers ve og vel er avhengig av at Guds styresett består. På den måten skulle historien om dette forferdelige opprørseksperiment bli et stadig vern for alle hellige vesener, for å hindre at noen ble føtt bak lyset med hensyn til hva overtredelse egentlig er, og for å verne dem mot å synde og pådra seg straffen som følger med. rett

(21)Han som rår i himlene, ser enden fra begynnelsen. Alle fortidens og fremtidens gåter er avdekket for ham. Bak det mørke av lidelse og ulykke som synden har skapt, ser han fullbyrdelsen av sin egen plan om kjærlighet og velsignelse. "Skyer og mørke er rundt omkring ham, rettferd og rett er hans trones grunnvoll." Dette vil universets beboere en dag bli klar over, både de lojale og de illojale. "Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. rett

neste kapitel