I historiens morgen kapitel 10. Fra side 81.     Fra side 117 i den engelske utgave.tilbake

Da språkene ble til

For at jorden på ny skulle bli befolket etter at vannflommen hadde renset den for moralsk fordervelse, hadde Gud bevart en eneste familie, nemlig Noahs husstand. Gud hadde sagt til Noah: "Jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt." Men hos de tre sønnene til Noah utviklet det seg snart de samme skillelinjer som hadde gjort seg gjeldende i verden før syndfloden. Sem, Kam og Jafet, som skulle danne grunnlaget for menneskeheten, gav varsel om den karakter som skulle prege etterslekten.

Under guddommelig inspirasjon forutsa Noah hvordan fremtiden ville forme seg for de tre store folkeraser som de skulle bli stamfedre til. Da han så Kams etterkommere, sa han med tanke på sønnen Kanaan: "Forbannet være Kanaan! Trellers trell skal han være for sine brødre."

Den forseelse mot naturen som Kam gjorde seg skyldig i, røpet at han var uten aktelse for sine foreldre. Hans handlemåte åpenbarte ugudelighet og nederdrektighet. Dette ble permanente særdrag hos Kanaan og hans etterkommere, og deres fortsatte ugudelighet nedkalte Guds straffedommer.

Derimot viste Sem og Jafet aktelse for sin far, og derved også for de guddommelige lover. Derte gav løfte om en lysere fremtid for deres etterkommere. Om disse sønnene ble det uttalt: "Lovet være Herren, Sems Gud, og Kanaan være deres trell. Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kanaan være deres trell."

Sems etterkommere skulle bli det utvalgte folk, Guds paktsfolk, og den lovede gjenløser skulle være av Sems slekt. Herren var Sems Gud. Fra ham skulle Abraham og Israels folk nedstamme og gjennom dem Kristus. "Salig er det folk hvis Gud Herren er." Jafet "skal bo i Sems telter". Hans etterkommere skulle få en særlig del i evangeliets velsignelser.

Kanaans etterkommere sank ned til de laveste former for hedenskap. Den profetiske forbannelse dømte dem til slavekår, men oppfyllelsen av denne dom ble holdt tilbake i århundrer. Gud bar over med deres gudløshet og fordervelse inntil de overskred grensen for hans tålmodighet. Da ble de gjort eiendomsløse, og de ble treller under Sems og Jafers etterkommere.

Noahs proferi var ikke noen vilkårlig fordømmelse eller noe løfte om gunst. Den fastsatte ikke hvilke karaktertrekk hans sønner skulle utvikle, eller den skjebne de skulle få. Men forutsigelsen viste hva resultatet ville bli av det livsløp hver enkelt av dem valgte og den karakter de utviklet. Den var et uttrykk for Guds forhold til dem og deres avkom i lys av deres karakter og atferd.

Som regel arver barna foreldrenes anlegg og tilbøyeligheter og følger gjerne deres eksempel. Derfor går ofte foreldrenes synder igjen hos barna fra slekt til slekt. Kams ondskap og mangel på respekt gikk igjen i etterslekten gjennom mange ledd. "En synder kan ødelegge meget godt."

Sem ble derimot rikt belønnet på grunn av sin aktelse for sin far, og en lang rekke lysende personligheter fantes blant hans etterkommere. "Herren kjenner de ulasteliges dager, og deres arv skal bli til evig tid." "Hans avkom blir velsignet." "Så vit da at Herren din Gud han er Gud, den trofaste Gud, som holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker ham og holder hans bud."'

En tid fortsatte Noahs etterkommere å bo blant fjellene der arken hadde strandet. Da de økte i antall, førte frafall snart til splittelse. Noen ønsket å glemme sin skaper og fri seg fra de bånd hans lov la på dem, og de følte stadig ubehag ved de gudfryktiges tale og eksempel. Etter en tid bestemte de seg for å skille lag med dem som dyrket Gud, og de drog til Sinear-sletten ved bredden av Eufrat-elven. De følte seg tiltrukket av den vakre beliggenheten det. På denne sletten ville de bygge og bo.

De bestemte seg for å bygge en by med et tårn så svimlende høyt at det skulle vekke undring i hele verden. Alt dette ble planlagt for å hindre at folk spredte seg og dannet bosettinger. Gud hadde pålagt menneskene å spre seg over hele jorden. De skulle oppfylle jorden og legge den under seg. Men disse tårnbyggerne satte seg fore å bevare samfunnet intakt og grunnlegge et kongedømme som etter hvert skulle omfatte hele jorden.

På den måten ville byen deres bli hovedstaden i et verdensrike, og dens glans skulle avtvinge beundring og hyllest over hele verden og gjøre grunnleggerne berømte. Dette imponetende tårnet som skulle nå til himmelen, var tenkt som et monwnent over byggherrenes makt og visdom, og skulle bringe deres ry videre til fjerne slekter.

Disse menneskene på Sinear-slerren trodde ikke Guds løfte om at han aldri mer skulle ødelegge jorden med en vannflom. De avviste tanken om at det fantes en Gud, og sa at flommen hadde hatt helt naturlige årsaker. Andre trodde at det eksisterte et høyere vesen som hadde ødelagt den gamle verden. Likesom Kain reiste de seg i opprør mot en slik Gud. En av hensiktene med å bygge tårnet var å sikre seg i tilfelle av en ny vannflom. Ved å gjøre byggverket meget høyere enn flomvannet hadde nådd, mente de at de ville være utenfor all fare. Og når de nådde opp til skyene, håpet de å finne årsaken til vannflommen. Hensikten med foretagendet var å opphøye de stolte bygningsmennene enda mer og lede de kommende slekter bort fra Gud og inn i avgudsdyrkelse.

Da tårnet var delvis ferdig, ble en del av det tatt i bruk som bosted for konstruktørene. Andre deler ble innredet og utsmykket og deretter innviet til avgudene. Folket frydet seg over sin fremgang. De priste sine gudet av gull og sølv og satte seg opp mot himmelens og jordens hersker.

Plutselig hendte det noe som gjorde at arbeidet som hittil hadde vært så vellykket, gikk helt i stå. Engler ble sendt for å tilintetgjøre bygningsmennenes planet. Tårnet hadde nådd en anselig høyde, og det var ikke lenger mulig for dem som arbeidet på toppen, å ha direkte kontakt med dem som var på jorden. Derfor var det på forskjellige steder plassert mellommenn som hadde til oppgave å formidle beskjed videre når det var behov for byggematetialer, eller når det gjaldt direktiver i forbindelse med arbeidet.

Men nettopp som meddeleisene gikk fra mann til mann, oppstod det språkforvirring slik at det ble bestilt materialer som ikke trengtes. Når beskjedene nådde frem, var de ofte stikk motsatt av dem som opptinnelig var gitt. Følgen ble forvirring og fortvilelse. Hele virksomheten gikk i stå. Alt samarbeid ble umulig. Bygningsmennene kunne ikke gi noen forklaring på de merkelige innbyrdes misforståelset, og i raseri og skuffelse begynte de å legge skylden på hverandre. Deres forbund endte med strid og blodsutgytelse. Som et uttrykk for Guds mishag slo lynet ned og ødela den øverste del av tårnet. Menneskene fikk: føle at det er en Gud som hersker i himmelen.

Inntil da hadde alle snakket samme språk. De som forstod hverandre, slo seg nå sammen i grupper. Noen drog i en retning, andre i en annen. "Så spredte Herren dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen." Denne spredning var et middel til å befolke jorden. Slik ble Herrens hensikt oppnådd ved nøyaktig det samme middel som menneskene hadde brukt for å hindre den.

Men dette ble et stort tap for dem som hadde satt seg opp mot Gud. Der var Herrens hensikt at menneskene skulle dra ut og bosette seg på forskjellige steder av jorden. De skulle bringe kunnskapen om hans vilje med seg så sannhetens lys kunne skinne for kommende slekter. Noah, rettferdighetens talsmann, levde i tre hundre og femti år etter vannflommen, Sem i fem hundre. Slik fikk deres etter. kommere anledning til å bli kjent med Guds krav og hans handlemåte med deres forfedre. Men de var uvillige til å høre på disse ubehagelige sannheter. De hadde ikke noe ønske om å eie kunnskap om Gud, og ved språkforvirringen ble de i stor grad avskåret fra samkvemmet med dem som kunne ha gitt dem lys.

De som hadde bygget på Babels tårn, hadde vist misnøye overfor Gud. I takknemlighet burde de ha husket hans barmhjertighet mot Adam og hans pakt med Noah. Men i stedet klaget de over hans strenghet da han drev det første menneskeparet ut av Eden og ødela verden med en vannflom. Men samtidig med at de anklaget Gud for å være vilkårlig og streng, valgte de å bli stytt av en grusom tyrann. Satan forsøkte å få menneskene til å forakte ofringene som var et forbilde på Kristi død. Etter hvert som menneskenes sinn ble formørket av avgudsdyrkelse, forleder han dem til å forfalske disse ofringer og til endog å ofre sine egne barn på avgudsaltrene. Idet menneskene fjernet seg fra Gud, ble de guddommelige egenskaper - rettferd, renhet og kjærlighet - erstattet med undertrykkelse, vold og brutalitet.

Menneskene i Babel hadde satt seg fore å opprette en styreform som var uavhengig av Gud. Blant dem var det også noen som fryktet Herren, men som var ført bak lyset av de ugudelige og dratt inn i deres renkespill. For deres skyld utSatte Herren sine straffedommer og gav folket tid til å avsløre sin sanne karakter. Mens dette foregikk, gjorde Guds sønner alt for å få dem til å oppgi sitt forsett. Men de hadde bestemt seg for å gjennomføre sine planer.

Hadde de fått lov til å ture frem uhemmet, ville de ha demoralisert verden i dens barndom. Deres forbund var basert på opprør. Det var et rike grunnlagt med selvopphøyelse som mål, der Gud ikke skulle ha noe å si eller bli gjenstand for noen ære. Hadde dette forbund fått frie tøyler, ville det ha resultert i en stOtmakt som ville ha bannlyst rettferdigheten, og dermed freden, lykken og tryggheten. I stedet for Guds lov som er hellig, rettferdig og god,' prøvde menneskene å innføre lover som tjente deres egne selviske og grusomme hensikter.

De gudfryktige ropte til Herren og bad ham gripe inn. "Da steg Herren ned for å se byen og tårnet som menneskenes barn hadde begynt å bygge." Av barmhjertighet mot verden tilintetgjorde han tårnbyggernes planer og ødela minnesmerket ovet deres dumdristighet. I sin godhet forvirret han deres språk og satte detmed en stoppet fot deres opprørsplaner. Gud bærer lenge over med menneskenes fodervede sinn og gir dem rik anledning til å vende om. Men han legget merke til alle deres forsøk på å trosse hans rettferdige og hellige vilje. Den usynlige hånden som holdet herskerstaven, rekkes fra tid til annen ut fot å stanse urettfetdigheten. Da får verden enda et ugjendrivelig bevis på at univetsets skaper, han som har grenseløs visdom, kjærlighet og sannhet, er den suverene hersket over himmel og jord, og at ingen kan ustraffet trosse hans makt.

Tårnbyggernes planer endte i nederlag og skam. Minnesmerket over deres stolthet ble monumentet over deres dårskap. Og likevel følger menneskene den samme kurs, de stoler på seg selv og forkaster Guds lover. Der var dette prinsipper Satan forsøkte å gjennomføre i himmelen og som behersket Kain da han brakte sitt offer.

Det finnes også tårnbyggere i dag. Vantro mennesker bygger sine teorier på vitenskapelige hypoteser og forkaster Guds åpenbarte ord. De drister seg til å uttale sin dom over Gud og over hans moralske styresett. De forakter hans lov og opphøyer den menneskelige fornuft. "Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er."'

I den kristne del av verden er det mange som vender seg bort fra Bibelens tydelige undervisning og bygger seg en trosbekjennelse på menneskelige spekulasjoner og fabler. De mener at de kan nå himmelen ved å klatre opp langs dette tårnet. Med beundring lytter menneskene til dem som på en veltalende måte forkynner at overtrederen ikke skal dø, og at frelsen kan sikres uten lydighet mot Guds lov. Hvis de som bekjenner seg til å følge Kristus, ville anerkjenne Guds målestokk, ville det resultere i enighet. Men så lenge menneskelig visdom blir satt høyere enn Guds hellige ord, vil det bli uenighet og splittelse. Den forvirring som eksisterer mellom motstridende trosrerninger og sekter, er på en passende måte karakterisert i uttrykket "Babylon"' som det profetiske ord benytter om de verdsligsinnede kirker i de siste dager.

Mange prøver å skaffe seg rikdom og makt. "De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høye taler de."' De tramper på menneskerettigheter og forakter guddommelig autoritet. En tid kan de hovmodige ha stor makt, og kan tilsynelatende ha hell med seg i alt de foretar seg. Men til sist vil de møte hare skuffelse og ulykke.

Tiden for Guds dom er nær. Den høyeste vil stige ned for å se det som menneskenes barn har bygget. Hans suverene makt vil bli åpenbart, og stolthetens byggverk vil bli jevnet med jorden. "Fra himmelen skuer Herren ned, han ser alle menneskenes barn. Fra det sted hvor han bor, ser han ned til alle dem som bor på jorden." "Herren omstøter hedningenes råd, han gjør folkenes tanker til inter. Herrens råd står fast evindelig, hans hjertes tanker fra slekt til slekt."

neste kapitel