På vei mot ukjent fedreland

(87)Etter at menneskene var blitt spredt ur over jorden, ble avgudsdyrkelsen igjen nesten enerådende. Til slutt overgav Herren overtrederne til å følge deres egne. onde veier, mens han valgte Abraham av Sems ætt til å bevare sin lov. rett

(87)Abraham hadde vokset opp midt blant overtro og hedenskap. Endog hans fars husstand, som hadde bevart kunnskapen om Gud, gav etter for den forførende innflytelsen fra omgivelsene, og "dyrket fremmede guder". Men den sanne tro skulle ikke dø ut. Gud har alltid hatt noen som har tjent ham. Adam, Set, Enok, Metusalem, Noah og Sem hadde i en ubrutt linje bevart Guds åpenbarte vilje gjennom tidsaldrene. Tarahs sønn ble nå arving til dette hellige ansvar. Avgudsdyrkelsen lokket fra alle kanter, men forgjeves. Som den eneste trofaste blant de mange troløse, og upåvirket av det alminnelige frafall, fortsatte han lojalt å tilbe den sanne Gud. "Herren er nær hos alle dem som kaller på ham, hos alle som kaller på ham i sannhet."' Han meddelte sin vilje til Abraham, og gav ham en klar kunnskap om både lovens krav og frelsen gjennom Kristus. rett

(87)Abraham fikk løfte om noe som var særlig kjært for folk på den tid. Han skulle få et rikt avkom, bli stamfar til en mektig nasjon. "Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." Til dette ble det føyet den mest dyrebare av alle forsikringer til troens arvinger, nemlig at verdens forløser skulle nedstamme fra ham. "I deg skal alle jordens slekter velsignes." rett

(87)Den første betingelsen for at løftet kunne oppfylles, var en trosprøve, det krevdes et offer. Et budskap fra Gud kom til Abraham: "Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg!" For at Abraham skulle bli skikket for det store ansvar å vareta og forvalte Guds hellige bud, måtte han skilles fra dem han hadde levet sammen med. Innflytelsen fra slekt og venner ville forstyrre den undervisning Herren akter å gi sin tjener. rett

(88)Abraham skulle i særlig forstand være knyttet til himmelen. Derfor måtte han bo blant fremmede. Hans karakter måtte være helt spesiell, forskjellig fra alt annet i verden. Han kunne ikke engang forklare sin handlemåte så hans venner ville forstå ham. Åndelige ting kan bare forståes åndelig. Derfor kunne hans avgudsdyrkende slektninger ikke fatte hans motiver og handlinger. "I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til et land som han skulle få til odel og eie. Han drog av sted uten å vite hvor han kom hen."' rett

(88)Abrahams ubetingede lydighet er et av de mest slående eksempler på tro i hele Bibelen. For ham var troen "at det som håpes, vil bli til virkelighet, den gir visshet om ting en ikke ser". Abraham stolte på Guds løfte uten den ringeste ytre forsikring om at det kunne bli oppfylt. Han forlot hjem, slekt og fedreland, og i tillit til Guds ledelse gikk han uten å vite hvor han kom hen. "I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfter."' rett

(88)Det var ingen lett prøve Abraham måtte gjennomgå, og ikke noe lite offer Som ble skrevet av ham. Sterke bånd bandt ham til landet, slekten og hjemmet. Men han nølte ikke med å følge kallet. Han stilte ingen spørsmål om det lovede landet, om jorden var fruktbar og klimaet sunt, om det var akseptable omgivelser og om forholdene lå til rette slik at han kunne samle seg rikdom. Gud hadde talt, og hans tjener måtte være lydig. Det beste sted på jorden for ham var det Gud ønsket at han skulle være. rett

(88)Fremdeles er det mange som blir prøvet på samme måte som Abraham. De hører riktignok ikke Guds stemme direkte fra himmelen, men Herren kaller dem gjennom undervisningen i sitt ord og gjennom sitt forsyns styrelse. Det blir kanskje krevet at de skal oppgi en karriere som gir utsikt til rikdom og ære, eller at de skal forlate en hyggelig og fordelaktig omgangskrets og skille lag med slekt og venner, for å gi seg ut på en sti som tilsynelatende bare bringer selvfornektelse, offer og prøvelse. Gud har er verk for dem å utføre. Men et makelig liv under innflytelsen fra slekt og venner vil hindre utviklingen av nettopp de karaktertrekk som er nødvendig i den gjerning de skal gjøre, Så kaller Gud dem bort fra menneskelig påvirkning og støtte, og lar dem føle behovet for hans hjelp, slik at de blir avhengige av ham, og han kan åpenbare seg for dem. rett

(88)Hvem er beredt til å gi avkall på sine egne planer og sine vanlige omgivelser når Gud kaller? Hvem vil ta på seg nye forpliktelser, gå inn i uprøved.e områder, gjøre tjeneste for Gud med et trofast og villig hjerte, og for Kristi skyld regne tap for vinning? Den som vil gjøre dette, har Abrahams tro og vil sammen med ham dele "en evig rikdom av herlighet som er uendelig mye større", slik at "det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbatesog bli vår". rett

(89)Kallet fra himmelen kom føtste gang til Abraham mens han ennå bodde i Ur i Kaldea. I lydighet mot kallet flyttet han til Karan. Så langt drog farens familie sammen med ham. For på tross av sin avGudsdyrkelse tjente de også den sanne Gud. Abtaham ble boende i Karan til Tarah døde. Men etter farens død påla Gud ham å dra videre. Men broten Nakor og hans familie klynget seg til sitt hjem og til sine avgudet. Den eneste som valgte å dele pi!egrirnslivet med patriatken - foruten hans kone Sara - var Lot, sønn til Hatan, Abrahams bror som hadde vært død i mange år. Likevel var det en ganske stor flokk som drog ut fra Mesopotamia. rett

(89)Abraham hadde alletede en anselig mengde storfe og småfe, som var østens rikdom, og dessuten mange tjenete og medhjelpere. Han drog ut fra sine fedres land fot aldri mer å vende tilbake. Derfor tok han med seg alt han eide, "all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan". Blant dem var det mange som lot seg lede av edlere hensyn enn det som gjaldt deres arbeid og selviske interesser. I Karan hadde Abraham og Sata ledet andre til å tilbe den sanne Gud. Disse ønsket fortsatt å dyrke og tjene Jehova, Abra. hams Gud. De sluttet seg til patriarkens husstand og fulgte ham tilløftets land. "De drog ut for å reise til Kanaans land, og de kom til Kanaans land." rett

(89)Det første stoppestedet var Sikem. Her slo Abraham leir i skyggen av eiketrærne i Mote, en bred, frodig dal med rike olivenlunder og sprudlende vann. kilder mellom Ebal og Garisim. Dette var et vakkert og fruktbart landskap, "et land med tinnende bekker, med kilder og dype vann, som veller frem i dalen og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granat. eplet, et land med oljetrær og honning".' Men fot en som tilbad Gud, hvilte det en tung sky over de skogrike fjellsidet og den fruktbare sletten: "Kanaanittene bodde den gang der i landet." rett

(89)Abraham hadde nådd målet for sine forhåpninger, men bare for å finne et land som var bebodd av et fremmed folk og gjennomtrengt av avgudsdytkelse. I skogholtene var det reist altete for falske guder, og på haugene omkring ble det ofret mennesker. Selv om Abraham klynget seg ti! Guds løfte, var det med bange anelser han slo opp teltet der. "Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land." Hans tro ble styrket ved forsikringen om Guds nærvæt og at han ikke var prisgitt det ondes vold. "Og han bygget der et alter fot Herren, som hadde åpenbart seg for ham." Men ettetsom han fremdeles var en veifarende, flyttet han snart til et sted i nætheten av Betel. Det bygget han igjen et altet og påkalte Hettens navn. rett

(90)Abraham, "Guds venn", har gitt oss et verdig eksempel. Hans liv var et liv i bønn. Overalt hvor han slo opp teltet, bygget han et alter og kalte sammen alle innenfor leirområdet til morgen- og aftenofferet. Når han flyttet teltet, ble alteret stående igjen. I årene som fulgte, fikk noen blant de omstreifende kanaanitter undervisning fra Abraham. Og hver gang en av disse kom til et slikt alter, visste han hvem som hadde vært der før. Etter å ha slått opp teltet satte han alteret i stand, og der tilbad han den levende Gud. rett

(90)Abraham fortsatte reisen sørover, og igjen ble hans tro satt på prøve. Himmelen holdt regnet tilbake, bekkene sluttet å renne gjennom dalene, og gresset visnet på slettene. Kvegflokken fant ingen beitemarker mer, og sultedøden truet hele leiren. Begynte patriarken nå å tvile på forsyners ledelse? Lengtet han tilbake til overfloden på slettene i Kaldea? Alle ventet spent på hva Abraham ville gjøre, idet den ene vanskelighet etter den andre tårnet seg opp. Så lenge hans tillit så ut til å være urokket, følte de at det ennå var håp. De var sikre på at Gud var hans venn, og at han fremdeles ledet ham. rett

(90)Abraham kunne ikke forklare forsyners ledelse. Ennå hadde han ikke oppnådd det han så frem til. Men han holdt fast på løftet: "Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse." Under alvorlig bønn prøvde han å finne ut hvordan han skulle redde livet til folkene og dyrene. Men han ville ikke la noen ytre forhold rokke ved troen på Guds ord. For å unngå hungersnøden drog han ned til Egypt, men han oppgav ikke Kanaan. Selv i sin ytterste nød vendte han ikke tilbake til Kaldea som han var kommet fra, og der det ikke var matmangel. Han fant et midlertidig tilfluktssted så nær løftets land som mulig, for å kunne vende tilbake dit Gud hadde ført ham. rett

(90)I sitt vise forsyn hadde Herren latt denne nye prøven komme over Abraham for å lære ham lydighet, tålmodighet og tro, en undervisning som skulle være til hjelp for alle som møtte lignende prøver. Gud leder sitt folk langs veier de ikke kjenner, men han glemmer eller forkaster aldri dem som setter sin lit til ham. Han lot prøver komme over Job, men han sviktet ham ikke. Han tillot at den elskede disippel Johannes ble forvist til den øde øya Patmos. Men Guds Sønn møtte ham der, og i sine visjoner fikk Johannes se noe av den evige herlighet. rett

(91)Gud tillater at hans folk møter prøver for at de ved utholdenhet og lydighet skal bli åndelig beriket, og for at deres eksempel skal bli en kilde til styrke for andre. "Jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp."' Nettopp de erfaringer som setter vår tro på den største prøve og får det til å se ut som om Gud har forlatt oss, vil føre oss nærmere Kristus for at vi skal legge våre byrder ned ved hans føtter og erfare den fred han vil gi. rett

(91)Gud har alltid prøvet sine barn i trengselens smelteovn. Det er i ovnens hete at slagget blir skilt fra det ekte gull i den kristnes karakter. Jesus overvåker prøven. Han vet hva som trenges for å rense det dyrebare metallet så det kan gjenspeile glansen av hans kjærlighet. Det er gjennom harde prøver at Gud oppdrar sine tjenere. Han ser at noen har bestemte evner som kan brukes til fremme av hans verk. Slike personer setter han på prøve. I sitt forsyn fører han dem inn i situasjoner som setter karakteren på prøve og åpenbarer svakheter og mangler som de selv ikke har vært klar over. Han gir dem anledning til å rette på slike mangler og gjøre seg skikket for hans tjeneste. Han viser dem hvilke svakheter de har, og lærer dem å sette sio lit til ham. For han er deres eneste hjelp og sikkerhet. Slik oppnår han sin hensikt. De blir undervist, opplært og oppdratt, og blir beredt til å oppfylle den store hensikt som de er utrustet til. Når så Gud kaller dem til handling, er de beredt, og himmelske engler kan forene seg med dem i det verk som skal fullføres på jorden. rett

(91)Under sitt opphold i Egypt viste Abraham at han ikke var fti for menneskelig svakhet og ufullkommenhet. Da han la skjul på at Sara var hans hustru, viste han en manglende tiltro til Grids omsorg. Han viste ikke den samme opphøyde tro og det mot han ellers ofte hadde gitt edle eksemplet på i sitt liv. Sara var vakker, og han var ikke et øyeblikk i tvil om at de skumle egypterne ville kaste sine begjærlige blikk på denne vakre utlendingen, og at de uten skrupler ville slå hennes ektemann i hjel for å sikre seg henne. Han resonnerte som så at han ikke var skyldig i noen direkte løgn når han sa at hun var hans søster. Hun var nemlig datter av hans far, men ikke av hans mor. Men denne fortielse om det virkelige forhold mellom dem var et bedrag. rett

(91)Gud anerkjenner ikke det minste avvik fra fullkommen ærlighet. På grunn av Abrahams trossvikt ble Sara utsatt for alvorlig fare. Da kongen av Egypt hørte om hennes skjønnhet, sørget han for at hun ble brakt til slottet. Hensikten var å ra henne til hustru. Men i sin store nåde beskyttet Herren Sara ved å la straffedommer komme over kongens hus. På den måten fikk kongen vite sannheten. Han ble harm og bebreidet Abraham fordi han hadde ført ham bak lyset. Så sendte han Sara tilbake til hennes mann, idet han uttalte: "Hva er det du har gjort imot meg? Hvorfor lot du meg ikke vite at hun er din hustru? ... Se, her har du din hustru, ta henne og gå." rett

(91)Abraham hadde mottatt stor gunst av kongen. Selv nå ville ikke faran tillate at det skjedde overgrep mot ham eller hans følge, men sørget fot et vakthold som skulle føre ham trygt ut av landet. På denne tid ble det gitt lover som forbød egypterne å ha fortrolig samkvem med fremmede gjetere ved å spise og drikke sammen med dem. Faraos avskjed med Abraham var vennlig og storsinnet. Men han bød ham å forlate Egypt, for han våget ikke å la ham bli i landet. I uvitenhet hadde han vært på nippet til å gjøre ham en alvorlig urett. Men Gud hadde grepet inn og reddet kongen fra å begå en så stor synd. rett

(92)Farao så i denne utlendingen en mann som himmelens Gud gav ære. Han var redd for å ha en mann i sitt rike som så åpenbart var gjenstand for Guds særlige gunst. Hvis Abraham hadde blitt i Egypt, ville hans voksende rikdom og ære sannsynligvis ha vakt misunnelse og begjærlighet hos egypterne, og de kunne ha kommet til å skade ham. Dette ville kongen bli holdt ansvarlig for, og det kunne føre til nye straffedommer over kongehuset. rett

(92)Denne advarsel som farao hadde fått, viste seg å væte en beskyttelse for Abraham i hans senete omgang med hedenske folk. Fot saken kunne ikke holdes hemmelig, og det var åpenbart at den Gud som Abraham tilbad, ville beskytte sin tjener og gjengjelde enhver urett mot ham. Det er farlig å gjøre urett mot et barn av den himmelske konge. David omtaler dette avsnitt i Abrahams erfaring idet han siet om det utvalgte folk at Gud "straffer konger fot deres skyld. Rør ikke ved mine salvede, og gjør ikke mine profeter noe ondt!" rett

(92)Det er en interessant likhet mellom Abrahams erfaring i Egypt og det hans etterkommere opplevde århundret senere. Begge parter drog ned til Egypt på grunn av hungersnød, og begge oppholdt seg det. Guds straffedommer rammet Egypt for deres skyld, og stor frykt for dem kom over egypterne. I begge tilfeller drog de ur etter at hedningene hadde gitt dem rike gaver. rett

neste kapitel