I historiens morgen kapitel 12. Fra side 93.     Fra side 132 i den engelske utgave.tilbake

Abraham slår seg ned i Kanaan

Da Abraham vendte tilbake til Kanaan, var han "meget rik på buskap og på sølv og gull", og Lot var fremdeles med ham. De kom tilbake til Betel og slo leir ved det alter de før hadde reist. De fant snart ut at økt rikdom også fører med seg økte problemer.

Den gang da de var utsatt for prøver og harde levevilkår, hadde de bodd sammen i fred og fordragelighet. Men når de nå opplevde materiell velstand, var det fare for strid mellom dem. Beitemarkene var ikke store nok for kvegflokkene til begge, og de hyppige sammenstøt mellom gjeterne førte til at saken ble lagt frem for deres herrer. Det var tydelig at de to måtte skille lag.

Abraham var den eldste. Han var også den første av de to når det gjaldt slektskap, rikdom og posisjon. Likevel var det han som foreslo en minnelig ordning. Selv om Gud hadde gitt ham hele landet, gav han uten videre avkall på sin rett, idet han sa: "Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg, og mellom mine hyrder og dine hyrder! Vi er jo brødre. Ligger ikke hele landet åpent for deg? Skill deg heller fra meg! Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre, og drar du til høyre, vil jeg dra til venstre."

Her kom Abrahams edle, uselviske sinnelag igjen til syne. Mange ville under lignende forhold ha holdt fast på sine rettigheter og ønsker for enhver pris. Mange familier er slitt i stykker på grunn av dette, og mange menigheter er blitt splittet, slik at sannhetens sak er blitt spottet blant de ugudelige. "La det ikke være trette mellom meg og deg," sa Abraham, "vi er jo brødre."

De var ikke bare slektninger, men tilbad også den samme Gud. Guds barn over hele jorden danner en stor familie, og den samme kjærlige og forsonlige holdning skulle prege dem. "Elsk hverandre inderlig som søsken, Sett de andre høyere enn dere selv." Dette er Jesu lære. Dersom vi alle var vennlige mot hverandre, og villige til å gjøre mot andre det vi ønsker at de skal gjøre mot oss, ville det fjerne halvparten av livets problemer. Selvopphøyelsens ånd er Satans ånd. De som er fylt av Kristi kjærlighet, vil eie den godvilje som ikke søker sitt eget, og de vil følge den guddommelige oppfordring: "Tenk ikke bare på der" eget beste, men på de andres."

Selv om Lots velstand skyldtes hans forbindelse med Abraham, viste han ingen takknemlighet mot sin velgjører. Alminnelig høflighet ville ha tilsagt at han burde ha overlatt valget til sin onkel. Men i stedet prøvde han på en selvisk måte å skaffe seg alle fordelene. "Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten like til Soar overalt var rik på vann, som Herrens have, som Egyptens land."

Det mest fruktbare området i hele Palestina var Jordan-dalen som minner om det tapte Paradis. Både i skjønnhet og fruktbarhet stod det fullt på høyde med Nilens frodige sletter som de nyss hadde forlatt. Det fantes også rike og vakre byer der det foregikk en livlig handel på de folksomme markedsplassene. Blendet som Lot var av utsikten til verdslig vinning, overså han de åndelige og moralske farer som ville møte ham der. Innbyggerne på sletten var "onde og syndet storlig mor Herren". Men enten var han ikke klar over dette, eller så tilla han det ikke noen vesentlig vekt. Han "valgte for seg hele Jordan-sletten", og "drog med sine telt like bort til Sodoma". Lite ante han de forferdelige følger av dette selviske valg.

Etter å ha skilt lag med Lot mottok Abraham igjen et løfte fra Gud om at han skulle eie hele landet. Kort etter flyttet han til Hebron og slo opp teltene under terebintene i Mamre. Der bygget han et alter for Herren. Han bodde i den friske luften på høysletten der det var vingårder og olivenlunder, bølgende kornåkrer og vidstrakt beiteland mellom fjellene. Han var tilfreds med sitt enkle patriarkalske liv og overlot den farlige luksus i Sodoma-dalen til Lot.

Abraham ble aktet og æret av folkestammene omkring som en mektig fyrste og en klok høvding. Han isolerte seg ikke fra sine naboer. Hans liv og karakter dannet en skarp kontrast til avgudsdyrkernes, og han øver en sterk påvirkning til fordel for den sanne tro. Hans lojalitet mor Gud var usvikelig, men ved sin vennlighet og velvilje vant hans folks tillit og vennskap, og de respekterte ham for hans indre storhet.

Abraham betrakter ikke religionen som et kostelig klenodium som han måtte holde nøye vakt over, og som bare skulle være til velsignelse for ham selv. Sann gudstro kan ikke isoleres, for en slik innstilling er i strid med grunnprinsippene i evangeliet. Når Kristus bor i hjerter, er det umulig å skjule lyset som stråler ut fra hans nærvær, og dette lyser kan ikke fordunkles. Det vil tvert imot bli klarere og klarere etter hvert som selviskhetens og syndens tåke som omhyller sjelen, dag for dag må vike for de klare stråler fra Rettferdighetens sol.

Guds folk er hans representanter på jorden, og det er hans hensikt at de skal være lys i verdens moralske mørke. Spredt over hele landet, i bygd og by, er de Guds vitner, de kanaler han virker igjennom for å meddele kunnskap om sin vilje og sin nådes undere til en vantto verden. Det er hans plan at alle som har del i frelsen, skal være utsendinger for ham. Den kristnes gudsfrykt er den målestokk verdslige mennesker bedømmer evangeliet etter. Prøver som bæres med tålmodighet; velsignelser som mottas med takknemlighet; ydmykhet, vennlighet, barmhjertighet og kjærlighet som er blitt en vane, er de lys fra karakteren som skinner i verden og åpenbarer motsetningen til det mørke som kommer fra det egenkjærlige, naturlige hjertet.

Abraham var ikke bare sterk i troen, storsinnet og gavmild, ydmyk og urokkelig lydig i sitt enkle liv som pilegrim på jorden. Han var også en klok diplomat og en tapper kriger. Selv om han var kjent som en som forkynte en ny religion, viste de tre kongebrødrene som hersker over det amorittiske slettelandet der Abraham bodde, sitt vennskap ved å innby ham til å alliere seg med dem for å oppnå større sikkerhet. Landet var fullt av vold og undertrykkelse, og det bød seg snart en anledning til å utnytte denne alliansen.

Kedorlaomer, kongen i Elam, hadde innvadert Kanaan fjorten år tidligere og gjort landet skattepliktig. Da flere av fyrstene gjorde opprør, rykket den elamittiske kongen, sammen med fire forbundsfeller, på ny inn i landet for å undertvinge opprørerne. Fem konger i Kanaan samlet sine styrker og møtte angriperne i Siddim-dalen, men de ble slått. En stor del av hæren ble tilintergjort, og de som unnslapp, flyktet til fjells for å redde livet. Seierherrene plyndret byene på sletten og drog bort med et rikt bytte og mange fanger, deriblant Lot og hans familie.

Abraham, som levde i fred og ro mellom eikelundene ved Marnre, fikk av en flykning høre om slaget og om ulykken som hadde rammet hans brorsønn. Abraham hadde aldri næret noen uvennlige følelser overfor Lot på grunn av hans utakknemlighet. Nå våkner hele hans sympati for Lot, og han bestemte seg for a befri ham. Først søkte Abraham veiledning hos Gud, og så gjorde han seg klar til krig. Fra sin egen leir mønstret han tre hundre og atten tjenere som var opplært i gudsfrykt, i å tjene sin husbond og i våpenbruk. Forbundsfellene Mamre, Eskol og Aner allierte seg med ham, og sammen drog de ut for å forfølge angriperne. Elamittene og deres sammensvorne hadde slått leir ved Dan på grensen i nord. De var oppglødd etter seieren og frykter ikke noe angrep fra den slagne fienden, så de gav seg til å feste.

Abraham delte sine styrker slik at han kunne angripe fra forskjellige kanter samtidig, og overfalt fiendens leir om natten. Angrepet var både kraftig og uventet og resulterte i en hurtig seier. Kongen av Elam ble drept, og styrkene hans ble grepet av panikk og jager på flukt. Lot og hans familie ble befridd, likeså alle de andre fangene med deres eiendeler. Dessuten falt et rikt bytte i seierherrens hender. Under Guds ledelse hadde Abraham sikrer seieren. Mannen som tilbad Jehova, hadde ikke bare gjorr landet en betydelig tjeneste, men hadde også vist stor tapperhet.

Dette var et vitnesbyrd om at rettferdighet ikke er feighet, og at Abrahams religion gjorde ham til en modig forkjemper for rett og frihet for de under. trykte. Hans beltemodige handling gav ham stor innflytelse blant nabostammene. Da han vendte tilbake, kom kongen av Sodoma ut med sitt følge for å hedre seierherren. Han bad ham beholde byttet, og ønsket bare å få tilbake fangene som var blitt befridd. Ifølge krigens lov skulle byttet tilfalle seierherren, men Abraham hadde ikke dratt i krig for å skaffe seg vinning. Han avslo derfor å dra nytte av andres ulykke, og bad bare om at hans forbundsfeller måtte få sin rettmessige del.

Bare de færreste ville ha vist det samme storsinn som Abraham, dersom de var blitt stilt på en slik prøve. Få ville ha motstått fristelsen til å sikre seg et så stort byete. Hans eksempel er en irettesettelse av selviske mennesker som går på akkord. Abraham hadde sans for rettferd og medmenneskelighet. Hans fremferd illustrerer den inspirerte leveregel: "Du skal elske din neste som deg selv."' Abraham sa til kongen i Sodoma: "Jeg løfter min hånd til Herren, den høyeste Gud, som eier himmel og jord: Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abraham rik." Han ville ikke gi dem påskudd til å tro at han hadde gått i krig for vinnings skyld, eller at hans fremgang skyldtes deres gaver eller gunstbevisninger. Gud hadde lover å velsigne Abraham, og æren var hans.

Det kom også en annen ut for å hilse den seierrike patriarken velkommen. Der var Melkisedek, kongen i Salem. Han hadde med seg brød og vin til. for. friskning for hæren. Som "prest for den høyeste Gud" uttalte han en velsignelse over Abraham, og han takket Herren som hadde utvirket en slik mektig befrielse gjennom sin tjener. "Og Abram gav ham tiende av alt."

Med glede vendte Abraham tilbake til teltene og til buskapen. Men samtidig var hans sinn plager av dystre tanker. Han hadde vært en fredens mann som prøvde å unngå strid og fiendskap. Der var med gru han tenkre på det blodbad han hadde vært vitne til. De stammene som han hadde nedkjempet, ville utvilsomt rykke inn i Kanaan på ny, og da først og fremst for å hevne seg på ham. Hvis han ble innblandet i stridigheter mellom folkene, ville det bety slutten på hans fredelige tilværelse. Dessuten hadde han ennå ikke tatt Kanaan i besittelse, og heller ikke hadde han håp om en arving som løftet kunne oppfylles på.

I et syn om natten hørtes igjen Guds røst: "Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor." Men han var så fylt av bange anelser at han for øyeblikket ikke kunne gripe løftet med samme uforbeholdne tillit som før. Derfor bad han om et synlig bevis på at løftet ville bli oppfylt. Hvordan skulle paktens løfte kunne oppfylles når han ikke fikk noen sønn? "Hva vil du gi meg?" spurte han fortvilet, "jeg går jo barnløs bort. ... En tjener som er født i mitt hus, kommer til å arve meg." Han foreslo å gjøre sin gode tjener Elieser til adoptivsønn og til arving av hans eiendom. Men han fikk forsikring om at hans egen sønn skulle bli arving. Så ble han ført utenfor teltet og oppfordret til å se opp mot himmelen hvor talløse stjerner blinket. Da fikk han denne forsikringen: "Så skal din ætt bli." "Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig."

Fremdeles tigget patriarken om et synlig tegn som kunne stadfeste hans tro, og være et bevis for senere slekter på at Guds nådige plan for dem ville bli fullbyrdet. Herren gikk med på å inngå en pakt med sin tjener, og han brukte slike formuleringer som var vanlig når folk stadfestet en høytidelig overenskomst. Han befalte Abraham å ofre en kvige, en geit og en vær, hver av dem tre år gammel. Han skulle skjære dem opp og legge stykkene litt fra hverandre. Til dette føyde han en turteldue og en dueunge som ikke skulle deles. Da det var gjort, gikk han andekrig mellom offerdelene idet han gav et høytidelig løfte om evig lydighet. Han voktet trofast over offerdelene inntil solen gikk ned, for å hindre at de ble vanhelliget eller tatt av rovfugler.

Omkring solnedgang falt han i dyp søvn, og "da falt redsel, et stort mørke, over ham". Gud sa til ham at han ikke måtte vente å få løftets land i eie med det samme, og fortalte ham om de lidelser hans etterkommere skulle gjennomgå før de kunne bosette seg i Kanaan. Gjenløsningsplanen ble her åpenbart for ham. Han fikk se Kristi død, hans store offer og hans komme i herlighet. Abraham så også jorden gjenopprettet i sin opprinnelige skjønnhet fra Edens dager, som han skulle få i evig eie som den endelige og fullstendige oppfyllelse av løftet.

Som pant på Guds pakt med menneskene, og som symbol på hans nærvær, kom det en rykende ovn og en luende ild som for frem mellom kjøttstykkene og fortætte dem helt. Igjen hørte Abraham tøsten som bekreftet at hans ætt skulle få Kanaans land "fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat".

Da Abraham hadde vætt i Kanaan i nesten tjuefem år, åpenbarte Herren seg for ham igjen og sa: "Jeg er Gud den allmektige; vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!" Med ærefrykt falt patriarken på sitt ansikt, og Gud sa videre til ham: "Se, jeg gjør en pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk." Som tegn på at pakten skulle bli til virkelighet, ble hans navn som hittil hadde vætt Abram, forandret til Abraham - "far til mange folk". Sarai skulle hete Sara - "fyrstinne". For, som den guddommelige røsten sa: "Hun skal bli til mange folk, konger over folkeslag skal fremgå av henne."

På denne tiden fikk Abraham omskjærelses-titualet "som et tegn som skulle bektefte den rettferdighet av tro som han hadde før han ble omskåret".' Pattiarken og hans etterkommere skulle praktisere dette som et tegn på at de var innviet til tjeneste for Gud og dermed atskilt fra avgudsdyrkere, og at Gud antok dem som sin spesielle eiendom. Ved denne ritualhandling forpliktet de seg til å oppfylle sin del av vilkårene for pakten som var inngått med Abraham. De skulle ikke gifte seg med hedningene, for det ville føre til at de mistet ærbødigheren fot Gud og hans hellige lov. Det ville også friste dem til å ta etter de syndige skikkene hos andre folk og forlede dem til avgudsdyrkelse.

Gud viste Abraham stor ære. Himmelens engler samtalte med ham som venn med venn. Da straffedommer var i ferd med å ramme Sodoma, ble det ikke holdt hemmelig for ham, og han gikk i forbønn for de syndige innbyggerne. Hans samvær med englene er også et vakkert eksempel på gjestfrihet.

Da patriarken ved middagstid en varm sommerdag satt i teltåpningen og så ut over det fredelige landskapet, fikk han øye på tre fremmede. Før de nådde frem til teltet, stanser de som om de var tvilrådige om hvilken vei de skulle ta. Uten å vente på at de skulle komme og be om en tjeneste, reiste han seg opp, og da det så ut som de var i ferd med å gå i en annen retning, skyndte han seg etter dem. Med utsøkt høflighet bad han dem gjøre ham den ære å være hans gjester til middag. Han sørger selv for vann så de kunne få vasket støvet av føttene. Selv valgte han ut maten han ville servere, og mens gjestene hvilte seg i skyggen, og måltidet ble gjort i stand, stod han ærbødig ved siden av dem mens de nøt hans gjestfrihet. Denne høflighetshandling hat Gud ansett for viktig nok til å bli omtalt i sitt ord. Tusen år senere ble den nevnt av en inspirert apostel: "Glem ikke å væte gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester."

Abraham trodde at gjestene bare var tre trette veifarende. Lite ante han at det var en blant dem som han endog kunne tilbe uten å synde. Etter hvert ble han klar over hvem gjestene var. Selv om de var på vei for å iverksette en straffedom, uttalte de først en velsignelse over Abraham, troens mann. Gud er streng når det gjelder urett, og straffer overtredelse, men det er ikke med glede han gjengjelder. A ødelegge er unaturlig for ham som er grenseløs kjærlig.

Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort.,,' Abraham hadde æret Gud, og Gud æret ham og lot ham få del i sine planer. Skulle jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre? Videre sa han: Ropet over Sodoma og Gamorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær. Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret seg slik at som det lyder det rop som har nådd opp til meg, og hvis ikke, så vil jeg vite det. Gud kjente godt til omfanget av Sodomas skyld, men han uttrykte seg på menneskelig vis så de kunne forstå hans rettferdige handlemåte. Før han sendte straffedommene over overtrederne, ville han selv undersøke deres handlinger. Om de ikke hadde overskredet grensen for guddommelig barmhjertighet, ville han gi dem tid til å angre. 99 To av de himmelske bud bærerne drog sin vei, og Abraham ble alene tilbake sammen med ham som han nå forstod var Guds Sønn. Og nå gikk troens mann i forbønn for innbyggerne i Sodoma. En gang hadde han reddet dem ved hjelp av sverdet. Nå forsøkte han å redde dem ved bønn. Lot og hans husstand bodde der fremdeles, og den selvforglemmende kjærlighet som hadde fått Abraham til å redde dem fra elamittene, prøvde nå å frelse dem fra Guds dom, om det var i samsvar med hans vilje. 99 Med dyp ærbødighet og ydmykhet fremførte han sin bønn: Jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske. Det var ingen selvsikkerhet, ikke noen stolthet over egen rettferdighet. Han bad ikke om noen gunst på grunn av lydighet eller de offer han hadde brakt for å etterkomme Guds vilje. Han var selv en synder, og han bad for andre syndere. Alle som nærmer seg Gud, burde ha en slik holdning. Men samtidig viste Abraham barnets tillit når det ber en kjærlig far om noe. Han gikk helt bort til den himmelske budbærer og fremførte sin inderlige bønn. 99 Selv om Lot bodde i Sodoma, tok han ikke del i innbyggernes ondskap. Abraham gikk ut fra at det i en så folkerik by også måtte finnes andre som tilbad den sanne Gud. Med dette i tanke bad han: Det være langt fra deg å gjøre slikt og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige. . . . Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett? Abraham bad ikke bare en gang, men mange ganger. Han ble dristigere og dristigere etter hvert som han ble bønnhørt, inntil han fikk forsikring om at Gud ville spare byen hvis det fantes så mange som ri rettferdige der. 100 Det var kjærlighet til fortapte mennesker som inspirerte Abraham til å be. Han avskydde synden i den fordervede byen, men han ønsket at synderne måtte bli frelst. Hans dype interesse for Sodoma viser den omsorg vi burde ha for syndere. Vi burde hare synden, men elske synderen. Overalt omkring oss finnes det mennesker som driver mot en avgrunn like håpløs og forferdelig som den skjebne som rammet Sodoma. Hver dag opphører prøvetiden for noen mennesker. Hver eneste time er det noen som overskrider grensen for Guds nåde. Hvor er de advarende og tryglende røster som skal formane synderen til å unnfly den fryktelige dom? Hvor er hendene som skal rekkes ut for å dra ham ut av dødens grep? Hvor er de som i ydmykhet og tro ber til Gud for ham? 100 Abraham hadde Kristi sinnelag. Guds Sønn går selv i forbønn for synderen. Han som betalte for vår gjenløsning, vet hva et menneske er verd. Kristus avskydde det onde på en måte som bare er mulig ut fra en ren og plettfri natur. Men overfor synderen la han for dagen en kjærlighet som bare den grenseløse godhet kunne åpenbare. Da han i dødsangst på korset bar all verdens synd, bad han for sine spottere og mordere: Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.' Om Abraham står det at han ble kalt Guds venn og far til alle uomskårne som har troen.' Gud gav denne trofaste mannen dette vitnesbyrd: Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover. Og videre: Jeg har utvalgt ham for at han skal byde sine batn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter Herrens vei og gjøre rett og rettferdig. her, så Herren kan la Abraham få det som han har lovet ham. 100 Det var en stor ære Abraham var kalt til. Han skulle være stamfar til det folk som gjennom århundrer skulle vokte og forvalte Guds sannhet i verden, det folk som skulle bringe velsignelser til alle jordens folk gjennom den lovede Messias. Han som kalte patriarken, anså ham verdig. Det er Gud som taler. Han som kjenner menneskenes tanker fra det fjerne og kan vurdere den enkelte etter hans sanne verd, uttaler: Jeg har utvalgt ham. Abraham ville aldri svikte sannheten for personlig vinnings skyld. Han ville holde Guds lov og handle rett og rettferdig. Han ville ikke bare selv frykte Herren, men ville også fremelske gudsfrykt i sitt hjem. Han ville lære sin familie opp i rettferdighet. Guds lov skulle være leveregel for hele hans hus. Abrahams husstand bestod av mer enn tusen mennesker. De som gjennom hans undervisning var blitt ledet til å tilbe den sanne Gud, fant et hjem i hans leir, og der fikk de en opplæring som ville sette dem i stand til å representere den sanne tro. Dermed hvilte det et stort ansvar på ham. Han underviste dem som hadde ansvaret for de forskjellige familiene, og hans fremgangsmåte ville komme til å prege disse hjemmene. 101 I de tidligste tider var faren leder og prest for sin familie. Han hadde endog myndighet over sine barn etter at de hadde stiftet sin egen familie. Hans etterkommere ble opplært til å betrakte ham som overhode i både åndelige og rimelige ting. Dette patriarkaiske styresett gjorde Abraham sitt beste for å holde i hevd, fordi det tjente til å bevare kunnskapen om Gud. 101 Der var nødvendig å knytte medlemmene av husstanden sammen for å bygge en barriere mot avgudsdyrkelsen som var blitt så utbredt og så dypt rotfestet. Abraham prøvde med alle midler å verge leirboerne mot å blande seg med hedningene og være vitne til deres avguderi. Han visste at berøring med det onde på en umerkelig måte ville forderve de gode prinsippene. Det ble vist den største omhu for å stenge ute enhver form for falsk religion, og for å innprente i sinnet at den levende Gud, hans høyhet og herlighet, er målet for tilbedelse. 101 Det var en vis ordning som Gud selv hadde truffet for at folket i størst mulig grad skulle holde seg borte fra innflytelsen fra hedningene, og for at de skulle bo for seg selv uten å regnes med blant andre nasjoner. Han hadde skilt Abraham ut fra den øvrige slekten som var avgudsdyrkere, for at han skulle undervise sin familie uten den forføreriske innflytelsen som ville ha omgitt dem i Mesopotamia, og for at hans etterkommere skulle bevare den sanne tro fra slekt til slekt. 101 Abrahams kjærlighet til sine barn og sin familie gjorde at han omhyggelig voktet deres gudstro. Han gjorde dem delaktige i de guddommelige lover som den kosteligste arv han kunne overlate til dem, og gjennom dem til verden. Alle ble undervist om at de var under Guds ledelse. Det skulle ikke være noen form fot undertrykkelse fra foreldrenes side, og heller ikke forekomme ulydighet bos batna. Guds lov hadde pålagt enhver hans plikter, og hare i lydighet mot den kunne lykke og fremgang sikres. 101 Abrahams eget eksempel, den stille innflytelsen fra hans daglige liv, var en stadig undervisning. Hans usvikelige rettskaffenhet, godhet og selvforglemmende vennlighet som hadde vakt beundring blant konger, ble også praktisert i hjemmet. Han var omgitt av en særlig atmosfære, en karakterens skjønnhet som gjorde det klart for alle at han hadde kontakt med himmelen. Han forsømte ikke å ta seg av den ringeste tjener. I hans husstand var det ikke en lov for herren og en annen fot tjeneren. Det var ikke en leveregel for den rike og en annen for den fattige. Alle ble behandlet på en rettferdig og vennlig måte som medarvinger tillivers nådegave. 102 Han skal byde sine barn og sitt hus etter seg. Der ville ikke forekomme noen syndig forsømmelse når det gjaldt å holde barnas onde tilbøyeligheter j tømme, ingen svak, uklok forskjelsbehandling, ingen pliktforsømmelse på grunn av misforstått kjærlighet. Abraham ville ikke bare gi den rette undervisning, men han ville håndheve den autoritet som grunner seg på rettferdige lover. 102 Det er bare få mennesker i vår tid som følger dette eksempel. Altfor mange foreldre er preget av en blind, selvisk sentimentalitet som de tror er kjærlighet, og som lar barnas umodne dømmekraft og utøylede lidenskaper bli kontrollert av deres egen vilje. Dette er den rene grusomhet mot de unge og en stor urett overfor verden. Slapphet hos foreldre skaper kaos i familier og i hele samfuunet. Den styrker de unges trang til å følge sine tilbøyeligheter i stedet for å gi seg inn undet Guds vilje. De vokser opp med ulyst til å gjøre Guds vilje, og de overfører sitt irreligiøse, opprørske sinnelag til sine barn og barnebarn. Foreldre bør i lik. het med Abraham byde sitt hus etter seg. Lydighet mot foreldre må læres og innskjerpes som en forutsetning for lydighet mot Guds myndighet. 102 Mangelen på aktelse overfor Guds lov endog blant religiøse ledere, har vært årsak til meget ondt. Den vidt utbredte lære at Guds lov ikke lenger er bindende for menneskene, har samme virkning på folks moral som avgudsdyrkelse. De som prøver å redusere kravene i Guds hellige lov, angriper selve fundamentet som familien og nasjonen er bygget på. Religiøse foreldre som ikke retter seg etter Herrens lov, byr ikke sin familie å gå på Herrens vei. Guds lov blir ikke gjort til rettesnor i livet. Når så barna stifter eget hjem, føler de seg ikke forpliktet til å lære sine barn noe de ikke selv har lært. Det er derfor det finnes så mange gudløse familier, og at fordervelsen er så dypt rotfestet. 102 Det er først når foreldrene selv vandrer helhjertet etter Herrens lov, at de kan byde sine barn etter seg. Det trenges en reformasjon på dette området, en dyptgående og omfattende reformasjon. Foreldre trenger reform, forkynnere trenger reform. De trenger Gud i sitt hjem. Om de ønsker å se en forandring av situasjonen, må de bringe Guds ord inn i familiekretsen og la det bli deres råd. giver. De må lære barna at det er Guds røst som talet til dem, og at den må adlydes uten forbehold. Tålmodig bør de undervise barna, og med uttettelig iver lære dem hvordan de skal leve for å være Gild til behag. Barn fra slike hjem vil være beredt til å møte vantroens spissfindigheter. De har gjort Bibelen til grunnlag for sin tro, og har lagt et fundament som ikke brytes ned av skeptisismens flodbølge. 102 I altfor mange familier blir bønnen forsømt. Foreldrene synes ikke de har tid til morgen- og kveldsandakt. De kan ikke avse noen få minutter i takk til Gud for hans store godhet, for solskinn og regn som får plantene til å vokse, og for de hellige englenes beskyttelse. De har ikke tid til å be om guddommelig hjelp og veiledning og om Jesu nærvær i hjemmet. De år til dagens arbeid som oksen og hesten uten en eneste tanke på Gud eller himmelen. De er så kostelige for Gud at hans Sønn gav sitt liv som løsepenge for dem i stedet for å la dem gå håpløst fortapt. Men de verdsetter ikke hans godhet stort mer enn dyrene som går til grunne.

På samme måte som patriarkene i gammel tid burde de som bekjenner seg til å elske Gud, bygge et alter for Herren hvor som helst de slår opp sitt telt. Om det noen gang var en tid da hvert hus burde være et bønnens tempel, så er der nå. Fedre og mødre burde ofte vende sitt hjerte til Gud i ydmyk bønn for seg selv og sine barn. Far, som er familiens prest, skulle legge morgen- og aftenofferet på Guds alter, mens mor og barn forener seg i bønn og lovsang. Jesus vil gjerne være til stede i et slikt hjem.

Fra hvert eneste kristent hjem bør et hellig lys stråle frem. Kjærligheten må virkeliggjøres i handling. Den må gjennomtrenge alt hjemmeliv og komme til uttrykk i vennlig omtanke og mild, selvforglemmende høflighet. Det finnes hjem hvor dette prinsippet blir praktisert, der Gud blir tilbedt og sann kjærlighet rår grunnen. Fra disse hjem stiger morgen- og aftenbønnen opp til Gud som kostelig røkelse, og hans nåde og velsignelse faller på de bedende som morgendugg.

Et velordnet, kristent hjem er et mektig argument for realiteten i den kristne tro som de vantro ikke kan motsi. Alle kan se at det i familien er en positiv innflytelse som påvirker barna, og at Abrahams Gud er med dem. Hvis hjemmet til dem som bekjenner Kristus, var av den rette åndelige støpning, ville det øve en mektig innflytelse til det gode. Det ville i sannhet være "verdens lys". Himmelens Gud taler til alle trofaste foreldre i de ord han rettet til Abraham: "Jeg har utvalgt ham for at han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter Herrens vei og gjøre rent og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovet ham."

neste kapitel