Lydighet - et tegn på tro

(104)Abraham hadde uten videre godtatt løftet om en sønn. Men han ventet ikke på at Gud skulle oppfylle sitt ord når hans tid var inne og på sin egen måte. Oppfyllelsen ble utsatt for å prøve Abrahams tro på Guds makt. Men han bestod ikke prøven. Sara mente det var umulig at hun kunne få en sønn i sin høye alder. Derfor foreslo hun at Abraham skulle ta en av hennes tjenestepiker som medhustru for å oppfylle Guds hensikt. Flerkoneriet var blitt så utbredt at det ikke lenger ble regnet som synd. Men like fullt var det overtredelse av Guds lov og var skjebnesvangert for familielivets hellighet og fred. Abrahams ekteskap med Hagar fikk onde følger, ikke bare for hans egen familie, men også for kommende slekter. rett

(104)Hagar følte seg smigret over den ære hun fikk ved sin nye stilling som Abrahams medhustru, og håpet at hun ville bli mor ti! det store folkeslag som skulle nedstamme fra ham. Hagar ble stolt og hovmodig og behandlet sin herskerinne med forakt. Gjensidig sjalusi forstyrret freden i hjemmet. Abraham måtte høre på klager fra begge parter. Forgjeves forsøkte han å gjenopprette harmonien. Det var etter Saras inntrengende ønske at han hadde tatt Hagar til ekte. Likevel bebreidet hun ham nå og la skylden på ham. Hun ønsket å bli kvitt sin rival, men Abraham nektet å gå med på det. Hagar skulle jo bli mor til barnet Som han håpet ville bli løftets sønn. Men Hagar var Saras tjenestepike, og han lor fortsatt sin kone bestemme over henne. Den hovmodige Hagar ville ikke finne seg i denne harde behandling som hennes egen respektløsher hadde fremkalt. "Og Sarai var hård mot henne, og hun rømte fra henne." rett

(104)Hagar begav seg ut i ørkenen, og mens hun hvilte ved en brønn, venneløs og ensom, viste en Herrens engel seg for henne i menneskeskikkelse. Han tiltalte henne som "Hagar, Sarais trellkvinne", for å minne henne om hennes stilling og plikt. Så sa han: "Gå tilbake til din frue, og bøy deg under henne." Men det fulgte også trøst med irettesettelsen: "Herren har hørt din nød." "Jeg vil gjøre din ætt så tallrik at den ikke skal kanne telles for mengde." Som en påminnelse om Guds barmhjertighet skulle hun kalle barnet Ismael - "Gud hører". rett

(105)Da Abraham var nesten hundre år gammel, ble løftet om en sønn gjentatt for ham, og han fikk forsikring om at den fremtidige arvingen skulle være Saras barn. Men Abraham forstod ennå ikke løftet. I tanken vendte han stadig tilbake til Ismael og klynget seg til troen på at Guds plan skulle oppfylles gjennom ham. I kjærlighet til sønnen utbrøt han: "Måtte bare Ismael få leve fot ditt åsyn! " rett

(105)Igjen ble løftet gitt med ord som ikke kunne misforståes: "Sannelig, Sara, din hustru, skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak, og jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt ettet ham." Men Gud var ikke ufølsom overfot farens bønner. "Og Ismael - også om ham hat jeg hørr din bønn: Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en såte tallrik ætt." rett

(105)Etter en livslang venting ble endelig Isak født. Foreldrenes inderlige håp som nå var blitt til virkelighet, fylte Abrahams og Saras telt med glede. Men for Hagar betydde denne begivenheten slutten på hennes mest ærgjerrige forhåpninger. Ismael var nå en ung mann, og alle i leiren hadde hittil betraktet ham som arving til Abrahams rikdom og velsignelsene som var lovet hans etterkommere. Men nå ble han plutselig satt til side, og i sin stOre skuffelse hatet både mor og sønn Saras barn. Den alminnelige jubel øker deres misunnelse, inntil Ismael dristet seg til åpenlyst å håne arvingen til Guds løfte. rett

(105)Sara så i Ismaels ustyrlige temperament en kilde til stadig strid, og hun oppfordret Abraham til å sende Hagar og Ismael bort fra leiren. Patriarken var i en fortvilet stilling. Hvordan skulle han kunne bannlyse Ismael, sin egen sønn, som han fremdeles var så inderlig glad i? I sin nød bad han Gud om råd og veiledning. Gjennom en engel befalte Herren ham å gå med på Saras ønske. Hans kjærlighet til Ismael eller til Hagar måtte ikke få stenge veien, for det var den eneste mulighet for å gjenopprette freden og lykken i familien. Engelen gav ham det trøsterike løfte at selv om Ismael måtte forlate sin fars hjem, ville Gud ikke forlate ham. Hans liv skulle bli bevart, og han skulle bli stamfar til et stort folk. Abraham var lydig mot engelens ord, men det var ikke uten smerte. Farshjertet var tynget av ubeskrivelig sorg da han sendte Hagar og sønnen bort. rett

(105)Den undervisning Abraham fikk om ekteskapets hellighet, skulle gjelde for alle tider. Den viser at ekteskapets rettigheter og lykke skal omhyggelig varetas, selv om det medfører et stort offer. Sara var Abrahams eneste virkelige hustru. Ingen annen hadde rett til å få del i hennes privilegier som hustru og mor. Hun aktet og æret sin mann, og derfor blir hun fremhevet i Det nye testamente som et verdig eksempel. Men hun gikk ikke med på å dele Abrahams hengivenhet med en annen, og Herren lastet henne ikke fordi hun krevde at hennes rival skulle vises bort. Både Abraham og .Sara tvilte på Guds kraft. Det var dette feilgrep som førte til giftermålet med Hagar. rett

(106)Gud hadde kalt Abraham til å være de troendes far, og hans liv skulle være et eksempel på tro for kommende slekter. Men hans tro hadde ikke vært full. kommen. Han hadde vist mistillit til Gud da han holdt skjult at Sara var hans kone, og likeså da han giftet seg med Hagar. Men Gud ønsket at han skulle nå det høyeste mål. Derfor lot han ham gå igjennom en ny prøve. Det er den hardeste prøven noe menneske noensinne er blitt kalt til å tåle. I et syn om natten fikk han beskjed om å dra til Moria land og ofre sin sønn som et brennoffer på et fjell Gud skulle vise ham. rett

(106)Da Abraham fikk denne ordren, var han omkring hundre og tyve år. Han ble betraktet som en gammel mann selv i sin egen tid. I sine yngre år hadde han vært sterk nok til å utholde vanskeligheter og trosse farer. Men nå var ungdommens glød borte. I sin manndoms kraft kan en person modig utholde vanskeligheter og prøver som kunne ta motet fra ham senere i livet når han vaklet mot graven. Men for Abraham hadde Gud spart den siste og største prøven inntil alderen tynget ham, og han lengtet etter hvile fra bekymring og strev. rett

(106)Patriarken bodde i Beerseba. Han var omgitt av velstand og stor heder. Han var meget rik og var æret som en mektig fyrste av herskerne i landet. Tusenvis av sauer og storfe dekket slettelandet som bredte seg ut fra leiren. Overalt lå teltene som tilhørte hans husfolk, der hundrevis av hans trofaste tjenere hadde sine hjem. Løftets sønn var nå blitt en voksen mann. Det var tydelig at Gud hadde velsignet Abraham for hans oppofrende liv i tålmodig forventning om at håpet han hadde levet med så lenge, skulle bli oppfylt. rett

(106)I lydighet båret av tro, hadde Abraham forlatt sitt hjemland, sine fedres graver og sine slektningers hjem. Han hadde vandret omkring som en fremmed i det landet han skulle få i arv. Han hadde ventet lenge på at den lovede arving skulle bli født. På Guds befaling hadde han sendt fra seg sønnen Ismael. Og nå da barnet som han så lenge hadde ønsket, var i ferd med å tre inn i manndomsalderen, og patriarken endelig kunne skimte oppfyllelsen av håpet, ble han stilt på en prøve som var større enn alle de tidligere. rett

(107)Befalingen var uttrykt med ord som må ha fått det stakkars farshjertet til å krympe seg. "Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg! " Isak var hjemmets lys, hans alderdoms trøst, og fremfor alt arvingen til den velsignelsen som var lovet. A miste en slik sønn ved ulykke eller på grunn av sykdom ville ha vært hjerreknusende for faren, og ville ha bøyd hans hode i sorg. Men han fikk beskjed om å utøse denne sønnens blod med sin egen hånd. For Abraham syntes dette å være en forferdelig umulighet. rett

(107)Satan var ikke sen til å antyde at Abraham var offer for et bedrag, for Guds lov sier: "Du skal ikke slå i hjel." Gud kunne umulig forlange noe som han en gang for alle hadde forbudt. Abraham gikk utenfor teltet og så opp mot den skyfrie himmelen, idet han mintes løftet han hadde fått nesten femti år tidligere, at hans ætt skulle bli talløs som stjernene. Dersom dette løfter skulle bli oppfylt gjennom Isak, hvordan kunne han så miste livet? Abraham var ftistet til å tro at det hele var et sansebedrag. rett

(107)I sin tvil og hjertekval bøyde han seg mot jorden og bad som aldri før om en bekreftelse på befalingen, dersom der virkelig var så at han måtte utføre denne forferdelige plikten. Han husket englene som var kommer for å åpenbare Guds plan om å ødelegge Sodoma, og som hadde brakt løftet om denne samme sønnen Isak. Abraham gikk til det stedet hvor han flere ganger hadde møtt de himmelske budbærere, i håp om å møte dem igjen og motta nærmere beskjed. Men ingen kom ham til hjelp. Mørket syntes å omgi ham fullstendig. Men befalingen fra Gud fortsatte å ringe i ørene hans: "Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre. ham der." Denne befalingen måtte adlydes, og han våger ikke å utsette det. Dagen nærmer seg. Han måtte gjøre seg klar til å dra. rett

(107)Da han kom tilbake til teltet, gikk han bort til det stedet hvor Isak lå og sov fredelig og ubesværet. Et øyeblikk ble faren stående og se på det kjære ansiktet. Så snudde han seg skjelvende bort. Han gikk bort til Sara som også lå og sov. Skulle han vekke henne slik at hun kunne få omfavne sønnen sin enda en gang? Skulle han fortelle henne hva Gud hadde befalt? Han lengtet etter å lette byrden fra hjertet ved å snakke ut med henne. Men frykten for at hun skulle hindre ham, holdt ham tilbake. Isak var hennes glede og stolthet. Hele hennes liv var knyttet til ham, og morskjærligheten ville kanskje nekte å bringe offeret. rett

(107)Til slutt ropte Abraham på sønnen og fortalte ham at Gud hadde befalt dem å ofre på et fjell langt borte. Isak hadde ofte vært sammen med faren for å ofre på et av de mange altere som viste hvor han hadde vandret. Derfor ble han heller ikke overrasket denne gangen. Forberedelsene til reisen var fort unnagjort. Veden ble gjort i stand og lesser på eselet, og så drog de av sted sammen med to av tjenerne. Far og sønn gikk ved siden av hverandte uten et ord. Patriarken gikk og grublet over sin tunge hemmelighet og kunne ikke få frem et ord. Han tenkte på moten som var så glad i sønnen sin, og på dagen da han måtte komme alene tilbake til henne. Han var fullstendig klar over at kniven som skulle ta sønnens liv, også ville knuse hennes hjerte. rett

(108)Denne dagen - den lengste Abraham hadde opplevd - lakket mot slutten. Mens sønnen og tjenerne sov, tilbrakte han natten i bønn. Ennå håpet han at en eller annen himmelsk budbærer ville komme og meddele at prøven var over og at gutten kunne dra hjem til sin mor. Men det kom ingen lindring til hans fotpinte sjel. Enda en lang dag og enda en natt i ydmyk bønn, mens befalingen som ville gjøre ham barnløs, fortsatt ringee i ørene hans. Satan var i nærheten fot å bringe tvil og vantro, men Abraham avviste hans antydninger. Da de skulle begynne reisen den tredje dag, så patriarken mot notd og fikk øye på tegnet som var lovet. En sky full av herlighet hvilte over Moria-fjellet, og nå visste han at stemmen som hadde talt til ham, var fra himmelen. rett

(108)Men selv i dette øyeblikk knurret han ikke mot Gud, men styrket sitt sinn ved å betrakte bevisene på Guds godhet og trofasthet. Denne sønnen var en uventet gave. Kunne da ikke han som hadde gitt ham denne gaven, ta tilbake det som var hans eget? I tro gjentok han løftet: "I Isak skal det nevnes deg en ætt." Det var en ætt så talløs som sanden ved havets bredd. Isak ble født ved et mirakel. Kunne da ikke den makt som gav ham livet, også gi ham det tilbake? Abraham så lenger enn til de synlige ting, og derfor kunne han gripe Guds løfte. "Han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp døde." rett

(108)Likevel var det ingen uten Gud selv som fullt ut kunne fatte hvor stort farens offer egentlig var da han gav sin sønn for å dø. Abraham ønsket at Gud alene skulle være vitne til avskjeden. Derfor bad han sine tjenere om å bli tilbake, idet han sa: "Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og be og så komme tilbake til eder." rett

(108)Veden ble Jage på Isak, sønnen som skulle ofres. Faren tok kniven, og sammen gikk de opp på toppen av fjellet. Gutten undret seg i taushet over hvor de skulle få offerdyret fra, siden de var så lange borte fra fåreflokkene. Til sist brast det ut av ham: "Du far! ... Se, her er ilden og veden, men hvor et lammet til brennofferet?" Hvilken forferdelig prøve! Hvor hjerteskjærende det måtte være å høre ordene "du far"! Ikke ennå - han kunne ikke fortelle det nå. Han svarte bare: "Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn." rett

(108)På det fastsatte sted bygget de alteret og la veden på plass. Med skjelvende stemme fortalte Abraham hva Gud hadde befalt. Det var med skrekk og forfetdelse Isak mottok denne beskjeden, men han satte seg ikke imot. Han kunne ha flyktet fra sin dom om han hadde villet. Den sorgtunge gamle mannen som vat utmattet etter de tre dagene i fortvilet kamp, kunne ikke ha motsatt seg den kraftige, unge Isak. Helt fra barndommen av var Isak blitt opplært til å vise øyeblikkelig, tillitsfull lydighet. Da Guds plan nå ble åpenbart for ham, underkastet han seg villig. Han hadde Abrahams tro, og betraktet det som en ære åbli kalt til å gi sitt liv som et offer til Gud. Med ømhet prøvde han å lette farens sorg, og hjalp de kraftløse hendene som skulle binde ham til alteret. rett

(109)Så er de siste kjærlige ord utvekslet, de siste tårer felt, den siste omfavnelsen gitt. Faren løfter kniven for å drepe sønnen, da hånden plutselig blir stanset. En Herrens engel roper fra himmelen: "Abraham, Abraham!" øyeblikkelig svarer han: "Ja, her er jeg." Igjen høres røsten: "Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld." rett

(109)Nå fikk Abraham øye på en vær "som hang fast i buskene med sine horn". Han grep fatt i den og brakte den som et offer "istedenfor sin sønn". Overveldet av glede og takknemlighet gav Abraham det hellige stedet et nytt navn: "Jehova Jireh" - Herren ser. rett

(109)På Moria-fjellet fornyet Gud sin pakt, og med en høytidelig ed stadfestet han sin velsignelse over Abraham og hans ætt gjennom alle kommende slektledd. "Ved meg selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og sorn sanden på havets bredd, og din ætt skal ta .sine fienders porter i eie; og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord." rett

(109)Abrahams store troshandling står sorn en lysstøtte som opplyser stien for Guds tjenere gjennom alle senere tidsaldre. Abraham prøvde ikke å unndra seg. Han lette ikke etter påskudd som kunne frita ham for å gjøre Guds vilje. I løpet av de tre reisedagene hadde han tid nok til å tenke seg om og til å tvile på Gud, dersom han var innstilt på det. Han kunne ha tenkt som så at hvis han tok livet av sønnen, ville han bli betraktet som en morder, en ny Kain. Det ville få folk til å forkaste og forakte hans undervisning så han mistet enhver mulighet til å gjøre godt mot sine medmennesker. Han kunne ha bedt om å bli fritatt for å lyde på grunn av høy alder. Men han benyttet ikke noen av disse unnskyldningene. Abraham var et menneske, hans følelser og tilbøyeligheter var lik våre. Men han gav seg ikke til å spekulere på hvordan løftet kunne bli oppfylt hvis Isak mistet livet. Han stanset ikke opp for å rådføte seg med sitt vetkende hjette. Han visste at Gud var rettfetdig i alle sine krav, og han adlød befalingen til punkt og prikke. rett

(110)Abraham trodde Gud, og derfor tegnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt Guds venn. Og Paulus sier: Det et de som tror, som er Abrahams barn. Men Abrahams tro ble åpenbart gjennom hans gjerninget. Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble etklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret? Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. rett

(110)Der er mange som ikke forstår forholdet mellom tro og gjerninger. De sier: "Bare tro på Kristus, så er du ttygg. Du behøver ikke å holde Guds lov." Men ekte tro vil alltid vise seg i lydighet. Kristus sa til de vantro jødene: "Var dere Abrahams barn, gjorde dere som Abraham." Og om de troendes far siet Herren: "Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lovet." Apostelen Jakob sier: "Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død." Johannes, som taler så meget om kjærligheten, sier: "A elske Gud er å holde hans bud." rett

(110)Gjennom forbilder og løfter forkynte Gud "på forhånd dette gode budskap til Abraham". Patriarkens tro var festet på den kommende gjenløser. Kristus sa til jødene: "Deres far Abraham jubler over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og gledet seg." Væren som ble ofret i Isaks sted, representerte Guds Sønn som skulle ofres i vårt sted. Da mennesket ble dømt til døden fordi der hadde overtrådt Guds lov, sa Faderen til synderen idet han så på Sønnen: "Du skal leve, for jeg har funnet en til å gå i ditt sted." rett

(110)Der var for å lære Abraham å forstå evangeliets virkelighet og for å Sette hans tro på prøve, at Gud befalte ham å ofre sønnen. Den sjelekval han gjennomlevde i de dagene den forferdelige prøven varte, ble tillatt for at han av egen erfaring skulle forstå noe av storheten i det offer den evige Gud brakte for å kjøpe mennesker fri. Ingen annen prøve kunne ha kostet Abraham så stor sjelekval som å ofre sønnen. Gud lot sin Sønn dø i lidelse og skam. Englene som var vitne til Guds Sønns ydmykelse og dødsangst, fikk ikke lov å gripe inn som i Isaks tilfelle. Det var ingen røst som ropte: "Det er nok!" For å frelse den falne menneskeslekten gav herlighetens konge sitt liv. Hvilket sterkere bevis på sin grenseløse medlidenhet og kjærlighet kunne Gud gi? "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?" rett

(110)Offeret som krevdes av Abraham, gjaldt ikke bare ham selv eller de etterfølgende slektet. Det var også en undervisning for syndfrie vesener i himmelen og på andre kloder. Skueplassen for striden mellom Kristus og Satan - stedet der gjenløsningsplanen kommer til utfoldelse - er en lærebok for hele universet. Fordi Abraham hadde vist en manglende tro på Guds løfter, anklaget Satan ham overfor englene og Gud, og påstod at han ikke hadde overholdt betingelsene i pakten, og at han derfor var uverdig til å få del i dens velsignelser. Gud ønsket å bevise sin tjeners troskap for hele himmelen, og å gjøre det klart at Gud ikke kan akseptere noe mindre enn fullkommen lydighet. Dessuten ønsket han å gi alle et videre innblikk i frelsesplanen. rett

(111)Himmelske vesener var vitne til at Abrahams tro og Isaks underkasteise ble satt på prøve. Det var en mye hardere prøve enn den Adam var blitt stilt overfor. Det kostet ikke våre første foreldre noen lidelse å rette seg etter de instrukser de hadde fått. Men befalingen til Abraham krevde det smerteligste offer. Hele himmelen betrakter Abrahams urokkelige lydighet med den største forundring, og de bifalt hans troskap. Satans anklager hadde vist seg å være falske. Gud sa til sin tjener: "Nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke hat spart din eneste sønn for min skyld." Guds pakt med Abraham ble stadfestet ved en ed i nærvær av fornuftsvesener fra andre verdener. Den slo fast at lydighet vil bli belønnet. rett

(111)Det hadde vært vanskelig selv for englene å fatte gjenløsningens mysterium, at himmelens herre, Guds Sønn, måtte dø for skyldige mennesker. Da Abraham fikk befalingen om å ofre sin sønn, ble interessen vakt hos alle himmelske vesener. Med dypt alvor fulgte de hvert trinn i oppfyllelsen av denne befalingen. Da Isak spurte Abraham hvor lammet til brennofferet var, hørte de også Abrahams svar: "Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!" Da farens hånd ble holdt tilbake i det øyeblikk han var i ferd med å ta livet av sin sønn, og da væren som Gud hadde skaffet til veie, ble ofret i Isaks sted, skinte det et lys over gjenløsningens gåte. Selv englene fikk en klarere forståelse av det Gud hadde gjort for å frelse mennesket. rett

neste kapitel