I historiens morgen kapitel 14. Fra side 112.     Fra side 156 i den engelske utgave.tilbake

Sodomas siste natt

1 Mos.19.
Vakrest blant byene i Jordan-dalen var Sodoma. Den lå på sletten som var skjønn og fruktbar "som Herrens have". Her kunne man oppleve tropenes overdådige planteliv. Palmer, oliventrær og vinranker hørte hjemme her, og blomsterduften fylte luften hele året igjennom. Rike avlinger dekket åker og eng, og storfe og småfe myldret over høydedragene. Kunst og handel bidrog til å gjøre den stolte byen på sletten enda rikere. Østens skatter prydet palassene, og ørkenkaravanene brakte kostbarhetene til markedsplassene. Uten å ofre mye tid på arbeid kunne man tilfredsstille ethvert behov, og hele året var som en serie fester.

Overalt hersket det overflod som førte til luksus og stolthet. Lediggang og overdådighet forherder det hjerte som aldri har vært trykket av nød eller tynget av sorg. Stor rikdom og mye fritid gav rom for forlystelsestrang, og folk gav seg hen til sanselig nytelse. Profeten sier: "Se, dette er Sodomas, din søsters misgjerning: overmot; overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtte; men den elendige og fattige hjalp hun ikke; de opphøyet seg og gjorde det som var vederstyggelig for mitt åsyn, og jeg ryddet dem bort da jeg så det."

Ingenting blir skattet høyere av mennesker enn rikdom og fritid. Men dette var nettopp kilden til de synder som brakte ødeleggelse over innbyggerne på sletten. Folkets unyttige og uvirksomme liv gjorde dem til et lett bytte for Satans fristelser, og de forvrengte Guds bilde i sitt liv og kom til å ligne Satan mer enn Gud. Lediggang er menneskets største forbannelse, for last og forbrytelse følger i dens spor. Forstanden svekkes, sjelsevnene forfaller og sinnet blir fornedret.

Satan ligger på lur, klar til å ødelegge dem som ikke er på vakt. Når de er uvirksomme, har han sin store anledning til å snike seg inn på dem under en eller annen tiltrekkende forkledning. Han er aldri mer fremgangsrik enn når han kan overraske menneskene i deres ledige stunder.

I Sodoma hersker der løssluppenher, svir og drukkenskap. De lavesre lidenskaper fikk fritt løp. Folk spottet Gud og hans lov åpenlyst, og de fant glede i voldshandlinger. Til tross for at de hadde et klart eksempel fra tiden før syndfloden, og kjente til hvordan Guds vrede hadde ført til at verden ble ødelagt, fortsatte de den samme onde kurs.

Da Lot flyttet til Sodoma, hadde fordervelsen enda ikke blitt så altomfattende, og Gud lot stråler av lys skinne midt i det moralske mørke. Da Abraham befridde fangene fra elamittene, ble folkets oppmerksomhet rertet mot den sanne tro. Abraham var ingen fremmed for innbyggerne i Sodoma, og hans tilbedelse av den usynlige Gud hadde lenge vært latterliggjort iblant dem. Men hans seier over de langt overlegne styrker, og hans storsinnede behandling av fanger og krigsbytte, vakte forbauselse og beundring. Når hans dyktigher og mot ble fremhevet, kunne ingen unngå å bli overbevist om at en guddommelig makt hadde gitt ham seier. Hans edelmodige og uselviske sinnelag, som var ukjente egenskaper hos de selvopptatte innbyggerne i Sodoma, var enda et bevis på hvilken suveren religion Abraham hadde praktisert ved sitt mot og sin troskap.

Da Melkisedek lyste velsignelsen over Abraham, anerkjente han Gud Som kilden til Abrahams styrke og som opphavsmannen til seieren: "Velsigner være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!" Gud talte til dette folk ved sitt forsyn, men de forkastet denne siste lysstrålen i likhet med alle tidligere.

Og nå nærmet Sodomas siste natt seg. Hevnens skyer kastet allerede sin skygge over den dødsdømte byen. Men innbyggerne merker det ikke. Mens engler nærmet seg for å ødelegge byen, drømte menneskene om velstand og forlystelse.

Den siste dagen var lik alle de andre. Da kvelden senker seg over steder, var alt preger av skjønnhet og trygghet mens det ubeskrivelig vakre landskapet lå badet i solnedgangen. Kveldens kjølighet hadde lokker innbyggerne ut, og de forlystelsessyke skarene drev omkring ivrig oppsatt på å nyte øyeblikkets gleder.

I skumringen nærmet to fremmede seg bypotten. De var tilsynelatende på gjennomreise og ville overnatte i byen. Ingen ville mistenke disse veifarende for å være gjengjeldelsens guddommelige herolder. Lite ante den sorgløse menneskemengden at den måten de behandlet disse himmelske budbærere på den natten, dannet høydepunktet for den skyld som førte til undergang.

Men blant innbyggerne var der en mann som la for dagen en vennlig holdning overfor de fremmede og innbød dem til å ta inn i hans hjem. Lot kjente ikke de besøkende, men det var naturlig for ham å være høflig og gjestmild. Det var en del av hans religion, noe han hadde lært av Abrahams eksempel. Hvis han ikke hadde praktisert høflighet, ville han kanskje ha omkommet sammen med de øvrige innbyggerne i Sodoma. Mange som har lukket sine dører for en fremmed, har dermed stengt ute en Herrens budbærer som ville ha brakt velsignelse, håp og fred inn i hjemmet.

Hver eneste handling i livet, stor eller liten, har sin virkning til godt eller ondt. Troskap eller forsømmelse endog i de tilsynelatende minste plikter, kan åpne døren for livets rikeste velsignelser eller største ulykker. Det er de små ting i livet som setter karakteren på prøve. Det er de uanselige og selvfornektende handlinger i dagliglivet som utføres med et glad, villig hjerte, som Gud har behag i. Vi skal ikke leve for oss selv, men for andre. Bare ved å glemme oss selv og vise kjærlighet og hjelpsomhet mot andre, kan vårt liv bli til velsignelse. De små oppmerksomheter, de små, enkle høflighetshandlinger, betyr meget for menneskelig livslykke. Å forsømme disse hensyn skaper problemer i livet.

Lot hadde sett hvilken grov behandling fremmede var blitt utsatt for i Sodoma. Derfor følte han det som sin plikt å beskytte dem så snart de kom inn i byen, ved å gi dem husly. Han satt ved byporten da de fremmede nærmet seg. Straks han så dem, reiste han seg og gikk for å møte dem. Idet han bøyde seg for dem, sa han: ""I herrer! Ta inn i eders tjeners hus og bli der i natt."

Det virket som om de avslo innbydelsen da de svarte: ""Nei, vi vil bli på gaten i natt." De hadde en dobbelt hensikt med dette svaret: å prøve Lots oppriktighet og å gi inntrykk av å være uvitende om innbyggernes virkelige karakter, som om de trodde at de trygt kunne overnatte på gaten. Dette gjorde at Lot bare ble enda mer oppsatt på å hindre dem fra å bli prisgitt pøbelen. Han bad dem så inntrengende at de til slutt gav etter og ble med ham hjem.

Ved å ta en omvei håpet han å skjule for dem som stod og hang omkring porten, at han hadde til hensikt å ta de fremmede med seg hjem. Men fordi de nølte og gav seg tid, og på grunn av Lots inntrengende oppfordringer, vakte de oppmerksomhet. Da de skulle gå til ro for natten, hadde det samlet seg en hel bande rundt huset. Det var en stor flokk av unge og eldre, alle opptent av de verste lidenskaper. De fremmede hadde forhørt seg om forholdene i byen, og Lot hadde advart dem mot å våge seg ut på gaten igjen den natten, da pøbelen truende ropte at han skulle sende mennene ut til dem.

Lot var klar over at hvis de fant på å bruke vold, kunne de lett bryte inn i huser. Derfor gikk han ut for å prøve å snakke dem til fornuft. ""Mine brødre, gjør da ikke så ond en gjerning," sa han. Han brukte ordet "brødre" i betydning av "naboer" i håp om å berolige dem og få dem til å skamme seg ovet deres nederdrektige forsett. Men hans ord var som olje på ilden, og deres raseri ble som et uvær. De hånet Lot fordi han satte seg til dommer over dem, og truer med å behandle ham enda verre enn de hadde til hensikt å gjøre med hans gjester. De kastet seg over ham og ville ha skamslått ham hvis ikke Guds engler hadde grepet inn. De himmelske utsendingene rakte hånden ut "og tok LOt inn til seg i huset og lukket døren"".

Begivenhetene som fulgte, viste hvem han hadde som gjester. "De folk som stod utenfor døren til huset, slo de med blindhet, både små og store, så de forgjeves søkte å finne døren." Hvis de ikke hadde vært rammet av blindhet i dobbelt forstand, og hadde forherder sitt hjerte, ville hjemsøkelsen fra Gud ha skremt dem og fått dem til å avstå fra sirt onde verk. Det ble ikke begått større synder denne siste natten enn de mange tidligere netter. Men Guds nåde, som de så lenge hadde ringeaket, hadde sluttet å gjøre sin virkning. Innbyggerne i Sodoma hadde krysset grensen for Guds overbærenhet - den skjulte grensen mellom Guds tålmodighet og hans vrede. Hevnens ild skulle snart bli tent i Siddim-dalen.

Englene fortalte Lot om hensikten med besøket: "Nå skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd opp til Herren, og Herren har sendt oss for å ødelegge det." De fremmede somlot hadde gjort alt for å beskytte, lovet nå å holde sin hånd over ham og redde alle av hans familie som ville flykte ut av den onde byen sammen med ham. Pøbelflokken hadde erter hvert gått trett og hadde forlatt stedet, og Lot gikk ut for å varsle sine barn og svigerbarn. Han gjentok englenes ord: "Stå opp og gå bort fra dette sted! For Herren vil ødelegge byen." Men de trodde at han sa det for spøk. De lo av ham og mente at han var overtroisk. Døtrene hans ble påvirket av sine menn. De mente at de hadde det bra hvor de var og kunne ikke innse at det var fare på ferde. Alt var jo nøyaktig som det pleide å være. De hadde store eiendommer, og de trodde ikke det var mulig at det vakre Sodoma kunne bli ødelagt.

Dypt nedtrykt drog Lot hjem igjen og fortalte englene om sitt mislykte forsøk. Da bød de ham å ta med seg sin hustru og de to døtrene som ennå var hjemme hos ham, og forlate byen. Men Lot drøyde. Riktignok hadde han daglig vært fortvilet over å se voldshandlingene. Likevel hadde han ingen virkelig forestilling om de avskyelige og nedverdigende synder som var så utbredt i den onde byen. Han fatter ikke hvor absolutt nødvendig det var at Guds straffedommer satte en stopper for synden.

Noen av barna hans klynget seg til Sodoma, og hans kone nektet å dra uten dem. Tanken på å skulle forlate dem han holdt mest av på jorden, føltes uutholdelig for ham. Det var vanskelig å reise fra det luksuriøse hjemmet og all rikdommen han hadde samlet seg gjennom et langt liv, og gå ut som en fattig vandringsmann. Knuget av sorg nølte han og hadde ikke lyst til å dra. Om det ikke hadde vært for englene, ville de alle ha omkommet i Sodomas ruiner. Men de himmelske budbærere tok ham og hans hustru og døtre i hånden og førte tjern ut av byen. Her forlot de dem og vendte deretter tilbake for å fullføre ødeleggelsen.

Nå kom en annen fremmed person bort til Lot. Det var den samme som Abraham hadde snakket med da han gikk i forbønn for innbyggerne i byen. I samtlige byer på sletten fantes det ikke så mange som ti rettferdige. Men som svar på patriarkens bønn ble den ene som fryktet Gud, redder fra ødeleggelsen. Med inntrengende alvor sa engelen til ham: "Fly for ditt livs skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly opp i fjellene, for at du ikke skal bli revet bort!" Å betenke seg eller drøye med flukten ville være skjebnesvangert.

Å la blikket hvile et eneste øyeblikk ved den dødsdømte byen, eller å nøle og beklage seg over å måtte forlate det vakre hjemmet, ville koste dem livet. Guds straffedom ventet bare på at disse flyktningene skulle komme i sikkerhet.

Forvirret og skrekkslagen som Lot var, innvendte han at det var umulig å gjøre det han ble bedt om, for da ville ulykken innhente ham, og han ville miste livet. Mens han bodde i den fordervelige byen, og hele tiden var omgitt av gudløshet, ble hans tro sløvet. Himmelens fyrste stod ved siden av ham. Likevel bad han for sitt liv som om Gud, som hadde vist ham en slik omsorg og kjærlighet, ikke ville bevare ham. Han burde heller ha overlatt seg helt og fullt til den guddommelige budbærer og betrodd sin vilje og sitt liv i Herrens hendet uten spørsmål eller forbehold. Men som så mange andre prøvde han å legge planer på egen hånd. "Se, byen der borte er nær og lett og fly til, og den er liten; la meg da fly dit - er den ikke liten? - så jeg kan berge livet."

Byen som omtales her, var Bela, som senere ble kalt Soar. Den lå bare noen få kilometer fra Sodoma og var også fordervet og dømt til undergang. Men Lot bad om at den måtte bli spart. Han hevdet at dette var en beskjeden bønn, og han fikk sitt ønske oppfylt, "Vel, jeg har også bønnhørt deg i dette stykke; jeg skal ikke ødelegge den by du taler om." Hvor uendelig stor er ikke Herrens barmhjertighet mot feilende skapninger!

Igjen lød den høytidelige befaling om å skynde seg, for ildregnet ville ikke bli holdt tilbake stort lenger. Da var det en av flyktningene som drister seg til å se seg tilbake mot den dødsdømte byen, og hun ble til et minnesmerke over Guds straffedom. Hvis Lot selv ikke hadde nølt med å etterkomme engelens varsel, men straks hadde flyktet til fjells, ville også hans hustru ha blitt reddet. Hans eksempel ville ha frelst henne fra den synd som nå ble hennes skjebne. Men hans betenkeligheter og nøling fikk henne til å ta lett på Herrens advarsler. Med kroppen var hun nok ute på sletten, men med hjertet var hun fremdeles i Sodoma, og hun omkom sammen med den. Hun gjorde opprør mot Gud fordi hans straffedom også rammet hennes eiendeler og hennes barn.

Selv om hun var blant de heldige som ble kalt ut av den ugudelige byen, følte hun seg håtdt lammet fordi den rikdom som det hadde tart årevis å samle, måtte overlates til ødeleggelsen. I stedet for å være takknemlig for befrielsen dristet hun seg til å se seg tilbake, og ønsket at de som hadde forkastet Guds advarsler, måtte få leve. Hennes synd vitnet om at hun ikke var verdig til å få beholde livet, som hun viste så liten takknemlighet for.

Vi bør passe oss for å være likegyldige med det som Gud har gjort for vår frelse. Det finnes kristne som sier: ""Jeg bryr meg ikke om å bli frelst dersom min ektefelle og mine barn ikke blir frelst sammen med meg." De føler at det ikke vil være noen himmel fot dem med mindre deres kjære også er det. Men hat disse menneskene en riktig forståelse av sitt forhold til Gud og hans store godhet og nåde mot dem? Har de glemt at de et knyttet til sin skapet og gjenløser med kjærlighetens, ærens og lojalitetens sterke bånd? Nådens innbydelse gjelder alle. Skal vi vende oss bort fordi våre venner forkaster Frelserens inderlige kjærlighet? Gjenløsningen er kostbar. Kristus har betalt en umåtelig pris for vår frelse. Ingen som fatter verdien av dette store offeret, eller hva en menneskesjel er verd, vil ringeakte Guds tilbud om nåde fordi andre gjør det. At andre ringeakter hans rettmessige krav, burde heller anspore oss til større iver, slik at vi selv kan ære Gud og oppmuntre dem til å ta imot hans kjærlighet.

""Solen var gått opp over jorden da Lot kom til Soar." Morgensolens klare stråler syntes å varsle utelukkende fred og velstand for byene på sletten. Gatene våknet tilliv og travelhet. Mennesker haster av sted til dagens plikter eller forlystelser. Svigersønnene til Lot holdt den gamle mannen for narr på grunn av hans frykt og advarsler.

Plutselig og uventet som lyn fra klar himmel brøt stormen løs. Herren lot det regne svovel og ild ned over byene på den fruktbare sletten. Alt ble fortært, både palassene og templene, de kostbare boligene, hagene og vingårdene og hele den forlystelsessyke mengden som kvelden i forveien hadde hånet himmelens sendebud. Røken fra ildhavet steg opp som røkskyene fra en veldig smelte ovn, og den vakre Siddim-dalen ble forvandlet til en ørken, et sted det ingen skulle bygge eller bo, men som skulle være et vitnesbyrd for alle slekrer om hvor sikkert straffedommene rammer overtrederen.

Flammene som fortærte byene på sletten, sprer sitt varselsskjær helt ned til vår egen tid. Vi har fått den fryktelige og alvorspregede undervisning at selv om Guds nåde lenge bærer over med overtrederen, er det likevel en grense som ikke kan overskrides. Når den grense-n er nådd, finnes det ikke lenger noe tilbud om nåde, og dommen fullbyrdes.

Verdens gjenløser erklærer at der finnes verre synder enn dem som førte til straffedom over Sodoma og Gomorra. De som hører evangeliets innbydelse om å vende om til Gud, men ikke akter på den, er mer skyldige enn innbyggerne i Siddirn-dalen. Og enda større er synden hos dem som gir seg ut for å kjenne Gud og holde hans bud, men fornekter Kristus i sin karakter og i sitt daglige liv. I lyset av Frelserens advarsel er Sodomas skjebne en alvorlig formaning ikke bare til dem som gjør seg skyldige i åpenbar synd, men til alle som er likegyldige overfor himmelens lys og privilegier. Slik taler der trofaste vitne til menigheten i Efesus: "Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen de første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om."

Med en ømmere medlidenhet enn den som får jordiske foreldre til å tilgi en ulydig sønn, avventer Frelseren vårt svar på hans tilbud om kjærlighet og tilgivelse. Han roper til de villfarne: "Vend om til meg, så vil jeg vende om til eder." Men hvis synderen hårdnakket nekter å gi akt på stemmen som kaller med øm og medynksfull kjærlighet, vil han til slutt bli latt i mørke. Den som lenge har ringeaktet Guds nåde, blir forherdet i synd og er ikke lenger mottagelig for innflytelsen fra Guds nåde. Forferdelig vil dommen bli over den som Frelseren til sist må si dette om: Han "er bundet til avgudsbilder; la ham fare"' Byene på sletten skal slippe lettere på dommens dag enn de som har kjent Kristi kjærlighet, men har vendt seg bort for å velge verdslige fornøyelser.

Du som kanskje ringeakrer tilbudet om nåde, burde renke på alt det som står imor deg i himmelens bøker. For det holdes nøye regnskap med all ugudelig atferd hos nasjoner, familier og enkeltpersoner. Gud kan lenge vise langmodighet mens det holdes regnskap, og det lyder kall til omvendelse og tilbud om tilgivelse. Men det kommer til et punkt da regnskapet er fullført, da mennesket har tatt sin beslutning og ved sitt eget valg har beseglet sin skjebne. Da vil signalet bli gitt til fullbyrdeise av dommen.

Det er grunn til engstelse over situasjonen i den religiøse verden i dag. Guds nåde er blitt ringeaktet. Den store masse tilsidesetter Guds lov, "for det de lærer, er menneskebud". Vantroen har vunnet innpass i mange kirkesamfunn, ikke nødvendigvis i ordets videste betydning som åpen forkastelse av Bibelen, men en vantro som er kledt i kristendommens kappe og som undergraver troen på Bibelen som en åpenbaring fra Gud. Ekte gudsfrykt og levende fromhet har veker plassen for tom formalisme. Som følge av dette rår det frafall og sanselyst. Kristus sa: "Som det gikk i Lots dager, . . . slik skal det også gå den dagen Menneskesønnen åpenbarer seg."' De daglige begivenhetene vitner om at hans ord går i oppfyllelse. Verden blir hurtig moden for ødeleggelsen. Snart skal Guds straffedommer slippes løs, og synd og syndere vil bli fortært.

Frelseren sa: "Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden" - de som bare interesserer seg for det som hører verden til. "Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen."'

Før Sodoma ble ødelagt, sendte Gud sitt budskap til Lot: "Fly for ditt livs skyld, se deg ikke tilbake og stans ikke på hele sletten, fly opp i fjellene, for at du ikke skal bli revet bort!" Den samme advarselen lød til Jesu disipler før Jerusalem ble ødelagt: "Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene." De måtte ikke ta tid til å sikre seg noen av sine eiendeler, men bare tenke på å komme seg bort. De skulle gå ut, skille fullstendig lag med de ugudelige, fly for livet. Slik var det i Noahs dager, og slik var det med Lot, og også med disiplene før Jerusalems ødeleggelse. Og slik vil det være i de siste dager. På ny sender Gud et varselsbudskap til sitt folk om å sky ondskapen i verden.

Fordervelsen og frafallet i den religiøse verden i den siste tid ble vist profeten Johannes i synet om Babylon, "den store byen som har kongemakt over jordens konger". Før ødeleggelsen lyder kallet fra himmelen: "Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager." Likesom i Noahs og Lots dager må Guds barn skille lag med synd og syndere.

Der kan ikke være noe kompromiss mellom Gud og verden. Ingen må vende tilbake for å sikre seg jordiske skatter. "Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon."'

Folk i dag ligner innbyggerne i Siddim-dalen. De drømmer om fremgang og fred i denne verden. "Fly for ditt livs skyld!" lyder advarselen fra Guds engler. Men der høres andre røster som sier: "Ta der rolig. Der er ingen grunn til frykt." Mengden roper: "Fred og ingen fare!" Men himmelen erklærer at en hurtig ødeleggelse er i ferd med å ramme overtrederen. Natten før byene på sletten gikk under, levde de i sus og dus og spotter advarslene fra Guds sendebud.

Men disse spotterne omkom i flammene. Den natten ble nådedøren for alltid lukker for de ugudelige, likeglade innbyggerne i Sodoma. Gud lar seg ikke spotte i det uendelige, ringeakten kan ikke vare stort lenger. "Se, Herrens dag kommer, fryktelig og full av harme og brennende vrede, for å gjøre jorden til en ørk og utslette dens syndere."

Mengden vil forkaste Guds nåde og vil bli overvelder av en hurtig og ugjenkallelig tilintergjørelse. Men de som gir akt på advarselen, er de Som "sitter i den Høyestes skjul, som bor i den Allmektiges skygge". Hans trofasthet er deres skjold og vern. For dem gjelder løftet: "Med er langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse."

Lot bodde bare en kort tid i Soar. Men byen var like syndig som Sodoma, så han våger ikke å bli boende, for den kunne også bli ødelagt. Ikke lenge etter ble også Soar fortært, slik Gud hadde bestemt. Lot drog opp i fjellene. Der bodde han i en hule, ribber for alt det som hadde fått ham til å utsette familien for innflytelsen fra en ugudelig by. Men forbannelsen fra Sodoma fulgte ham også dit. Den syndige oppførselen hans døtre viste, skyldtes forbindelsen med menneskene i den fordervede byen. Den moralske fordervelsen hadde gjennomsyret deres karakter slik at de ikke lenger kunne skjelne mellom godt og ondt. Lots eneste etterkommere, moabittene og amorittene, var brutale stammer Som var avgudsdyrkere. De gjorde opprør mot Gud og var fiender av hans folk.

Lors liv var en skarp motsetning til Abrahams liv. Tidligere hadde de holdt sammen. De hadde tilbedt ved der samme alter og teltet side om side på pilegrimers vis. Nå bodde de på hver sin kant. Lot hadde valgt Sodoma på grunn av forlystelsene og fortjenesten. Da han forlot Abrahams alter, der det hver dag ble ofret til den levende Gud, tillot han sine barn å ferdes sammen med et korrupt og avgudsdyrkende folk. Likevel bevarte han gudsfrykt i sitt hjerte, for Skriften omtaler ham som "den rettferdige Lot". Hans sinn var plaget av det rå snakket han hver dag måtte høre, og av de voldshandlinger og forbrytelset som han var ute av stand til å hindre.

Til sist ble han frelst Som en "brand rever ut av ilden " Han hadde mistet sine eiendeler, sin hustru og sine barn og bodde i huler Som ville dyr, utsatt for skam på sine gamle dager. Det var ingen rettferdig slekt han etterlot seg, men to avguderiske folk som inntok en fiendtlig holdning til Gud, og som kjempet mot hans folk inntil urettferdighetens beger var fullt og de ble ødelagt. Dette var de fryktelige følgene av en eneste uklok handling.

Vismannen sier: "Gjør deg ikke møye for å bli rik, la sådan klokskap fare!" "Den som jager etter vinning, setter sitt hus i ulag, men den som hater gaver, skal leve." Og apostelen Paulus sier: "De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær, som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse." Da Lot drog inn i Sodoma, var han fast bestemt på å holde seg borte fra all urett, og få familien til å gjøre det samme. Men det slo fullstendig feil. Den fordervelige innflytelsen fra miljøet omkring ham virket inn på hans egen tro, og den forbindelsen hans barn hadde med innbyggerne i byen, knyttet til en viss grad hans egne interesser sammen med deres. Resultatet kjenner vi. Mange i dag begår en lignende feil. Når de skal velge et sted å bo, tar de mer hensyn til timelige fordeler enn til den moralske og samfunnsmessige innflytelse de omgir seg og sin familie med. De velger et vakkert og fruktbart område, eller flytter til en blomstrende by i håp om større lykke og velstand. Men deres barn blir omgitt av fristelser, og altfor ofte knytter de forbindelser som er uheldige for utviklingen av gudsforholdet og dannelsen av en god karakter. En atmosfære av moralsk slapphet, vantro og likegyldighet overfor religiøse ting har en tendens til å motvirke foreldrenes innflytelse. De unge er stadig vitne til opprør mot foreldrenes myndighet og mot Gud. Mange slutter vennskapsforbindelser med tvilere og gudsfornektere og gjør felles sak med Guds fiender.

Når vi skal velge er sted å bo, ønsker Gud at vi først av alt skal ta hensyn til den moralske og åndelige innflytelse som vil omgi oss og vår familie. Vi kan bli nødt til å leve under vanskelige forhold, for ikke alle kan selv velge sine omgivelser. Men hvor som helst plikten kaller oss, vil Gud sette oss i stand til å stå upåvirket, hvis vi våker og ber i tillit til Kristi nåde. Men vi bør aldri unødig utsette oss for påvirkninger som er ugunstige for dannelsen av en ktistelig karakter. Om vi frivillig bosetter oss i omgivelser som er preget av verdslighet og vantro, vekker vi Guds mishag og driver de hellige engler bort fra vårt hjem.

De som skaffer sine barn verdslig rikdom og ære på bekostning av deres evige interesser, vil til sist oppdage at disse fordelene i virkeligheten er forferdelige tap. I likhet med Lot opplever mange at deres barn blir fordervet, mens de med nød og neppe berger sin egen sjel. Deres eget livsverk går tapt, og deres liv blir forfeilet. Hadde de vist sann klokskap, ville barna deres kanskje ikke hatt så stor verdslig fremgang, men de ville ha sikret seg retten til en udødelig arv.

Den arvelodd Gud har lovet sitt folk, er ikke av denne verden. Abraham fikk ingen eiendom på jorden, "ikke så mye som en forsbredd". Likevel eide han store verdier, og han brukte dem til Guds ære og til nytte for sine medmennesker. Han betrakter ikke denne verden som sitt rette hjem. Herren hadde kalt ham til å forlate sine avgudsdyrkende landsmenn og gitt ham løfte om Kanaans land som en evig arv. Likevel fikk han der ikke, og heller ikke hans sønn eller hans sønnesønn. Da Abraham trengte en gravplass for sine døde, måtte han kjøpe den av kanaanittene. Der eneste han eide i løftets land, var en familiegrav i Makpela-hulen.

Likevel hadde Guds ord ikke slått feil, og der fikk heller ikke sin fullstendige oppfyllelse da Israel inntok Kanaan. "Gud gav løftene til Abraham og hans ætt." Abraham selv skulle ha del i arven. Oppfyllelsen av Guds løfte kan synes å trekke ut. "For Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag." Det kan se ut som om oppfyllelsen lar vente på seg, men Guds rime vil slå. "For komme skal der, det skal ikke utebli."

Gaven til Abraham og hans ætt innbefatter ikke bare Kanaans land, men hele jorden. Apostelen sier: "For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løfte at han skulle bli arving til verden, men den rettferdighet en får ved tro." Bibelen lærer tydelig at løftene til Abraham skal oppfylles gjennom Kristus. Alle som hører Kristus til, er "Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet" til "en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner". Det er jorden når den blir befridd for syndens forbannelse. "Og riker og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige." "De saktmodige skal arve lander og glede seg med megen fred."

Gud lot Abraham se den udødelige arven i er syn, og i dette håpet fant han tilfredshet. "I tro levde han som innflytter i der landet Gud hadde lovt ham. Han bodde i reit sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper."

Om Abrahams etterkommere er det skrevet: "I tro døde alle disse uten å ha vunnet det som var lovt. De bare så det langt borre og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden." Vi må bo her som pilegrimer og fremmede hvis vi vil vinne "et bedre land", "et himmelsk".! De som er Abrahams barn, vil være på vei mor den byen han så frem imot, byen "med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skapet".

neste kapitel