I historiens morgen kapitel 15. Fra side 123.     Fra side 171 i den engelske utgave.tilbake

Ekteskapspakten som Gud signerte

Abraham var blitt en gammel mann og ventet at døden snart ville nå ham. Men han hadde enda en ting å gjøre for å sikre oppfyllelsen av løftet til etterslekten. Gud hadde utpekt Isak som Abrahams etterfølger for å bevare Guds lov og til å være stamfar for det utvalgte folk. Men han var fremdeles ugift.

Innbyggerne i Kanaan var avgudsdyrkere. Gud hadde forbudt sitt folk å inngå ekteskap med dem, fordi han visste at slike ekteskap ville lede til frafall. Patriarken fryktet for virkningen av den nedbrytende innflytelsen som omgav sønnen. Abrahams stadige tro på Gud og underkasteIse under hans vilje gjenspeilte seg i Isaks karakter. Men den unge mannen hadde sterke følelser, og han hadde et mildt og føyelig sinnelag. Om han ble gift med en som ikke frykter Gud, var det fare for at han ville gi avkall på prinsippene for husfredens skyld. For Abraham var valget av en hustru for sønnen en alvorlig sak. Det var viktig for ham at Isak ble gift med en som ikke ledet ham bort fra Gud.

I gammel tid var det gjerne foreldrene som bestemte hvem barna skulle gifte seg med, og dette gjaldt også blant dem som tilbad Gud. Ingen ble tvunget til å gifte seg med en som de ikke var glad i, men i kjærlighetsanliggender ble de unge veiledet av sine gudfryktige foreldres dømmekraft og erfaring. Det ble sett på som en vanære overfor foreldrene, ja til og med en forbrytelse, om barna handlet annerledes. Isak hadde tillit til farens visdom og kjærlighet, og han var tilfreds med å overlate saken til ham. Han trodde også at Gud selv ville lede i et slikt valg.

Patriarkens tanker gikk til farens slekt i Mesopotamia. Selv om heller ikke de var fri for avgudsdyrkelse, hadde de kjennskap til den sanne Gud og tilbad ham. Isak skulle ikke forlate Kanaan for å slå seg ned blant dem. Men det var kanskje en derfra som var villig til å forlate sitt hjem og gifte seg med ham for å holde ved like en sann tilbedelse av den levende Gud. Abraham overlot dette viktige vervet til en av sine tjenere, "han som var den eldste i hans hus", en gudfryktig mann med erfaring og sunn dømmekraft og Som hadde ydet ham lang og tro tjeneste.

Han lot tjeneren avlegge en høytidelig ed for Herrens ansikt på at han ikke ville velge en hustru for Isak blant kanaanittene, men finne en pike fra Nakors familie i Mesopotamia. Han påla ham at han ikke skulle ra Isak med seg dit. Om der skulle vise seg å være uråd å finne en pike som var villig til å forlate sin slekt, skulle han være løst fra sin ed. Patriarken oppmuntrer ham til denne vanskelige oppgaven med forsikring om at Gud ville la reisen lykkes. "Herren, himmelens Gud, Som førte meg bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, . . . han skal sende sin engel foran deg."

Sendebudet drog av sted uten å drøye. Han tok med seg ti kameler til bruk for reiseselskapet og for bruden og hennes følge som eventuelt ble med tilbake. Han hadde også med seg gaver til Isaks fremtidige kone og til hennes venner. Så drog han av sted på den lange reisen forbi Damaskus og videre til de rike slettene Som grenser mot den store elven i øst. Da han kom til Karan, "Nakors by", rastet han utenfor murene ved brønnen der kvinnene på stedet pleide å komme om kvelden for å hente vann.

Hans sinn var fylt med urolige tanker. Avgjørelsen han skulle treffe, kunne få vidtrekkende betydning ikke bare for hans herres husstand, men for kommende slekter. Hvordan skulle han kunne foreta et klokt valg her blant helt fremmede mennesker? Han husket Abrahams ord om at Gud ville sende sin engel med ham, og han bad alvorlig Om veiledning. Hjemme hos sin herre var han vant til at det alltid ble vist vennlighet og gjestfrihet. Derfor bad han nå om at en høflighetshandling måtte være tegnet som pekte ut den piken Gud hadde valgt.

Bønnen var knapt uttalt før svaret kom. Blant kvinnene Som hadde kommet til brønnen, var det en han spesielt la merke til på grunn av hennes høflige måte å oppføre seg på. Da hun kom fra brønnen, gikk den fremmede mannen mor henne og bad om litt vann fra krukken hun bar på skulderen. Han fikk et vennlig svar, og hun tilbød også å øse opp vann til kamelene hans. Det var skikk og bruk at endog fyrstedøtre gjorde. dette for sin fars buskap. På den måten fikk han det tegnet han ønsker. "Det var en meget vakker pike," og hennes høflige og vennlige vesen vitnet om et godt hjertelag og en virksom natur. Hittil hadde Guds hånd leder ham. Etter at han hadde påskjønnet hennes vennlighet ved å gi henne rike gaver, spurre han hvem som var hennes foreldre. Da han fikk vire at hun var darrer til Betuel, Abrahams brorsønn, "bøyde mannen seg ned og takket Herren".

Han hadde bedt om narrelosji i hennes fars hus, og idet han gav urtrykk for sin rakknemligher, fortalte han om sin forbindelse med Abraham. Piken gikk sttaks hjem og fortalte hva som hadde hendt. Hennes bror Laban skyndte seg av sted for å henre den fremmede mannen og hans følge og vise dem gjestfrihet.

Elieser ville ikke spise før han hadde bårer frem sitt ærend og fortalt om der han hadde bedt om ved brønnen, og om alt som hadde skjedd i den forbindelse. Så sa han: "Dersom I nå vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si meg det, og hvis ikke, da si meg det, så jeg kan vende meg til en annen kant, til høyre eller til venstre." Svaret var: "Dette kommer fra Herren; vi kan intet si deg, hverken ondt eller godt. Se, der står Rebekka; ra henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt."

Etter at familien hadde gitt sirr samtykke, ble Rebekka selv spurt om hun ville reise så langt bort fra foreldrene for å gifte seg med Abrahams sønn. Etter det som var hendt, trodde hun at Gud hadde utvalgt henne til å være Isaks hustru, og hun svarte: "Ja, der vil jeg."

I tankene så tjeneren hvor glad hans herre ville bli når han fikk høre om der heldige utfall av oppdraget. Han fikk det derfor travelt med å komme av gårde, og om morgenen tok de fatt på hjemreisen. Abraham bodde i Beerseba, og Isak som hadde gjett saueflokken i nærheten, hadde vendt tilbake til farens telt for å vente på tjeneren som skulle komme fra Karan. "Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund; og da han så opp, fikk han se noen kameler som kom gående. Og da Rebekka så opp, fikk hun øye på Isak; og hun skyndte seg og steg ned av kamelen. Og hun sa til tjeneren: "Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte: Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet seg. Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort. Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok Rebekka hjem, og hun ble hans hustru, og han hadde henne kjær. Så ble Isak trøster i sorgen over sin mor."

Abraham hadde lagt merke til resultatet av giftermålet mellom dem som fryktet Gud og dem som ikke frykter ham, helt fra Kains dager og ned til hans egen tid. Følgene av hans eget ekteskap med Hagar stod klart i hans erindring, likeså Ismaels og Lots ekteskap. Det var mangel på tro fra Abrahams og Saras side som hadde ført til at Ismael kom til verden. Dette hadde resultert i at de rettferdige blander seg med de ugudelige. Farens innflyrelse over sønnen ble motvirket av morens avguderiske slekt og av Ismaels forbindelse med hedenske hustruer. Skinnsyke hos Hagat og de hustruer hun hadde valgt til Ismael, hadde omgitt Abraham med en mur som han forgjeves hadde forsøkt å bryte ned.

Det som Abraham hadde lært Ismael mens han var barn, hadde ikke vært uten virkning. Men innflytelsen fra hustruene hans resulterte i at avgudadyrkelsen ble innført i hans familie. Atskillelsen fra faren, og en følelse av bitterhet på grunn av uenighet og strid i et hjem som var blottet for kjærlighet og gudsfrykt, gjorde at Ismael valgte ørkenhøvdingens ville omstreifet tilværelse. "Han skal bli et vill-asen av er menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham." På sine gamle dager angret han sine onde veier og vendte tilbake til sin fars Gud. Men de onde karaktertrekk satte varig preg på hans avkom. Det mektige folk som nedstammer fra ham, var et omflakkende, hedensk folk som stadig var til plage for Isaks etterkommere.

Lots hustru var en selvisk og gudløs kvinne som brukte sin innflytelse for å få sin mann og Abraham til å skille lag. Om det ikke hadde vætt for henne, ville Lot neppe ha fortsatt å bo i Sodoma, der han måtte unnvære den gudfryktige partiarkens kloke råd. Innflytelsen fra hans hustru og påvirkningen fra den onde byen ville ha ført til at han hadde falt fra Gud, om der ikke hadde vætt for den omhyggelige undervisning han tidligere hadde fått av Abraham. Lots ekte. skap og hans beslutning om å bosette seg i Sodoma var de første ledd i en kjede av begivenheter som skulle bli skjebnetunge gjennom mange slektledd.

En som frykter Gud, kan ikke uten fare binde seg til en som ikke fryktet ham. "Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?"' Lykke og fremgang i ekteskapet avhenger av at de to er ett. Men mellom den troende og den vantro er det en markert forskjell i smak, tilbøyeligheter og målsetting. De tjener to herrer som ikke kan ha noe fellesskap. Uansett hvor rene og riktige den ene partens prinsipper et, vil innflytelsen fra en vantro livsledsager ha tendens til å lede bort fra Gud.

Den som har giftet seg som uomvendt, får ved omvendelsen en større forpliktelse til å være ttofast mot sin ektefelle, selv om de to har helt forskjellig syn på religiøse spørsmål. Men Guds krav må settes over enhver jordisk forbindelse, selv om det skal resultere i prøver og forfølgelse. Sammen med kjærlighet og ydmykhet kan en slik troskap øve en sterk innflytelse, slik at den vantro ektefellen kan vinnes. Men Bibelen forbyr en troende å gifte seg med en vantro. Herrens vilje er klar: "Trekk ikke i ulikt spann."

Gud viste Isak stor ære ved å gjøre ham til arving av de løftene som verden skulle bli velsignet igjennom. Som førtiåring bøyde han seg for sin fars dømmekraft da den erfarne og gudfryktige tjeneren fikk i oppdrag å velge en hustru til ham. Dette ekteskapet et i Bibelen skildrer som et vakkert bilde av hjemlig lykke: "Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok Rebekka hjem, og hun ble hans hustru, og han hadde henne kjær. Så ble Isak trøstet i sorgen over sin mot."

Det er en påfallende kontrast mellom Isaks handlemåte og de unges atferd i vår tid, selv blant bekjennende kristne. Unge mennesket synes altfor ofte å mene at i spørsmål om hvem de skal ofre sin kjærlighet på, behøver de bate å rådføre seg med sine egne følelser, og at hverken Gud eller deres foreldre skal øve noen påvirkning. Lenge før de har nådd moden alder, innbiller de seg at de er skikket til å treffe sitt valg helt på egen hånd, uten noen innblanding fra foreldrene. Noen få års ekteskap er gjerne nok til å vise dem at de har tatt feil. Men da er det ofre for sent å rå bot på de sørgelige følger. For den samme mangel på klokskap og selvkontroll som dikterte det forhastede valg, forsterker nå det onde inntil ekteskapet blir et tungt åk. På denne måten har mange ødelagt sin lykke i dette liv og også håpet om evig liv.

Om det er noe som bør ovetveies grundig, og der det er behov for eldre, erfarne menneskers råd, så er det i spørsmål om ekteskapet. Om det noen gang skulle være nødvendig å ha Bibelen som rådgiver, og hvis det noensinne skulle være behov for å be om guddommelig veiledning, så er det forut for den avgjørelsen som binder mennesker sammen for livet.

Foreldre bør aldri tape av syne sitt ansvar for barnas fremtidige lykke. Isaks respekt for farens dømmekraft var følgen av den undervisning som hadde lært ham nødvendigheten av å vise lydighet. Abraham forlangte at hans barn skulle respektere foreldrenes autoritet. Men samtidig vitnet hans eget liv om at denne autoriteten ikke var utslag av en selvisk eller vilkårlig trang til å herske, men at den var grunnet på kjærlighet og hadde barnas velferd og lykke som mål.

Fedre og mødre bør vite at det er deres ansvar å veilede de unges hengivenhet, slik at den rettes mot en som kan bli en passende livsledsager. De bør se det som sin plikt at de ved undervisning og eksempel og ved Guds nåde former barnas karakter allerede fra de første leveår, slik at de blir rene og edle og føler seg tiltrukket av det gode og sanne. Like søker like, og like verdseuer like. Når kjærlighet til sannhet, renhet og godhet blir plantet i sinnet på et tidlig tidspunkt, vil den unge søke sammen med slike som har disse karaktertrekk.

I sin egen karakter og i sin hjemmeliv bør foreldre være eksempler på Guds kjærlighet og godhet. Hjemmet skulle være fylt med solskinn. Dette vil bety langt mer for barna enn både penger og eiendom. Hold kjærligheten til hjemmet levende hos barna, så de kan se tilbake på barndomshjemmet som et sted med fred og lykke, en himmel på jord. Ikke alle familiemedlemmene har de samme karaktertrekk, og der er ofre nødvendig å vise tålmodighet og overbærenhet. Men med kjærlighet og selvkontroll kan alle bli knytret sammen i er inderlig fellesskap.

Sann kjærlighet er et opphøyer og hellig prinsipp, helt forskjellig fra den forelskelse som vekkes til live ved innskytelse, og som plutselig dør når den settes på en alvorlig prøve. Der er gjennom plikttroskap i barndomshjemmet at de unge skal forberede seg til å stifte eget hjem. Der skal de prakrisere selvfornekrelse og vise vennlighet, høflighet og kristelig sympati. På den måten vil kjærligheten holdes ved like i hjerter. Den mannen som kommer fra er slikt hjem, og selv skal stå i spissen for en familie, vil vite hvordan han skal øke lykken hos henne som han har valgt til livsledsager. I stedet for at kjærligheten skal opphøre ved giftermålet, vil den da for alvor begynne.

neste kapitel