I historiens morgen kapitel 16. Fra side 129.     Fra side 177 i den engelske utgave.tilbake

To brødre - to livssyn

I Mos. 25, 19-34; 27.
Jakob og Esau, Isaks tvillingsønner, viser en slående kontrast både i karakter og i livsløp. Guds engel forutsa denne ulikheten før de ble født. Som svar på Rebekkas fortvilte bønn forralte han at hun skulle få to sønner. Han åpenbarre deres fremtid, at hver av dem ville bli stamfar til er mektig folk, men at den ene skulle bli større enn den andre, og at den yngste skulle ha forrangen.

Esau vokste opp med en tilbøyelighet til å behage seg selv, og han gikk fullstendig opp i de nære ting. Han tålte ikke begrensninger i handlefriheten, så han valgee jegerens frie, sorgløse liv mers han ennå var ganske ung. Likevel var han sin fars yndling. Den rolige, fredselskende sauegjeteten følte seg til trukket av den eldste sønnens styrke og dristighet. Dagen lang streifet Esau frykt løst omkring i fjell og ødemark. Når han om kvelden kom hjem med vilt til faren, fortalte han om sine eventyrlige opplevelser.

Jakob var mer omtenksom og iherdig. Han var tilfreds med å være hjemme og gjete buskapen og dyrke jorden. Han var tålmodig og utholdende, sparsommelig og fremsynt, noe som moren visste å sette pris på. Hans hengivenhet var dyp og sterk, og hans vennlige og forekommende vesen gleder hente lange mer enn Esaus impulsive natur. Rebekka holdt mest av Jakob.

Løftene til Abraham som ble bekrefter overfor sønnen Isak, var det store målet for Isaks og Rebekkas håp og lergsler. Esau og Jakob kjente godt til disse løftene. De var blitt opplært til å betrakte førstefødselsretten som roe meget viktig, for den innbefatter ikke bare arverett til verdslig rikdom, men var også en åndelig forrett. Den som fikk førstefødselsrerren, skulle være familiens prest, og i hans slekt skulle Gjenløseren komme.

På den annen side hvilte det spesielle forpliktelser på den som hadde første. fødselsretten. Den som skulle arve disse velsignelsene, måtte vie sitt liv til tjeneste for Gud. I likhet med Abraham måtte han være lydig mot Guds krav. I spørsmål om giftermål og familieforhold og i hele sin atferd måtte han væte i pakt med Guds vilje.

Isak fortalte sine sønner om disse privilegier, og vilkårene for dem, og la ikke skjul på at Esau som den eldsre hadde krav på førstefødselsretten. Men Esau brydde seg ikke om å leve er hellig liv - og følte ingen trang til gudsftykt. De krav som fulgte med den åndelige førstefødselstetten, føltes som en uvelkom. men og morbydelig tvang. Guds lov, som var grunnlaget for hans pakt med Abraham, føltes som et trelldomsåk for Esau. Han var oppsatt på å føye sine egne lyster, og hans høyeste ønske var å få gjøre som han selv ville. Lykken var for ham makt og rikdom, fest og svir. Han trivdes i sin frie, hemningsløse tilværelse. Rebekka husket engelens ord, og hun leste sønnens karaktet med større klarsyn enn hennes mann gjorde. Hun var klar over at løftets arv var bestemt for Jakob, og hun gjentok for Isak hva engelen hadde sagt. Men farens sympati kretser om den eldste sønnen, og han var urokkelig i sitt forsett.

Av sin mot hadde Jakob fått kjennskap til den guddommelige antydning om åt førstefødselsretten skulle tilfalle ham, og han følte en ubesktivelig lengsel etter de rettigheter som fulgte med. Det var ikke så mye farens rikdom han lengtet etter. For ham gjaldt det den åndelige førstefødselstetten. Å kunne samtale med Gud som den rettferdige Abtaham hadde gjort, å bære frem soningsofferet på familiens vegne, å bli stamfar til det utvalgte folk og den lovede Messias, og å arve de evige rikdommer som var innbefattet i paktens velsignelset, var de privilegier og ætesbevisninger som vakte hans dypeste lengsler. Tankene hans var hele tiden retter mot fremtiden, mens han prøvde å gripe de usynlige velsignelser.

Med en hemmelig lengsel lyttet han til alt det faren fortalte om den åndelige førstefødselsretten, og han tok omhyggelig vare på det han hadde hørt av moren. Dag og natt var tankene hans opptatt av dette, inntil det ble den altoppslukende interessen i hans liv. Men selv om Jakob satte de evige verdiet ovet de timelige, hadde han ennå ikke noen sann erfaringskunnskap om den Gud som han tjente. Hjertet var ikke blitt fornyet ved Guds nåde. Han trodde at løfter om ham selv ikke kunne oppfylles så lenge Esau beholdt førstefødselsretten. Hele tiden spekulerte han på hvordan han kunne sikre seg den velsignelsen som hans bror brydde seg så lite om, men som var så dyrebar for ham selv.

Så en dag kom Esau hjem trett og sliten etter jakten og bad om å få noe av maten som Jakob da holdt på å lage i stand. Jakob, som alltid tenkte på førstefødselstetten, grep denne anledningen og tilbød å stille btorens sult mot å få denne rettigheten. "Jeg holder på å dø; hva skal jeg da med førstefødselsretten?" ropte den tankeløse, selvopptatte jegeren. For en rett linser gav han avkall på dette privilegiet og bekreftet det med en ed. På ganske kort tid kunne han ha skaffet seg mat i farens telt. Men for å tilfredsstille øyeblikkets trang byttet han i tankeløshet bort den kostelige arven som Gud hadde lovet hans fedre. Hele hans interesse gjaldt de nære ting. Han var beredt til å ofre det himmelske for å få det jordiske, og å bytte et fremtidig gode bort for å tilfredsstille øyeblikkets krav.

"Således ringeaktet Esau førstefødselsretten." Han følte det nesten som en lettelse å bli kvitt den. Nå lå veien åpen foran ham, og han kunne gjøre som han selv lystet. Mange er de som fremdeles gir avkall på retten til en ren og uforfalsket arv i himmelen til fordel fot dette livets lettsindige fornøyelser som kalles frihet.

Esau som alltid var et lett bytte for ytre prakt og jordisk skjønnhet, giftet seg med to av Hets døtre. De tilbad falske guder, og deres avgudsdyrkelse var til bitter sorg for Isak og Rebekka. Esau hadde brutt et av vilkårene i pakten, det som forbød ekteskap mellom det utvalgte folk og hedningene. Likevel var lsak ubøyelig i sin beslutning om å gi Esau førstefødselsretten. Tilsynelatende var det ikke noe som kunne rokke ham i dette, hverken Rebekkas argumenter, Jakobs ønske om velsignelsen eller Esaus likegladhet overfor forpliktelsene.

Årene gikk, og Isak ble gammel og nesten blind. Han tenkte at døden snart ville gjeste ham, og derfor ville han ikke vente lenger med å uttale velsignelsen over sin eldste sønn. Han kjente til hvor sterkt Rebekka og Jakob var imot dette, og derfor bestemte han seg for å utføre den høytidelige seremonien i all hemmelighet. Ettersom det var skikk og bruk å lage et festmåltid ved slike anledninger, sa patriarken til Esau: "Gå ut på marken og skyt meg noe vilt, og lag en velsmakende rett for meg, slik som jeg liker det, . . . så min sjel kan velsigne deg før jeg dør."

Rebekka gjettet hva hensikten var, og hun følte seg sikker på at det stred imot Guds åpenbarte vilje. Isak stod i fare for å nedkalle Herrens mishag og utelukke sin yngste sønn fra den stilling Gud hadde kalt ham til. Hun hadde forgjeves prøvet å overtale Isak, og nå bestemte hun seg for å bruke list.

Ikke før hadde Esau tatt av sted, før Rebekka gikk i gang med å gjennomføre sin plan. Hun fortalte Jakob hva som hadde hendt og hvor nødvendig det var å handle raskt for å hindre at velsignelsen ugjenkallelig ble gitt til Esau. Hun forsikret sin sønn om at hvis han gjorde som hun sa, kunne han få den, slik Gud hadde lovet. Jakob gikk ikke straks med på den planen hun la frem. Tanken på å føre faren bak lyset fylte ham med gru. Han følte at en slik synd snarere ville føte til forbannelse enn til velsignelse. Men han overvant snart sine skruplet og fulgte motens fotslag. Det var ikke hans hensikt å uttale en ditekte løgn. Men da han stod foran faren, var det som om han hadde gått for langt til å trekke seg tilbake, og ved bedrag sikrer han seg den etterlengtede velsignelsen.

Jakob og Rebekka oppnådde sin hensikt, men høster bare sorg og vanskeligheter av sitt bedrag. Gud hadde sagt at Jakob skulle få førstefødselsretten, og hans løfte ville blitt oppfylt i sin tid, hvis de i tro hadde ventet på at han skulle arbeide for dem. Men i likhet med mange i vår tid som bekjenner seg til å være Guds barn, var de uvillige til å overlate saken i hans hånd. Rebekka fikk bittert angre det rådet hun hadde gitt sin sønn. Det førte til at hun ble skilt fra ham, og hun så ham aldri mer. Fra det øyeblikk Jakob fikk førstefødselsretten, ble han tynger av selvfordømmelse. Han hadde syndet mot faren, mot broren, mot seg selv og mot Gud. I løpet av en knapp time hadde han gjort noe som han skulle komme til å angre gjennom hele livet. Denne situasjonen stod klart for ham i årene som fulgte, når hans egne sønners onde atferd pinte hans sjel.

Ikke før hadde Jakob gått ut fra farens telt, før Esau gikk: inn. Selv om han hadde solgt førstefødselsretten og stadfester det med en høytidelig ed, var han nå fast besremt på å sikre seg dens velsignelser uten hensyn til brorens krav. De materielle privilegier ved førsrefødselsretten, som var nært knyttet til de åndelige, ville sikre ham ledelsen av familien og en dobbelt del av farens rikdom. Den slags velsignelser kunne han verdsette. "Vil ikke far reise seg opp og ere av sin sønns vilt, så din sjel kan velsigne meg!" sa han.

Skjelvende av forbauselse og fortvilelse hørte den blinde, gamle faren om det bedraget han var blitt offer for. De fothåpninger han så lenge hadde hatt, var knust, og han hadde en sterk følelse av den skuffelsen hans eldste sønn ville oppleve. Likevel stod det klatt for ham at der var Guds forsyn som hadde krysset hans planer og iverksatt det han selv hadde prøvd å forhindre. Han husket englenes ord til Rebekka, og tross den synd Jakob hadde gjort seg skyldig i, var Isak klar over at han var best skikket til å fullføre Guds hensikt. Mens velsignelsens ord var på leppene hans, hadde han følt Åndens inspirasjon. Nå da han kjente alle enkelthetene, bekreftet han den velsignelsen han alt hadde uttalt over Jakob uten selv å vite om det: "Jeg... velsignet ham! Han skal også være velsignet."

Esau hadde ringeaktet velsignelsen mens den syntes å være innenfor hans rekkevidde. Men nå da den var tapt for alltid, ønsket han å eie den. Hans impulsive, ildfulle natur ble nå vekket til live i hele sin styrke, og hans sorg og raseri var forferdelig. Han satte i er høyt og hjerteskjærende rop: "Velsign også meg, min far!" "Har du ikke en velsignelse igjen til meg og?" Men løftet som var gitt, kunne ikke kalles tilbake. Førstefødselsrerren som han så skjødesløst hadde gitt fra seg, kunne han ikke få. For et eneste måltid mat, et øyeblikks tilfredsstillelse av en appetitt som Esau aldri hadde holdt i tømme, hadde han solgt sin arv.

Da han innså sin dårskap, var det for sent å vinne velsignelsen tilbake. Slik "ble han avvist, enda han gråtende bad om den. For han fant ikke vei til omvendelse." Esau mistet ikke muligheten til å søke Guds nåde gjennom anger, men han kunne ikke få førstefødselsretten tilbake. Hans sorg skyldtes ikke overbevisning om synd. Han ønsket ikke å bli forlikt med Gud. Han sørger over syndens følger, men ikke over selve synden..

Fordi Esau var likeglad med arven og Guds velsignelser, kaller Skriften ham "ugudelig". Han representerer dem som ringeakter gjenløsningen som er brakt til veie gjennom Kristus. De er villige til å ofre sin arverett til himmelen for denne verdens forgjengelige ting. Mange mennesker lever for nuet, uten ranke på fremtiden. Likesom Esau roper de: "La oss spise og drikke, for i morgen dør vi."' De beherskes av sine tilbøyeligheter, og vil heller gi slipp på de største verdier enn å øve selvkonrroll. Hvis valget står mellom å tilfredsstille de naturlige tilbøyeligherer og de bimmelske velsignelser som er et løfte til dem som frykter Gud og fornekter seg selv, vil den naturlige tilbøyeligheren seire, og himmelen blir i virkeligheten ringeaktet.

Det finnes mange, selv blant bekjennende kristne, som tviholder på nytelser som skader helsen og sløver sinnets følsomhet. Når så plikten melder seg om å rense seg for all urenhet på kropp og sjel og hellige seg i gudsfrykt, føler de seg foruretter. De innser at de ikke kan holde fast på disse skadelige nytelser og likevel vinne himmelen. Siden veien til det evige liv er så trang, vil de ikke lenger gå på den.

Mange mennesker selger sin førstefødselsrett for sanselig nytelse. Helsen blir ofret, evnene blir svekket, og de mister himmelen. Alt ofres bare for øyeblikkets nytelse, en tilfredsstillelse som både svekker og nedverdiger. På samme måte som Esau våkner opp og innså hvor tåpelig hans overilte byttehandel hadde vært, da det var for sent å gjenopprette tapet, vil det på Herrens dag gå med dem som har solgt sin arverett til himmelen for selvisk nytelse.

neste kapitel