I historiens morgen kapitel 17. Fra side 134.     Fra side 183 i den engelske utgave.tilbake

Jakob i landflyktighet

Truet på livet på grunn av Esaus raseri forlot Jakob sitt barndomshjem som flyktning. Men han tok med seg sin fars velsignelse. Isak hadde gjentatt pakts. løftet for ham og bedt ham finne en hustru blant morens slekt i Mesopotamia. Likevel var det med tungt hjerte Jakob la ut på sin ensomme ferd. Uten noe annet enn en stav i hånden måtte han dra hundrevis av kilometer gjennom et land som var bebodd av ville nomadesrammer. I sin anger og frykt prøvde han å unngå mennesker for ikke å bli oppsporet av den rasende broren. Han følte at han for alltid hadde mister den velsignelsen som Gud hadde planlagt å gi ham, og Saran var på pletten for å friste ham.

Ved kveldstid den andre dagen var han kommet langt hort fra farens telt. Han kjente seg som en utstøtt, og han visste at alle plagene skyldtes hans egen feilaktige handlemåte. Fortvilelsens mørke senket seg over sinnet, og der var så vidt han våger å be. Men han var så ensom at han følte et sterkere behov for Guds beskyttelse enn han hadde følt noen gang tidligere. Med gråt og ydmyk. het bekjente han sin synd og bad om et tegn på at han ikke var helt forlatt. Men hans sorgtunge hjerte fant ingen trøst. Han hadde mistet all selvtillit, og han frykter for at hans fedres Gud hadde forkastet ham.

Men Gud sviktet ikke Jakob. Han var fremdeles nådig mot sin villfarne og tvilende tjener. I sin barmhjertighet viste Herren harn nettopp det han trengte - en frelser. Jakob hadde syndet, men han ble glad og takknemlig da han så at han igjen kunne få del i Guds nåde. Trett etter reisen la vandringsmannen seg ned på jorden med en sten under hodet. Da han sovner, så han en strålende vakker stige som nådde like til himmelen. I denne stigen steg engler opp og ned. Over den hvelver Guds herlighet seg, og fra himmelen lød hans røst: "Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud." Den jorden han lå på som hjemløs flyktning, var blitt lavet ham og hans etterkommere med denne forsikring: "I deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes." Dette løftet var gitt til Abraham og Isak, og nå ble det fornyet far Jakob. Deretter talte Gud trøst og oppmuntring til ham i den nød og ensamhet han nå var i: "Og se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du så går, og jeg vil føre deg tilbake til dette land; jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lavt deg."

Herren visste am den ande innflytelsen sam Jakob ville bli utsatt far, og de farene han ville møte. I sin barmhjertighet åpenbarte han fremtiden far den angrende flyktning, så han kunne forstå Guds hensikt med ham og være beredt til å stå imot de fristelser sam ikke var til å unngå når han oppholdt seg alene blant avgudsdyrkere og slike sam far med list. Alltid ville han ha der store målet foran seg sam han måtte kjempe seg frem imot. Vissheten am at Gud skulle fullbyrde sin hensikt gjennom ham, ville stadig anspore ham til å være trofast.

I denne visjonen ble gjenløsningsplanen fremstilt far Jakob, ikke fullstendig, men i den grad som var nødvendig far ham på det tidspunktet. Den forunderlige stigen som han så i drømmen, var den samme sam Kristus nevnte i sin samtale med Natanael: "Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen." tiden før menneskets opprør mot Gud hadde det vætt fritt samkvem mellom Gud og menneske. Men Adams og Evas synd skilte jorden fra himmelen så mennesket ikke kunne ha samfunn med sin skaper. Likevel ble verden ikke overlatt til ensomhet og håpløshet. Stigen er et bilde på Jesus som er bestemt til å være bindeleddet. Hvis han ikke ved egen fortjeneste hadde bygget bro over kløften sam synden hadde skapt, kunne englene ikke hatt kontakt med det falne menneske. Kristus forbinder mennesket i dets svakhet og hjelpeløshet med kilden far uendelig makt. Alt dette ble åpenbart for Jakob i drømmen. Selv am han delvis fattet denne åpenbaringen, grunnet han gjennom hele livet på de stare, hemmelighetsfulle sannheter, og forstod stadig mer.

Midt på natten våknet Jakob. De strålende skikkelser han hadde sett i synet, var forsvunnet. Bare den stjernestrødde himmelhvelvingen og de svake konturer fra fjellene møtte hans blikk. Men han hadde en høytidelig følelse av at Gud var med ham. Et usynlig nærvær fylte ensamheten og stillheten. "Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke," utbrøt han. "Her er visselig Guds hus, her er himmelens port."

"Morgenen etter stod Jakob tidlig opp og tok den sten han hadde lagt under sitt hode, og reiste den opp sam en minnesten, og han helte olje over den." I overensstemmelse med datidens skikk ved viktige begivenheter reiste

Jakob er minnesmerke om Guds nåde, så han kunne stanse på derte hellige steder og tilbe Gud når som helst han drog forbi. Han kalre sreder Betel "Guds hus". I dyp takknemlighet gjentok han for seg selv at Gud ville være med ham, og gav så dette høytidelige løfte: "Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd og gi meg brød å ete og klær å kle meg med, og jeg kommer vel hjem igjen til min fars hus, så skal Herren være min Gud, og denne sten som jeg har reist opp som en minnesten, skal være er Guds hus og av alt det du gir meg, vil jeg gi deg tiende."

Jakob prøvde ikke å stille betingelser til Gud. Herren hadde allerede lovt ham fremgang. Jakobs løfte kom fra et hjerte som var fylt med takknemlighet over forsiktingen om Guds kjærlighet og nåde. Han følte at Gud hadde krav på ham, og at de spesielle tegn han hadde fått på Guds godhet, ktevde gjengjeld. Enhver velsignelse vi får del i, forplikter oss til å takke ham som er alle gode gavers giver.

Den kristne bør ofte se tilbake på sitt liv og med takknemlighet minnes de mange ganger Gud har hjulpet og holdt ham oppe i trengsler, åpnet utveier når alt så mørkt og trøstesløst ut, og styrker ham når han holdt på å gi opp. Han bør se dette som bevis på himmelske englers omsorg. Med tanke på disse talløse velsignelser bør han ofte spørre seg selv i ydmykhet og takknemlighet: "Hvormed skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger imot meg?"

Vår tid, våre evner, vår eiendom - alt bør helliges til ham som har betrodd oss disse velsignelser. Hver gang vi opplever en spesiell utfrielse eller nye, uventede gunstbevisninger, bør vi erkjenne Guds godhet, ikke bare ved å uttrykke vår takknemlighet med ord. Men på samme måte som Jakob bør vi gi gaver til Guds sak. Likesom vi ustanselig mottar velsignelser fra Gud, bør vi hele tiden gi.

"Av alt der du gir meg, vil jeg gi deg tiende," sa Jakob. Skal vi som har del i evangeliets fulle lys og privilegier, nøye oss med å gi mindre enn de som levde under den gamle pakt, og som ikke hadde de Samme fortrinn? Nei, i samme grad som vi nyter større velsignelser, øker også våre forpliktelser. Men dette er ingen brukbar målestokk. For det er nytteløst å legge matematiske mål på den tid, de midler og den hengivenhet vi skal gi igjen for en kjærlighet så bunnløs, og en gave så ufattelig. En tiendedel til Kristus! For en ynkelig almisse og et skammelig vederlag for det som har koster så uendelig mye! Fra korset på Golgata ber Kristus om uforbeholden overgivelse. Alt det vi eier, alt der vi er, må vi gi til Gud.

Med en ny og klippefast tro på Guds løfter, og med forsikring om himmelske englers nærvær og beskyttelse, drog Jakob videre på sin reise mot "østens barns land". Men hans ankomst artet seg ganske annerledes enn for Abrahams utsending omkring hundre år tidligere. Tjeneren hadde kommet med et stort følge og et tog av kameler og med rike gaver av gull og sølv. Men sønnesønnen til Abraham var en ensom, trett vandringsmann uten andre eiendeler enn en stav.

I likhet med Abrahams tjener stanset Jakob ved en brønn. Der møtte han Rakel, labans yngste datter. Nå var det Jakobs tur til å rulle stenen bort fra brønnen og vanne buskapen. Da han fortalte om sitt slektskapsforhold, ble han hilst velkommen i labans hjem. Selv om han kom alene og tomhendt, var noen få uker nok til å vise hva han dugde til, og han ble innstendig bedt om å bli. Der ble avtalt at han skulle yte Laban syv års tjeneste for Rakel.

I gammel tid var det skikk og bruk at før et giftermål måtte brudgommen betale en viss pengesum til brudens far, eller en tilsvarende verdi i form av annen eiendom, alt etter omstendighetene. Derte ble ansett som en sikkerhet for ekteskapet. En far holdt det ikke for trygt å betro sin datters lykke til en mann som ennå ikke hadde vist at han kunne underholde en familie. Hvis han ikke hadde tilstrekkelig fremdrift og arbeidsvilje til å skaffe seg buskap eller jord, var det fare for at han ikke holdt mål.

Men man hadde en ordning som gikk ut på at den som ikke kunne betale for sin kone, fikk vise hva han dugde til. Han fikk anledning til å arbeide for sin utkåredes far i et tidsrom som skulle svare til størrelsen på medgiften som ble krevd. Dersom frieren var trofast i tjenesten, og ellers viste seg verdig, fikk han datteren til hustru. Som regel fikk hun da den medgift faren hadde mottatt. Men både i Rakels og leas tilfelle beholdt Laban den medgiften de skulle ha hatt. Det var dette de hentydet til da de sa like føt avreisen fra Mesopotamia: "Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss."

Selv om den gamle skikken ble misbrukt, som i labans tilfelle, føtte den til gode resultater. Når beileren måtte gjøre tjeneste for å få bruden, unngikk man forhastede giftermål. Samtidig ble hans følelser for henne satt på prøve og også hans evne til å forsørge en familie. I våt tid skjer det mye ondt som følge av den motsatte fremgangsmåten. Det er ofte slik at de som gifter seg, har hatt altfor lite anledning til å bli riktig kjent med hverandtes vaner og sinnelag. Hva livet i hverdagen angår, er de så å si fremmede fot hverandre i det øyeblikk de går inn i ekteskapet. Mange oppdaget for sent at de ikke passer sammen, og en livs lang ulykke blir følgen av deres samliv. Ofte lidet hustru og barn under mannens makelighet og udugelighet eller fordervelige vaner. Dersom karakteregenskapene hos den fremtidige ektemannen var blitt satt på prøve før giftermålet, i samsvar med den gamle skikken, kunne mye ulykke ha vært forhindret.

Jakob tjente trofast i syv år for Rakel, "og disse år syntes han var noen få dager, fordi han hadde henne kjær". Men den egenkjærlige og begjærlige Laban ville gjerne holde på en så verdifull arbeidskar, og bedrog ham på en hensynsløs måte ved å gi ham Lea i steder for Rakel. At Lea selv var med på bedraget, gjorde sirr til at Jakob ikke kunne elske henne. Hans harmfulle bebreidelse av Laban ble møtt med et nyre tilbud om Rakel mot at han arbeidet i syv år til. Men faren insisterte på at Lea ikke måtte bli vraker, for det ville føre skam over familien. Dermed kom Jakob i en høyst pinlig og vanskelig situasjon. Til slutt bestemte han seg for å beholde Lea og også gifte seg med Rakel. Det var henne han holdt mest av. Men dette gjorde at søsteren ble misunnelig og sjalu, og hans liv ble forbitret som følge av rivaliseringen mellom de to søstre.

Jakob ble i Mesopotamia i tyve åt og arbeidet for Laban. Uten hensyn til familieforholdet var Laban oppsatt på å sikre seg alle fordeler ved forbindelsen. Han forlangre fjorren års hardt arbeid for sine to døtre, og resten av tiden ble Jakobs lønn forandret ti ganger. Likevel var han flittig og trofast i tjenesten. Det han sa til Laban da de snakket sammen for siste gang, viser klart hvor omhyggelig han hadde tatt vare på sin fordringsfulle herres interesser. "Nå har jeg vært hos deg i tyve år; dine får og dine geirer har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett opp; der som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til cteg med; jeg godtgjorde selv skaden; av meg krevde du det, enten der var stjålet om dagen, eller det var st jåler om natten. Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øyne."

Der var nødvendig at gjeteren passet nøye på buskapen både dag og natt. Den var utsatt for fare fra tøvere og fra store villdyrflokker som ofte herjet stygt blant sauene hvis de ikke ble omhyggelig voktet. Jakob hadde mange som hjalp ham med å ta vare på den store buskapen til Laban, men han ble selv holdt ansvarlig for hvert eneste dyr. Til visse årstider var der nødvendig for ham å være hos buskapen hele riden. I tørkeriden måtte han sørge for at saueflokkene ikke døde av rørst, og i de kaldeste måneder måtte han beskytte dem mot natte. frost. Jakob var overhyrden, og de som var med ham, var underhyrder. Hvis der mangler noen sauer, måtte overhyrden bære rapet, og de medhjelperne som han hadde betrodd buskapen til, måtte stå til regnskap hvis ikke alt var i beste orden.

Gjeterens flid og påpasselighet og hans ømme omsorg for de hjelpeløse skapningene som var betrodd ham, er blitt benyttet av de inspirerte skribenter fot å illusttere noen av de mest dyrebare sannheter i evangeliet. Kristi forhold til sitt folk sammenlignes med gjeteren. Etter syndefallet så han sine får dømt til å omkomme på syndens mørke vei. For å redde dem som hadde faret vill, forlot han æren og herligheten i sin fars hus. Han sier: "Det fortapte vil jeg oppsøke, og det bortdrevne vil jeg føre tilbake, og det sønderbrutte vil jeg forbinde, og det syke vil jeg styrke." "Så vil jeg frelse min hjord, og de skal ikke mer være til rov." "Og jordens ville dyr skal ikke fortære dem." Hans røst kaller dem inn i fårefolden "til skygge om dagen mot hete og til ly og skjul mot vannskyll og regn". Han har utrettelig omsorg for hjorden. Han styrker de svake, hjelper dem som lider, og tar lammene i armene og bærer dem ved sin barm. Sauene er glade i ham. "En fremmed følger de ikke; de flyr for ham, fordi de ikke kjenner stemmen til den fremmede."'

Kristus sier: "Den gode hyrde gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er hare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg."

Kristus, overhyrden, har betrodd omsorgen for flokken til sine tjenere som er underhyrder. Han byr dem å vise den samme interesse han selv har vist, og føle det hellige ansvar for den oppgaven han har betrodd dem. Han har høytidelig befalt dem å være tro, fø flokken, styrke de svake, gi ny kraft til dem som er utmattet, og verne dem mot glupende ulver.

Kristus gav sitt liv for å frelse sine får, og han henviser sine hyrder til den kjærlighet han slik la for dagen, som det store eksempel. Men "den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene", har ingen virkelig interesse for hjorden. Han arbeider bare for lønn og tenker utelukkende på seg selv. Han er interessert i fortjenesten i stedet for oppgaven som er betrodd ham, og i farens stund flykter han sin vei og overlater flokken til sin egen skjebne.

Apostelen Peter formaner under hyrdene: "Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden." Paulus sier: "Pass på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden."'

De som misliker den omsorg og de byrder som faller i den trofaste hyrdens lodd, får denne formaning: "Ikke av tvang, men av fri vilje,... ikke for vinning> skyld, men med et villig sinn." Overhyrden vil gjerne kvitte seg med alle utro tjenere. Kristi menighet er kjøpt med hans blod, og enhver hyrde bør ha klart for seg at fårene som er i hans varetekt, har kostet uendelig meget. Han bøt betrakte hvert enkelt av dem som noe gtenseløst verdifullt, og arbeide uttettelig for å bevare dem sunne og friske. Den hyrden som er preger av Kristi sinnelag, vil etterligne ham i selvfornektelse, og hele tiden arbeide til beste for dem han hat ansvar for. Hjorden vil trives under hans omsorg.

Alle vil bli krevd nøye til regnskap for sin tjeneste. Mesteren vil spørre hver enkelt hyrde: "Hvor er nå den hjord som var gitt deg, dine herlige får?"' Den trofaste vil få rik belønning. Apostelen sier: "Når overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner."

Da Jakob var blitt trett av å være i tjeneste hos Laban, og tenkte å reise tilhake til Kanaan, sa han til sin svigerfar: "La meg fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land! Gi meg mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent deg for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent deg." Men Laban bad ham inntrengende om å bli, idet han sa: "Jeg er blitt varslet om at det et fot din skyld Herren har velsignet meg." Han hadde lagt merke til hvordan hans eiendom hadde økt under svigersønnens forvaltning.

Da sa Jakob: "Du vet selv hvorledes jeg har tjent deg, og hva clin buskap er blitt til under mine hender. For det var lite det du hadde før jeg kom, men nå har det økt til en stor mengde." Men etter som tiden gikk, ble Laban misunnelig fordi Jakob hadde så stor ftemgang og "ble tikere og tikete, og han fikk mye småfe og rrellkvinnet og treller og kameler og asener". labans sønnet delte farens misunnelse, og deres ondsinnede snakk kom Jakob for øre. Han "hat tatt alt det som vår far eide, og av det som vår far eide, har han lagt seg til all denne rikdom. Og Jakob så på labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før."

Jakob ville ha forlatt sin listige slektning lenge før, om der ikke hadde vætt av frykt for å møre Esau igjen. Men nå følte han seg truet av labans sønner som betraktet hans rikdom som deres egen, og kanskje ville prøve å ta den fra ham med makt. Han var tvilrådig og ulykkelig og visste ikke hva han skulle gjøre. Men han husket det store løftet han hadde fått mens han oppholdt seg ved Betel. Derfor la han sin sak frem for Gud og søkte veiledning hos ham. I en drøm fikk han svar på sin bønn. "Vend tilbake til dine fedres land og ditt eget folk, og jeg vil være med deg."

Da Laban en gang var bortreist, bød anledningen seg. Saueflokkene og stor feet ble i hast samlet sammen og sendt av sted. Sammen med sine hustruet, barn og tjenere drog Jakob over Eufrat-elven og skyndte seg i rerning av Gilead på grensen til Kanaan. Tre dager senere fikk Laban vite om flukten. Han satte etter dem og nådde dem igjen etter at de hadde vært på reise i syv dager. Han var svært opprørt og var oppsatt på å tvinge dem til å snu, noe han var sikker på at han hadde makt til, ettersom han hadde langt flere folk. Flyktningene var i alvorlig fare.

Når han ikke fikk gjennomføre sin onde plan, var det fordi Gud selv grep inn for å beskytte sin tjener. "Jeg har det i min makt å gjøre ondt mot eder," sa Laban, "men eders fars Gud sa til meg i natt: Vokt deg og si ikke noe til Jakob, hverken godt eller ondt!" Han skulle altså ikke tvinge ham til å vende tilbake eller lokke ham med smigrende talemåter.

Laban hadde holdt tilbake sine døtres medgift, og hadde alltid behandlet Jakob med hardhet og list. Men på en hykletsk måte bebreidet han ham nå at han hadde reist i hemmelighet, slik at han som far ikke hadde fått anledning til å holde en avskjedsfest eller si farvel til sine døtre og deres barn. Jakob svarte med å peke på Labans egoistiske og griske handlemåte, og utfordret ham til å bevitne hans egen troskap og ærlighet. "Hadde ikke min fars Gud vært med meg, han som var Abrahams Gud, og som også Isak frykter, sannelig, du hadde nå latt meg fare med tomme hender. Men Gud har setr min møye og alt mitt srrev, og han har dømt i natt."

Laban kunne ikke nekte for kjensgjerningene, og han foreslo nå at de skulle slutte en fredspakt. Jakob gikk med på det, og en stenrøys ble reist der som et regn på pakten. Denne minnestøtren kalte Laban Mispa - "vakrtårnet" - for han sa; "Herren holde vakt mellom meg og deg når vi kommer hverandre av syne."

Så sa Laban til Jakob; "Se, denne røys og denne minnesten som jeg har reist mellom meg og deg - vitner skal de være, både røysen og minnesrenen, at ikke skal jeg dra til deg forbi denne røys, og at heller ikke skal du dra til meg forbi denne røys og denne minnesten med ondt i sinne. Abrahams Gud og Nakors Gud skal dømme mellom oss, han som var deres fars Gud. Så svor Jakob ved ham som hans far Isak fryktet." For å stadfeste denne fredspakten holdt de to parter er felles måltid. Natten ble tilbrakt i vennlig samvær, og ved daggry drog Laban og hans følge tilbake. Med denne avskjed opphørte all forbindelse mellom Abrahams barn og innbyggerne i Mesopotamia.

neste kapitel