I historiens morgen kapitel 18. Fra side 142.     Fra side 195 i den engelske utgave.tilbake

Å kjempe med Gud

Selv om Jakob hadde forlatt Padam-Aram i lydighet mor Guds befaling, var det ikke uren en viss frykt han gikk tilbake den samme veien han hadde kommet som flyktning tyve år i forveien. Den synd han hadde begått da han bedrog sin far, stod hele tiden klatt for ham. Han visste at hele den lange landflyktigheten var en direkte følge av den synden, og han grublet over dette dag og natt. Bebreidelsene fra en ond samvittighet gjorde reisen meget trist. Da fjelltoppene i hjemlandet kom til syne i horisonten, ble han dypt grepet. Hele fortiden stod klart for ham. Minnet om hans synd fikk ham også til å tenke på Guds nåde og løftene om hans hjelp og ledelse.

Idet han nærmet seg målet for reisen, vakte tanken på Esau mange foruroligende anelser hos ham. Etter Jakobs flukt hadde Esau betraktet seg som ene.arving til farens eiendom. Nyheten om at Jakob var på hjemvei, kunne skape fryler for at han kom for å kreve arven. Esau var nå i stand til å skade broren hvis han ville. Han kunne føle seg fristet til å bruke vold mot ham, ikke bare for å hevne meg, men for å kunne beholde den rikdommen han så lenge hadde betraleret som sin egen.

Igjen gav Herren Jakob et tegn på sin omsorg. På reisen sørover fra Gilead fjellet var det som om to flokker av himmelske engler omsluttet ham. Den ene rykket frem foran hans følge og den andre bak, som for å beskytte dem. Jakob husket synet ved Betel lang tid i forveien. Hans tungsinn forsvant ved dette beviset på at de himmelske sendebud som hadde brakt ham håp og oppmuntring under flukten fra Kanaan, nå ville vokte ham på tilbakeveien. Og han utbrøt: "Dette er Guds leir. Og han kalte stedet Mahanaim" - "de to leirer".

Likevel følte Jakob at han selv måtte gjøre noe for å trygge hjemreisen. Derfor sendte han budbærere med en fredshilsen til broren. Han gav nøye pålegg om hvilke ord de skulle btuke når de henvendte seg til Esau. Før de to brødrene ble født, var det forutsagt at den eldste skulle tjene den yngste. For at ikke minnet om dette skulle vekke bitterhet, skulle budbæterne si: "Min herre Esau". Når de ble ført frem for ham, skulle de omtale Jakob som "din tjener Jakob". For at Esau ikke skulle tro at Jakob vendre hjem som en fattig vandringsmann fot å kreve farsarven, gjorde han dette klart i sitt budskap: "Jeg har fått okser og asener, småfe og treller og trellkvinner; og nå vil jeg sende bud til min herre om dette for å finne nåde for dine øyne."

Men budbærerne kom tilbake og meldte at Esau nærmet seg med fire hundre mann, og at de ikke hadde fått svar på Jakobs vennligsinnede budskap. Det var tydelig at han kom for å hevne seg. Hele leiren ble grepet av redsel. "Da ble Jakob overmåte forferdet," heter det. Han kunne ikke dra tilbake, og han var redd fot å fortsette. Leiren var våpenløs og uten noen mulighet til å forsvare seg. De var fullstendig uforberedt på et fiendtlig sammenstøt. Derfor delte han leiren opp i to grupper, for at den ene skulle få mulighet til å slippe' unna hvis den andre ble angrepet. Av sin veldige buskap sendte han store gaver til Esau sammen med en vennlig hilsen. Han gjorde alt som stod i hans makt for å sone den urett han hadde gjort imot broren, og for å avverge faren som truet.

Med ydmykhet og anger tryglet han Gud om beskyttelse: "Herre, du som sa til meg: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener; for med min stav gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer. Fri meg ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn."

De var nå kommet frem til elven Jabbok, og idet natten falt på, sendte Jakob sin familie over elven ved vadestedet. Selv ble han alene igjen på den andre siden. Han hadde bestemt seg for å tilbringe natten i bønn, og han ønsket å være alene med Gud. Herren kunne bløtgjøre Esaus hjerte. Han var patriarkens eneste håp.

Det var et ødslig og berglendt område, et tilholdssted for ville dyr og et skjulested for røvere og mordere. Ensom og ubeskyttet bøyde Jakob seg i fortvilelse mot jorden. Det var midnatt. De som gjorde livet meningsfylt for ham, var borte, utsatt for fare og død. Bitrest av alt var tanken på at det var hans egen synd som hadde brakt de uskyldige i fare. Med rop og tårer bad han inntrengende til Gud.

Plutselig kjente han at en sterk hånd ble lagt på ham. Først trodde han at det var en fiende som srod ham etter livet, og han prøvde å fri seg fra angriperen, I mørket kjemper de to om overtaket. Ikke et ord ble sagt. Jakob satte inn alle sine krefter og gav ikke etter et eneste øyeblikk. Mens han kjempet for livet, veltet skyldfølelsen inn over ham, og han så seg selv som en synder som var skilt fra Gud. Men i sin ytterste nød mintes han Guds løfter, og av hele sin sjel trygler han om nåde.

Kampen fortsatte nesten til daggry. Da rørte den fremmede ved hofteskålen, hans, og øyeblikkelig ble han en krøpling. Først da ble han klar over hvem motstanderen var. Han visste at han hadde kjempet med en himmelsk budbærer. Det var altså derfor de nesten overmenneskelige ansttengelset ikke hadde strukket til. Det var Kristus, "paktens engel", som hadde åpenbart seg for Jakob.

Patriarken var nå invalid og hadde store smettet. Men han ville ikke slippe taket. Nedbøyd og angrende klynget han seg til engelen, idet "han gråt og bad ham Om nåde",' og tryglet om en velsignelse. Jakob trengte en forsikring om at hans synd var tilgitt. Tross store smerter mistet han ikke dette målet av syne, Hans besluttsomhet vokste, og hans tro ble sterkere og mer utholdende helt til det siste. Engelen prøvde å gjøre seg fri, idet han utbrøt: "Slipp meg, for morgenen gryr!" Men Jakob svarte: "Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg" Hadde dette vært sagt i formastelig selvsikkerhet, ville Jakob øyeblikkelig ha mistet livet, Men det var en frimodig tillit hos et menneske som innrømmet sin egen uverdighet, og likevel stolte på Gud som et trofast og som holdet sin pakt.

Jakob "kjempet med engelen og vant". Gjennom ydmykelse, anget og overgivelse seiret dette syndige, feilende og dødelige menneske i kampen med himmelens majestet. Han klamret seg skjelvende til Guds løfter. I sin uendelige kjærlighet kunne Gud ikke avvise synderens bønn.

Det feilgrep som hadde føtt til Jakobs synd da han ved et bedrag skaffer seg førstefødselsretten, stod nå helt klart fot ham. Han hadde ikke satt sin lit til Guds løfter, men hadde ved egne anstrengelser prøvd å virkeliggjøre der som Gud ville ha sørget fot i sin tid og på sin måte. Som tegn på at han hadde fått tilgivelse, fikk han et nytt navn til minne om seieren, i stedet for sitt tidligere navn som minnet om hans synd. Engelen sa: "Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; fot du hat kjempet med Gud og med mennesker og vunnet."

Jakob hadde oppnådd den velsignelsen han hadde lengtet etter. Han hadde fått tilgivelse for sitt bedrag. Krisen i hans liv var over. Hittil hadde tvil, forvirring og en ond samvittighet forbitret tilværelsen for ham. Men nå var alt blitt forandret, og en vidunderlig fred fylte ham etter at han var blitt forlikt med Gud. Jakob var ikke lenger redd for å møte broren. Den Gud som hadde tilgitt hans synd, kunne bevege Esaus hjerte til å godta hans ydmykelse og anger.

Mens Jakob ennå kjempet med engelen, fikk Esau besøk av et sendebud fra himmelen. I en drøm så han sin bror som i tyve år hadde levet i landflyktighet borte fra sin fars hus. Han så hans sorg over morens død, og han så at han var omgitt av Guds englehær. Esau fortalte denne drømmen til sine menn. Han påla dem ikke å skade Jakob, for hans fars Gud var med ham.

Etter hvert nærmet de to parrer seg hverandre, ørkenhøvdingen i spissen for sine krigsmenn, og Jakob med sine hustruer og barn, fulgt av gjetere og tjenestepiker og en mengde storfe og småfe. Jakob støttet seg til staven iclet han gikk frem for å møte flokken av krigere. Han var utmattet og hjelpeløs etter kampen. Hans gang var langsom og smertefull, og han måtte stanse for hvert skritt. Men ansiktet strålte av glede og fred.

Da Esau fikk øye på den lidende krøplingen, løp han frem mot ham, "omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt". Ved synet av dette ble endog de hardbarkede krigerne dypt grepet. Selv om Esau hadde fortalt dem om drømmen han hadde hatt, kunne de ikke riktig forstå den forandringen som hadde skjedd med ham. De la merke til patriarkens hjelpeløshet, men ante ikke at denne svakheten var blitt hans styrke.

I den angstfylte natten ved Jabbok-elven, da ødeleggelsen syntes uunngåelig, hadde Jakob lært hvor fåfengt menneskelig hjelp er, og hvor nytteløst det er å sette sin lit til legemlig styrke. Han så klart at hjelpen bare kunne komme fra ham som han hadde syndet så alvorlig mot. Hjelpeløs og uverdig som han var, klynget han seg til Guds løfte om barmhjertighet med en angrende synder. Dette løfte var hans eneste sikkerhet for at Gud ville tilgi og ta imot ham. Før ville himmel og jord forgå før det ordet kunne svikte. Dette holdt ham oppe under den forferdelige kampen.

Jakobs erfaring denne angstens og kampens natt er symbolet på den trengsel som Guds folk må igjennom like før Kristi gjenkomst. Profeten Jeremias så i et syn frem til nettopp denne tiden da han sa: "Et redselsrop har vi hørt; der er frykt og ingen fred. . .. Hvorfor er alle åsyn forandret og blitt bleke? Ve! Stor er den dag, det er ingen som den, og en trengselstid er det for Jakob; men han skal bli frelst fra den."'

Når Kristus avsluttet sin gjerning som talsmann på menneskenes vegne, vil denne trengselstiden begynne. Da er hvert eneste menneskes sak avgjort, og det er ikke lenger noe sonende blod til renselse for synd. Når Jesus forlater sin plass som menneskenes forbeder hos Gud, vil den høytidelige kunngjøring lyde: "La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene foresette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse." Guds Ånd, som hittil har begrenset det onde, blir da trukket bort fra jorden. På samme måte som Jakob ble truet på livet av sin rasende brot, vil Guds folk bli truet av de ugudelige som vil prøve å utrydde dem. Likesom Jakob kjempet hele natten for å bli utfridd ha Esaus hånd, vil de rettferdige rope til Gud dag og natt om befrielse fra fienden som omgit dem.

Satan hadde anklaget Jakob overfor Guds engler og krevd å få tilintetgjøre ham på grunn av hans synd, og han hadde påvirket Esau til å seere ut imot ham. Under patriarkens lange natt i kamp prøvde Satan å tynge ham med skyldfølelse for å gjøre ham mismodig og få ham til å slippe taket i Gud. Da Jakob i sin nød grep fatt i engelen og bønnfalt ham med tårer, minnet det himmelske sendebud ham om hans synd for å prøve hans tro, og samtidig forsøkte han å slippe fra ham. Men Jakob ville ikke la seg avvise. Han hadde lært at Gud er barmhjertig, og han klynget seg til hans nåde. Han viste til at han hadde angrer sin synd, og trygler om befrielse. Når han tenkte tilbake på sitt liv, holdt han på å bli overmannet av fortvilelse. Men han holdt fast i engelen, og med angst og smerte trygler han om nåde inntil seieren var vunnet.

Dette vil bli Guds folks erfaring i den siste strid mot ondskapens makter. Gud vil prøve deres tro, deres utholdenhet og deres tillit til hans frelsende makt. Satan vil forsøke å skremme dem med at deres sak er håpløs, at deres synder har være for store til å bli tilgitt. De vil få en intens følelse av sin mangelfullhet, og når de ser tilbake på sitt liv, vil håpet avta. Men når de tenker på Guds store nåde og deres egen oppriktige anger, vil de gripe de løfter som Gud gjennom Kristus har gitt til håpløse, angerfulle syndere. Deres tro vil ikke svikte, selv om de ikke får øyeblikkelig bønnesvar. De vil klynge seg til Guds sterke hånd, på samme måte som Jakob klynget seg til engelen, og de vil utbryte: "Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg."

Om Jakob ikke hadde angret den synden han begikk da han tilvendte seg førstefødselsretten ved svik, kunne Gud ikke ha høre hans bønn og spart hans liv. Slik også i trengselstiden for Guds folk. Hvis det fremdeles skulle være uoppgjoree synder hos dem når de plages av angst og kval, ville de bli overvunnet. Fortvilelse ville lamme deres tro, og de ville ikke ha frimodighet til å bønnfalle Gud om utfrielse. Men selv om de har en intens følelse av sin egen uverdighet, har de ikke lenger noen skjulte synder å åpenbare. Deres synd er utslettet ved Kristi sonende blod, slik at den er fjernet fra deres bevissthet.

Satan får mange til å tro at Gud ser gjennom fingrene med deres utroskap i de små ting i livet. Men i sin handlemåte med Jakob har Herren tydelig vist at han ikke under noen omstendigheter kan bifalle eller tolerere det onde. Alle som prøver å unnskylde eller skjule sine synder, og lar dem stå uoppgjort og utilgitt i himmelens bøker, vil bli overvunnet av Satan. Jo mer opphøyet deres bekjennelse er, og jo mer ærefull deres stilling, desto alvorligere er deres handlemåte i Guds øyne, og desto sikrere er motstanderens triumf.

Jakobs erfaring er også en forsikring om at Gud ikke vil forkaste dem som er blitt forledet til synd, men som har angret og vendt om. Det var ved en fullstendig overgivelse av selvet, og ved en tillitsfull tro, at Jakob vant det han aldri hadde greid å vinne ved å kjempe i egen kraft. På den måten lærte Gud sin tjener at bare guddommelig makt og nåde kunne gi ham den velsignelsen han lengtet etter.

Slik vil det også være med dem som lever i de siste dager. Når de er omgitt av farer, og fortvilelse griper sjelen, må de stole fullt og helt på Kristi forsoning. Vi kan ingenting gjøre selv. I all vår hjelpeløshet og uverdighet må vi stole på den korsfestede frelsers fottjeneste. Ingen som gjør det, vil gå fortapt. Hele vårt synderegister ligger åpent for den evige Gud. Alt er nedtegnet, ingenting glemt. Men han som lyttet til ropet fra sine tjenere den gang, vil høre troens bønn og tilgi oss våre overtredelser. Det har han lovet, og han vil holde sitt ord.

Jakob vant seier fordi han var utholdende og besluttsom. Hans erfaring vitner om kraften i inntrengende bønn. Det er nå vi må lære denne leksen om utholdenhet i bønn og urokkelig tro. De største seirer for Kristi menighet eller for den enkelte kristne blir ikke vunnet ved dyktighet, utdannelse, rikdom eller menneskelig gunst. Men de oppnåes hos Gud i lønnkammeret når alvorlig, kjempende tro griper fatt i Allmaktens arm.

De som ikke er villige til å avstå fra all synd, og med alvor søke Guds velsignelse, vil ikke få del i den. Men alle som i likhet med Jakob vil gripe fatt i Guds løfter, og som er like alvorlige og utholdende som han var, vil seire som han seiret. "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?"'

neste kapitel