Tilbake til Kanaan

(148)Jakob krysset Jordan og "kom lykkelig frem til byen Sikem som ligger i Kanaans land". I Berel hadde Jakob i sin tid bedt om at Gud måtte føre ham trygt tilbake til hans eget land. Nå var denne bønnen blitt oppfylt. En stund bodde han i Sikem-dalen. Her hadde Abraham bygget sitt første alter i løftets land da han mer enn to hundre år ridligere slo leir der. Her kjøpte Jakob "det stykke mark hvor han hadde slått opp sitt telt, . . . av sønnene til Hemor, Sikerns far, for hundre kesitter. Der reiste han et alter og kalte det El Elohe Israeh "Israels Gud er Gud". rett

(148)Slik Abraham hadde gjort, bygget Jakob et alter for Herren ved siden av teltet og kalte husfolket sammen til morgen- og aftenofferet. Der var også her han gravde den brønnen som Jakobs etterkommer og frelser kom til sytten århundrer senere, da han i en pause midt på dagen fortalte sine undrende til. hørere om en kilde med vann "som vellet frem til evig liv".' rett

(148)Jakobs og sønnenes opphold i Sikem endte med vold og blodsutgytelse. Det ble brakt skam over familiens eneste datter, to av brødrene gjorde seg skyldige i mord, en hel by ble plyndret og innbyggerne drept - som hevn for en ung manns ubetenksomme handling. Det som ledet opp til disse fryktelige begivenhetene, var at Jakobs datter gikk ut "for å se på landets døtre", og på den måten søke selskap med de ugudelige. Den som søker fornøyelse blant dem som ikke frykter Gud, beveger seg inn på Satans område og stiller seg åpen fot hans fristelser. rett

(148)Den lumske grusomheten som Simeon og Levi la for dagen, var ikke uten grunn. Men deres handlemåte overfor Sikerns innbyggere var likevel en alvorlig synd. Da Jakob fikk høre om deres hevnakt, ble han grepet av redsel og avsky. Sorgfull over sønnenes bedrag og voldshandling sa han bare: "I har ført meg i vanrykte hos landets innbyggere. .. . Jeg råder jo bare over en liten flokk, og samler de seg imot meg, kommer de til å slå meg i hjel, så både jeg og mitt hus går til grunne." Men den sorg og avsky han følte ved deres blodige udåd, kommer førsr til uttrykk i de ord han uttalte femti år senere da han lå på sirr dødsleie i Egypt: "Simeon og Levi er brødre, voldsvåpen er deres sverd. Mør ikke i deres hemmelige råd, min sjel, ta ikke del i deres sammenkomster, min ære. . . . Forbannet være deres vrede, for den var vill, og deres grusomhet, for den var hård!" rett

(149)Jakob følte at det var grunn til dyp ydmykelse. Grusomhet og falskhet kom klart til syne i sønnenes karakter. Det var falske guder i leiren, og avgudsdyrkelse hadde til en viss grad vunnet innpass i hans egen husstand. Hvis Herren skulle handle med dem slik de fortjente, ville de bli prisgitt nabofolkene. rett

(149)Mens Jakob var nedbøyet av bekymring, påla Herren ham å reise sørover mot Betel. Tanken på dette stedet fikk ham til å minnes synet av engler og Guds vidunderlige løfrer, men også den ed han selv hadde avlagt om at Herren skulle være hans Gud. Han bestemte seg for at før hans husfolk drog til detre hellige område, skulle de kvitte seg med avguderiets pest. Derfor gav han beskjed til alle i leiren: "Ha bort de fremmede guder som finnes hos eder, og rens eder og skift klær, og la oss ra av sted og dra opp til Betel; der vil jeg bygge et alter for den Gud som bønnhørte meg den dag jeg var i fare, og som var med meg på min ferd." rett

(149)Dypt beveget fortalte Jakob om sitt første besøk i Betel, da han forlot sin fars telt som en ensom vandrer på flukt for sitt liv, og om hvordan Herren hadde vist sel' for ham i et syn om natten. Idet han så tilbake på Guds ledelse, ble hans sinn bløtgjort, og hans barn ble også grepet av en betvingende makt. Han hadde gjort bruk av det mesr virkningsfulle middel for å forberede dem til å ta del i gudstjenesten når de kom til Berel. "Da lot de Jakob få alle de fremmede guder som de hadde hos seg, og ringene som de hadde i sine ører; og Jakob gravde dem ned under terebinten ved Sikem." rett

(149)Gud lot frykt komme over innbyggerne i landet, slik at de ikke gjorde noe forsøk på å hevne blodbadet i Sikem, og reisefølget nådde uskadd frem til Betel. Her viste Herren seg igjen for Jakob og fornyet paktsløfret med ham. "Og Jakob reiste opp en minnestøtte på det sted hvor han hadde talt med ham, en minnestøtte av sten." rett

(149)Ved Betel måtte Jakob utrope sørgehøytid over Debora, Rebekkas barnepike, som hadde vært er akter medlem av hans fars familie, og hadde fulgt sin frue fra Mesoporamia til Kanaans land. Denne gamle kvinnens nærvær var et bindeledd som hadde knyttet Jakob til barndomsårene, særlig til moren som hadde elsket ham så inderlig. Deboras død vakte så stor sorg at det eiketreet hun ble gravlagt under, ble kalt "gråts-eken". Det er verd å legge merke til at minnet om hennes trofaste tjeneste, og sorgen over hennes død, er blitt foreviget i Guds ord. rett

(150)Fra Berel var det bare et par dagsreiser til Hebron. Men på veien ble Jakob rammer av en tung sorg ved at Rakel døde. To ganger syv års tjeneste hadde han yder for hennes skyld, men hans kjærlighet hadde gjort arbeider lett. Hvor dyp og varig hans kjærlighet var, kom til syne lenge etterpå da Josef besøkte sin fat som lå for døden i Egypt. Da den gamle patriarken så til bake på sitt liv, sa han: "Da jeg kom fra Mesoporamia, døde Rakel fra meg i Kanaans land på reisen, da vi enda hadde et stykke igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem."' Etter er langt og beveget liv var rapet av Rakel den eneste familiebegivenheren han nå gjenkalte i erindringen. rett

(150)Før sin død fødte Rakel enda en sønn. Ider hun utånder, kalte hun barnet Benoni - "smertens sønn". Men faren kalte ham Benjamin - "lykkens sønn". Rakel ble gravlagt der hvor hun døde, og en støtte ble reist til minne om henne. På veien til Efrar ble der begått en forbrytelse som satte enda en skam. plett på Jakobs familie, og som resulterte i at Ruben, Jakobs eldste sønn, ble nekter de privilegier og æresbevisninger som tilfalt den førstefødre. rett

(150)Omsider nådde Jakob bestemmelsesstedet. Han "kom til sin far Isak i Mamte ved Kirjat-Arba, det er Hebron, hvor Abraham og Isak hadde bodd som frem. mede". Her oppholdt han seg de siste årene hans far levde. Isak var nå blitt svakelig og blind, og i savnet og ensomheren var det en trøst for ham å bli tatt hånd om av den sønnen som hadde vært så lenge borte. rett

(150)Jakob og Esau møttes igjen ved farens dødsleie. En gang hadde den eldste av brødrene sett frem til denne begivenheten som en anledning til hevn. Men hans følelser hadde forandrer seg meget siden den gang. Jakob var tilfreds med de åndelige velsignelser av førstefødselsretten. Derfor overlot han den rike farsarven til sin eldre bror. Der var den eneste arvelodd som Esau brydde seg om. De to var ikke lenger fiender som følge av misunnelse og hat. Men likevel skilte de lag, idet Esau drog til Se'ir-fjeller. rett

(150)Gud som er rik på velsignelser, hadde gitt Jakob jordisk rikdom i tillegg til de høyere goder han hadde søkt. Brødrenes eiendom "var for stor til at de kunne bo sammen - der land som de bodde i som fremmede, kunne ikke romme dem, så stor buskap hadde de". At de skilte lag, var helt i samsvar med Guds hensikt med Jakob. Ettersom det var så stor forskjell på deres religion, var det best for dem å bo hver for seg. rett

(151)Esau og Jakob hadde fått den samme opplæring og den samme kunnskap om Gud. Begge kunne fritt leve etter hans lov og motta hans nåde, men ikke begge valgte å gjøre det. De to brødrene gikk hver sin vei, og veiene ville føre dem lenger og lenger fra hverandre. rett

(151)Det skyldtes ikke en vilkårlig bestemmelse fra Guds side at Esau mistet frelsens velsignelser. Hans nådegave gjennom Kristus gjelder alle. Hvis en person går fortapt, skyldes det hans eget valg. I sitt ord har Gud gjort det klart at betingelsen for å oppnå evig liv er lydighet mot hans bud ved tro på Kristus. Gud frembyr en karakrer i harmoni med sin lov, og enhver som oppfyller hans krav, vil få adgang til herlighetens rike. Kristus selv sa: "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet." "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje." Og i Åpenbaringsboken kunngjør han: "Salige er de som vasket sine klær [holder hans bud - eldre overs.], så de må få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen."' Når der gjelder menneskers frelse, er dette den eneste utvelgelse som omtales i Guds ord. rett

(151)Ethvert menneske som vil arbeide på sin frelse med frykt og beven, er utvalgt. Den som vil ta rustningen på og kjempe troens gode strid, er utvalgt. Den som vil våke og be, ransake Skrifrene og unnfly fristelse, er utvalgt. Den som bevarer troen og vil etterleve hvert ord som går ut av Guds munn, er utvalgt. Alle har adgang til frelsen, og de som oppfyller betingelsene, får del i den. rett

(151)Esau hadde ringeaktet pakrens velsignelser. Han hadde satt de timelige goder over de åndelige, og han fikk det han ønsket. Han valgte selv å bli skilt fra Guds folk. Jakob hadde valgt troens arv. Han hadde prøvd å oppnå den gjennom list, bedrag og løgn. Men Gud sørger for at hans synd virker til det gode, og i alle hans bitte erfaringer senere i livet mistet han aldri målet av syne eller angret sitt valg. Han hadde gjort den erfaring at når han satte sin lit til menneskelig dykrighet og lisr for å sikre seg velsignelsen, hadde han kjemper mot Gud. rett

(151)Jakob var blitt et nytt menneske etter nattens kamp ved Jobbok-elven. Selvtilliren var fjerner, og sluheten fra hans yngre år var borte for alltid. I stedet for list og bedrag var hans liv nå preget av sannhet og likefremhet. Han hadde lært å stole på Allmaktens arm, og midt i prøvelser og motgang bøyde han seg i ydmykhet under Guds vilje. De lavere karakteregenskaper ble fortært i smelteovnen. Gullet ble renset og foredlet inntil Abrahams og Isaks tro skinte med ufordunklet glans. rett

(152)Jakobs synd og det hendingsforløp som fulgte, hadde ikke unnlatt å øve sin onde innflytelse i form av bitre frukter i sønnenes liv og karakter. Etter hvett som de vokste opp, utviklet de alvorlige karaktermangler. Følgen av Herkoneti var merkbare i familien. Dette fotferdelige onde har tendens til å tørrlegge selve kjærlighetens utspring og svekke de helligste bånd. Sjalusien hos de forskjellige mødre forbittet familielivet. Barna var stridslystne og uten selvkontroll, og farens tilværelse ble formørket av angst og sorg. rett

(152)Men en av sønnene hadde en karakter vidt forskjellig fra de andres. Det var Josef, den eldste sønnen til Rakel. Den staute skikkelsen var som en avglans av hjertets og sinnets skjønnhet. Han bar renhetens preg, var virkelysten og glad til sinns, og han viste seg å ha moralsk styrke og fasthet. Han hørte med interesse på farens undervisning og fant glede i å være lydig mot Gud. Vennlighet, trofasthet og sannferdighet - de egenskapene som senere skulle utmerke ham i Egypt - preget hans daglige liv. Ettersom moren var død, følte han seg desto sterkere bundet til faren. Jakobs hjerte var særlig knyttet til denne sønnen han hadde fått på sine gamle dager. Han "hadde Josef kjær fremfor alle sine sønner". rett

(152)Men til og med denne kjærligheten skulle bli årsak til sorg og vanskeligheter. Jakob var uklok nok til å vise sin forkjærlighet for Josef, og derte vakre misunnelse hos de andre sønnene. Josef var meget bekymret over brødrenes atferd. Han våget seg til å irettesette dem på en vennlig måte, men det økte bare haret og uviljen mot ham. Han kunne ikke holde ut å se at de syndet mot Gud, og han betrodde seg til faren i håp om at hans myndighet kunne få dem på bedre tanker. rett

(152)Jakob ville unngå å vekke deres harme ved å være hard og streng. Dypt beveger uttrykte han sin engstelse for barna og tryglet dem om å ha respekt for hans grå hår og ikke føre skam over hans navn. Fremfor alt måtte de ikke vanære Gud ved å ringeakte hans bud. De skammer seg over at deres ugudelige atferd var blitt kjent, og det så ut som om de angret. Men de skjulte bare sine egentlige følelser som var blitt enda bitrere etter denne avsløringen. rett

(152)Da faren i ubetenksomhet gav Josef en kostbar kjortel eller runika av der slaget som folk av særlig fornem byrd gikk med, oppfattet de dette som er nytt bevis på at han gjorde forskjell. De fikk mistanke om at han hadde til hensikt å forbigå sine eldre sønner og gi førstefødselsretren til Rakels sønn. Hatet mot Josef økte enda mer da han en dag fortaire dem en drøm han hadde hatt. "Jeg syntes vi bandt kornbånd ute på åkeren, og se, mitt kornbånd reiste seg opp og ble stående, og eders kornbånd stod rundt omkring og bøyde seg for mitt kornbånd." Grepet av harme og misunnelse ropte de: "Skal du kanskje være vår konge og råde over oss?" rett

(153)Kort etter fikk han en annen, lignende drøm som han også fortalte: "Se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg." Denne drømmen ble tyder like raskt som den første. Faren som var til stede, irettesatte ham: "Hva er dette for en drøm du har hatt? Skal da jeg og din mor og dine brødre komme og bøye oss til jorden for deg?" Til tross for disse strenge ordene trodde Jakob at Herren åpenbarte fremtiden for Josef. rett

(153)Da gutten stod der foran brødrene sine med et ansikt som lyste av Åndens inspirasjon, kunne de ikke la være å se på ham med hemmelig beundring. Men de ville ikke avstå fra sin ondskap. De hater Josefs renhet som var en anklage mot deres egne synder. Den samme ånd som hadde påvirket Kain, ble nå tent i deres hjerter. rett

(153)Brødrene var nødt til å flytte fra sted til sted for å finne beite for saueflokkene, og ofte var de borte fra hjemmet i månedsvis. Ikke lenge erter at disse episodene hadde inntruffet, drog de til Sikem, til det steder faren hadde kjøpt. Der gikk en tid uten noe nytt fra dem, og faren begynte å bli urolig for dem på grunn av den grusomme opptreden de tidligere hadde vist overfor innbyggerne i Sikern. Derfor sendte han Josef av sted for å oppsøke dem og finne ut hvordan det stod til. Om Jakob hadde kjent brødrenes virkelige følelser overfor Josef, ville han ikke ha latt ham være alene sammen med dem. Men derte hadde de passer på å holde skjult for ham. rett

(153)Glad til sinns skiltes Josef fra faren. Hverken den gamle faren eller den unge sønnen hadde den fjerneste anelse om hva som skulle hende før de møttes igjen. Etter en lang reise i ensomhet nådde Josef frem til Sikern, men brødrene og saueflokkene så han ikke noe til. Da han spurte etter dem, fikk han vite at de var dratt videre til Dotan. Han hadde allerede tilbakelagt en strekning på omkring åtti kilometer, og nå hadde han mer enn tyve kilometer til foran seg. Men han glemte all tretthet og hastet videre for å treffe brødrene som han var glad i på tross av deres uvennligher mot ham, og for å kunne bringe beskjed hjem til faren hurtigst mulig. rett

(153)Brødrene så ham da han nærmet seg. Han hadde reist langt og var trett og sulten, og han trengte derfor den vennlighet og brorskjærlighet de kunne vise ham. Likevel mildnet ikke hatet mot ham. Synet av kjortelen, som var et symbol på farens kjærlighet, gjorde dem rasende. "Se, der kommer denne drømmeren," ropte de hånlig. Den misunnelse og hevngjerrighet som de så lenge hadde næret, tok nå fullstendig makten over dem, og de ropte: "Kom nå og la oss slå ham i hjel og kaste ham ned i en av brønnene her, og så vil vi si: Et vilt dyr har ert ham opp. Så får vi se hva det blir av hans drømmer." rett

(154)Hadde det ikke vært fot Ruben, ville de ha gjennomført sin plan. Men han vek tilbake fot å ta del i motdet på broten, og foreslo at de heller skulle kaste ham levende ned i brønnen og la ham omkomme der. I sitt stille sinn hadde Ruben bestemt seg for å redde ham og sende ham tilbake til faren. Da han hadde overtalt de andre til å gå med på dette, forlot han dem, for han var redd at han ikke skulle greie å styre sine følelser og dermed røpe sin virkelige hensikt. rett

(154)Josef nærmer seg uten å ane noen fare. Han var glad for at han endelig hadde funnet brødrene. Men i stedet for å bli hilst velkommen ble han skremt av de hatefulle, hevngjerrige blikkene han møtte. De grep fatt i ham og rev skjorten av ham. Hån og trusler som haglet over ham, viste at her var det dødsens alvor. De enser ikke hans inntrengende bønner. Han var helt prisgitt disse desperate mennene. Brutalt drog de ham bort til den dype brønnen og kastet ham ned i den. Etter å ha forvisset seg om at han ikke hadde noen mulighet til å konune seg opp, overlor de ham til å dø av sult. "Så satte de seg til å holde måltid." rett

(154)Men noen av dem følte seg ille til mote. De fikk ikke den tilfredsstillelsen etter hevnakten som de hadde ventet. Plutselig oppdaget de et reisefølge som nærmer seg. Det var en karavane med ismaelitter fra den andre siden av Jordan på vei til Egypt med krydder og andre varer. Juda foreslo at de skulle selge Josef til disse hedenske handelsmennene i stedet for å la ham ligge å dø. På den måten ville han bli ryddet av veien uten at de fikk hans blod på samvittigheten, for "han er jo vår egen kjødelige bror", sa han. Dette forslaget gikk alle med på, og øyeblikkelig drog de Josef opp av brønnen. rett

(154)Da han fikk øye på kjøpmennene, gikk den forferdelige sannheten opp for ham som i et lynglimt. Å bli slave var en enda frykteligere skjebne enn døden. I angst og fortvilelse tryglet han den ene etter den andre om hjelp, men forgjeves. Noen av dem hadde en viss medynk, men de tidde stille av frykt for å bli utledd. Alle følte at de hadde gått for langt til å kunne ombestemme seg. Hvis de sparte Josef, ville han utvilsomt fortelle faren hva de hadde gjort, og han ville ikke se gjennom fingrene med deres grusomhet mot yndlingssønnen. Derfor gjorde de seg harde som stål når han tryglet og bad dem, og overgav ham til de hedenske kjøpmennene. Karavanen drog videre og var snart ute av syne. rett

(154)Da Ruben kom tilbake til brønnen, var Josef forsvunnet. I fortvilelse og selvbebreidelse rev han i stykker klærne sine. Så oppøkte han brødrene og utbrøt: "Gutten er der ikke, og jeg - hvor skal jeg gjøre av meg?" Da han fikk høre om Josefs skjebne og skjønte at det var umulig å få ham tilbake, følte han seg tvunget til å gjøre felles sak med de andre for å prøve å skjule det de hadde gjort. De drepte et kje, dyppet kjortelen til Josef i blodet og tok den med hjem til faren. De sa at de hadde funnet den ute på marken, og at den kanskje tilhørte Josef. "Se etter om det ikke er din sønns kjortel," sa de. rett

(155)Selv om de hadde gruet seg til dette øyeblikket, var de ikke forbererlt på den hjerteskjærende fortvilelse og den grenseløse sorg de var vitne til. "Jo, det er min sønns kjortel," sa Jakob, "et villt dyr har ett ham opp, Josef er visselig revet i hjel." Forgjeves prøvde hans sønner og døtre å trøste ham. Men han "sønderrev sine klær og bandt sekk om sine lender og sørger over sin sønn i lang tid". Tiden syntes ikke å ville lindre sorgen. "Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket," ropte han fortvilet. Sønnene var lamslått over det de hadde gjort. Men de var også redde for bebreidelsene som måtte komme fra faren om de tilstod. Derfor tidde de stille om udåden, som selv i deres øyne var meget stor. rett

neste kapitel