Fra fengslet til faraos hoff

(156)I mellomtiden var Josef og hans eiermenn på vei til Egypt. Idet karavanen nærmet seg grensen, kunne Josef skimte åsene det faren hadde teltene sine. Han gråt bittert med tanke på faren som satt ensom tilbake og sørger. Han tenkte på det som hadde skjedd i Dotan, på de rasende brødrene og de hevngjerrige blikkene Som var rettet mot ham. De grove skjelsordene de hadde kommet med da han trygler og bad for seg, ringte i ørene hans. Han skalv av frykt når han tenkte på fremtiden. Alt var plutselig snudd opp ned. Fra å væte den høyst elskede sønnen, var han nå en forakter, hjelpeløs slave. Han var alene og uten venner. Hvilken skjebne ventet ham i det fremmede landet han var på vei til? En stund var Josef fullstendig overveldet av sorg og angst. rett

(156)Men Gud sørger for at selv denne erfaringen ble til velsignelse for ham. På noen få timer hadde han lært noe som ellers kunne ha tatt mange år. I sin kjærlighet til sønnen hadde faren i virkeligheten skadet ham ved å vise ham så stor oppmerksomhet. Denne ubetenksomme favorisering hadde vakt brødre. nes harme og egget dem til den grusomme udåd som nå hadde skilt ham fra hjemmet. Det hadde også satt spor i hans egen karakter. Han hadde lagt seg til feil Som han nå måtte rette på. Josef hadde faktisk vært i ferd med å bli selvgod og fordringsfull. Fordi han var blitt vant med farens ømme omsorg, følte han at han ikke var forberedt på å klare de vanskelighetene han ville møte som en fremmed og forakter slave. rett

(156)Så begynte han å tenke på sin fars Gud. Helt fra barndommen var han blitt opplært til å elske og frykte ham. Ofre hadde han sitter i teltet hjemme hos faren og hørt beretningen om synet han hadde hatt da han måtte flykte hjemmefra. I nødens time hadde engler kommet for å veilede, trøste og beskytte ham. Josef hadde hørt om hvordan Gud hadde åpenbart sin kjærlighet ved å tilveiebringe en fotsoner for menneskene. Nå Stod alle disse dyrebare lærdommer levende. for hans tanke. Han trodde at hans fedres Gud også ville være hans Gud. I dette øyeblikk overgav han seg helt og fullt til Herren, og bad om at han som var Israels vokter, måtte være med ham i landflyktigheten. rett

(157)Josef følte en indre glede når han tenkte på den store beslutningen han hadde tart om å være tro mot Gud og alltid handle slik det sømmer seg for en som tjener himmelens konge. Han ville tjene Herren med udelt hjerte, og modig urholde de prøvelsene som kom i hans vei, mens han trofast utførte sin plikt. Denne ene dagens begivenheter var blitt vendepunktet i Josefs liv. Den forferdelige ulykken hadde forvandlet ham fra å være en forkjelt gutt til å bli en omtenksom, modig og behersket mann. rett

(157)Ved ankomsten til Egypt ble Josef solgt til Potifar, sjefen for kongens livvakt, og ble i hans tjeneste i ti år. I denne tiden ble han utsatt for helt uvanlige fristelser. Han bodde midt blant avgudsdyrkere, og tilbedelsen av de falske gudene var omgitt av kongelig pomp og prakt og forbundet med all den rikdom og kulrux som datidens høyest siviliserte nasjon kunne oppvise. Likevel bevarte josef sin oppriktighet og troskap. Overalt var han vitne til synd og last, men det var som om han hverken så eller hørre. Tankene hans fikk ikke lov til å være opptatt med forbudte ting. Han prøvde ikke å skjule sine prinsipper for å vinne gunst hos egypterne. Om han hadde gjort det, ville han ha blitt overvunnet av fristelsene. Han skammet seg ikke over sine fedres religion og la ikke skjul på at han tilbad Gud. rett

(157) "Men Herren var med Josef, så alt lyktes for ham. ... Da hans herre så at Herren var med ham, og at Herren lot alt det han gjorde, lykkes for ham, fant josef nåde for hans øyne." Potifars tillit til Josef vokste fra dag til dag. Til slutt satte han ham til å forvalte hele hans eiendom. "Og han overlot alt det han hadde, i josefs hender, og han så ikke til med ham i noe, uten med den mat han selv åt." rett

(157)Det påfallende hell Josef hadde med alt han tok seg fore, skyldtes ikke et direkte mirakel. Men hans flid, omtanke og arbeidsinnsats ble gjenstand for Guds velsignelse. Josef oppfatter sin fremgang som et uttrykk for at Gud var med ham. Endog hans herre som var avgudsdyrker, godtok at dette måtte være hemmeligheten til hans enestående fremgang i alt. Men uten en stadig og målbevisst innsats ville han aldri ha hatt slik fremgang. Gud ble æret ved den troskap hans tjener viste. Når det gjaldt renhet og rettskaffenhet, var det Guds hensikt at de som trodde på ham, skulle danne en slående kontrast til avguds. dyrkerne, slik at lyser fra hans nåde skulle skinne midt i hedenskapets mørke. rett

(158)Josefs vennlighet og troskap gjorde innttykk på høvdingen for livvakten, og han ble betraktet mer som en sønn enn som en slave. Den unge mannen kom i kontakt med kloke mennesker av høy rang, og han tilegnet seg kyndighet i vitenskap, språk og samfunnsspørsmål, noe som skulle komme vel med fot Egypts fremtidige statsminister. rett

(158)Men Josefs troskap og rettskaffenhet skulle bli satt på en ildprøve. Hans hertes hustru forsøkte å lokke den unge mannen til å overtre Guds lov. Hittil hadde han holdt seg uplettet av fordervelsen i dette hedenske landet. Men hvor. dan skulle han møte denne plutselige fristelsen? Josef visste godt hva følgen ville bli om han nektet å gi etter. Han hadde valget mellom å erfare gunst og belønning - eller vanære, fengsel og kanskje døden. Hele hans fremtid var avhengig av øyeblikkets avgjørelse. Ville prinsippene seire? Ville Josef fortsatt være tro mot Gud? Med ubesktivelig spenning betrakter englene denne scenen. rett

(158)Svaret fra Josef viser kraften i kristelige prinsipper. Han ville ikke misbruke den tillit hans jordiske herre viste ham, og for enhver pris ville han være tro mot sin himmelske herre. Under Guds og hellige englers granskende blikk tar mange seg friheter som ville være utenkelige hvis andre mennesker var til stede. Men Josef tenkte først på Gud. Derfor sa han: "Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?" rett

(158)Hvis vi alltid tenkte på at Gud ser og hører alt det vi gjør og sier, at han holder nøye regnskap med våre ord og handlinger som vi en gang skal stå til regnskap for, ville vi vike tilbake for å synde. De unge burde alltid tenke på at hvor de enn er, og hva de enn gjør, så er de i Guds nærhet. Ikke noe i vått liv skjer ubemerket. Vi kan ikke skjule våre handlinger for Den høyeste. Selv strenge menneskelige lover blir ofte overtrådt uten at det blir oppdaget og straffer. Slik er det ikke med Guds lov. Det dypeste nattemørke kan ikke skjule den skyldige. Han tror kanskje at han er alene. Men et usynlig vitne er aUtid til stede. Til og med de skjulte motiver ligger åpne for Guds granskende blikk. Han legger nøye merke til hver handling, hvert ord og hver tanke, som om det ikke fantes andre mennesker i verden, og hele himmelens oppmerksomhet var rettet bare mot denne ene personen. rett

(158)Josef fikk lide for sin rettskaffenhet. Hun som hadde fristet ham, hevnet seg ved å anklage ham for en skammelig forbrytelse og sørger for at han ble fengslet. Hvis Porifar hadde trodd på ektefellens anklage mor Josef, ville den unge hebreer ha måttet bøte med livet. Men den beskjedenhet og rettlinjethet som helt igjennom hadde preget hans atferd, viste at han var uskyldig. Men for å redde husets ære overgav Potifar ham til skam og trelldom. rett

(159)Til å begynne med fikk Josef en meget hard behandling av fangevokterne. "De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, inntil den tid da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld.,,! Men Josefs sanne karakter skinte selv i det mørke fangehullet. Han holdt fast på sin tro og sin tålmodighet. Arene i trofast tjeneste var blitt belønnet på en grusom måte, men selv dette gjorde ham ikke nedslått eller mistroisk. Han eide den fred som kommer fra en ren samvittighet, og han la sin sak i Guds hånd. Han grublet ikke over uretten han led, men glemte sine egne sorger ved å prøve å lindre andres. rett

(159)Selv i fengslet fant han en arbeidsmark. I prøveisens skole forberedte Gud ham til en større tjeneste, og Josef unndrog seg ikke den nødvendige tukt. I fengslet der han så følgene av undertrykkelse og tyranni, og ble vitne til forbrytelsens konsekvenser, lærte han rettskaffenhet, sympati og barmhjertighet. Dette satte ham i stand til å utøve makt med visdom og medfølelse. rett

(159)Josef vant etter hvert tillit hos fangevokteren. Til slutt ble han betrodd å føre oppsyn med alle fangene. Det var hans oppførsel i fengslet, hans rettskaffenhet i det daglige og hans omtanke for dem som hadde vanskeligheter og problemer, som åpnet veien for den fremgang og lykke som han senere opplevde. Hver lysstråle vi lar skinne på andre, blir kastet tilbake på oss selv. Hvert eneste vennlig og medfølende ord til trøst for de sorgtunge, enhver velgjørende handling til lindring for dem som lider, og hver gave til de trengende, vil bringe velsignelse til giveren, så sant motivene er riktige. rett

(159)Den øverste baker og den øverste munnskjenk hos kongen var blitt fengslet for en eller annen forseelse, og Josef hadde fått tilsyn med dem. En morgen la han merke til at de virket svært nedtrykte, og spurte dem vennlig hva årsaken kunne være. De fortalte at hver av dem hadde hatt en merkverdig drøm som de gjerne ville vite betydningen av. "Å tyde drømmer - er ikke det Guds sak?" spurte Josef. "Fortell meg hva I har drømt." Etter som hver av dem fortalte drømmen, sa Josef hva den betydde. Om tre dager skulle munnskjenken bli gjeninnsatt i sitt embete og rekke farao begeret som før. Men den øverste bakeren ville bli henrettet på kongens ordre. I begge tilfelle gikk det slik som Josef hadde forutsagt. rett

(159)Munnskjenken hadde gitt uttrykk for dyp takknemlighet overfor Josef både for den gledelige rydningen av drømmen og for de mange vennehandlinger. Til gjengjeld fortalte Josef på en gripende måte om sitt eget urettferdige fangenskap, og bad ham bringe hans sak frem for kongen. "Kom meg i hu, når det går deg vel," sa han, "og vis barmhjertighet mot meg, så du taler om meg fot Farao og hjelper meg ut av dette hus! For de har stjålet meg fra hebreemes land, og heller ikke her har jeg gjort noe som de kunne sette meg i fengslet for." rett

(160)Den øverste munnskjenken opplevde at drømmen hans gikk nøyaktig i oppfyllelse. Men da han igjen kom i gunst hos kongen, tenkte han ikke mer på sin velgjører. Josef måtte bli i fengslet enda i to åt. Håpet som var blitt tent hos ham, svant gradvis. I tillegg til alle de andre prøvelsene følte han også utakk. nemlighetens bitre brodd. rett

(160)Men Guds hånd var i ferd med å åpne fengselsportene for ham. Kongen av Egypt hadde en natt to drømmer som syntes å handle om en og samme begivenhet, og som etter alt å dømme varslet en stor katastrofe. Han var ikke i stand til å tyde drømmene, så de var årsak til stadig uro i hans sinn. Spåmennene og de vise i riket kunne heller ikke tyde drømmene. Kongens uvisshet og bekymring ble bare større for hver dag, og engstelsen bredte seg i hele slottet. Den opphissede stemningen fikk munnskjenken til å minnes omstendighetene i forbindelse med den drømmen han selv hadde hatt. Dermed kom han til å tenke på Josef, og han angrer sin glemsomhet og utakknemlighet. Han informerte straks kongen om hvordan han selv og den øverste bakeren hadde fått drømmene sine tyder av en hebraisk fange, og hvordan forutsigelsene var gått nøyaktig i oppfyllelse. rett

(160)Det var ydmykende for farao å måtte vende ryggen til sine egne spåmenn og de viseste menn i riket og rådspørre en fremmed slave. Men han var villig til å ta imot en hvilken som helst hjelp hvis han bare kunne få ro i sinnet. Øyeblikkelig ble det sendt bud etter Josef. Han tok av seg fangedrakten og klippet håret, for det hadde vokst seg langt under det vanærende fengselsoppholdet. Så ble han ført frem for kongen. rett

(160) "Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om deg at så snart du hører en drøm, kan du tyde den. Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til meg; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao." Josefs svar viste hans ydmykhet og tro på Gud. På en beskjeden måte fraskrev han seg æren av å ha noen ekstraordinær visdom. "Det står ikke til meg." Gud alene kunne forklare hemmelighetene for kongen. rett

(160)Så fortalte farao hva han hadde drømt. "Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden. Og se, av elven steg det opp syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land. Og de magre og stygge kyr åt opp de syv første, fete kyr. Da de hadde fortært dem, kunne det ikke merkes på dem. De var like stygge å se til som før. Da våknet jeg. Så drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste opp på ert strå. Og etter dem skjøt det opp syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind. Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunne forklare det for meg." rett

(161)Deretter svarte Josef: "Faraos drøm har en mening; hva Gud vil gjøre, har han lart Farao få vite." Det skulle komme syv år med stor overflod. Markene og hagene ville gi rikere grøde enn noen gang før. Men erter en tid ville det komme syv hungersår, "så all denne overflod skal bli glemt i Egyprens land, og hungeren skal arme ut landet." rett

(161)At drømmen ble gjentatt, var et bevis på at oppfyllelsen var sikker og at den ville skje snart. "Nå skulle Farao utse seg en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land! Det skulle Farao gjøre og så sette oppsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår. Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge opp korn i byene til føde og ta vare på det. Og korner skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår." rett

(161)Tolkningen var så innlysende og selvfølgelig og forslaget så fornuftig at riktigheten ikke kunne dras i tvil. Men hvem skulle få i oppdrag å gjennomføre planen? Her var et klokt valg avgjørende for at folket skulle overleve. Kongen var bekymret. De tok tid til å overveie spørsmålet. Gjennom munnskjenken fikk kongen vite om den klokskap Josef hadde lagt for dagen i måten å styre fengslet på. Det var tydelig at han hadde fremragende administrative evner. Munnskjenken som nå bebreidet seg selv, prøvde å bøte på sin tidligere utakknemlighet ved å anbefale Josef på det varmeste. Kongen undersøkte saken nærmere og fant at det han hadde fortalt, var sant. Josef var den eneste i hele riket som hadde visdom nok til å påvise faren som truet landet og hvordan man skulle møte den. Kongen var overbevist om at han også var best skikket til å sette i verk den planen han hadde foreslått. Det var tydelig at en guddommelig makt stod ham bi, og at det ikke fantes noen blant kongens embetsmenn som var så godt kvalifisert til å ta seg av statens styre og stell i denne krisetiden. At han var hebreer og slave, betydde lite mot hans visdom og sunne dømmekraft. Kongen sa til sine rådgivere: "Mon det finnes noen som han, en mann som har Guds ånd?" rett

(161)Utnevnelsen ble foretatt, og Josef fikk denne overraskende meddelelse: "Siden Gud har latt deg vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du. Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette seg etter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor deg." Deretter gav han Josef de offisielle tegn på hans høye embete. "Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og kledde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals. Og han lot ham kjøre i den vogn som var nætmest etter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek! " - bøy kne. rett

(162) "Han satte ham til herre over sitt hus og til hersker over alt sitt gods, for at han skulle binde hans fyrster etter sin vilje og lære hans eldste visdom."' Fra fangehullet ble Josef opphøyet til hersker over hele Egyptens land. Det var en meget ærefull stilling, men den var vanskelig og farefull. Det er ikke uten problemer å være på toppen. Stormen lar gjerne den lille blomsten dypt nede i dalbunnen stå i fred, mens den velter det staselige treet som vokser oppe i høyden. Slik kan de som har bevart sin rettskaffenhet under beskjedne livsforhold, bli dratt ned i fordervelsen på grunn av de fristelser som følger med fremgang og ære. rett

(162)Josefs karakter bestod prøven både i medgang og motgang. Han viste den samme troskap da han stod i faraos palass som da han satt i fengslet. Han var hele tiden en fremmed i et hedensk land, skilt fra sin egen slekt som dyrket Gud. Men han trodde fullt og fast på at Guds hånd hadde ledet hans skritt, og i ubrytelig tillit til Gud utførte han de plikter som stillingen førte med seg. Gjennom Josef ble kongens og stormennenes oppmerksomhet ledet mot den sanne Gud. Selv om de fortsatt holdt fast på avgudsdyrkelsen, lærte de å respektere de prinsipper som kom til syne i livet og karakteren hos et menneske som tilbad Gud. rett

(162)Hvordan ble Josef satt i stand til å vise en slik karaktedasthet, rettskaffenhet og klokskap? Allerede fra sine tidligste år hadde han fulgt pliktens vei, ikke tilbøyelighetens.. Den rettskaffenhet, enkle tillit og edle natur han bevarte gjennom ungdomsårene, bar sin frukt i manndommens dåd. Et rent og enkelt liv hadde fremmet utviklingen av både åndsevner og fysisk kraft. Samfunnet med Gud gjennom hans skaperverk og gjennom fordypelse i de store sannheter som var betrodd troens arvinger, hadde opphøyet og foredlet hans åndelige natur og utviklet og styrket sjelsevnene på en måte som ikke ville ha vært mulig ved noe annet studium. Plikttroskap i smått og stort hadde styrket enhver evne til den høyeste form for tjeneste. Den som lever i overensstemmelse med Skaperens vilje, får del i den sanneste og edleste karakterutvikling. "Å ftykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand." rett

(162)Det er få som fatter hvilken innflytelse de små ting i livet har på karakterutviklingen. Ingenting av det vi gjør, er virkelig smått. De vekslende forhold vi møter fra dag til dag, har til hensikt å prøve vår trofasthet og gjøre oss skikket til større oppgaver. Ved å vise prinsippfasthet i dagliglivet blir sinnet vant med å sette pliktens krav over fornøyelser og den personlige tilbøyeligher. De som blir opplært på den måten, vil ikke vakle mellom rett og galt likesom et siv som vaier i vinden. De er tro mot plikten fordi de har øvet seg opp i vanemessig lojalitet og sannferdighet. Ved å være tro i de små ting, får de styrke til å være tro i de store. rett

(163)Rettskaffenhet er av større verdi enn gull fra Ofir. Uten den kan ingen oppnå sann storhet. Men karakter er ikke noe vi arver. Det er heller ikke noe vi kan kjøpe. Moralsk storhet og fremragende intellektuelle egenskaper skyldes ikke tilfeldigheter. Selv de beste evner er verdiløse dersom de ikke utvikles. Å danne en edel karakter er en livslang prosess, resultatet av flid og utholdeuhet. Gud gir anledningene. Lykke og fremgang avhenger av hvordan vi benytter dem. rett

neste kapitel