I historiens morgen kapitel 21. Fra side 164.     Fra side 224 i den engelske utgave.tilbake

Dramatisk gjensyn

Da de begynte å høste inn de første rike avlingene, startet også forberedelsene til å møte den kommende hungersnød. Under Josefs ledelse ble det reist enorme lagerbygninger på alle viktige steder i hele Egypt, og det ble gjort nødvendige tiltak for å oppbevare overskuddet av avlingen. Dette fortsatte i alle syv årene overfloden varte, inntil den lagrede kornmengden ikke lenger kunne måles.

Og så begynte de syv hungersårene som Josef hadde forutsagt. "Da ble det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød. Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hva han sier eder, skal I gjøre. Da det nå var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle opplagshusene og solgte korn til egypterne."

Hungersnøden bredte seg også til Kanaans land, og den føltes sterkt i den del av landet hvor Jakob bodde. Da de hørte om det rikelige forråd som fantes i Egypt, reiste ti av Jakobs sønner dit for å kjøpe korn. Ved ankomsten ble de ført frem for kongens stattholder, og sammen med andre kornkjøpere stilte de seg frem for landets herre, "og bøyde seg med sitt ansikt til jorden for ham". "Jose! kjente sine brødre, men de kjente ikke ham." Det hebraiske navnet hans var blitt erstattet med et annet som kongen hadde gitt ham. Dessuten var det liten likhet mellom Egypts statsminister og den unggutten de i sin tid hadde solgt til ismaelittene.

Da Josef så at brødrene bøyde seg for ham i ærbødighet, tenkte han på drømmen han hadde hatt, og fortiden stod klart for ham. Idet han lot blikket gå fra - den ene til den andre, oppdaget han at Benjamin ikke var blant dem. Var også han falt som offet for disse mennenes list og grusomhet? "I er speidere," sa han strengt til dem. "I et kommet for å se hvor landet ligger åpent."

De svarte: "Nei, herre, dine tjenere er kommet for å kjøpe korn. Vi er alle sønner av en mann; vi er ærlige folk, dine rjenere er ikke speidere." Josef ville gjerne vite om de hadde det samme hovmodige sinnelag som da han var sammen med dem, og ønsket samtidig å få vite litt om forholdene hjemme. Men han var fullt klar over hvor upålitelige deres uttalelser kunne være. Han gjentok beskyldningen, men de svarte: "Vi, dine tjenere, er tolv brødre, sønner av en mann i Kanaans land, den yngste er hjemme hos vår far, og en er ikke mere til."

Landers herre lot som om han tvilte på det de sa, og at han betraktet dem som spioner. Han forlangte at de skulle bli igjen i Egypt, mens en av dem reiste hjem for å hente den yngste broren. Hvis de ikke gikk med på dette, ville de bli behandlet som spioner. Men Jakobs sønner kunne ikke gå med på dette, for i mellomtiden ville familiene deres sulte. Og hvem av dem skulle påta seg å reise alene mens brødrene satt i fengsel? Hvordan skulle han kunne møte faren under slike forhold? Sannsynligvis ville de bli drept eller gjort til slaver. Hvis de hentet Benjamin, var det fare for at også han skulle lide samme skjebne. De bestemte seg for heller å bli igjen alle sammen og lide i fellesskap, fremfor å bringe ny sorg over faren ved tapet av denne sønnen også. Så ble de kastet i fengsel, og der satt de i tre dager.

I de årene som var gått siden Josef ble skilt fra brødrene, hadde sønnene til Jakob gjennomgått en karakterforandring. De hadde vært misunnelige, ustyrlige, forræderiske, grusomme og hevngjerrige. Men da de ble prøvet med motgang, viste de seg å være uselviske, trofaste mot hverandre og hengivne mot faren. Selv om de nå var middelaldrende menn, underkastet de seg hans autoritet.

De tre dagene i der egyptiske fengslet var fylt av bitter sorg, mens brødrene tenkte tilbake på sine tidligere synder. Hvis ikke Benjamin kunne bringes til Egypt, ville de sikkert bli dømt som spioner, for de hadde lite håp om at faren ville gå med på å sende ham fra seg.

Etter tre dager ble de igjen stilt frem for Josef. Han våget ikke å holde på dem lenger, for faren og familiene deres sulter kanskje allerede. Han sa til dem: "Gjør som jeg nå sier, så skal I leve! Jeg frykter Gud. Dersom I er ærlige folk, så skal en av eder brødre bli tilbake i fengslet, men I andre kan dra av sted og ha med eder korn til hjelp mot hungersnøden i eders hjem, og før eders yngste bror til meg, så eders ord kan sannes, og I ikke skal dø."

De ble enige om å akseptere dette forslaget, selv om de bare hadde lite håp om at faren ville la Benjamin bli med dem til Egypt. Ettersom Josef hadde samtalt med dem ved hjelp av en tolk, hadde de ingen anelse om at han forstod deres språk. Derfor snakket de fritt seg imellom mens han hørte på. De anklager seg selv for den måren de i sin tid hadde behandlet Josef på: "Sannelig, vi har skyld på oss for vår bror. Vi så hans sjeleangst da han bønnfalt oss, og vi ville ikke høre; derfor er denne nød kommet over oss."

Ruben, som hadde planlagt å utfri ham den gangen i Doran, føyde nå til: "Sa jeg ikke til eder: Gjør ikke synd mot gurten? Men I ville ikke høre; se, derfor kreves nå hans blod." Da Josef hørte dette, kunne han ikke lenger styre sine følelser, men gikk ut og gråt. Da han kom tilbake, gav han beskjed om at Simeon skulle bindes og føres tilbake til fengslet. I den grusomme behandling av Josef hadde Simeon vært hovedmannen, og derfor falt valger på ham.

Før Josef lot brødrene få reise, gav han beskjed om at de skulle bli forsynt med korn, og at pengene de hadde betalt, skulle legges øverst i sekken til hver av dem. De fikk også for til dyrene under hjemreisen. Underveis åpnet en av dem sekken sin, og til sin store forbauselse fant han pengepungen der. Da han fortalte dette til de andre, ble de forskrekket og rådville og sa til hverandre: "Hva er det Gud har gjort mot oss?" Skulle de betrakte derte som et regn på noe godt fra Herren, eller hadde han tillatt det for å straffe dem og kaste dem ut i enda større ulykker? De innrømmer at Gud hadde sett deres synd, og at han nå straffet dem.

Jakob ventet med uro på at sønnene skulle komme tilbake. Da de endelig kom, stimlet hele leiren sammen omkring dem mens de fortalte faren alt som hadde hendt. Alle ble fylt med uro og bange anelser. Den egyptiske regentens handlemåte kunne tyde på en ondsinnet plan, og de ble styrket i sin frykt da de åpnet sekkene og fant pengene sine der. I stor sorg utbrøt den gamle faren: "I gjør meg barnløs; Josef er ikke mere til, og Simeon er ikke mere til, og Benjamin vil I ta fra meg; det kommer over meg alt sammen." Da svarte Ruhen: "Begge mine sønner kan du drepe hvis jeg ikke kommer tilbake til deg med ham; gi ham i min hånd, så vil jeg føre ham tilbake til deg." Denne spontane uttrykksmåte gjorde ikke Jakobs hjerte lettere, og han svarte: "Min sønn skal ikke dra ned med eder; for hans bror er død, og han er alene tilbake, og dersom det møter ham noen ulykke på den vei som I drar, så kommer I til å sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket."

Men tørken fortsatte, og etter hvert begynte det å ta slutt på kornforsyningen fra Egypt. Jakobs sønner visste at det ville være nytteløst å reise tilbake dit uten Benjamin. De hadde lite håp om å få faren til å endre sin beslutning, og ventet derfor i taushet på utfallet. Den truende hungersnøden kastet stadig mørkere skygger. I ansiktene til alle i leiren kunne den gamle mannen lese deres nød. Til sisr sa han: "Dra atter av sted og kjøp oss litt kom."

Juda svarte: "Mannen sa så alvorlig til oss: I skal ikke komme for mine øyne uten eders bror er med. Dersom du vil sende vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe korn til deg. Men dersom du ikke vil sende ham, vil vi ikke dra ned; for mannen sa til oss: I skal ikke komme for mine øyne uten eders bror er med."

Da han så hvordan faren begynte å vakle i sin beslutning, føyde han til: "Send gutten med meg! Så vil vi gjøre oss rede og dra av sted, så vi kan leve og ikke skal dø, både vi og du og våre små barn." Han tilbød seg å garantere for broren, og var villig til å bære skylden resten av livet dersom han ikke brakte Benjamin tilbake til faren.

Nå kunne Jakob ikke lenger nekte å gi sin tillatelse, og han gav sønnene beskjed om å gjøre seg klar til reisen. Han bad dem også å ta med en gave til regenten av slike ting som kunne skaffes til veie i der hungerherjede lander ditt balsam og litt honning, krydderier og ladanum, pistasienørrer og mandler". De skulle også ta med seg en dobbelt sum penger. "Ta så eders bror med, og gjør eder rede og dra tilbake til mannen." Idet sønnene stod klare til å legge ut på sin tvilsomme ferd, reiste den gamle faren seg, løftet hendene mot himmelen og sa: "Den allmektige Gud la eder finne barmhjertighet hos mannen, så han lar eders andre bror og Benjamin dra hjem igjen med eder; og jeg - skal jeg være barnløs, så får jeg være barnløs! "

Igjen kom de til Egypt og stilte seg frem for Josef. Da hans blikk falt på Benjamin, sin egen bror, ble han sterkt beveget. Men han skjulte sine følelser og gav beskjed om at de skulle føres til hans eget hus, og at det skulle lages i stand et måltid til dem hjemme hos ham. Da brødrene så at de ble ført til regentens egen residens, ble de skremt, for de trodde at de skulle stå til rette for pengene som ble funnet i sekkene. De tenkte at pengene kanskje var blitt lagt der med hensikt for å finne et påskudd til å gjøre dem til slaver.

I sin nød henvendte de seg til ham som stod for Josefs hus, og fortalte ham omstendighetene i forbindelse med deres besøk i Egypt. Som bevis på at de var uskyldige, fortalte de at de hadde tatt med seg tilbake pengene de hadde funnet i sekkene, og dessuten penger til å betale det nye kornet med. "Vi vet ikke hvem som har lagt våre penger i våre sekker," sa de. Mannen svarte bare: "I kan være rolige, frykt ikke! Eders Gud og eders fars Gud har gitt eder en skatt i eders sekker; eders penger har jeg fått." Dette gjorde at de følte seg lettet, og da Simeon ble løslatt fra fengslet og sluttet seg til dem, syntes de at Gud virkelig hadde vætt god mot dem.

Da regenten igjen møtte dem, tok de frem gavene, og de "kaster seg ned på jorden for ham". Igjen husket han drømmene han hadde hatt, og da han hadde hilst på gjestene, skyndte han seg å spørre: "Går det eders far vel, den gamle som I talte om? Lever han ennå?" "Ja! det går din tjener vår far vel; han lever ennå," svarte de, ider de på ny bøyde seg mot jorden. Så fikk han øye på Benjamin. "Er dette eders yngste bror, som I talte til meg om? Og han sa: Gud velsigne deg, min sønn." Han ble så overveldet av ømme følelser at han ikke kunne si mer. "Han gikk inn i sitt kammer og gråt det."

Da han hadde vunnet over sine følelser, kom han inn igjen, og festmåltidet begynte. Ifølge kastelovene måtte egyptere ikke spise sammen med folk fra et anner land. Derfor fikk Jakobs sønner et bord for seg selv, mens regenten spiste alene på grunn av sin høye rang. De andre egypterne som var til stede, satt også ved spesielle bord. Da alle hadde tatt plass, ble brødrene svært forbauset over at de var blitt plassert i nøyaktig rekkefølge etter alderen. Josef "lot bære til dem av maten på sitt bord, og Benjamin fikk fem ganger så meget som enhver av de andre".

Ved denne oppmerksomhet overfor Benjamin håpet han å finne ut om den yngste broren ble sett på med samme misunnelse og hat som de hadde vist over. for ham selv. Da brødrene fremdeles trodde at Josef ikke forstod deres språk, snakket de fritt sammen. På den måten fikk han god anledning til å lære å kjenne deres virkelige følelser. Men han ønsket å prøve dem enda mer, og før de drog, gav han ordre til at hans eget drikkebeger av sølv skulle legges i sekken til den yngste.

Glade tok de fatt på hjemreisen. Simeon og Benjamin var med, og dyrene var tungt lastet med korn. Alle syntes at de hadde kommet velbetget fra de farer som de hadde følt seg omgitt av. Men de hadde bare nådd utkanten av byen da de ble innhentet av Josefs husholder, som tiltalte dem strengt: "Hvorfor har l gjengjeldt godt med ondt? Er det ikke det beger som min herre drikker av, og som han spår i? Dette var ille gjort av eder." Dette begeret ble tillagt den egen. skap at det kunne avsløre en hvilken som helst gift som ble helt i det. På den tiden ble et slikt beger verdsatt meget høyt som et vern mot giftmord.

Som svar på denne anklagen svarte de: "Hvorfor taler min herre således? Det være langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt! Se, de penger som vi fant øverst i våre sekker, hadde vi med oss tilbake til deg fra Kanaans land; hvorledes skulle vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus? Den av dine tjenere som det finnes hos, han skai dø, og vi andre skal være min herres treller."

"La det være som I har sagt!" sa husholderen. "Den som det finnes hos, skal være min træl, men I skal være uten skyld." Undersøkelsen begynte med det samme. "Så skyndte de seg og løftet hver sin sekk ned på jorden, og enhver åpnet sin sekk." Egypteren undersøkte nøye hver sekk, idet han begynte med Ruben og tok dem i rekkefølge ned til den yngste. Begeret ble funnet i Benjamins sekk.

Brødrene rev i stykker klærne sine som tegn på grenseløs fortvilelse. Langsomt drog de tilbake til byen. De hadde selv dømt Benjamin til livslangt slaveri. Nå fulgte de egypteren tilbake til palasset der regenten fremdeles oppholdt seg, og bøyde seg igjen til jorden for ham. "Hva er det for noe I har gjort?" spurte han. "Visste I ikke at en mann som jeg kan spå?" Josef ønsket å få dem til å innrømme sin synd. Han hadde aldri påstått at han hadde overnaturlige evner, men lot dem tro at han kunne lese hemmelighetene i deres liv.

Da sa Juda: "Hva skal vi svare min herre? Hva skal vi si, og hva skal vi rettferdiggjøre oss med? Gud har funnet dine tjeneres misgjerning; se, vi er min herres treller, både vi og den som begeret ble funnet hos." Til dette svarte Josef: "Det være langt fra meg å gjøre slikt! Den mann som begeret ble funnet hos, han skal være min træl, men dra I andre i fred opp til eders far."

I sin dype fortvilelse gikk nå Juda helt bort til Josef. "Hør meg, herre! La din tjener få tale et ord for min herres ører, og la ikke din vrede opptennes mot din tjener; for du er som Farao selv." Med gripende veltalenhet skildret han nå farens sorg over tapet av Josef og hans betenkeligheter med å la Benjamin reise med dem til Egypt, fordi han var den eneste sønnen han hadde igjen etter Rakel, som han hadde elsket så høyt.

Så fortsatte han: "Skal jeg nå komme hjem til din tjener min far, og gutten, som han henger ved med hele sin sjel, ikke er med oss, så blir det hans død med det samme han ser at gutten ikke er med, og vi må sende din tjener vår fars grå hår med sorg ned i dødsriket. For din tjener tok på seg å svare fot gutten hos min far og sa: Dersom jeg ikke har ham med tilbake til deg, vil jeg være min fars skyldner alle mine dager. La derfor din tjener bli i guttens sted som træl hos min herre, men la gutten dra hjem med sine brødre! For hvorledes skulle jeg dra hjem til min far uten at gutten var med? Jeg kunne ikke se på den sorg som ville komme over min far."

Josef var tilfreds. Han hadde sett fruktene av sann anger hos sine brødre. Da han hørte Judas storsinnede tilbud, gav han beskjed om at alle unntagen disse mennene skulle forlate rommet. Så gråt han høyt og sa: "Jeg er Josef, lever min far ennå?"

Brødrene stod urørlige, stumme av forskrekkelse. Herskeren over Egypt var altså deres bror Josef som de hadde misunt og planlagr å drepe, og som de til slutt hadde solgt som slave! Hele den grusomme behandlingen de hadde gitt ham, stod igjen levende i deres minne. De husker hvordan de hadde foraktet drømmene hans og gjort sitt ytterste for å hindre at de ble oppfylt. Likevel hadde de altså gjort sin del for å oppfylle disse drømmene. Nå var de fullstendig i hans makt, og han ville sikkert hevne det onde han hadde lidt.

Da Josef så deres angst og forvirring, sa han vennlig: "Kjære, kom hit til meg." Da de kom nærmere, fortsatte han: "Jeg er Josef, eders bror, som I solgte til Egypten. Men vær nå ikke bekymret og sørg ikke over at I solgre meg hit' For å holde eder i live har Gud sendt meg hit i forveien for eder." Han syntes at de hadde lidr nok for sin grusomhet mot ham. Derfor prøvde han å fjerne deres frykt og minske deres birre selvbebreidelse.

"Nå har der vært hungersnød i lander i to år, og ennå kommer det fem år da der hverken skal pløyes eller høstes. Men Gud har sendt meg i forveien for eder fordi han ville levne eder en test på jorden, og fordi han ville holde eder i live, så der ble en stor frelse. Så er det da ikke I som har sendr meg hit, men Gud; og han har satt meg til far for Farao og til herre over hele hans hus og til hersker i hele Egyptens land. Skynd eder og dra opp til min far og si til ham: Så sier din sønn Josef: Gud har satt meg til herre over hele Egypten; kom ned til meg, dryg ikke! Du skal få bo i landet Gosen og være meg nær, både du og dine barn og dine barnebarn og ditt småfe og storfe og alt det du har. Og jeg vil sørge for deg der - ior ennå kommer det fem hungersår - for at du ikke skal utarmes, du og ditt hus og alle de som hører deg til. Og nå ser både I og min bror Benjamin med egne øyne at det er jeg som taler med eder."

"Så falt han sin bror Benjamin om halsen og gråt, og Benjamin grår i hans armer. Og han kysset alle sine brødre og gråt ved deres brysr; og siden talte hans brødre med ham." De bekjente ydmykt sin synd og bad ham inderlig om tilgivelse. De hadde lenge lidr under angst og dårlig samvittighet, og nå gledet de seg over at han ennå var i live.

Nyheten om det som hadde hendr, ble snart kjent for kongen. Han var ivrig etter å vise sin takknemligher mot Josef, og stadfesret innbydelsen til hans familie på denne måten: "Det beste i hele Egyptens land skal være eders."

Brødrene ble sendt bort med rikelige forsyninger, med vogner og alt som rrengres for å flytte familiene og husfolker til Egypt. Benjamin fikk enda kosteligere gaver enn de andre. Josef var redd for at det kunne bryte ut trette mellom dem under hjemreisen. I det øyeblikk da de skulle dra, gav han dem derfor denne formaning: "Trett ikke med hverandre på veien."

Jakobs sønner vendte så tilbake til faren med den gledelige nyhet at "Josef ennå var i live, og at han var hersker over hele Egyptens land". Først ble den gamle mannen overveldet. Han kunne ikke tro det han hørte. Men da han så de mange vognene og de tungt lastede dyrene, og at Benjamin var kommet tilbake, ble han overbevist. I sin store glede utbrøt han: "Det er nok; Josef, min sønn, lever ennå; jeg vil dra av sted og se ham før jeg dør."

Enda en ydmykelse måtte de ti brødrene igjennom. De tilstod nå overfor sin far det bedrag og den grusomhet som i så mange år hadde forbitret livet for både ham og dem. Jakob hadde ikke mistenkt dem for en så nederdrektig handling. Men han så at alt var blitt vendt til det gode, og han tilgav sine villfarne sønner og velsignet dem.

Faren og alle sønnene var snart på vei mot Egypt med sine familier, sitt kveg og alle sine husfolk. De drog av sted med glede. Da de kom til Beerseba, ofret patriarken takkoffer og bad Herren gi dem forsikring om at han ville være med dem. I et syn om natten kom Guds ord til ham: "Frykt ikke for å dra ned til Egypten, for der vil jeg gjøre deg til et stort folk. Jeg skal selv dra med deg til Egypten; jeg vil visselig også føre deg opp igjen."

Forsikringen han fikk, var meget verdifull: "Frykt ikke for å dra ned til Egypren, for der vil jeg gjøre deg til et stort folk." Abraham hadde fått løfte om etterkommere så tallrike som stjernene, men inntil nå hadde det utvalgte folk bare vokser ganske langsomt. Kanaans land gav ikke muligheter til å fostte et slikt folk som var forutsagt. Landet var nemlig i hendene på sterke stammer, og disse skulle ikke bli fordrevet før i det "fjerde slektledd". Skulle Israels etterkommere bli rallrike der, måtte de enten drive ut innbyggerne eller spre seg blant dem. Det første kunne de ikke gjøre uten å gå imot Guds plan. Og hvis de blandet seg med kanaanittene, stod de i fare for å bli ledet til avgudsdyrkelse.

Egypt bød derimot på de aller beste betingelser for en gjennomføring av Guds plan. En fruktbar og vannrik landsdel ble stilt til rådighet for dem. Her var det gode muligheter for en hurtig økning av folketallet. Dessuten ville de unngå motviljen fra egypterne på grunn av sitt yrke, "for alle fehyrder er en vederstyggelighet for egypterne". Dette ville fortsatt gjøre det mulig for dem å være et særskilt, avsondret folk, og på den måten bli hindret i å ta del i avgudsdyrkelsen i Egypt.

Da de nådde frem til Egypt, drog de direkte til Gasen. Josef kjørte dit i sin embetsvogn, eskortert av et fyrstelig følge. Men han glemte den ytre prakt og sitr høye embete. En eneste tanke fylte sinnet, en eneste lengsel fikk hjertet til å banke. Da han så reisefølget som nærmet seg, kunne han ikke lenger sryre lengselen som i så mange år hadde vært undertrykt. Han hopper ut av vognen og løp bort for å hilse faren velkommen. Så "falt han ham om halsen og gråt lenge i hans atmer. Da sa Israel til Josef: Nå vil jeg gjerne dø, etter at jeg hat sett ditt ansikt og vet at du ennå lever."

Josef tok med seg fem av brødrene og presenterte dem fot farao, slik at de kunne få overdratt det landområdet som skulle være deres fremtidige hjem. I takknemlighet til sin statsminister ville farao gjerne hedre dem ved å utnevne dem til embetsmenn. Men Josef som trofast tilbad Gud, prøvde å skåne brødrene mot de fristelser de ville bli utsatt for ved et hedensk hoff. Derfor rådet han dem til å fortelle kongen om deres yrke når han spurte om det. Jakobs sønner fulgte dette rådet, og gjorde det samtidig klart at de var kommet for å oppholde seg midlertidig i landet, ikke for å slå seg ned for godt. Slik sikret de seg retten til å dra tilbake igjen om de fant det for godt. Kongen lot dem bosette seg i Gasen, "der beste av landet". Ikke lenge etter ankomsten førte Josef også sin far frem for kongen. Patriarken var uvant med kongelig prakt. Men ute i den majestetiske naturen hadde han samtalt med en mektigere monark. I bevisstheten om dette løftet han hendene og velsignet farao.

I sin første hilsen til Josef hadde Jakob snakket som om han var ferdig til å dø etter denne lykkelige avslutning på så mange år i angst og sorg. Men han skulle ennå få leve sytten fredelige år i Gasen. Disse årene var en lykkelig kontrast til de tidligere. Hos sine sønner så han tegn på sann anger. Familien hans hadde alle muligheter til å bli et stort folk, og i tro grep han det sikte løfte om at de i fremtiden skulle få bo i Kanaan. Selv var han omgitt av alle de tegn på omsorg som statsministeren i Egypt kunne gi ham. I lykkelig samvær med den sønnen som han så lenge hadde savnet, opplevde han en stille og fredelig livskveld.

Da han merket at døden nærmet seg, sendte han bud etter Josef. Det han sa, viste at han hele tiden holdt fast på Guds løfte om Kanaan: "Vis meg den kjær. lighet og trofasthet at du ikke begraver meg i Egypten, men la meg få hvile hos mine fedre; før meg bort fra Egypten og legg meg i deres grav!" Josef lovet det, men Jakob var likevel ikke tilfreds. Han krevde en høytidelig ed på at han ville bli lagt ved siden av sine fedte i Makpela-hulen.

Også en annen viktig sak krevde oppmerksomhet. Josefs sønner skulle formelt bli opptatt blant Israels barn. Da Josef for siste gang kom for å snakke med sin far, hadde han med seg Efraim og Manasse, sønnene sine. Gjennom sin mor var disse guttene knyttet til den høyeste orden av det egyptiske prestesksp. Og farens posisjon åpnet veien for dem til rikdom og ry, om de skulle velge å slutte seg til egypterne. Men Josef ønsket at de skulle fotene seg med sitt eget folk. Han viste sin tro på paktsløftet idet han på sønnenes vegne gav avkall på den ære som hoffet i Egypt kunne by dem, mot en plass blant de foraktede gjeterstammene som Guds ord var blitt betrodd til.

Jakob sa: "Dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til deg her i Egypren, de skal nå være mine; Efraim og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon." De skulle adopteres som hans egne og bli overhoder lar særskilte stammer. På den måten skulle et av privilegiene som fulgte med lørstefødselsretten, og som Ruben hadde forspilt, nå tilfalle Josef. Han skulle få en dobbelt arv i Israel.

Jakobs øyne var sløve av alder, og han hadde ikke lagt merke til at guttene var til stede. Men nå skimtet han omrisset av dem. "Hvem er det?" spurte han. Da han fikk vite hvem de var, sa han: "Kjære, kom hit til meg med dem, så vil jeg velsigne dem." Da de kom nærmere, omfavnet han dem og kysser dem. Deretter la han hendene på hodet deres og velsignet dem. Så bad han denne bønnen: "Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg ble til og til denne dag, den engel som forløste meg fra alt ondt, han velsigne guttene."

Her var det ikke noe som minnet om selvtilstrekkelighet eller tillit til menneskelig makt og kløkt. Gud hadde vært hans vern og støtte. Det hørtes heller ikke noen klage over fortidens onde dager. Prøvene og sorgene fra den tid var ikke lenger noen plagsom byrde for ham. Nå husket han bare Guds nåde og batmhjertighet som hadde fulgt ham på hele pilegrimsferden.

Da Jakob hadde uttalt velsignelsen, gav han sin sønn denne forsikring som et troens vitnesbyrd for kommende slekter gjennom lange år i trelldom og sorg: "Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land."

Da Jakob lå for døden, var alle hans sønner samlet omkring ham. Han henvendte seg til dem og s;i: "Samle eder, så vil jeg forkynne eder hva som skal hende eder i de siste dager." Mange ganger hadde han vært engstelig når han tenkte på deres fremtid og forsøkte å danne seg et bilde av hvordan det skulle gå med de forskjellige stammene. Idet sønnene hans ventet på å ta imot den siste velsignelsen, hvilte inspirasjonens ånd over ham, og etterkommernes fremtid ble åpenbart for ham i et profetisk syn. Han nevnte sønnene ved navn, en ettet en. Den enkeltes karakter ble beskrevet, og stammenes fremtid ble forutsagt i korte trekk.

"Ruben, min førstefødte er du, min kraft og min styrkes første frukt, høyest i ære og størst i makt." Slik tegnet faren et bilde av det som skulle ha vætt Rubens stilling i egenskap av den førstefødte sønnen. Men hans alvorlige synd ved Edar hadde gjort ham uverdig til førstefødselsrettens velsignelse. Jakob fortsatte derfor: "Du bruser over som vannet, du skal intet fortrinn ha."

Prestedømmet ble betrodd Levi, kongeverdigheten og Messias-løftet ble gitt til Juda, og den dobbelte del av arven til Josef. Rubens stamme utmerket seg aldri i Israel. Den var ikke så tallrik som Jada, Josef eller Dan, og den var blant de første som ble ført i fangenskap.

Etter Ruben kom Simeon og Levi. Sammen hadde de gjort seg skyldige i grusomheten mot innbyggerne i Sikem, og de hadde også skylden for at Josef ble solgt. Om dem ble det sagt: "Jeg vil kaste dem omkring i Jakob og spre dem i Israel." Ved folkerellingen like før Israel gikk inn i Kanaan, var Simeons stamme den minste. Moses nevnte ikke Simeon i sin siste velsignelse. Ved bosettingen i Kanaan fikk denne stammen bare en liten del av Judas arvelodd, og de familiene som senere ble mektige, dannet kolonier og slo seg ned utenfor Det hellige land. Levi fikk heller ingen arvelodd utenom de førtiåtte byene som lå spredt utover landet. Men fordi denne stammen var tro mot Gud da de andre falt fra, ble den betrodd helligdomstjenesten, og forbannelsen ble til velsignelse.

Velsignelsen i forbindelse med førstefødselsretten gikk til Juda. Navner betyr lovprisning, noe som kommer klart frem i den proferiske skildring av denne stammen: "Juda - deg skal dine brødre prise, din hånd skal være på dine fiendocs nakke, for deg skal din fars sønner bøye seg. En ung løve er Juda; fra rover du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer, og folkene blir ham lydige." Løven, skogens konge, er er passende symbol på denne stammen. Fra den kom David, og likeså "Davids sønn", fredsfyrsten, den virkelige "løven av Juda stamme", som alle makter til slutt skal bøye seg for, og alle folkeslag en gang gi sin hyllest.

Jakob forutsa en stor fremtid for de fleste av sønnene sine. Til slutt kom turen til Josef. Farens hjerte svulmer da han kunngjorde velsignelsen over Josef, "han som er høvding blant sine brødre". "Er ungt frukttre er Josef, et ungt frukttre ved kilden; grenene skyter ut over muren. Og de egger ham og skyter på ham, de forfølger ham - de pileskyttere. Men fast står han der med sin bue, og hans hender og armer er raske - ved Jakobs Veldiges hender, fra ham, fra hyrden, Israels klippe, fra din fars Gud, og han hjelpe deg, fra den Allmektige, og han velsigne deg med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med brysters og morslivs velsignelser! Din fars velsignelser stiger høyr opp over mine forfedres velsignelser, de når opp til de evige høyders grense; de skal komme over Josefs hode, over hans isse, han som er høvding blant sine brødre."

Jakob hadde alltid hatt en dyp og inderlig omsorg for andre. Hans kjærlighet til sønnene var sterk og øm, og hans rale til dem på dødsleiet var ikke uttrykk for partiskhet eller nag. Han hadde tilgitt dem, og han elsket dem til det siste. Hans faderlige ømhet ville ha kommer til uttrykk i ord med oppmuntring og håp. Men Guds kraft hvilte over ham, og under inspirasjonens innflytelse ble han tvunget til å si sannheten, hvor smertelig den enn måtte føles.

Da de siste velsignelser var uttalt, gjentok Jakob sitt ønske om hvor han ville bli graviagt. "Jeg samles nå til mitt folk; begrav meg hos mine fedre i hulen på hetitten Efrons mark, i hulen på Makpela-marken." "Der begravde de Abraham og Sara, hans hustru, der begravde de Isak og Rebekka, hans hustru, og der begravde jeg Lea." Denne siste handling bekreftet hans tro på Guds løfter.

Jakobs livskveld var fylt med fred og hvile etter et urolig og anstrengende liv. Mørke skyer hadde ofte tårnet seg opp foran ham, men hans siste dager ble opplyst av en stråleglans fra himmelen. Skriften sier at "mot aftens tid, da skal det bli lys."' Og i Salmenes bok sies det på denne måten: "Akt på den ulastelige og se på den oppriktige! for fredens mann har en fremtid."

Jakob hadde syndet og måtte lide meget for det. At fulle av strev, bekymring og sorg hadole vært hans lodd siden den dag da hans store synd tVang ham til å flykte bort fra farens telt. Han ble en hjemløs flyktning, skilt fra sin mor som han aldri fikk se igjen. Syv år måtte han arbeide for å få henne som han elsket, men bare fot å bli skammelig bedratt. Tyve lange år hadde han slitt for en grisk og grådig slektning. Han så at rikdommen økte, og omkring ham vokste sønnene hans opp. Men han fant liten glede i det urolige og splittede hjemmet.

Jakob ble drevet til fortVilelse over datterens skam, brødrenes hevn, Rakels død, Rubens naturstridige atferd, Judas synd, det grusomme bedrag mot ham selv og den umenneskelige ondskap mot Josef. En lang rekke dystre og onde ting kom frem i dagen. Gang på gang hadde han måttet høste fruktene av sitt første feiltrinn, og igjen og igjen så han at hans egne sønner gjentok de synder han selv hadde gjort seg skyldig i. Men hvor bitter lærepengen enn hadde vært, hadde den likevel gjort sin virkning. Selv om tukten hadde vært hard, brakte den "fred og rettferd som frukt".

Der inspirerte ord er omhyggelig med også å omtale feilene hos de gode personene som urmerket seg ved å stå i gunst hos Gud. Ja, deres feil blir ofre omtalt mer fullstendig enn deres dyder. Mange har undret seg over dette, og det har gitt vantro mennesker anledning til å spotte Bibelen. Menegenrlig er det et av de sterkeste beviser på at Skriften taler sannhet, at kjensgjerningene ikke blir glattet over, og at syndene hos hovedpersonene ikke blir skjult. Menneskesinnet er gjerne så fordumsfullt at det er umulig å gjøre vanlig historie helt upartisk. Hadde Bibelen vært skrevet av personer uten guddommelig inspirasjon, ville den utvilsomt ha fremstilt de store personenes karakterttekk i et langt met smigrende lys. I stedet har vi fått en korrekt fremstilling av deres erfatinger.

Selv mennesker som nøt spesiell gunsr hos Gud, og som han betrodde stort ansvar, ble somme tider overvunnet av fristelse og fair i synd, akkurat som vi i dag kjemper, vakler og ofre begår feil. Deres liv, med alle feil og gale påfunn, ligger åpent for oss både til oppmuntring og advarsel. Hvis de hadde vært ftem. stilt som feilfrie mennesker, ville vi, arme syndere, kanskje ha forrvilt over våre egne feilgrep. Men når vi ser hvordan også de kjempet med mismot, hvordan de falt i fristelse, men likevel fattet nytt mot og seiret ved Guds nåde, blir vi oppmuntret i vårt jag etter rettferdighet. For også disse menn i fortiden ble noen ganger slått ned. Men de kom på fote igjen og ble velsignet av Gud. På samme måte kan vi bli seiervinnere i Jesu kraft.

På den annen side kan deres livsløp tjene som advarsel for oss. Det viser at Gud under ingen omstendigheter vil unnskylde den skyldige. Han ser synden hos dem han elsker mest, og han behandler dem enda strengere enn dem som har mindre lys og derfor mindre ansvar.

Da Jakob var gravlagt, begynte Josefs brødre igjen å frykte. Tross hans vennlighet mot dem gjorde skyldfølelsen dem mistroiske. Kunne det tenkes at han bare hadde utsatt sin hevn av hensyn til faren, og at han nå ville gjengjelde deres forbrytelse. De våget ikke å komme til ham personlig, men sendre bud til ham:

"Din far gav oss før sin død dette pålegg: Så skal I si til Josef: Tilgi, kjære, dine brødres misgjerning og deres synd, at de har gjort ille mot deg! Så tilgi nå oss, som også tjener din fars Gud, vår misgjerning!" Dette rørte ham til tårer, men samtidig fikk brødrene frimodighet til å oppsøke ham. De falt ned for ham og sa: "Se, vi vil være dine tjenere."

Josefs kjærlighet til brødrene var dyp og uselvisk. Derfor gjorde det ham vondt at de trodde han gikk med hevntanker. "Vær ikke redde," sa han. "Er vel jeg i Guds sted? I tenkte ondt mor meg; men Gud tenkte det til det gode for å gjøre det han nå har gjort, og holde meget folk i live. Så vær da ikke redde, jeg vil sørge for eder og eders barn."

Josefs liv er et forbilde på Kristi liv. Det var misunnelse som drev brødrene til å selge ham som slave. De håpet å kunne hindre ham i å bli større enn de selv. Da han ble førr til Egypt, trøstet de seg med at de ikke mer ville bli plaget av drømmene hans, ettersom de hadde fjernet enhver mulighet for at de kunne gå i oppfyllelse. Men Gud grep inn og tvang frem nettopp det som de prøvde å hindre. På samme måte var prestene og de eldste hos jødene misunnelige på Kristus og fryktet for at han skulle dra folketS oppmerksomhet bort fra dem. De slo ham i hjel for å hindre at han skulle bli konge. Men dermed fremkalte de nettopp det de ville avverge.

Gjennom sin slavetilværelse i Egypt ble Josef en redningsmann for sin fars familie. Men det gjorde ikke brødrenes skyld mindre. Da KristuS ble korsfestet av sine fiender, ble han menneskehetens forsoner, en frelser for den falne slekt og herre over hele verden. Selv om Gud ledet begivenhetene slik at de ble til ære for ham selv og til gagn for menneskene, var drapsmennenes forbrytelse ikke mindre avskyelig av den grunn. På samme måte som Josef ble solgt til hedningene av sine egne brødre, ble Kristus solgt til sine bitreste fiender av en av sine disipler. Josef ble offer for en falsk anklage og kastet i fengsel på grunn av sin dyd. Kristus ble fotaktet og forkaster fordi hans rettferdige, selvfornektende liv var en refselse av synd. Han var ikke skyldig i noen urett, men ble dømt etter utsagn fra falske vitner.

Josefs tålmoclighet og ydmykhet under forfølgelse og urettferdig behandling, hans villighet til å tilgi og hans storsinn overfor sine umenneskelige brødre, er et forbilde på Frelserens holdning da han i taushet utholdt gudløse menneskers ondskap og forakt. Det viser også hans tilgivende sinnelag ikke bare overfor sine mordere, men overfor alle som kommer til ham for å bekjenne sin synd og be om tilgivelse.

Josef levde femtifire år etter at faren var død. Han oppnådde å "se Efraims barn i tredje ledd; også barna til Makir, Manasses sønn, ble født på Josef. knær". Han var vitne til hvordan folket øket i antall og velstand. Gjennom alle disse årene bevarte han sin urokkelige tro på at Gud ville føre Israels barn tilbake tilløftets land.

Da han merket at det nærmet seg slutten, samlet han slektningene omkring seg. Selv om han hadde nytt stor ære i faraonenes land, var Egypt bare et fremmed land for ham. Hans siste handling var å gi til kjenne at han ville dele skjebne med IsraeL Slik lød hans siste ord: "Gud skal visselig se til eder og føre eder opp fra dette land til det land han har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob." Han lot Israels barn avlegge en høytidelig ed på at de skulle føre hans ben med seg til Kanaans land. Og Josef døde, hundte og ti år gammel; og de balsamerte ham og la ham i kiste i Egypten."

Gjennom de slitsomme århundtet som fulgte, minner denne kisten om ordene fra den døende Josef. Den var et vitnesbyrd for Israels barn om at de var utlen. dinger i Egypt, og ansporet dem til å feste sitt håp til løftets land, fot befrielsens time ville sikkert komme.

neste kapitel