Moses

(179)For å skaffe mat under hungersnøden hadde folk i Egypt solgt buskapen og jordeiendommene sine til kongen, og til slutt var de blitt livegne. På en klok måre sørget Josef for at de fikk fri heren tilbake. Han lot dem bli leilendinger under kongen, slik at de leide jord av ham og betalte en årsavgift på en femtedel av det deres arbeid kastet av seg. rett

(179)Men Jakobs barn var ikke nødt til å gå inn på slike vilkår. På grunn av den rjenesten Josef hadde ytet nasjonen, fikk de ikke bare en del av landet som sitt hjem, men de ble også fritatt for skatt og fikk dessuten rikelige forsyninger så lenge hungersnøden varte. Kongen kunngjorde offentlig at det var Josefs Gud som hadde grepet inn og sikret overflod i Egypt, mens andre folk omkom av sult. Han innså at Josefs styre hadde skaffet landet store rikdommer, og hans takknemlighet førre til at Jakobs familie nøt kongens gunst. rett

(179)Etter som tiden gikk, døde den fremtredende mannen som Egypt skyldte så mye, og likeså hele den generasjon som hadde høstet velsignelse av hans innsats. "Da kom det en ny konge over Egypten, som ikke visste noe om Josef." Ikke så å forstå at han ikke hadde kjennskap til det Josef hadde gjort for nasjonen. Han ville bare ikke innrømme det, men så vidt mulig prøve å glemme det. "Og han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og tallrikere enn vi. Nå vel, la oss gå klokt til verks mot dem, for at de ikke skal ta mer til, og for at de ikke, om det kommer krig, skal slå seg i lag med våre fiender og føre krig mot oss og dra ut av landet." rett

(179)Israelittene var allerede blitt meget talltike. "Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og ble mange og overmåte tallrike, og landet ble fullt av dem." Under Josefs omsorg, og takket være den daværende kongen, hadde de bredt seg raskr ut over hele landet. Men de bevarte sin egenart som et særskilt folk og tok ikke etter egypter nes skikker eller religion. rett

(180)På grunn av deres økende antall ble kongen og folket redde for at de i krigstilfelle skulle slå seg sammen med Egypts fiender. Men det ville være uklokt åforvise dem fra landet. Mange av dem var dyktige og innsiktsfulle arbeidsfolk, og de bidrog vesentlig til landets økonomi. Kongen trengte slike arbeidere til byggingen av de storslagne slott og templer. Derfor fikk de samme kår som de egyptere som hadde solgt seg selv og sin eiendom til kongen. Senere ble det satt arbeidsfogder over dem, og trelldommen var et faktum. "Og egypterne tvang Israels barn til å trelle for seg, og de forbitret livet for dem med hardt ttelle. arbeid i leir og tegl og med alle slags trellearbeid på marken, alt det trellearheid som de tvang dem til å gjøre." "Men jo mere de plaget dem, dess mere rok de til, og dess mere bredte de seg ut, så egypterne begynte å grue seg for hraels barn." rett

(180)Kongen og hans rådgivere hadde håpet å underkue israelittene ved hjelp av hardt arbeid, og på den måten redusere deres antall og knuse frihetsviljen. Da dette ikke lyktes, tydde de til met grusomme meroder. Jordmødrene fikk beskjed om å drepe de hehraiske guttebarna ved fødselen. Satan selv stod bak denne planen. Han visste at en befrier skulle stå frem i Israel, og nå håpet han å kunne krysse Guds plan ved å få kongen til å utrydde barna deres. Men kvinnene fryktet Gud og våget derfor ikke å etterkomme den gtusomme befalingen. Herren så med velbehag på dem for dette og gjorde vel imot dem. Kongen ble rasende over at planen ikke lyktes, og innskjerpet og utvidet befalingen. Hele nasjonen ble pålagt å oppspore de hjelpeløse ofrene og drepe dem. "Da bød Farao alt sitt folk og sa: Hver sønn som fødes, skal I kaste i elven, men hver datter skal I la leve." rett

(180)Mens denne bestemmelsen ennå stod ved makt, fikk Amram og Jokebed en sønn. De var fryktige israelitter av Levi stamme. "Der var et vakkert barn, og da foreldrene tren for Israels befrielse nærmet seg, og at Gud ville sende sitt folk en befrier, ble de enige om ikke å ofre barnet. Troen på Gud gjorde dem sterke, og "de lot seg ikke skremme av kongens ordre". rett

(180)Det lyktes for moren å holde barnet skjult i tre måneder. Da hun skjønte at det ikke lenger var trygt å beholde ham, flettet hun en liten kurv av siv og tettet den med jordbek og tjære. Så la hun barnet i kurven og satte den mellom sivet ved elvebredden. Hun turde ikke passe på den selv for ikke å sette sitt eget og barnets liv i fare. Men Mirjam, søsteren til gutten, holdt seg i nærheten. Hun lot som om hun ikke brydde seg, men i virkeligheten fulgte hun nøye med hva som ville skje med den lille broren hennes. rett

(181)Det var også andre som holdt vakt. I sine inderlige bønner hadde moren overlatt barner i Guds hender, og usynlige engler våket over stedet. Det var ogsåengler som ledet faraos datter. Hun ble nysgjerrig da hun fikk øye på den lille kurven, og da hun så det vakre barnet, var hun øyeblikkelig klar over hva som hadde skjedd. Barners gråt vakre medynk hos henne, og hun følte medlidenhet med den ukjente moren som hadde rydd til denne utvei for å redde livet til der vesle barnet. Hun bestemte seg for å redde gutten, og hun ville selv adoptere ham. Han skulle bli hennes egen sønn. rett

(181)Mirjam hadde ubemerket fulgt med i alt som foregikk. Da hun så at barnet ble behandlet med ømhet, våget hun seg nærmere, og til slutt sa hun: "Skal jeg gå og hente en amme til deg blant de hebraiske kvinner, så hun kan fostre opp barner for deg?" Det fikk hun straks lov til. Så skyndte hun seg hjem til moren med den gledelige nyheten, og fulgte henne så tilbake til faraos datter. "Ta denne gutt og fostre ham opp for meg; jeg vil gi deg lønn for det," sa prinsessen. Gud hadde hørt morens bønner. Hennes tro var blitt belønnet. rett

(181)Det var med dyp takknemlighet hun rok fatt på sin kjærkomne oppgave som hun nå kunne utføre under trygge forhold. Trofast benyttet hun denne anledning til å oppdra gutten for Gud. Hun var sikker på at han var utsett til en stor gjerning, og hun visste at han snart måtte overleveres til sin kongelige pleiemor, der han ville komme under en innflytelse som kunne lede ham bort fra Gud. Derfor var hun mer ivrig og omhyggelig med å oppdra ham enn de andre barna. Hun anstrengte seg for å fylle sinnet hans med gudsfrykt og med kjærlighet til sannhet og rettferdighet. Med alvor bad hun om at han måtte bli bevart mot enhver ødeleggende innflytelse. Hun visste hvor tåpelig og syndig det var å dyrke andre guder. På et tidlig tidspunkt lærte hun ham å bøye seg og be til den levende Gud, den eneste som kunne høre ham og hjelpe ham i alle vanskeligheter. rett

(181)Hun beholdt gutten så lenge hun kunne, men var forpliktet til å gi ham fra seg da han var omkring tolv år. Fra den enkle hytten som hittil hadde vært hans hjem, ble han ført til kongens slott, til faraos datter, "og han ble som en sønn for henne". Men selv her bevarte han de inntrykk han hadde mottatt som barn. Han glemte ikke det moren hadde lært ham. Det var et vern mot den stolthet, vantro og last som florerte ved hoffet. rett

(181)Denne ene hebraiske kvinnen øvet en vidtrekkende innflytelse, og det til tross for at hun bare var en landflyktig slave. Hele Moses' fremtidige liv, den store misjon han skulle utføre som leder for Israel, vitner om hvor viktig en kristen mors oppgave et. Det finnes ikke noen gjerning som kan sidestilles med den. I meget stor utstrekning holder hun barnas skjebne i sine hender. Hun arbeider med sinnets og karakterens utvikling, ikke bare for dette liv, men for evigheten. Hun sår en sæd som vil vokse opp og bære frukt til godt eller til ondt. Hennes oppgave er ikke å male en vakker skikkelse på et lerret eller meisle den i marmor, men hun skal prege Guds bilde i en menneskesjel. Særlig i barnas første år påhviler det henne å forme deres karakter. De inntrykk de mottar i den tiden, vil de beholde gjennom hele livet. Fra barna er ganske små, bør foreldrene innrette undervisningen og oppdragelsen med der målet for øye at de skal bli gudfryktige. De er overlatt til vår omsorg for at vi skal oppdra dem til å bli Guds arvinger som skal regjere med ham gjennom evigheren, ikke for å sitte på en jordisk kongerrone. rett

(182)Enhver mor bør vite at de anledninger hun har fått, er uvurderlige. Hennes verk vil bli prøvet på den store regnskapsdagen. Da vil det vise seg at mange feilgrep og forbrytelser er en følge av uvirenhet og forsømmelse hos dem som hadde som sin spesielle plikt å lede barna inn på den retre vei. Da vil det også vise seg at mange som har opplyst verden med sitt talent, med sannhet og hellighet, kan rakke en bedende kristen mor for de prinsipper som var den egentlige forutsetning for deres innflyrelse og fremgang. rett

(182)Ved faraos hoff fikk Moses sin høyesre sivile og militære urdannelse. Kongen hadde besluttet å gjøre sin datters adoptivsønn til tronarving. Og denne unge mannen ble utdannet for denne høye rang. "Slik ble Moses opplært i all egyptisk visdom, og han utmerket seg både i tale og handling."' Hans dyktighet som hærfører gjorde ham meget avholdt i den egyptiske hær, og han ble betrakter som en bemerkelse erdig personlighet. Satan oppnådde ikke sin hensikt. Gud hadde benyttet den best Ise som hadde dømt de hebraiske barna til døden, til å skaffe sitt folks fremti I eder den nødvendige opplæring og utdannelse. rett

(182)Engler gav de eldste i Israel unetrerning om at tiden for deres utfrielse nærmet seg, og at Gud ville bruke Moses til den oppgaven. Engler opplysre også Moses om at Gud hadde ursett ham til å bryte folkers trelldomsåk Han rrodde at dette skulle skje ved bruk av våpen makt, og gikk ut fra at han selv skulle lede hebreerne mot den egyptiske hær. Derfor passer han på å holde sine følelser under kontroll for at hans tilknytning til fosrermoren eller til farao ikke skulle begrense hans frihet til å gjøre Guds vilje. rett

(182)Ifølge egyptisk lov måtte enhver som satt på faraonenes trone, være medlem av presteskapet, og som rronarving måtte Moses innvies i statsreligionens mysterier. Der var presrene som hadde ansvaret for dette. Selv om Moses var en ivrig og oppmerksom elev, lot han seg ikke bevege til å ta del i avgudsdyrkelsen. Han ble truet med at dette kunne koste ham tronen, og at hans pleiemor ikke ville vite av ham hvis han fortsatt holdt fast på hebreernes religion. Men Moses var urokkelig i sitt forsett om ikke å tilbe noen annen gud enn himmelens og jordens skapet. Han innledet ordskifte med prestene og dem som kom for å tilbe, og påviste hvor tåpelig deres overtroiske tilbedelse av livløse ting var. Ingen kunne gjendrive hans argumenter eller forandre hans beslutning. Inntil videre ble hans fasthet tolerert på grunn av hans posisjon og den gunst han nøt både hos kongen og folket. "I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av Faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å leve en kort tid i syndig nytelse. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Han så nemlig frem til lønnen som ventet.,,' rett

(183)Moses var kvalifisert til å stå i fremste rekke blant verdens ledende menn, til å glimre ved hoffet i det mektigste rike på jorden, og svinge dets septer. Intellektuelt stod han i særklasse sammenlignet med store menn gjennom alle tidsaldre. Som historiker, dikter, filosof, hærfører og lovgiver har han ikke sin likemann. Men selv om verden lå åpen for ham, hadde han moralsk styrke til å avvise de smigrende utsikter til rikdom, storhet og vetdslig ty. "Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse." rett

(183)Moses hadde fått opplysning om den endelige lønn som skal tilfalle Guds ydmyke og lojale tjenere. Dermed ble den verdslige vinning redusert til sin rette plass. Faraos storslagne palass og hans trone ble benytter som lokkemidler for Moses. Men han visste at i de fyrstelige salene foregikk det syndige forlystelser som fikk mennesker til å glemme Gud. Han skuet forbi de strålende palasser, fotbi kongekronen, til den heder som Den høyestes hellige skal få i er rike som er uplettet av synd. Med troens øye så han den uforgjengelige kronen som himmelens konge skal sette på seietvinnerens hode. Denne tro fikk ham til å vende seg bort fra dem som hersker i verden, og slutte seg til det uanselige, fattige og foraktede folk som hadde valgt å lyde Gud heller enn å tjene synden. rett

(183)Moses ble ved hoffet til han hadde fylt førti år. Men hele tiden tenkte han på sitt eget folk og deres kår. Når han besøkte sine landsmenn som gikk og trellet, oppmuntret han dem med en forsikring om at Gud ville fri dem ut. Ofte var han harm og forbitret når han så den utett og undertrykkelse de var utsatt for, og hevnens ild brente i ham. En dag mens han besøkte dem og var vitne til at en egypter mishandler en israelitt, grep han inn og drepte egypteren. Det hadde ikke vært noen vitner til hendelsen, og øyeblikkelig begravet han egypteren i sanden. Nå følte han at han var parat til å hevde folkets rett, og han håpet de ville reise seg for å gjenvinne friheten. "Han trodde at hans landsmenn skulle fotstå at Gud ville bruke ham til å redde dem, men de skjønte der ikke." 4 De var ennå ikke beredt for friheten. rett

(184)Neste dag så Moses to hebreere som sloss. Det var klart hvem som hadde urett, og Moses irettesatte ham. Men mannen tok øyeblikkelig igjen. Han mente at Moses ikke hadde noen rett til å blande seg inn i saken og beskyldte ham for å ha begått en forbrytelse. "Hvem har satt deg til høvding og dommer ovet oss?" sa han. "Tenker du å slå meg i hjel, likesom du slo egypteren i hjel?" rett

(184)Snart var hele affæren kjent blant egypterne, og i sterkt overdrevet vetsjon kom den også farao for øre. Det ble fremholdt fot farao at det som hadde skjedd, var meget alvorlig, at Moses hadde planer om å reise sitt folk mor egypterne, styrte regjeringen og selv overta tronen. Rikers sikkerher stod altså på spill så lenge han ennå var i live. Kongen besluttet øyeblikkelig at Moses skulle dø. Da Moses ble klar over situasjonen, flyktet han i retning av Arabia. rett

(184)Herren var med ham. Han fant et hjem hos den gudfryktige Jetro som var prest og fyrste over Midian. En tid etter gifter Moses seg med en av døtrene til Jetro. I førti år gjorde han tjeneste hos sin svigerfar som sauegjeter. rett

(184)Da Moses slo i hjel egypteren, gjorde han der samme feilgrep som hans fedre så ofte hadde gjort, idet de selv påtok seg å utføre der som Gud hadde lovet å gjøre. Gud ønsket ikke å utfri sitt folk ved krig, slik Moses tenkte, men ved sin veldige kraft, så folket kunne lære å sette sin lit til ham alene. Men Gud brukte endog denne overilte handling for å fullbyrde sin hensikt. Moses var ikke beredt for den store oppgaven. Han måtte først lære den leksen i tro som Abraham og Jakob hadde fått innprentet: Ikke å stole på menneskelig styrke og kløkt, men på Guds makt til å oppfylle løftene. rett

(184)Der var også andre ting Moses skulle lære i ensomheten blant fjellene. I selvfornekteisens og prøveIsens skole skulle hau lære å være tålmodig og å beherske li nskapene. Før han kunne bestemme over andre, måtte han selv lære å lyde. Han er hjerte måtte være helt i harmoni med Gud før han kunne undervise Israel om uds vilje. Gjennom egen erfaring måtte han lære å vise faderlig omsorg for alle trengte hans hjelp. rett

(184)Menneskelig sett var hele denne tiden i slit og glemsel fullstendig bortkastet. Men i sin evige visdom bestemte Gud at hans folks fremtidige leder skulle tilbringe førti år som vanlig sauegjeter. Den selvforglemmende og kjærlige omtanke for hjorden som han på den måten utviklet, ville gjøre ham til en omsorgsfull og tålmodig hyrde for Israel. Ingen fortrinn i form av menneskelig kunnskap og kultur kunne erstatte denne erfaring. rett

(184)Det var mange ting fra den tid da Moses hadde værr omgitt av innflyreisen i Egypt, som han måtte frigjøre seg fra. Der hadde han en fostermor som elsket ham, og han hadde harr en høy posisjon som kongens darrersønn. På alle hold hadde han vært vitne til raffinerte urskeielser, til den falske religionens besnærende mystikk, til avgudsdyrkelsens pomp og prakt og de mange uttrykk for høytidsstemt arkitektur og skulptur. Alt dette hadde etterlarr et dypt innrrykk på hans sinn og hadde til en viss grad preget hans vaner og karakter. Tid, miljø forandring og samfunn med Gud kunne fjerne disse innrykk. For Moses ville det bety kamp på liv og død å rive seg løs fra villfarelse og velge sannhet. Men Gud ville hjelpe ham når kampen ble for hard. rett

(185)Det menneskelige er kommet til syne hos alle som er blitt kalt til å gjøre en gjerning for Gud. Men de har ikke harr uforanderlige vaner og karaktertrekk, og har ikke slått seg til ro med tingenes tilstand. De har oppriktig ønsket å få visdom fra Gud og ville gjerne lære å arbeide for ham. Apostelen sier: "Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir alle, villig og uten bebreidelser." rett

(185)Men Gud vil ikke gi sitt lys til mennesker så lenge de er tilfreds med å leve i mørke. Den som skal få hjelp fra Gud, må erkjenne sin svakhet og utilstrekkelighet og innstille seg på den store forandring som må finne sted. Samtidig måhan gå inn for alvorlig, vedholdende bønn og arbeid. Det er nødvendig å kvirre seg med feilaktige vaner og skikker. Seieren kan bare vinnes ved målbevisste anstrengelser for å rette på disse feilene, og ved at man følger de rette prinsipper. rett

(185)Mange oppnår aldri det de har mulighet til, fordi de venter at Gud skal gjøre det han har gitt dem evne til å gjøre selv. Alle som er brukbare i tjenesten, må gjennomgå den strengeste mentale og moralske opplæring. Gud vil hjelpe dem ved å forene guddommelig kraft med menneskelig anstrengelse. rett

(185)Omgitt av fjell på alle kanter var Moses alene med Gud. De storslagne templene i Egypt med all deres falskher og overtro, gjorde ikke lenger noe inntrykk på ham. De majestetiske fjellene vitnet om Den eviges storhet, og Egyprs guder syntes ubetydelige og maktesløse. Overalt stod Skaperens navn skrevet. Moses følte det som han var i Guds pærhet og ble overskygget av hans kraft. Her ble hans egen stolthet og selvtilstrekkelighet feid bort. Det barske og nøysomme ørkenlivet fjernet de siste spor fra hans behagelige og luksuriøse liv i Egypt. Moses var tålmodig, ærbødig og ydmyk - en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden". Likevel var han sterk i troen på Gud. rett

(185)Etter som årene gikk, mens han vandret omkring med saueflokkene på øde steder og grunner på sitt folks undertrykkelse, tenkte han på Guds handlemåte med fedrene og på løftene som var det utvalgte folks arv, og dag og natt bad han for Israel. Himmelske engler lot det bli lyst omkring ham. Her skrev han Første Mosebok, inspirert av Den Hellige Ånd. De lange årene i ørkenens ensomhet brakre rike velsignelser, ikke bare til Moses og hans folk, men til hele verden gjennom alle tider. "Da lang tid var gått, døde kongen i Egypten, og Israels barn sukket Over sin trelldom og klaget; og deres rop over trelldommen steg opp til Gud. Og Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem." Tiden for utfrielsen var kommet. Men Guds hensikt skulle fullbyrdes på en måte som avslørte den menneskelige stolthet. Befrieren skulle tre frem Som en ydmyk hyrde med bare en stav i hånden. Men Gud vilIe gjøre denne staven til symbolet på sin makt. rett

(186)En dag da Moses førte saueflokkene bort i nærheten av Horeb - "Guds eget fjell" - så han en busk i brann. Grenene, løvverket og stammen - alt stod i flammer, men så ikke ut til å bli oppbrent. Da han gikk nærmere for å undersøke saken, lød det en stemme fra ilden som nevnte hans navn. Med skjelvende lepper svarte Moses: "Ja, her er jeg." Han ble advart mot å nærme seg uten å vise spesiell ærbødighet: "Dra dine sko av dine føtter! For det sted du Står på, er hellig jord. ... Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud." Det var han, paktens engel, som i sin tid hadde åpenbart seg for fedrene. "Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud." rett

(186)Alle som kommer frem for Gud, bør være preger av ydmykhet og ærefrykt. I Jesu navn kan vi tillitsfullt komme frem for ham. Men vi må ikke nærme oss Gud med en utilbørlig djervhet, som om han var vår likemann. Enkelte mennesker taler til den store, allmektige, hellige Gud - han som bor i et lys ingen kan komme til - Som om de snakker til en jevnbyrdig eller endog en underordnet. Enkelte oppfører seg verre i hans hus enn de ville våge å gjøre i audienssalen til en jordisk hersker. De burde tenke på at de står overfor ham som serafer tilber, og Som engler dekker sitt ansikt for. Gud har krav på den største ærefrykr. Alle som virkelig fornemmer hans nætVær, vil bøye seg for ham i ydmykhet og rope ut likesom Jakob da han så Gud i et syn: "Hvor forferdelig er ikke dette sted! Her er visselig Guds hus, her er himmelens port." rett

(186)Mens Moses ventet i ærefrykt, fortsatte røsten: "Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hva de lider. Og nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd og for å føre dem opp fra dette land til et godt og vidstrakt land, til et land som flyter med melk og honning. . . . Så gå nå du av sted, jeg vil sende deg til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypten!" Overrasket og skremt over denne befalingen vek Moses tilbake og sa: "Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føte Israels barn ut av Egypren?" Svaret lød: "Sannelig, jeg vil være med deg, og dette skal være deg et tegn på at jeg hat sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypten, da skal I holde gudstjeneste på dette fjell." rett

(187)Moses tenkte på alle vanskelighetene han ville møte, og på folkets blindhet, uvitenhet og vantro. Mange av dem var nesten blottet fot kunnskap om Gud. "Men når jeg nå kommer til Istaels barn og sier til dem: Edets fedres Gud har sendt meg til eder, og de så spør meg: Hva et hans navn? - hva skal jeg da svare dem?" Og svaret kom: "Jeg er den jeg er." - "Så skal du si til Israels barn: Jeg er har sendt meg til eder." rett

(187)Først fikk Moses beskjed om å samle de eldste i Israel, de edleste og mest rettferdige blant dem, de som lenge hadde sørget over trelleåket. Til dem skulle han bringe et budskap fra Gud med løfte om befrielse. Sammen med de eldste skulle han så gå til kongen og si: "Herren, hebreernes Gud, har møtt oss; la oss nå gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud." rett

(187)Moses ble varslet om at farao ville avvise anmodningen om å la Israel fare. Men motet hos Guds tjener måtte ikke svikte, for Herren ville bruke denne anledningen til å åpenbare sin makt for egypterne og for sitt folk. "Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypten med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem; så skal han la eder fare." rett

(187)Det ble også gitt veiledning om forberedelsen for reisen. Herren sa: "Jeg vil la dette folk finne yndest hos egypterne, så I, når I drar ut, ikke skal dra tomhendt bort; men enhver kvinne skal be sin grannekvinne og den som bor i hennes hus, om smykker av sølv og gull og om klær." Egypterne hadde beriket seg på urettmessig vis ved det arbeid de krevde av israelittene. Når de nå skulle ta fatt på reisen til sitt nye hjem, var det bare rett og rimelig at de krevde vederlag for de mange år med hardt slit. De skulle be om verdigjenstander som lett kunne transporteres, og Gud ville la dem "finne yndest hos egypterne". De mektige mirakler som skulle bli utført for å befri dem, ville slå undertrykkerne med skrekk, slik at trellefolkets ønsker ble oppfylt. rett

(187)Vanskelighetene som Moses så foran seg, syntes uoverstigelige. Hvilket bevis kunne han gi folket på at Gud virkelig hadde sendt ham? "De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg, de vil si: Herren har ikke åpenbart seg for deg." Så fikk han et bevis som appellerte til hans egne sanser. Gud bød ham å kaste staven på jorden, "og den ble til en slange; og Moses flyktet for den". Så ble han bedt om å gripe fart i den, og den ble til en stav igjen. Deretter fikk han beskjed om å stikke hånden inn på brystet, "og da han drog den ut, se, da var hans hånd spedalsk, Som sne". På ny ble han bedt om å stikke hånden inn på brystet, og da han denne gang trakk den ut, var den frisk som den andre. Ved disse tegn forsikret Hetren ham om at både hans eget folk og farao ville bli overbevist om at det fantes en som var mektigere enn kongen av Egypt. rett

(187)Men Guds tjener var fremdeles overveldet av tanken på den merkelige og overveldende oppgaven som ventet ham. I sin nød og frykt unnskyldte han seg nå med at han hadde tungt for å tale: "Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, hverken før, eller siden du begynte å tale til din tjener; jeg er tung i mæle og tung i tale." Han hadde vært borte fra Egypt så lenge at han ikke lenger behersket språket så godt som da han oppholdt seg der. rett

(188)Men Herren sa til ham: "Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? I tillegg fikk han enda en forsikring om guddommelig hjelp: "Gå nå du, og jeg vil være med din munn og lære deg hva du skal tale." Men Moses tryglet fremdeles om at en mer skikker person måtte bli valgt til oppgaven. Til å begynne med berodde disse unnskyldninger på ydmykhet og mangel på selvtillit. Men da Herren hadde lover å fjerne alle vanskeligheter og sørge for at planene lykres, var det uttrykk for mistillit til Gud at han fortsatt vegret seg og klaget over sin udugelighet. Det var en antydning om at Gud kanskje ikke var i stand til å dyktiggjøre ham for den store gjerning han hadde kalt ham til, eller at han hadde valgt feil mann. rett

(188)Nå ble Moses henvist til Aron, sin eldre bror, som daglig hadde benyttet språket og snakket det flytende. Han fikk vite at Aron skulle komme og møte ham. Det neste Herren sa, var formet som en betingelsesløs befaling: "Du skal tale til ham og legge ordene i hans munn, og jeg skal være med din munn og med hans munn og lære eder hva I skal gjøre. Og han skal tale til folket for deg; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham. Og du skal ta denne stav i din hånd; med den skal du gjøre tegnene." Nå kunne han ikke stå imot lenger, for ethvert grunnlag for unnskyldninger var fjernet. rett

(188)Da Moses fikk Guds befaling, hadde han ingen tillit til seg selv. Han var lang som i tale og tilbakeholden i handling, og følte seg helt udugelig til å være Guds talerør til Israel. Men da han først hadde tatt på seg oppgaven, gikk han helhjertet inn for den og satte all sin lit til Herren. Den veldige oppgaven syntes å aktivisere alle hans evner og krefter. Gud velsignet hans villige lydighet, og han ble veltalende, forhåpningsfull, behersket og vel skikket til den største gjerning som noen gang er betrodd mennesker. Dette er et eksempel på hva Gud gjør for å styrke karakteren hos dem som stoler helt og fullt på ham og betingelsesløst følger hans befaling. rett

(189)En person vil få evner og dykrigher etter hvert som han tar på seg de oppdrag Gud legger på ham, og prøver å utføre dem på den rette måten. Selv om han har en uanselig stilling eller begrensede evner, vil han likevel oppnå sann storher, så sant han setter sin lir til Guds kraft og gjør sin gjerning med troskap. Hadde Moses stolt på sin egen styrke og klokskap, og på der gruunlag tatt på seg den store oppgaven, ville han ha visr at han var helt uskikket til å mestre den. At en person føler sin svakhet, gir i det minste er fingerpek om at han fatter storheren i den oppgaven han er satt til, og at han vil be Gud om styrke og veiledning. rett

(189)Moses gikk til sin svigerfar og sa at han gjerne ville besøke sine landsmenn i Egypr. lerro gav sitt samtykke og sin velsignelse. "Dra bort i fred!" sa han. Sammen med sin hustru og sine barn tok Moses fatt på reisen. Han våger ikke å forreIle hvilket ærend han hadde, for at svigerfaren ikke skulle nekte dem å reise med ham. Men før de nådde frem til Egypr, innså han selv at der var tryggesr for dem å bli hjemme i Midian. rett

(189)Moses hadde en hemmelig frykt for farao og for egypterne som førti år tidligere hadde lagt ham for hat. Dette gjorde at han var enda mer uvillig til åvende tilbake dit. Men etter at han hadde bestemt seg for å etterkomme Guds befaling, fikk han vite at hans fiender var døde. rett

(189)På veien fra Midian fikk Moses en fryktelig og overraskende advarsel om Herrens mishag. En engel viste seg for ham på en truende måte, som om han srod klar til å drepe ham. Ingen forklaring ble gitt, men Moses husket nå at han hadde oversett et av Guds krav. Han hadde latt seg overtale av sin hustru til ikke å omskjære den yngste sønnen. Dermed hadde han forsømt å oppfylle vilkåret for at hans barn skulle nyte godt av velsignelsene fra Guds pakt med Israel. Når folkets leder viste en slik forsømmelse, kunne det ikke annet enn svekke autorireten i det påbud Gud hadde gitt folket. Sippora var redd for at hennes mann måtte høre med liver, og utførre selv den rituelle handlingen. Deretter tillor engelen Moses å fortsette reisen. Under sin misjon hos farao ville Moses komme i en farlig situasjon. Livet hans kunne bare bli bevart ved at hellige engler beskytter ham. Men når han med fullt overlegg forsømte en klar plikt, var han ikke trygg, for da ville englene ikke kunne verne ham. rett

(189)I trengselstiden like før Kristi gjenkomst vil de rertferdige bli bevart ved de himmelske englers tjeneste. Men det vil ikke være noen sikkerher for dem som overtrer Guds lov. Englene kan ikke beskytte dem som da tilsidesetter et av Guds bud. rett

neste kapitel