Den første påsken

(202)Da kravet om at Israel måtte bli fri, første gang ble fremsatt for kongen av Egypt, fikk han varsel om den forfetdeligste av alle plagene; "Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte, er Israel, og jeg sa til deg; La min sønn fare, så han kan tjene meg, men du ville ikke la ham fare; derfor vil jeg nå slå i hjel din sønn, din førstefødte."! Selv om egypterne foraktet israelittene, hadde Gud æret dem ved å utvelge dem til å ta vare på hans lov. Deres spesielle velsignelser og fortrinn innbefattet at de hadde den samme forrang blant folkene som en førstefødt sønn hadde blant sine brødre. rett

(202)Den straffedom som Egypt først var blitt varslet om, var den som sist skulle ramme dem. Gud er langmodig og rik på miskunnhet. Han har kjærlig omsorg for de skapningene han har dannet i sitt bilde. Hvis taper av avlingen og buskapen hadde fått egypterne til å angre, ville barna deres ikke ha omkommet. Men folket hadde hårdnakket motstått Guds befaling, og nå skulle det siste slaget falle. rett

(202)Moses var blitt truet med dødsstraff hvis han igjen viste seg for farao. Men et siste budskap fra Gud skulle ennå lyde for den opprørske kongen, og Moses stilte seg ftem for ham og kunngjorde; "Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypten, og alle førstefødte i Egyptens land skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, og alt førstefødt blant buskapen. Og det skaI i hele Egyptens land bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mere skal bli. Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, hverken mot folk eller fe, så I skal kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel. Da skal alle disse dine tjenere komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, både du og hele der folk som følger deg! Og så skal jeg dra ut." rett

(203)Før Herren fullbyrdet denne dommen gjennom Moses, rettleder han Israels ham om avreisen fra Egypt, særlig hvordan de skulle unngå den kommende dom. Hver familie - alene eller sammen med andre - skulle slakte et lam eller et kje "uten lyte". Med en isop-kvist skulle de så stryke blodet "på begge dørstolpene og på det øverste dørtre" av huset. Det var for at dødsengelen som kom ved midnatt, ikke skulle gå inn i huset. Samme natt skulle de spise det stekte kjøttet sammen med usyret brød og bitre urter. Moses sa at de skulle gjøre det "med ombundne lender, med sko på føttene og stav i hånden". rett

(203) "I skal ete det i hast; det er påske for Herren." Og Gud sa: "For samme natt vil jeg gå igjennom Egyptens land og slå i hjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren. Og blodet på de hus som I er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noe slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slåt Egyptens land." rett

(203)Til minne om denne store utfrielsen skulle det holdes en fest i Israel hvert år gjennom alle kommende slektledd. "Denne dag skal være en minnedag for eder, og I skal holde den som en høytid for Herren; det skal være en evig forskrift for edet å holde den, slekt etter slekt." Når de i årene som fulgte, holdt denne festen, skulle de fortelle barna sine om den store befrielsen, slik Moses hadde befalt dem: "Da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus." Videre skulle den førstefødte av både mennesker og dyr høre Herren til. rett

(203)Bare mot en løsesum kunne de føres tilbake. Det skulle vitne om at de førstefødte i Egypt måtte bøte med livet, mens de førstefødte i Israel ble spart. Med rette skulle de ha vært hjemfallen til samme dom, hadde det ikke vært for sonofferet som ble brakt. "For meg hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt føtstefødt i Egyptens land, helliget jeg meg alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre meg til, meg, Herren." rett

(204)Etter at tabernakel-tjenesten var blitt innstiftet, valgte Herren levi stamme til å arbeide ved helligdommen i stedet for de førstefødte av folket. Om disse levittene sa han: "De er helt overgitt til meg som en gave fra Israels barn; istedenfor alt som åpner morsliv, alle førstefødte blant Israels barn, har jeg tatt dem ut for meg." Men fremdeles måtte hele folket betale en løsepenge for den førstefødte sønn som en erkjennelse av Guds nåde. rett

(204)Påsken skulle være både et minne og et forbilde. Den skulle ikke bare peke tilbake på utfrielsen fra Egypt, men også frem til utfrielsen fra syndens trell. domsåk som Kristus skulle fullbyrde for sitt folk. offerlammet representerer "Guds lam" - vårt eneste håp om frelse. Apostelen sier: "For vårt påskelam er slaktet, Kristus." Det var ikke nok at påskelammet ble slaktet. Blodet måtte strykes på dørstolpene. Sjelen må bli delaktig i Kristi fortjeneste. Det er ikke nok at vi tror på hans død for verden. Vi må tro at han døde for hver enkelt av oss. Hver og en må tilegne seg kraften i sonoHeret. rett

(204)Isop-knippet som ble brukt til å stryke blodet med, var et symbol på renselse. Det ble brukr i forbindelse med renselse av spedalske og slike som hadde vært i berøring med døde. I Davids bønn kommer dette rydelig til uttrykk: "RenS1neg fra synd med isop så jeg blir ren, tvett meg så jeg blir hvirere enn sne."' Lammet skulle tilberedes i hel tilstand. Ikke ett ben skulle brekkes. Slik skulle heller ikke er eneste ben bli brutt når Guds lam døde for vår skyld.' Dette viser at Kristus ble ofrer helr og fullt. rett

(204)Kjøtter skulle spises. Der er ikke nok at vi tror på Kristus for at vår synd skal bli tilgitt. Ved tro må vi stadig motta åndelig styrke og næring gjennom hans ord. Kristus sa: "Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke liver i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mirr blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag." For å forklare hva han mente, sa han: "De ord jeg har talr til dere, er ånd og liv." rett

(204)Jesus godtok sin fars lov, oppfylte dens prinsipper i sitt liv, kunngjorde dens innhold og åpenbarte dens velgjørende kraft. Johannes sier: "Ordet ble men. neske og rok bolig iblant oss, og vi så hans herligher, den herlighet som den enesre Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."Kristi etterfølgere må få del i hans erfaring. De må ta imot og tilegne seg Guds ord slik at det blir drivkraften til liv og handling. Ved Kristi kraft må de bli forvandlet så de ligner ham og gjenspeiler hans karakter. De må ete Guds Sønns legeme og drikke hans blod, ellers vil de ikke ha liv i seg. Kristi ånd og gjerning må bli hans disiplers ånd og gjerning. rett

(204)Lammet skulle spises sammen med bitte urter til minne om den bitre trell. dommen i Egypt. Når vi henter næring hos Kristus, bør det skje med et søndetknust hjerte på grunn av vår synd. Bruken av usyret brød hadde også stor betydning. Det var uttrykkelig påbudt i loven om påskefeiringen at ingen surdeig måtte finnes hos dem under høytiden, og jødene overholdt dette strengt. På samme måte skulle syndens surdeig fjernes hos alle som ville motta næring og liv fra Kristus. Paulus skriver til menigheten i Korint: "Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! Dere er jo som usyret brød. For vårt påskelam er slakret, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhets og sannhets usyrede brød."' rett

(205)Før slavefolket kunne bli fri, måtte de vise sin tro på at utfrielsen virkelig ville finne sted. Blodets tegn måtte settes på husene, og de selv og familiene deres måtte skille lag med egypterne og oppholde seg i sitt eget hus. Hvis israelittene på noe punkt hadde oversett den veiledning de hadde fått, for eksempel om de hadde unnlatt å skille barna sine fra egypterne, ville de ikke ha vært trygge. Det samme ville ha vært tilfelle dersom de hadde latt være å stryke blodet på dørstolpene, eller om noen av familiemedlemmene hadde gått ut av huset. Det kan tenkes at noen mente at de hadde gjort alle nødvendige forberedelser, men deres godtroenhet ville ikke frelse dem. Alle familier som ikke hadde fulgt Herrens veiledning, ville miste sin førstefødte når ødeleggeren kom. rett

(205)Folket skulle vise sin tro ved lydighet. På samme måte må alle som vil bli frelst ved Kristi blods fortjeneste, innse at de selv må gjøre noe for å sikre seg frelsen. Selv om det utelukkende er Kristus som kan fri oss fra straffen for overtredelse, må vi vende om fra synd til et liv i lydighet. Mennesket blir frelst ved tto, ikke ved gjerninger. Men troen må gi seg urslag i gjerninger. Gud har gitt sin Sønn til å dø som en soning for vår synd. Han har åpenbart sannhetens lys, veien til livet. Han har sørget for muligheter, forskrifter og privilegier. Så blir det menneskets sak å benytte seg av disse frelsende virkemidler. Mennesket må ta imot og bruke de hjelpemidler Gud har skaffet til veie, ved å være tro og lydig mot alle hans krav. rett

(205)Da Moses gjentok Guds plan for utfrielsen av Israel, sies det at "folket bøyde seg og tilbad". Håpet om frihet, tanken på den fryktelige straffedom som venter undertrykkerne, det de måtte gjøre og tenke på i forbindelse med den plutselige avreisen - alt dette kom til urtrykk i takknemlighet overfor den store befrieren. Mange egyptere hadde begynt å anerkjenne hebreernes Gud som den eneste sanne Gud. De bad nå om lov til å søke tilflukt i israelittenes hjem når hevnens engel drog igjennom landet. De ble hilst hjertelig velkommen, og de lovet at de for fremtiden ville tjene Jakobs Gud og dra ut av Egypt sammen med hans folk. rett

(205)Istaelittene etterkom de pålegg Gud hadde gitt. I all hemmelighet skyndte de seg å gjøre fot beredelser til reisen. Familien var samlet, påskelammet ble slaktet, kjøttet ble stekt over ilden, det usyrede brødet og de bitre urtene ble tilberedt. Mannen i huset, som var familiens prest, strøk blodet på dørstolpene og gikk så inn og var sammen med familien. I taushet skyndte de seg å spise påskelammet. De våket og bad i dyp æteftykt, mens hjettet hos den førstefødte banket i uheskrivelig angst, enten han var en voksen mann eller et barn. Fedre og mødre trykket sine førstefødte sønner inn til seg når de tenkte på det fryktelige som skulle skje denne natten. Men ikke et eneste hus hos israelittene ble hjemsøkt av dødsengelen. Blodets tegn - tegnet på at en frelser skulle beskytte dem - var på dørene, og ødeleggeren gikk forbi. rett

(206)Ved midnatt lød det "et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død". Alle de førstefødte i landet, "fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var j fengslet, og alt førstefødt blant buskapen", ble hjemsøkt av ødeleggeren. I hvert eneste hjem over hele Egypt var familiens stolthet blitt drept. Skrik og jamring fra sørgende mennesker fylte luften. Kongen og hans hoffmenn stod bleke og skjelvende og var vitne til den forferdelige gru. rett

(206)Farao husket hvordan han en gang hadde sagt: "Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare." Nå lå hans himmelstrebende stolthet i støvet. "Han kalte Moses og Aron til seg om natten og sa: "Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt! Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt; gå og bed godt også over meg!" Kongens rådgivere og folket "trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av lander; for de sa: Vi er dødsens alle sammen"! rett

neste kapitel