I historiens morgen kapitel 25. Fra side 207.     Fra side 281 i den engelske utgave.tilbake

Exodus

Med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånden hadde Israels folk stått tause og fylt av ærefrykt, mens de håpet og ventet på at kongen skulle gi tillatelse til å dra av sted. Før morgenen grydde, var de på marsj. Etter hvert som åpenbarelsen av Guds makt under plagene hadde tent troens flamme hos trellene, og spredt redsel blant undertrykkerne, hadde israelittene samlet seg i Gosen. Selv om flukten skjedde plutselig, var det allerede gjort nødvendige tiltak for å organisere og lede den veldige folkemassen som var inndelt i grupper med bestemte ledere.

Så drog de ut, "omkring seks hundre tusen mann foruten barna. Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem". I denne mengden var det ikke bare slike som var drevet av tro på Israels Gud. Langt flere ønsket bare å flykte fra plagene, eller de fulgte med av nysgjerrighet eller eventyrlyst. Disse var en sradig hindring og en snare for Israel.

Folket tok også med seg "småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe". Dette tilhørte israelittene, for de hadde ikke solgt sine eiendeler til kongen, slik egypreroe hadde gjort. Jakob og hans sønner hadde i sin tid ført småfeet og srorfeet med seg til Egypt, og der hadde buskapen formert seg sterkt. Før folket forlot Egypt, oppfordret Moses dem til å kreve en godtgjørelse for alt arbeid de hadde gjort uten vederlag. Egypterne var så oppsatte på å bli kvitt dem, at de ikke satte seg imot dette. Slavefolket kunne dra bort fra sine undertrykkere tungt lastet med byrte.

Denne dagen dannet avslutningen på den historiske utvikling som var blitt åpenbart for Abraham i profetiske syner flere århundrer i forveien: "Der skal du vite, at din ætt skal bo som ftemmede i et land som ikke høtet dem til, og de skal trelle for folket der og plages av dem i fire hundre år. Men det folk som de skal trelle for, vil jeg også dømme; og deretter skal de dra ut med meget gods."! De fire hundre år var nå til ende. "På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av Egyptens lar.d, hær etter hær."

Ved avreisen fra Egypt førte israelittene med seg Josefs ben. Det var en høyti. delig forpliktelse, et Guds løfte som lenge hadde ventet på å bli oppfylt, og som gjennom de mørke trelldomsår hadde vært en påminnelse om Israels befrielse.

I stedet for å følge den direkte ruten gjennom filisterlandet til Kanaan, ledet Herren dem sørover mot Rødehavet. "For Gud sa: Folket kunne angre det når de ser krig for seg, og så vende tilbake til Egypten." Hadde de forsøkt å dra gjennom filisterlandet, ville de ha møtt motstand, for filistrene betraktet dem som slaver på flukt fra sine herrer, og de ville ikke ha lCølt med å gå til krig mot dem. Israelittene var dårlig rustet til å kjempe mot dette sterke krigerfolket. De hadde bare liten kunnskap om Gud. Troen var svak, og de ville ha blitt redde og motløse. De var ubevæpnet og uvant med å føre krig, og livsmotet var svekket etter langvarig trelldom. Dessuten hadde de ansvar for kvinnene og barna, småfeet og storfeet. Når Gud førte dem mot Rødehavet, åpenbarte han seg som en Gud som hadde medfølelse og sunn dømmekraft.

"Så brøt de opp fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen. Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystørre for å lede dem på veien og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem, så de kunne dra frem både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, ikke heller ildstøtten om natten." Eller som vi leser i Salmenes bok: "Han bredte ut en sky til dekke og ild til å lyse om natten." Hele tiden gikk de under Den usynliges banner. Om dagen ledet skyen dem på reisen eller hvelvet seg som en tronhirnmel over dem. Den tjente som beskyttelse mot den brennende heten, og den kjølige fuktigheten var en kjær. kommen lindring i den golde, tøtre ørkenen. Om natten ble den til en ildsøyle som lyste opp leiren og var en stadig forsikring om Guds nærvær.

I et av de vakreste og mest trøsterike avsnitt av Esaias' profeti omtales skystøtten og ildstøtten som uttrykk for Guds omsorg for sitt folk i den siste, store kamp mot de onde makter: "Over hvert sted på Sions berg og over dets forsam. linger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og glans av luende ild om natten; for over alt herlig er det et dekke. Og en hytte skal der væte til skygge om dagen mot hete og til ly og skjul mot vannskyll og regn."

De reiste tvers igjennom et stort, goldt ørkenlandskap, og de begynte å undres over hvor det bar hen. De tok til å bli lei av den besværlige vandringen, og noen av dem fryktet for at egypterne ville ta opp forfølgelsen. Men skyen beveget seg fremover, og de fulgte ettet. Nå gav Herren Moses beskjed om å snu til siden inn i et fjellpass og slå leir ved sjøen. Han fikk samtidig vite at farao ville oppta forfølgelsen, men at Gud ville bli æret ved å urfri dem.

I Egypt ryktes det at Israels barn var på vei mot Rødehavet i stedet for å stanse i ørkenen for å tilbe. Faraos rådgivere informerte kongen om at slavene hadde flyktet for godt. Folket angret at de hadde latt seg forlede til å tro at de førstefødtes død skyldtes Guds makt. De ledende menn, som nå var kommet seg av den verste sktekken, begynte å hevde at plagene skyldtes helt naturlige årsaker. "Hvorledes kunne vi gjøre dette og la Israel dra bort fra vår tjeneste?" utbrøt de med bitterhet.

Farao samlet sine sryrker - "seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vogner i Egypten", dessuten ryttere, offiserer og fotfolk. Kongen ledet selv angrepshæren i spissen for de mektige menn i riket. For å sikte seg gudenes gunst og dermed et heldig utfall, var prestene også med. Kongen var bestemt på å sktemme israelittene med en veldig maktmønstring. Egypterne var redde for at deres ufrivillige underkasteise under Israels Gud skulle utløse andre nasjoners forakt. Men hvis de rykket ut med et veldig oppbud av makt og brakte flyktningene tilbake, ville de redde æren og samtidig sikre seg slavenes fortsatte arbeidsinnsats.

Hebreerne hadde slått leir langs stranden, med sjøen som en tilsynelatende uoverstigelig hindring foran, og med en bratt fjellside som stengte veien mot sør. Plurselig oppdaget de blinkende våpen og stridsvogner et srykke borte. Det bar bud om at en stor hær var i anmarsj. Da den kom nærmere, ble de klar over at det var egypterhæren som forfulgte dem. Israelittene var skrekkslagne. Noen ropte til Herren, men de fleste oppsøkte Moses og beklaget seg. "Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten? Var det ikke det vi sa til deg i Egypten: La oss være i fred, vi vil tjene egypterne; det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen."

Det gjorde Moses forferdelig vondt at folket viste så liten tro på Gud, når de gang på gang hadde sett hvordan hans makt var blitt åpenbart for deres skyld. Hvordan kunne de legge skylden på ham for de farer og var.skeligheter de kom opp i, all den stund han hadde fulgt Guds uttrykkelige befaling? Riktignok fantes det ingen mulighet for redning med mindre Gud grep inn. De hadde kommet opp i denne situasjonen fordi de var lydige mot Guds befaling, og derfor var Moses ikke redd for konsekvensene. På en rolig og tillitsfull måte svarte han folket: "Ftykt ikke, stå nå her og se Herrens frelse, som han vil sende eder i dag! For som I ser egypterne i dag, skal I aldri i evighet se dem mere. Herren skaI srride for eder, og I skal være stille."

Det var ingen lett sak å få folkemassene til å vente på Herren. De mangler disiplin og selv kontroll og ble voldsomme og urimelige. De ventet at de når som helst skulle falle i undertrykkernes hender, og de jamret og klaget høylytt. Den forunderlige skysrøtten var det signalet de stadig hadde fulgt når de skulle forr. sette fremmarsjen. Men nå spurte de seg selv om den kanskje varslet en katastrofe, for den hadde jo ført dem til et ufremkommelig sted på den forkjætte siden av fjeller. I sin forvirring mente de at Guds engel var en ulykkens budbringer.

Men nettopp som egypterhæren nærmet seg, og regnet med å vinne en lett seier, hevet skystøtten seg majestetisk mot himmelen. Den beveget seg over israelittene og senket seg så ned mellom dem og egypterhæren. En mur av mørke skilte de forfulgte fra forfølgerne. Egypterne kunne ikke lenger se hebteernes leir og var derfor nødt til å stanse fremrykkingen. Men etter som nattemørket tiltok, ble skystøtten forvandlet til et skinnende lys for hebreerne, så der ble fullr dagslys i leiren.

Israelittene fikk nå nytt mor, og Moses ropte til Herren. "Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal bryte opp! løft nå du opp din stav og rekk ut din hånd over havet og skill det at, og Israels barn skal gå midt igjennom havet på det tørre." I Salmenes bok blir ferden gjennom Rødehavet beskrevet slik: "Gjennom havet gikk din vei, og dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent. Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd."'

Da Moses rakte ut staven, delte vannet seg, og Israel gikk midt igjennom havet på tørr bunn, mens vannet stod som en mur på begge sider. Lyset fra ildstøtten skinte over de skummende bølgetoppene og opplyste veien som skar seg som en mektig fure gjennom havet og forsvant i mørket på den andre bredden. "Egypterne satte etter og fulgte dem til midt ut i haver, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir." Den merkelige skyen ble forvandlet til en ildstøtte like for øynene deres. Totdenen drønner og lynene glimtet. "Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høte, ja dine piler fløy hit og dit. Din tordens røst lød i stormvirvelen, lyn lyste opp jorderike, jorden bever og skalv."' Egypterne ble grepet av angst og forvirring. Midt i elementenes ville opprør hørte de røsten fra vredens Gud, og de prøvde å snu og flykte tilbake til bredden de hadde forlatt. Men Moses rakte igjen ut staven, og de atskilre vannmassene fosset frådende ned over egypterhæren som ble oppslukt i det svarte dypet.

Ved daggry fikk israelittene se alt som var igjen av sine mektige fiender de brynjekledte likene av egyptiske soldater som lå langs stranden. På en eneste natt var de blitt fullstendig befridd fra den fryktelige faren. Den store, hjelpeløse folkemengden, slaver som var uvant med krigføring, kvinner, barn og kveg, med havet foran seg og den mektige egypterhæren som presset på bakfra, hadde sett hvordan veien åpnet seg gjennom havet. De hadde vært vitne til hvordan fienden var blitt overvunnet i det øyeblikk da seieren syntes sikker. Gud alene hadde utfridd dem, og nå vendte de seg til ham i takknemlighet og tro. Deres følelser fant uttrykk i lovsang. Guds Ånd hvilte over Moses idet han ledet folket i en jublende takkesang, den første og en av de mest opphøyde som verden kjenner:

"Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet; hest og mann sryrtet han i havet. Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse; han. er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han. i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. Din høyre hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høyre hånd, Herre, knuser fiender. . . . Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? . . . Du fører ved din miskunn her det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. Folkene hører det, de skjelver. . . . Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet deg. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt deg til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt."

Som havets drønn lød sangen fra den veldige skare av israelitter. Sangen ble ledet av kvinnene i Israel under ledelse av Mirjam, søster til Moses, idet de drog frem med pauker og dans. Over hav og ørkenland lød det glade omkved, og fjellene gav gjenlyd av lovsangen: ""Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet."

Denne sangen, og den store befrielsen den er et minne om, gjorde et innttykk som aldri skulle viskes ut av hukommelsen hos det hebraiske folk. Fra slekt til slekr ble sangen gjentatt av Israels profeter og skalder som et vitnesbyrd om at Gud styrker og utfrit dem som setter sin lit til ham. Denne sangen tilhører ikke bare jødefolker. Den peker frem til tiden da alle rettferdighetens fiender skal tilintetgjøres, og Israels Gud vinner den endelige seier. Profeten fra Patmoo så den hvitkledte skaren som "hadde seiret". De stod på "et hav av glass, blandet med ild". De hadde Guds harper i hendene og sang den lovsangen som "Guds tjener Moses sang, den som også er sangen for Lammet".'

"Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gir du ære for din miskunnhets, for din trofastbets skyld."' Det var dette som preget Israels befrielsessang. Det er der samme som bør prege alle dem som elsker og frykter Gud. Når Gud befrir oss fra syndens trelleåk, betyr det en enda større befrielse enn den hebreerne opplevde ved Rødehavet. Likesom Israels hærskarer den gang burde vi prise Herren med hjette og sinn og med sangens toner for det underverk han har gjort for menneskenes barn. De som tenker på Guds store velgjerninger, og ikke overser hans mindre gaver, vil bli fylt med glede, og de vil synge i hjertet for Herren. De daglige velsignelser fra Herren, og fremfor alt Jesu offerdød for å gi oss del i himmelens salighet, er en kilde til stadig takknemlighet.

Hvilken barmhjertighet og ufattelig kjærlighet som Gud viste oss fortapte syndere da han knyttet oss til seg for at vi skulle være hans eiendomsfolk! Vår gjenløser brakte det store offer for at vi skulle kalles Guds barn. Vi burde lovprise Gud for det salige håp han tilbyr oss i frelsesplanen. Vi burde lovprise harn for den himmelske arv og for de rike løfter han gir oss, og takke ham fordi Jesus lever og går i forbønn for oss.

"Den som ofrer takksigelse, ærer meg," sier Skaperen.' Alle himmelens innbyggere tar del i lovprisningen. Vi bør lære englenes sang nå, slik at vi en gang kan synge den sammen med de skinnende hærskarer. Likesom David synger vi: ""Jeg vil love Herren så lenge jeg lever; jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til." "Folkene skal prise deg, Gud! Folkene skal prise deg, alle tilsammen."

I sitt forsyn ledet Gud folket inn mellom fjellene foran havet for å åpenbare sin makt ved å fri dem ut, og på en håndgripelig måte ydmyke de stolte undertrykkerne. Han kunne ha frelst dem på en helt annen måte, men han valgte denne for å prøve deres tro og styrke deres tillit til ham. De var trette og fulle av angst, men hvis de hadde nølt da Moses bød dem å gå, ville Gud ikke ha åpnet en utvei for dem. Det var "i tro" de gikk ""gjennom Rødehavet som over tøtt land". Ved å gå helt ned til vannkanten viste de at de trodde det som Gud hadde talt gjennom Moses. De gjorde alt som stod i deres makt, og så skilte Israels store Gud havet og åpnet en utvei.

Dette er en undervisning med bud til alle. Kristenlivet er ofte omgitt av farer, og det synes vanskelig å følge pliktens vei. Man forestiller seg truende ødeleggelse foran, og trelldom og død bak. Likevel lydet Herrens røst: "Gå frem'" Vi må følge denne ordre selv om vi ikke kan se gjennom mørket, og vi føler de kalde bølgene omkring føttene våre. Det som hindrer vår fremgang, vil aldri forsvinne så lenge vi inntar en tvilende og vaklende holdning. De som venter med å lyde inntil hver skygge av uvisshet er borte, og det ikke lenget er noen risiko for fiasko eller nederlag, kommer aldri til å lyde. Vantroen hvisker: Vent til hindringene er fjernet og veien blir klar." Men troen oppmuntrer til å gå frem, for den håper alt og tror alt.

Skyen som var en mur av mørke for egypterne, var for hebreerne en flom av lys som opplyste hele leiren og kastet et stråleskjær over veien foran dem. Slik kan forsynets tilskikkelser føre til mørke og fortvilelse for den vantro, men lys og fred for den som har tillit til Gud. Stien Gud leder oss på, kan føre gjennom hav og ørkenland, men det er en trygg sti.

neste kapitel