I historiens morgen kapitel 26. Fra side 214.     Fra side 291 i den engelske utgave.tilbake

Fra Rødehavet til Sinai

Fra Rødehavet drog Israels folk videre mens skystøtten ledet dem. Landskapet omkring dem var goldt og øde med nakne fjell og tørre sletter. Langs den vid strakte sjøen var stranden dekket med døde fiendesoldater. Men tanken på frihet fylte dem med glede, og all misnøye ble brakt til taushet.

De reiste i tre dager uten å finne vann. Forsyningen de hadde hatt med seg, var uttømt. De hadde ingenting å slokke den brennende tørsten med mens de møysommelig slepte seg frem over solstekte sletter. Moses var kjent i området, og i motsetning til de andre visste han at vannet ved Mara, hvor de nærmeste kildene fantes, var udrikkelig. Med spent oppmerksomhet holdt han øye med skyen som ledet dem. Motet sank da han hørte det glade ropet: "Vann Vann!" SOm et ekko gjennom rekkene. Menn, kvinner og barn flokket seg forventningsfulle rundt kilden. Men snart lød det et fortvilet rop fra mengden.

Vannet smakte vondt.
Skuffet og motløse som de var, la de skylden på Moses. De glemte at Gud gjennom den gåtefulle skyen hadde ledet både ham og folket. I sin sorg over deres nød gjorde Moses det som de hadde glemt å gjøre, han ropte inderlig til Gud om hjelp. "Og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet ble godt." Her ble løftet gitt til Israel gjennom Moses: "Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer Som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din lege."

Fra Mara drog folket til Elim, der de fant "tolv vannkilder og sytti palmetrær". Her ble de i flere dager før de fortsatte til ørkenen Sin. En måned etter utgangen av Egypt slo de leir i ørkenen for første gang. Forrådet av mat holdt på å ta slutt. Det var sparsomt med beite i ørkenen, og dyreflokkene begynte å minke. Hvordan skulle alle disse menneskene få mat? De ble fylt av tvil og begynte å klage. Selv de fremste og folkets eldste tok del i klagemålene mot dem Gud hadde satt til å lede. "Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi år brød til vi ble mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger."

Ennå hadde de ikke sultet. Deres daglige behov var blitt dekket, men de fryktet for fremtiden. De kunne ikke forstå hvordan denne store folkemengden skulle greie seg under reisen gjennom ørkenen, og i fantasien så de hvordan barna led sultedøden. Herren tillot at de kom opp i vanskeligheter og at matforsyningen tok slutt, for at de skulle søke hjelp hos ham som hittil hadde vært deres befrier. Hvis de bare ville vende seg til ham i sin nød, ville han gi dem enda flere beviser på sin kjærlighet og omsorg. Han hadde lovet at de skulle bli spart for sykdom hvis de ville leve etter hans bud. Derfor viste de syndig vantro når de mente at de selv eller barna deres ville sulte i hjel.

Herren hadde lovet å være deres Gud. De skulle være hans folk, og han ville føre dem inn i et stort og godt land. Men de var i ferd med å gi opp hver gang de møtte en hindring på veien dit. På underfull vis hadde Gud fridd dem ut av trelldommen i Egypt for å løfte dem opp og foredle dem til ære for sitt navn. Men det var nødvendig at de møtte savn og vanskeligheter. Gud ville løfte dem opp fra nedverdigelsen og gjøre dem skikket til å fylle en ærefull plass blant nasjonene og til å bli betrodd hellige oppdrag. Hvis de hadde trodd på ham etter alt det han hadde gjort for dem, ville de med glede ha tålr ubehageligheter, savn og endog virkelig lidelse. Men de var bare villige til å sette sin lit til Herren så lenge de kunne se beviser på hans makt.

De hadde glemt sine bitre kår i Egypt, og den godhet og makt som Gud åpenbarte for å utfri dem fra trelldommen. De hadde glemt hvordan barna var blitt spart da dødsengelen slo i hjel alle førstefødte i Egypt. De hadde glemt hvordan Gud på forunderlig vis hadde åpenbart sin makt ved Rødehavet, hvordan de selv kunne marsjere trygt på en vei som var åpnet for dem, mens fiende hæren var blitt begravet i vannmassene da den forfulgte dem. De var bare opptatt av sine egne øyeblikkelige besværligheter og prøver. De burde ha sagt til hverandre: "Gud har gjort store ting for oss. Vi var slaver, men nå gjør han oss til et stort folk." I stedet snakket de om den besværlige veien de måtte gå, og undret seg over når den slitsomme pilegrimsferden skulle ta slutt.

Historien Om ørkenvandringen er blitt nedskrevet til gago for Guds Israel helt til tidenes ende. Hettens handlemåte med ørkenvandterne mens de teiste ftem og tilbake og var utsatt fot sult, tøtst og ttetthet, men hvot de også var vitne til de slående åpenbareiser av hans makt for å hjelpe dem, er full av advars.ler og undervisning til hans folk gjennom alle tider. De forskjellige erfaringene folket gjennomlevde, var en skole som skulle berede dem for hjemmet de var lovet i Kanaan. Gud ønsker at hans folk i dag i ydmykhet og med et morragelig sinn skal studere de prøver som det gamle Israel måtte gjennomgå, for å lære av dem å bli beredt for det himmelske Kanaan.

Mange undrer seg over israelittenes vantro og klage når de leser deres historie, og mener at de selv ikke ville ha vært så utakknemlige om de hadde vætt i deres sted. Men når detes egen tro blir satt på prøve, selv i småting, viser de like lire tro og tålmod som det gamle Israel. Når de opplever vanskeligheter, klager de over den måten Gud benytter for å lutte dem. Selv om øyeblikkets behov blir dekket, er det mange som er uvillige til å stole på Gud for fremtiden. De lever i stadig frykt for å bli fattige, og for at barna deres skal lide nød. Noen lever i sradig frykt for at noe ondt skal skje, eller de gjør vanskelighetene større enn de i vitkeligheten et, og et dermed blinde for de mange velsignelser de burde være takknemlige for. Hindringene som kommer i deres vei, skiller dem fra Gud fordi de fører til uro og gremmelse, i stedet for å få dem til å søke hjelp hos ham som er den eneste kilden til styrke.

Er det rett av oss å vise slik vantro? Hat vi grunn til å være utakknemlige og næte mistillit? Jesus er jo vår venn, hele himmelen et interessert i vått ve og vel, og vår engstelse og frykt bedrøver Den Hellige Ånd. Vi burde ikke plage oss selv med bekymringer som bate tæter på kreftene våre, men som ikke hjelpet oss til å utholde prøvelser. Vi burde hellet ikke gi rom for mistillit til Gud, slik at det blir en hovedsak for oss å sikre oss mot å lide nød i fremtiden, som om lykken berodde på jordiske ting.

Gud ønsker ikke at hans folk skal tynges av bekymringer. Men Herren lar dem heller ikke tro at alle farer er fjernet. Han ønsker ikke å ta dem ut av den syndige og onde verden, men han viset dem et sikkert tilfluktssted. De som er trette og tynget av bekymring, får denne innbydelsen: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer runge byrder, så vil jeg gi dere hvile." Kasr av det åk av angst og jordisk bekymring som dere har lagt på deres egen nakke, og "ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, så dere skal finne hvile". Vi kan finne hvile og fred i Gud når vi kaster alle våre bekymringer på ham, for han har omsorg for oss. Apostelen Paulus sier: "Brødre, se til at ikke noen av dere har et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud."' Når vi tenker på alt det Gud har gjort for oss, burde vår tro væte sterk, aktiv og utholdende. I stedet for knurr og klage burde vårt hjertespråk være: "Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!"' Gud var ikke likegyldig overfor Israels behov. Til Moses sa han: "Jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder." Det ble gitt beskjed om hvordan folket skulle samle et daglig forråd, og en dobbelt porsjon den sjette dag, slik at de fortsatt kunne holde sabbaten hellig.

Moses forsikret folket om at deres behov ville bli dekket. "I skal få se det når Herren i aften gir eder kjøtt å ete og i morgen brød, så I blir mette." Og han føyde til: "Hva er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren." Deretter påla han Aron å si til dem: "Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer. Mens Aron talte, "vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen". En glans de aldri før hadde vært vitne til, var et symbol på Guds nærvær. Gjennom åpenbarelser som de kunne oppfatte med sansene, skulle de få kunnskap om Gud. De skulle lære at Den høyeste var deres leder, ikke Moses, og de skulle frykte hans navn og lyde hans røst.

Da kvelden kom, var det så fullt av vaktler rundt leiren at det ble nok til alle. Og om morgenen lå det et lag av "noe fint, kornet, fint som rim på jorden". "Det lignet korianderfrø, det var hvitt." Folket kalte det manna. Moses sa til folket: "Det er det brød Herren har gitt eder å ete." Folket sanket sammen mannaen og oppdaget at det var rikelig til alle. De "malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den". "Det smakte som honningkake." De fikk beskjed om å sanke en omer om dagen til hver person, og de måtte ikke oppbevare noe til neste morgen. Enkelte prøvde likevel å gjemme en del av det til neste dag, men da var det uspiselig. Dagsforsyningen skulle sankes om motgenen, for det som ble igjen på marken, smeltet i solen.

Når de om morgenen sanket manna, viste det seg at noen fikk mer og noen mindre enn det fastsatte kvantum. Men "da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket meget, intet til overs, og den som hadde sanket lite, fattedes intet". Apostelen Paulus gir en forklaring på dette skriftstedet og viser hvordan det kan anvendes: "Det er jo ikke meningen at andre skal få hjelp og dere ha det vanskelig, men det skal være likhet. Denne gang er det dere som har overflod og kan hjelpe dem som lider nød. En annen gang har de overflod og kan hjelpe dere, når dere lider nød. Da blir det likhet, slik det står skrevet: Den som fikk mye, hadde ingen overflod, og den som fikk lite, led ingen mangel."

Den sjette dag samlet de to omer for hver person. Lederne skyndte seg å informere Moses om der som var gjort, og han svatte; "Der er der Herren har sagr. I morgen er der sabbar, hellig sabbat for Herren; bak nå det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir til overs, skal I legge til side og gjemme til i morgen." De fulgte oppfordringen og fant at det ikke hadde tatt skade. "Da sa Moses: Et det i dag! For i dag er der sabbat for Herren, i dag finnet l ikke noe på marken. I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne."

Gud krever at hans hellige dag skal holdes like høyt i ære nå som på Israels tid. Alle kristne bør oppfatte befalingen til hebreerne som noe Gud også har pålagt dem. Dagen før sabbaten skal være beredelsesdag da alt gjøres klatt for de hellige timer. Vårt arbeid må aldri få gjøre inngrep i den tiden som er hellig. Gud har ordner det slik at de som er syke og lider, skal få den hjelp de trenger. Det arbeid som er nødvendig for deres skyld, er en barmhjertigherstjeneste, ikke brudd på sabbatsbudet. Men alt unødig arbeid må unngås. Mange er så likegyldige at de venter helt til begynnelsen av sabbaten med ting som kunne ha vært unnagjort på beredelsesdagen. Slik bør der ikke være. Arbeid som ikke er blitt gjort før sabbaten begynner, må vente til den er forbi. En slik regel vil være en påminnelse om å være nøye med å utføre alt arbeid i de seks arbeidsdagene.

Hver eneste uke under det lange oppholdet i ørkenen var de vitne til et trefoldig under som hadde til hensikt å innprente sabbatens hellighet i deres sinn. På den sjette dagen falt det en dobbelt porsjon manna, ingenting på den syvende. Det som trengtes på sabbaten, holdt seg friskt, mens der ble uspiselig hvis det ellers ble oppbevatt fra den ene dagen til den andre.

Dette viser med all tydelighet at sabbaten ikke ble innstifter først da loven ble gitt på Sinai, slik mange hevder. Allerede før israelittene kom til Sinai, var de klar over at de skulle holde sabbaten hellig. Hver fredag var de nødt til å samle en dobbelt porsjon manna som et ledd i forberedelsen til sabbaten da der ikke falt noe. Slik ble hviledagens hellige karakter til stadighet innskjerpet. Når noen blant folket likevel gikk ut for å sanke manna på sabbaten, spurte Herren: "Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover?"

"Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kanaans land." Gjennom førti år var dette mirakel en daglig påminnelse om Guds omsorg og kjærlighet. I Salmenes bok sies det at Gud "gav dem himmelkorn. Englebrød åt enhvert", Det var brød som englene skaffet dem. Mens de levde av "himmelkorn", erfarre de hver dag at når de holdt seg til Guds løfte, var de like trygge mot mangel som om de hadde vært omgitt av bølgende kornåkrer på de fruktbare slettene i Kanaan.

Mannaen som falt fra himmelen som mat for Israel, var et forbilde på ham som kom fra Gud for å gi verden liv. Jesus sa: "Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. . . . Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid. Og det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden." 7 Med tanke på de velsignelser som er lovet Guds folk i det fremtidige liv, er det skrevet: "Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna."'

Etter å ha forlatt ørkenen Sin slo Israel leir ved Refidim. Her var det ikke noe vann, og igjen tvilte de på Herrens forsyn. I sin blindhet og formastelse kom folket til Moses med dette krav: "Gi oss vann, så vi får drikke!" Men hans tålmodighet fornektet seg ikke. "Hvorfor kives I med meg? Hvorfor frister I Herren?" De ropte i harme: "Hvorfor har du ført oss opp fra Egypten for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst?"

Når de var blitt så rikelig forsynt med mat, skammet de seg over at de klaget og viste vantro, og de lovet å stole på Herren for fremtiden. Men de glemte fort sitt løfte og sviktet så snart den første prøvelsen meldte seg. Skystøtten som fulgte dem, syntes å skjule et forferdelig mysterium. Og Moses - hvem var han? Hvilken hensikt hadde han med å føre dem ut av Egypt? De næret tvil og mistro, og på en formastelig måte anklaget de ham for å ville ta livet av dem og barna deres ved å påføre dem savn og harde kår, for at han kunne berike seg med deres eiendeler. I sitt opprør og raseri var de faktisk parat til å stene ham.

I sin nød ropte Moses til Herren: "Hva skal jeg gjøre med dette folk?" Han fikk beskjed om å ta den staven han hadde benyttet da han utførte miraklene i Egypt, og stille seg frem for folket sammen med de eldste i Israel. Og Herren sa til harn: "Se, jeg vil stå der foran deg på klippen ved Horeb, og du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke." Han gjorde som han hadde fått beskjed om, og vannet brøt frem i en levende strøm så hele leiren

ble rikelig forsynt. I stedet for å be Moses løfte staven slik han gjorde i Egypt, og nedkalle en fryktelig plage over dem som førte an i klagingen, benyttet Herren staven som et redskap til redning for dem. "Han kløvde klippen i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer."

Moses slo på klippen, men skjult i skystøtten var det Guds Sønn som stod ved siden av harn og fikk det livgivende vannet til å velle frem. Det var ikke bare Moses og folkets eldste som var vitne til Guds herlighet, men hele menigheten som stod litt lenger borte. Hvis skyen var blitt fjernet, ville de ha blitt tilintetgjort av den fryktelige stråleglansen fra ham som var til stede i den.

Da folket tørstet, frister de Gud: "Er Herren iblant oss eller ikke? . . . Dersom det er Gud som har brakt oss hit, så hvorfor gir han oss ikke både vann og brød?" Den vantro som slik ble lagt for dagen, var nærmest en forbrytelse, og Moses fryktet for at Guds straffedommer ville ramme de skyldige. Derfor kalte han stedet Massa, "fristelse", og Meriba, "trette", til minne om folkets synd.

Men nå var det en ny fare som truet. Fordi de knurret mot Gud, tillot han at de ble angrepet av sine fiender. Amalekittene, en vill krigerstamme som holdt til i nærheten, angrep de svake og trette som dannet baktroppen. Moses vete at størstedelen av folket ikke var forberedt på å føre krig. Derfor gav han Josva i oppdrag å velge ut noen menn fra de forskjellige stammene og angripe fienden neste morgen. Imens skulle Moses stå i nærheten med Guds stav i hånden. Dagen etter gikk Josva og hans menn til angrep, mens Moses, Aron og Hur stod på en høyde med utsikt over slagmarken. Med armene løftet mot himmelen og med staven i hånden bad Moses om seier for Israels hær. Mens slaget raste, var det tydelig at så lenge Moses holdt hendene oppe, hadde Israel overtaket. Men når han lot dem synke, hadde fienden fremgang. Da Moses ble trett, holdt Aron og Hur armene hans oppe helt til solen gikk ned og fienden ble jaget på flukt.

Når Aron og Hur på denne måten holdt hendene hans oppe, gav de til kjenne overfor folket at det var deres plikt å støtte ham i den vanskelige oppgaven med å formidle Guds ord til dem. Det Moses gjorde på fjellet, var også viktig fordi det viste at Gud holdt deres skjebne i sin hånd. Når de satte sin lit til ham, ville han stride for dem og overvinne fienden. Men når de slapp taket i ham og stolte på sin egen makt, ville de bli svakere enn dem som ikke kjente Herren, og fienden ville få overhånd over dem.

Slik som hebreerne seiret da Moses rakte hendene mot himmelen i forbønn for dem, vil Guds Israel vinne seier når de i tro gjør bruk av den styrke som deres mektige hjelper stiller til deres rådighet. Men guddommelig styrke må forenes med menneskelige anstrengelser. Moses trodde ikke at Gud ville slå Israels fiender hvis de selv var uvirksomme. Mens han tryglet Herren om hjelp, gjorde Josva og hans tapre menn sitt ytterste for å slå Israels og Guds fiender tilbake. Etter at amalekittene var slått, sa Gud til Moses; "Skriv dette opp i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minner om Amalek over hele jorden."

Like før sin død påla Moses sitt folk en høytidelig forpliktelse: "Kom i hu hva Amalek gjorde mot deg på veien, da I drog ut av Egypren, hvorledes han kom mot deg på veien mens du var trett og mødig, og slo din baktropp, alle de utmattede som var blitt liggende etter; han fryktet ikke Gud. Og når Herren din Gud gir deg ro for alle dine fiender, . . . da skal du utslette minnet om Amalek over hele jorden. Glem ikke det!" Herren sa om dette onde folk: "En hånd er utrakt fra Herrens trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt."

Amalekittene var slett ikke uvitende om Guds karakter og om hans herredømme. Men i stedet for å frykte ham hadde de satt seg fore å trosse hans makt. Amalekittene spottet de mirakler som Moses hadde utført overfor egypterne, og de gjorde narr av de fryktsomme nabofolkene. De hadde svoret til sine gudet at de ville tilintetgjøre hebteerne, og at ingen skulle slippe unna. De skrøt av at Israels Gud ikke hadde makt til å stanse dem.

Israelittene hadde aldri skadet eller truet amalekittene, og slett ikke provosert dem til å angripe. Det var for å vise sitt hat og sin tross mot Gud at de prøvde å tilintetgjøte hans folk. Amalekittene hadde lenge vært forherdede syndere, og deres ondskap hadde vært himmelropende. Likevel hadde Gud i sin barmhjertighet hele tiden kalt dem til omvendelse. Men da de overfalt de utmattede og forsvarsløse israelittene, beseglet de sin skjebne. Gud har omsorg for de svakeste av sine barn. Ingen grusomhet eller undertrykkelse unngår hans oppmerksomhet. Hans hånd et som et skjold over dem som elsker og frykter ham. Menneskene må ikke støte bort den hånden, for den svinger rettferdighetens sverd.

Ikke langt fra det stedet hvot israelittene nå hadde slått leir, bodde Jetro, svigerfar til Moses. Han hadde hørt om hebreernes utfrielse, og nå drog han av sted fot å besøke Moses og bringe hans hustru og ro sønner tilbake til ham. Da Moses fikk bud om at de nærmet seg, dtog han med glede ut for å møte dem. Etter at de første hilsener var utvekslet, førte han dem inn i teltet sitt. Han hadde sendt familien hjem da han var på vei til Egypt for å lede Israel ut. Nå kunne han glede seg over å ha dem hos seg igjen. Han fortalte Jetto om Guds vidunderlige ledelse med Israel. Pattiarken gledet seg og takket Herren. Sammen med Moses og de eldste ofret han til Herren og holdt høytid til minne om Guds barmhjertighet.

Jetro hadde ikke oppholdt seg lenge i leiten før han ble klar over hvilke runge byrder som hvilte på Moses. Det var en overmenneskelig oppgave å holde ro og orden i denne uvitende og udisiplinerre folkemengden. Moses var detes leder og dommer. Han tok seg ikke bare av den alminnelige forvaltning, men måtte også avgjøre tvistespørsmål. Han rok på seg dette for å få anledning til å undervise og veilede. Han lærte dem "Guds bud og lover".

Men Jetro gjorde innvendinger mot dette: "Du må jo bli altfor trett, .. . for dette arbeid er for svært for deg, du makrer ikke å gjøre det alene." Han rådet Moses til å velge ut dyktige menn som ledere for grupper på rusen, hundre, femti og ti. Det skulle være "duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning". De skulle dømme i alle mindre saker, mens de største og vanskeligste sakene fremdeles skulle forelegges Moses. "Tre du frem for Gud på folkets vegne og legg deres saker frem for ham, forklar dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal vandre, og den gjerning de skal gjøre." Moses fulgte dette rådet. Han ble ikke bare selv avlastet, men der ble også bedre orden blant folket.

Herren hadde vist Moses stor ære og utføtt mirakler gjennom ham. Men selv om han var valgt til å undervise andre, var han klar over at han også selv trengte å bli undervist. Han var glad for de rådene han fikk av den gudfryktige presten i Midian, og han gjennomførte den gode planen.

Fra Refidim drog folker videre mens skystøtten ledet dem. De ble ført over nakne sletter, bratte skråninger og ulendte fjellpass. Ofte når de drog over ødslige sandstrekninger, så de hvordan dystre fjell hever seg foran dem som mektige skanser og syntes å hindre all videre fremmarsj. Men etter hvert som de kom nærmere, oppdaget de stadig nye pass gjennom fjellmuren, og bakenfor bredte nye sletter seg ut for deres blikk.

En dag var de på vei gjennom et av disse dype, steinete passene. Det var en imponerende scene. Mellom fjellene som hevet seg flere hundre meter på begge sider, beveget folker seg med srorfe og småfe som en levende strøm så langt øyer kunne nå. Foran dem lå det majestetiske Sinai-fjellet som en mektig mur. Skystøtten hvilte over fjellet, og folker slo leir på sletten nedenfor. Her skulle de ha sitt hjem i nesten er helt år. Ildstøtten var en forsikring om Guds beskyttelse. Og mens de sov, falt brødet fra himmelen stille over leirområder.

Dagbrekningen kastet sitt gylne skjær over fjellkammene, og solstrålene trengte ned i de dype fjellkløftene. For der trette reisefølget var der som stråler av nåde fra Guds trone. På alle kanter var der som om de mektige, forrevne fjellene i sin ensomme storslagenher bar bud om uforgjengelig majester. Her ble sinnet fylt med høytidelig ærefrykr. Mennesker fikk en følelse av sin egen uvitenhet og avmakt i nærvær av ham som "har veid fjell på vekt og hauger i vektskål. Her skulle Israel motta den mest vidunderlige åpenbaring som Gud noensinne har latt mennesker få del i. Gud hadde samlet folket for å lære dem sine hellige fotskrifter ved å kunngjøre sin lov med sin egen røst. Det skulle skje store, gjennomgripende forandringer med dem, for innflytelsen under den nedverdigende slavetilværelsen og den langvarige kontakt med avgudsdyrkelsen hadde satt sitt preg på deres vaner og karakter. Nå ville Gud løfte dem opp på et høyere moralsk plan ved å gi dem kunnskap om seg selv.

neste kapitel