I historiens morgen kapitel 27. Fra side 223.     Fra side 303 i den engelske utgave.tilbake

De ti bud

Kort tid etter at Israel hadde slått leir ved Sinai, ble Moses kalt opp på fjellet for å møte Gud. Helt alene klatret han opp langs fjellsiden og nærmet seg den skyen som markerte Guds nærvær. Israel skulle nå føres inn i et nært og spesielt forhold til Den høyeste. De skulle være en menighet og et folk under Guds ledelse. Moses skulle overbringe dette budskap til folket: "I har sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til meg. Dersom I nå lydet min røst og holdet min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører meg til. Og I skal være meg et kongerike av prester og er hellig folk."

Da Moses kom tilbake til leiren, samlet han de eldste og gjentok for dem det budskap Herren hadde gitt ham. De svarte: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre." Slik inngikk de en høytidelig pakt med Gud og forpliktet seg til å anerkjenne ham som sin leder. Derved kom de på en spesiell måte under hans myndighet.

På ny gikk Moses opp på fjellet, og Herren sa til ham: "Se, jeg vil komme til deg i en tykk sky, så folket kan høre når jeg taler med deg, og alltid tro på deg." Når de møtte vanskeligheter på veien, var de tilbøyelige til å knurre mot Moses og Aron og anklage dem for å ha leder Israel ut av Egypt for å ødelegge dem. Hetren ville ære Moses i folkets påsyn for at de skulle få tillit til hans undervisning. Hensikten var å gjøre lovgivningen til en høytidelig og ærefryktinngytende begivenhet som svarte til lovens opphøyde natur. Folket skulle lære åha den aller største ærbødighet for alt som hadde forbindelse med Gudstjenesten.

Herren sa til Moses: "Gå til folket og la dem hellige seg i dag og i morgen og tvette sine klær, og la dem holde seg refle den rredje dag; for på den rredje dag skal Herren srige ned på Sinai berg for hele folkets øyne." I mellomtiden skulle alle forberede seg på å tre frem for Gud. De selv og klærne deres måtte være helt rene. Og når Moses pekre på syndene deres, skulle de ydmyke seg og søke Gud med bønn og faste for at de kunne bli renset for all urett. Forberedelsene ble gjorr slik Gud hadde befalt. Moses etterkom også et annet pålegg og gav beskjed om å sette opp et gjerde rundt fjellet, for at hverken mennesker eller dyr skulle komme inn på hellig grunn. Dersom noen dristet seg til så mye som å ta på fjellet, ville det bety døden.

Om morgenen den tredje dagen var alles øyne vendt mot fjellet. Toppen var innhyllet i en tung sky som ble mørkere og tettere etter hverr som den senket seg lenger og lenger nedover fjellsiden, inntil hele fjellet var oppslukt av mørke og fryktinngytende mystikk. Så hørtes det en lyd som fra en trompet, som var signalet til folket om å stille seg frem for Gud, og Moses førte dem bort til foten av fjellet. Ut av det tette mørket flammet det skatpe lyn, og tordenskrallene gjaller mellom fjellene. "Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg opp som røken av en ovn, og hele fjellet skalv."

"Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øyne som en fortærende ild på fjellets topp." "Og basunens lyd tok til og ble sterkere og sterkere." Så forferdelige var tegnene på Guds nærvær at hele Israels folk skalv av redsel og falt på sitt ansikt for Herren. Endog Moses utbrøt: "Jeg skjelver av skrekk."

Så stanset tordendrønnene, og lyden fra trompeten døde bort. Rystelsen opphørte og det ble en høytidelig stillhet. Så lød Guds røst. Han talte ut fra der tette mørket, der han stod på fjellet omringet av engler og forkynte sin lov. Moses beskriver denne scenen slik: "Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se'ir; han Strålte frem fra Parans fjell og kom fra hellige titusener; ved hans høyre hånd lyste ovnens ild for dem. Ja, han elsker sitt folk; alle dine hellige et i din hånd; de ligger for din fot, de tar imot dine ord."

Gud åpenbarte seg ikke bare i ærefryktinngytende majestet som dommer og lovgiver, men også som den medlidende vokter over sitt folk. "Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land, av trellehuset." Han som de allerede kjente som sin leder og befrier som hadde førr dem ut av Egypt, som hadde åpnet vei for dem gjennom havet, tilintetgjort farao og hans hær og dermed vist at han stod over alle Egypts guder - kunngjorde nå sin lov for dem.

Det var ikke utelukkende for hebreernes skyld at loven ble kunngjort ved denne anledning. Gud æret dem ved å sette dem til voktere over hans hellige lov. Men de skulle betrakte den som en hellig gave til hele verden. De ti bud passer for hele menneskeheten, de ble gitt som undervisning og veiledning for alle. Ti korte, omfattende og myndige bud innbefatter menneskenes plikt overfor Gud og deres medmennesker. De er alle bygget på der store, grunnleggende kjærlighersprinsipp: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din ktaft og av all din forstand, og din neste som deg selv."' I tibudsloven er disse grunnprinsippene fremstilt i detalj og gjort anvendelige i menneskenes kår og livssiruasjon.

"Du skal ikke ha andre guder foruren meg." Bare han som er evig og selveksisterende, som ikke er skapt, men er alle tings opphav og opprettholder, har krav på den dypeste ærbødighet og den høyeste tilbedelse. Mennesker har ikke lov til å ofre sin hengivenhet og sine krefter på noe annet. Alt der som bidrar til å redusere vår kjærligher til Gud, eller som griper forstyrrende inn i den tjeneste vi skylder ham, blir en gud for oss.

"Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av der som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av der som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem." Det annet bud forbyr tilbedelse av den sanne Gud gjennom bilder og etterligninger. Mange hedenske folkeslag hevder at deres bilder bare var gjengivelser eller symboler som de tilbad Gud gjennom. Men Gud har stempler slik tilbedelse som synd. Forsøket på å la materielle ting representere den evige Gud, vil svekke menneskers oppfatning av ham. Dersom sinnet vendes hort fra Guds uendelige fullkommenhet, blir det tiltrukket av skapningen mer enn av Skaperen. Når menneskets forestilling om Gud forringes, blir også mennesker selv nedverdiger.

"Jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud." Det intime og hellige forhold mellom Gud og hans folk fremstilles ved bilder av ekteskapet. Ettersom avguds. dyrkelse er åndelig utroskap, blir Guds mishag betegnet som nidkjærhet.

"Som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg." Det er uunngåelig at barna må lide under følgene av foreldrenes feilgrep. Det betyr ikke at de blir straffet for foreldrenes skyld, med mindre de selv har del i den. Men i alminnelighet går barna i foreldrenes spor. Ved arv og eksempel får de del i foreldrenes synder. Forkjærte tilbøyeligheter, forvente lyster og lav moral, så vel som fysisk sykdom og degenerasjon, går i arv fra far til sønn inntil tredje og fjerde slektledd. Denne forferdelige sannhet burde være en mektig kraft som holdt mennesker tilbake fra å ture frem i synd.

"Og som gjør miskunnhet i tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud." Forbudet mot avgudsdyrkelse som kommer til uttrykk i der annet bud, inneholder samtidig er pålegg om å tilbe den sanne Gud. Som lønn for trofasthet lovet Gud miskunnhet, ikke bate inntil ttedje og fjetde slektledd slik som vredesttuselen ovet dem som hatet ham, men i tusen ledd.

"Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn." Dette bud forbyr ikke bare falsk edsavleggelse og alminnelig banning, men enhver lettferdig og uærbødig bruk av Guds navn, uten tanke på dets ærefryhinngytende betydning. Vi vanærer Gud ved å nevne hans navn på tankeløs vis i alminnelig samtale og ved å påkalle ham i intetsigende sammenhenger. "Hans navn er hellig og forferdelig."' Alle burde tenke på hans majestet, hans renhet og hellighet for å kunne ha den rette for. ståelsen av hans opphøyde karakter. Hans hellige navn bør alltid nevnes med alvor og ærbødighet.

"Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innen dine porter. For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den."

Sabbaten ble ikke kunngjort som en ny forordning, men som en innstiftelse fra skapelsen. Den skal huskes og holdes som et minnesmerke over skaperverket. Den omtaler Gud som himmelens og jordens skaper, og skiller dermed den sanne Gud fra de falske guder. De som holder den syvende dag hellig, viser ved denne handling at de tilber Gud. Slik blir sabbaten tegnet på menneskets lojalirer mot Gud så lenge det finnes noen på jorden som tjener ham. Det fjerde bud er det eneste som inneholder både lovgiverens navn og tittel. Der er det eneste bud som viser hans autoritet. Der inneholder på en måte Guds segl som er festet til hans lov som bevis på dens ekthet og bindende gyldighet.

Gud har gitt menneskene seks dager å arbeide i. Han krever at de gjør sin gjerning i de seks arbeidsdagene. Nødvendige gjøremål og barmhjertighersgjerninger er tillatt på sabbaten. De som er syke og har det vondt, skal ha pleie til enhver tid. Men unødig arbeid må absolutt unngås. "Når du holder din fot til. bake fra sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning."

Men forbudet ender ikke med det. Det gjelder også "tomt snakk". Gud betrakter dem som drøfter forretningssaker eller driver verdslig planlegging på sabbaten, som om de utførte virkelig arbeid. Vi bør ikke engang tenke på verdslige ting på sabbaten. Budet gjeldet alle som er "innen dine porter". De som tilhører husstanden, skal legge alle verdslige gjøremål til side i de hellige timer. Alle bør i fellesskap ære Gud ved å tjene ham med glede på hans hellige dag.

"Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir deg." Foreldre har krav på barnas spesielle kjærlighet og respekt. Gud har gitt foreldrene ansvaret for barna han har betrodd dem. Han har bestemt at foreldrene skal ta Guds plass mens barna er små. Den som forkaster foreldrenes rettmessige myndighet, forkaster i virkeligheten Guds myndighet. Det femte budet krever ikke bare at barna skal vise respekt, underkasteise og lydighet overfor sine foreldre, men også kjærligher og ømhet. De skal gjøre byrdene lette for dem, verne deres omdømme og hjelpe og oppmuntre dem på deres gamle dager. Budet innskjerper også at man skal vise respekt overfor Herrens tjenere og øvrigheten, og ellers alle som Gud har gitt myndighet.

Apostelen sier at "der er det første av budene som har et løfte". For Israel som snart skulle dra inn i Kanaan, var det et løfte om at de som viste lojalitet, ville få et langt liv i dette gode landet. Men budet har også en langt videre mening. Det omfatter hele Guds Israel, og lover et evig liv i en verden som er befridd for syndens forbannelse.

"Du skal ikke slå i hjel." Dette innbefatter alle urettferdige handlinger som bidrar til å forkorte livet. Det gjelder hat og hevngjerrighet og enhver holdning eller handling som skader andre eller får oss til å ønske dem vondt. For "den som hater sin bror, er en morder." Det innbefatter egenkjærlig forsømmelse overfor dem som lider savn og nød. Enhver form for vellevnet, unødig forsakelse eller overarbeid som skader helsen, er i større eller mindre grad overtredelse av det sjette bud.

"Du skal ikke drive hor." Derte budet forbyr ikke bare urene handlinger, men også sanselige tanker og ønsker, og enhver vane som fremkaller dem. Det kreves ikke bare rene handlinger, men også rene tanker og følelser. Da Krisrus underviste om rekkevidden av Guds lov, sa han at en ond tanke eller et begjærlig blikk er like meget synd som selve den ulovlige handlingen.

"Du skal ikke stjele." Dette budet innbefatter både offentlige og personlige synder. Det åttende bud fordømmer menneskeran og slavehandel, og det forbyr erobringskrig. Det fordømmer tyveri og ran og påbyr absolutt hederlighet selv i de minste ting i livet. Det forbyr ubluhet i forreruingstransaksjoner og krever fullt oppgjør av lønn og gjeld. Buder erklærer at ethverr forsøk på å skaffe seg fordeler på grunn av andres uvitenhet, svakhet eller ulykke, blir ført som bedrag i himmelens bøker.

"Du skal ikke si falskr vitnesbyrd mot din neste." Dette omfatter falsk tale i en hvilken som helst sammenheng, ethvert forsøk og enhver plan som går ut på å føre andre bak lyset. Å ha til hensikt å bedra er det samme som falskhet. Et øyekast, en håndbevegelse, et minespill kan uttrykke falskhet like så virkelig Som ord. Enhver bevisst overdrivelse og enhver hentydning i den hensikt å skape et uriktig eller overdrevent inntrykk, er falskr vitnesbyrd. Også det å fremstille kjensgjerninger på en villedende måte. Budet forbyr ethvert forsøk på å skade en annen persons omdømme ved å stille ham i et ugunstig lys, ved mistenkeliggjøring, sladder eller baktalelse. Å fortie sannheten for å skade andre kommer også inn under det niende bud.

"Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noe som hører din neste til." Der tiende bud er rettet mot selve roten til all synd. Det forbyr selvisk begjær som er opphavet til syndige handlinger. Den som i lydighet mot Guds lov avstår fra å nære et syndig ønske om å eie det som tilhører andre, vil heller ikke begå noen urett mot sine medmennesker.

Slik lød de hellige forskrifter i tibudsloven som ble kunngjort gjennom torden og ild og med en mektig åpenbareise av den store lovgiverens makt og majestet. Da Gud kunngjorde sin lov, åpenbarte han sin makt og herlighet for at hans folk aldri"skulle glemme det de hadde vært vitne til, og for at de skulle få en dyp ærbødighet for lovgiveren, himmelens og jordens skaper. Han ville også vise alle mennesker hvor hellig, betydningsfull og uforgjengelig hans lover.

Folket var overveldet av skrekk. Den fryktinngytende maktutfoldelse i Guds tale syntes å være mer enn de kunne tåle. Idet Guds egen grunnlov ble kunngjort for dem, forstod de bedre enn noen gang hvor avskyelig synden er, og de ble klar over sin egen skyld overfor en hellig Gud. Derfor vek de tilbake fra fjellet i frykt og beven. Folket ropte til Moses; "Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, for at vi ikke skal dø." Men Moses svarte; "Frykt ikke Gud er kommet for å prøve eder, og for at frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder." Men folket holdt seg på avstand og så skrekkslagne på at "Moses gikk nær til mørket hvor Gud var".

Folket var forblindet og nedverdiget av slaveri og hedenskap og kunne ikke fullt ut fatte de vidtrekkende prinsipper i Guds ti bud. For at folket skulle forstå de bindende krav i tibudsloven, fikk de ytterligete forskrifter som hadde til hensikt å klargjøre prinsippene i de ti bud og hvordan de skulle praktiseres i livets hverdag. Disse tilleggslovene var forskrifter som Gud hadde utformet i sin uendelige visdom og rettferdighet, og som dommerne skulle dømme etter.

De ble ikke forkynt offentlig, slik tilfellet var med de ti bud, men ble overlevett Moses petsonlig, og han skulle kunngjøte dem for folket.

De første av disse gjaldt forholdet til tjenestefolkene. I gammel tid. ble forbtytete somme tider dømt til å selges som slaver. Noen ganget ble skylelnere solgt av sine kreditorer. I andre tilfeller solgte folk seg selv eller sine barn på gcunn av fattigdom. Men en hebreer kunne ikke bli solgt som slave på livstid. Hans tjenestetid var begtenset til seks år. I det syvende år skulle han settes fri. Menneskerov, overlagt drap og opptør mot foreldre skulle straffes med døden. Det var tillatt å ha slavet som ikke var av israelittisk herkomst, men deres liv og velfetd var beskyttet ved strenge lover. Den som drepte en slave, skulle straffes. Hvis en slave ble påført skade av sin herre, selv om han bare mistet en tann, knnne han gjøre krav på å bli satt fri.

Israelittene hadde nylig vært et folk av slaver. Når de nå selv skulle ha tjenete, måtte de passe på at de ikke opptrådte like grusomt og krevende som egypterne hadde gjort mot dem. Minnet om deres egne bitre slavekår ville hjelpe dem til å forstå tjenerens stilling, slik at de opptrådte vennlig og medfølende og behandlet andre slik de selv ønsket å bli behandlet.

Rettighetene til enker og foreldreløse ble sikret ved særlige bestemmelser, og folket fikk pålegg om å ha omsorg for dem i deres hjelpeløshet. "Dersom du plager dem, og de roper til meg, skal jeg visselig høre deres rop, og min vrede skal opptennes, og jeg skal slå eder i hjel med sverdet, og eders hustruet skal bli enker og eders barn farløse." Fremmede som sluttet seg til Israel, skulle også beskyttes mot overgrep og undertrykkelse. "En fremmed skaI du ikke undettrykke; I vet jo hvorledes den fremmede er til mote; I var selv fremmede i Egyptens land."

Det var forbudt å kreve renter av de fattige. En fattig manns kappe eller teppe som var tatt som pant, måtte leveres tilbake før solnedgang. Den som gjorde seg skyldig i tyveri, måtte betale dobbelt igjen. Folk skulle vise respekt for dommere og andre ledere. Dommerne ble advart mot å fordreie retten, støtte en urettferdig sak eller ta imot bestikkelse. Baktalelse og sladder var forbudt, og folk skulle vise vennlighet også mot personlige fiender.

Igjen og igjen ble folket minnet om plikten til å holde sabbaten hellig. Det ble innstiftet årlige høytider da alle menn skulle komme sammen for Herrens åsyn med sine takkofre og førstegrøden av Herrens rike gaver. Hensikten med alle disse forskriftene ble tydelig fremholdt. De skyldtes ikke utøvelsen av noe vilkårlig herredømme, men var utelukkende gitt til beste for Israel. Herren sa: "I skal være hellige mennesket for meg" - verdige til å bli anerkjent av en hellig Gud. Moses skulle skrive ned disse lovene. De skulle holdes høyt i ære og være grunnlag for nasjonens lovverk. Det var ut fra disse lovene, sammen med de ti bud som de skulle utdype, at Gud ville oppfylle sine løfter til Israel.

Nå fikk folket derte budskapet fra Gud: "Se, jeg sender en engel foran deg for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg. Ta deg i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med eders overrredelse, for mitt navn er i ham. Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motsrandere."

Under hele Israels vandring var Krisrus deres leder i skystøtten og i ildstørren. Samtidig som de hadde forbilder som pekte frem mot en frelser som skulle komme, hadde de en frelser iblant seg som gav befalinger gjennom Moses til folket, og som var kilden til all velsignelse.

Da Moses hadde kommet ned fra fjellet, kunngjorde han for folket "alle Herrens ord og alle lovene; og hele folker svarte med en røst: Alle de ord Herren har falt, vil vi holde oss etter". Moses skrev ned dette løfret sammen med de ord fra Herren Som de hadde forpliktet seg til å følge. Derpå ble pakten stadfesret.

Et alter ble bygger ved foten av fjellet, og ved siden av ble det satt opp rolv stensrøtter "for de tolv Israels stammer". Det var et vitnesbyrd om at de godrok pakten. Deretter ble ofrene båret frem av noen unge menn som var utsett til denne tjenesten.

Etter at Moses hadde srenket bloder fra offerdyrene over alteret, "tok han paktens bok og leste den opp for folket". Slik ble betingelsene i pakten høytidelig gjentatt, og alle hadde anledning til å velge om de ville rette seg etter dem eller ikke. Til å begynne med hadde de lover å adlyde Guds røst. Siden hadde de hørt hans lov kunngjort, og prinsippene i den var blitt nærmere forklart for at de skulle vite hvor mye pakten omfattet. Igjen svarte folket med en røst: "Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde." "Da Moses hadde kunngjort for heIe folker alle budene som står i loven, rok han bloder, . . . stenket så bloder både på bokrullen og på hele folket og sa: Dette er bloder for den pakten som Gud har fastsatt for dere."'

Nå var tiden kommet da Israel fullt ut skulle anerkjennes som Guds utvalgte folk med Gud selv som konge. Moses hadde mottatt denne befalingen: "Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste, og I skal tilbe på avstand. Men Moses alene skal komme nær til Herren." Mens folket tilbad nedenfor berget, fikk disse utvalgte menn beskjed om å komme opp på fjellet. De sytti eldste skulle hjelpe Moses med å styre Israel. Gud gav dem sin Ånd og lot dem få se sin makt og storhet. "Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet." De så ikke selve Guddommen, men de så hans herlighet. Tidligere ville de ikke ha tålt et slikt syn, men åpenbarelsen av Guds makt hadde drevet dem til anger og hellig frykt. De hadde vært vitne til hans herlighet, renhet og barmhjertighet så lenge at de nå kunne nærme seg ham som deres sinn hadde vært fylt av.

Moses og hans "tjener Josva" ble nå kalt opp på fjellet for å møte Gud. De ville bli borte en tid. Moses utnevnte derfor Aron og Hur til å handle på hans vegne, med bistand av de eldste. ;Så steg Moses opp på fjellet, og skyen skjulte fjellet. Og Herrens herlighet hvilte på Sinai berg." I seks dager dekket skyen fjellet som tegn på Guds nærvær. Men ennå hadde han ikke åpenbarr seg eller meddelr sin vilje. I denne tiden ventet Moses på å få tre frem for Den høyeste. Ordren hadde lydt: "Stig opp til meg på fjellet og bli der!" Selv om hans tålmodighet og lydighet ble satt på prøve, ble han ikke trett av å vente, men ble på sin post. Mens han ventet, forberedte han seg på å møte Gud gjennom en grundig selvransakelse. Selv denne priviligerte Guds tjener kunne ikke uten videre tre frem for Herren og tåle åpenbarelsen av hans herlighet. I seks dager måtte han hengi seg til flittig hjerreransakelse, meditasjon og bønn før han kunne samtale direkte med sin skaper.

På den syvende dagen, som var sabbat, ble Moses kalt inn i skyen. Den tette skyen åpner seg i hele Israels påsyn, og Herrens herligher brøt frem lik en fortærende ild. "Og Moses gikk midt inn i skyen og steg opp på fjellet; og Moses var på fjellet i førti dager og førti netter." De seks ventedagene kom i tillegg til de førti dagene i forberedelse. I de seks dagene var Josva sammen med Moses. De spiste manna og drakk av bekken som rant ned langs fjellet. Men Josva gikk ikke med Moses inn i skyen. Han ble værende urenfor, der han spiste og drakk hver dag mens han ventet på at Moses skulle komme tilbake. Men Moses fastet i alle de førti dagene.

Under sitt opphold på fjellet fikk Moses beskjed om å bygge en helligdom der Gud ville være til stede på en spesiell måte. "Og de skal gjøre meg en helligdom, så vil jeg bo midt iblant dem," lød Guds befaling. For tredje gang ble helligholdelsen av sabbaten innskjerpet: "Det er et tegn mellom meg og eder fra slekt til slekt, for at I skal vite at jeg er Herren som helliger eder. Derfor skal I holde sabbaten; den skal være eder hellig. . . . Hver den som gjør noe arbeid på den dag, han skal utryddes av sitt folk."'

Det var nettopp gitt instruks om byggingen av tabernaklet for gudstjenesten. Nå ville folket kanskje mene at når det gjaldt å forherlige Gud, og deres eget store behov av er sted å tilbe, ville det være på sin plass å drive byggearbeid også på sabbaten. Advarselen ble gitt for å gardere dem mot denne villfarelsen. Selv om der hastet med denne betydningsfulle gjerningen for Gud, måtte den ikke få dem til å overtre hans hellige hviledag.

Fra nå av skulle folket glede seg over kongens spesielle nærvær. "Jeg vil bo midt iblant Israels barn, og jeg vil være deres Gud." "Og det skal helliges ved min herlighet." Dette var forsikringen Gud gav Moses. Som symbol på Herrens autoriter og som et konkret uttrykk for hans vilje fikk Moses overlevert en kopi av ribudsloven som Gud selv hadde skrevet på to stentavler. I hellig ærhødighet skulle de oppbevare den i tabernaklet, der synlige midtpunkt for tilbedelsen.

Fra å være et folk av slaver var israelittene blitt hevet over alle andre folkeslag og tilhørte nå kongenes konge. Gud hadde skilt dem ut fra verden for å betro dem en hellig oppgave. Han hadde betrodd dem sin lov, og der var hans hensikt at de skulle forvalre kunnskapen om ham blant menneskene. På den måten skulle lyser fra himmelen skinne i en mørk verden, og en røst skulle lyde som oppfordrer alle folk til å vende seg borr fra avgudsdyrkelse og tjene den levende Gud. Dersom israelittene var verdige denne tilliren, ville de bli en makrfakror i verden. Gud ville bli deres vern, og han ville heve dem over alle andre nasjoner.

Hans lys og sannhet ville bli åpenbarr gjennom dem, og under hans vise og hellige ledelse ville de bli er vitnesbyrd om hvor uforlignelig tilbedelsen av den sanne Gud er sammenligner med enhver form for avgudsdyrkelse.

neste kapitel