Dansen rundt gullkalven

(233)Mens Moses var borte, ventet Israel i uvisshet. Folket visste at han hadde gått opp i fjeller sammen med Josva, at han hadde gått inn i den tette, mørke skyen som var synlig over fjelltoppen, og som fra tid til annen ble opplyst av Guds nærvær. Nå ventet de med iver på at han skulle komme tilbake. I Egypt hadde de vært vant med at gudene ble fremstilt ved synlige symboler, og derfor var det vanskelig for dem å tro på et usynlig vesen. De var blitt avhengige av Moses når det gjaldt å finne støtte for sin tro, men nå var han tatt fra dem. Det gikk dager og uker, men Moses kom ikke tilbake. Riktignok var skyen fremdeles synlig, men mange i leiren mente likevel at ledeten hadde sviktet dem, eller at han var blitt fortært i flammehavet. rett

(233)De burde ha benyttet ventetiden til å meditere over Guds lov som de hadde hørt, og til å innstille seg på å motta den videre åpenbaring han måtte gi dem. De hadde ikke mer tid enn de trengte til disse forberedelser, og hvis de hadde søkt en klarere forståelse av Guds krav og ydmyket seg for ham, ville de ha vært vernet mot fristelse. Men de gjorde ikke det, og derfor ble de snart likeglade, uoppmerksomme og enset ikke loven. rett

(233)Dette var særlig tilfelle med den blandede folkehopen. De var utålmodige etter å fortSette mot løftets land, landet som fløt med melk og honning. Imidlertid var det bare på betingelse av lydighet at de hadde fått løfte om det gode landet, men det hadde de glemt. Noen foreslo at de skulle dra tilbake til Egypt. Men enten de nå bestemte seg for å fortsette mot Kanaan eller returnere til Egypt, ville det store flertall av folket ikke lenger vente på Moses. rett

(233)De følte seg hjelpeløse uten sin leder og falt tilbake i sin tidligere overtro. De som tilhørte den "blandede hop", var de første til å knurte og vise utålmodighet. De var også foregangsmenn i det frafallet som fulgte. Egypterne tegnet oksen eller kalven med blant symbolene på guddommen. Det var på oppfordring fra dem som i Egypt hadde praktisert denne form for avgudsdyrkelse, at de nå støpre en kalv som de tilbad. Folker ønsket et bilde som kunne representere Gud og gå foran dem i stedet for Moses. rett

(233)Gud hadde aldri gitt noen konkret avbildning av seg selv, og han hadde forbudt ethvert forsøk i den retning. De mektige miraklene i Egypt og ved Rødehavet hadde hatt til hensikt å grunnfeste troen på ham som Israels usynlige, allmektige hjelper, den eneste sanne Gud. Ønsket om en synlig manifestasjon av hans nærvær var blitt til virkelighet gjennom sky- og ildstøtten som ledet folkeskaren, og i åpenbarelsen av hans herlighet på Sinai. Selv om han hele tiden var hos dem i skyen, lengtet de tilbake til avgudsdyrkelsen, og fremstilte den usynlige Guds herlighet ved et bilde av en okse. rett

(234)Mens Moses var borte, hadde Aron ansvaret for rettsforvalrningen. Nå samlet det seg en stor folkemengde rundt telret hans og kom med følgende krav: "Gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra Egyptens land - vi vet ikke hva det er blitt av ham" De trodde at skyen som hittil hadde ledet dem, ville bli stående over Sinai-fjellet, og ikke lenger vise vei for dem. I stedet ville de ha et bilde. Hvis de bestemte seg for å vende tilbake til Egypt, som noen hadde foreslått, ville de vinne gunst hos egypterne ved å bære dette bilde foran seg og anerkjenne det som sin gud. rett

(234)En slik krisesituasjon krevde en mann med fasthet, besluttsomhet og urokkelig mot, som satte Guds ære høyere enn folkets gunst og sin egen sikkerhet, ja høyere enn selve livet. Men Israels midlertidige leder var ikke av denne støpning. Aron gjorde riktignok svake innsigelser mot folkets ønske. Men den usikkethet og frykt han la for dagen i det kritiske øyeblikk, gjorde dem bare mer oppsatt på å sette sin vilje igjennom- Urolighetene økte mens folkemengden ble besatt av blindt raseri. Riktignok var det noen som forble tro mot sin pakt med Gud, men storparten av folket tok del i frafallet. De få som våget å karakterisere forslaget om et gudebilde som avgudsdyrkelse, ble mishandlet, og de mistet til sist livet i den alminnelige forvirring og opphisselse. rett

(234)Aron var engstelig for sin egen sikkerhet, og i stedet for å forsvare Guds sak, gav han etter for mengdens krav. Først krevde han at alle gulløreringene skulle samles sammen og leveres til ham. Han håpet at deres forfengelighet ville få dem til å nekte å bringe et slikt offer- Men de gav villig avkall på smykkene. Av disse støpte han en gullkalv, en etterligning av gudene i Egypt. Folket ropte: "Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land." Aron nedverdiget seg til å gå med på denne hån mot Gud. Ja, han gikk enda lenger. Da han så hvor begeistret folk ble over guden av gull, bygget han et alter for den og sendte ut denne kunngjøring: "I morgen er det høytid for Herren!" Trompetblåsere sendte kunngjøringen videre til alle deler av leiren. "Dagen etter stod de tidlig opp og ofrer brennoffer og bar frem takkoffer; og folket satte seg ned for å ete og drikke og stod opp for å leke." Under påskudd av å holde "høytid for Herren" gav de seg hen til fråtseri og løssluppen lettsindighet. rett

(235)Fremdeles hender det ofte at kjærlighet til fornøyelser har "gudfryktighets skinn". En religion som tillater mennesker å hengi seg til selviske og sanselige nytelser, samtidig med at de holder fast på gudstjeneStens fotm, er like populær blant massene som på Israels tid. Også i dag finnes det føyelige personer som i likhet med Aron har ledende stillinger i menigheten. De gir etter for de uomvendtes ønsker og oppmuntter dermed til synd. rett

(235)Bare noen få dager i forveien hadde folket inngått en høytidelig pakt med Gud om å vise lydighet. Skjelvende av frykt hadde de stått foran fjellet og lyttet til Herrens røst: "Du skal ikke ha andre guder foruten meg." Herrens herlighet hvilte fremdeles ovet Sinai midt for folkets øyne, men de vendte seg bort og bad om å få andre guder. "De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt bilde, og de byttet sin ære mot bildet av en okse." De kunne ikke ha vist større utakknemlighet eller verre hån mot ham som hadde åpenbart seg som en kjærlig far og allmektig konge. rett

(235)Mens Moses var på fjellet, underrettet Gud ham om frafallet i leiren, og han ble bedt om å vende tilbake øyeblikkelig. "Skynd deg å stige ned! Ditt folk, som du har ført opp fra Egyptens land, har fordervet sin vei. De har hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort seg en støpt kalv; den har de tilbedt." Gud kunne ha grepet inn og stanset opprøret allerede i begynnelsen. Men han lot det gå så langt for at alle skulle se hva forræderi og frafall fører til. rett

(235)Guds pakt med folket var med dette gjort ugyldig. Herren sa til Moses: "la nå meg få råde, så min vrede kan opptennes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre deg til et stort folk." Israels folk, særlig den "store hop av alle slags folk", ville stadig være innstilt på å gjøre opprør mot Gud. De ville også knurre og klage mot sin leder og såre ham med sin vantro og gjenstridighiet. Det ville bli en strevsom og prøvende oppgave å føre dem tilløftets land. Ved sin synd hadde de allerede forspilt Guds anerkjennelse, og rettferdigheten krevde at de ble tilintetgjort. Derfor foreslo Gud å utrydde dem og i stedet gjøre Moses til et stort folk. rett

(236) "La nå meg få råde, ... og jeg kan ødelegge dem," sa Gud. Dersom han hadde satt seg fore å ødelegge Israel, hvem kunne da tale deres sak? Ytterst få ville latt være å overlare synderne til sin egen skjebne. De aller fleste ville med glede ha byttet et liv i slit, vanskelighetet og oppofrelse - som bare ble gjengjeldt med utakknemlighet og klaging - mot en behagelig og ærefull stilling som Gud selv tilbød. rett

(236)Men Moses øynet håp midt i håpløsheten og forbitrelsen. Da Gud sa: "La nå meg få råde," oppfattet han dette som en oppmuntring til å gå i forbønn for de skyldige, ikke som en avvisning. Han tok det som en antydning om at ingenting annet enn hans egen forbønn kunne frelse Israel, at dersom han tryglet Gud, ville han spare sitt folk. Detfor bønnfalt han Herren og sa: "Herre! Hvorfor skal din vrede opptennes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor krafr og med veldig hånd?" rett

(236)Gud hadde antydet at han ville forkaste folket. Overfor Moses hadde han omtalt dem som "ditt folk, som du har ført opp fra Egyptens land". I ydmykhet gav Moses avkall på å bli betraktet som Israels leder. De var ikke hans folk, men Guds - "ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd". Så føyde han til: "Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han ville slå dem i hjel i fjellene og utrydde dem av jorden?" rett

(236)I de få månedene siden Israel hadde forlatt Egypt, hadde meldingen om deres mirakuløse befrielse nådd ut til alle folkeslagene omkring. Hedningene var grepet av frykt og bange anelser. Alle iakttok med spent oppmerksomhet hva Israels Gud ville gjøre for sitt folk. Hvis de nå ble tilintetgjort, ville fienden hovere, og Gud ville bli vanæret. Egypterne ville hevde at de hadde rett i sin anklage. I stedet for å lede sitt folk ut i ørkenen for å ofre, hadde Gud ofret dem. De ville ikke sette det i forbindelse med Israels synd. Hvis Gud nå ødela det folket han så tydelig hadde æret, ville dette bringe vanære over hans navn. De mennesker som blir høyt æret av Gud, har et stort ansvar når det gjelder å opphøye hans navn på jorden. De bør stadig være på vakt så de ikke blir overlistet av synd og nedkaller Guds straffedom, slik at hans navn blir spottet blant de vantro. rett

(236)Da Moses gikk i forbønn for Israel, glemre han sin frykt på grunn av sin dype interesse og kjærlighet overfor dem han hadde vært Guds tedskap til å gjøte så meget fot. Herren lyttet til hans uselviske bønn og oppfylte den. Gud hadde satt sin tjener på prøve for at han kunne vise sin ttofasthet og kjærlighet til dette villfarne, utakknemlige folket. Og Moses hadde bestått prøven med glans. Hans intetesse for Israel skyldtes ikke noe selvisk motiv. Folkets ve og vel betydde mer fot ham enn petsonlig æte, og mer enn det å bli stamfat til et stort folk. Gud så med velbehag på hans trofasthet, hans hjettelag og hans hederlighet. Fotdi han var en tro hytde, fikk han den store oppgaven å føre Israel tilløftets land. rett

(237)Moses og Josva var på vei ned fra fjellet. Moses bar "vitnesbyrdets to tavler". Så hørte de rop og skrik fra den opphissede folkemassen som åpenbart var i vilt opprør. Det første krigeren Josva tenkte på, var at Israel var blitt angrepet av fiender. "Det lyder krigsrop i leiren," sa han. Men Moses vurderte situasjonen ziktigere. Det var ikke krigslarm, men festing. "Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall; det er lyd av sang jeg hører." rett

(237)Da de nærmet seg leiren, så de hvordan folket ropte og danset rundt avgudsbildet. Det var en scene av hedensk villskap, en etterligning av avgudsfestene i Egypt. Dette var totalt forskjellig fra den høytidelige og ærbødige tilbedelse av Gud. Moses var lamslått. Han hadde nettopp vært i Guds nærhet, og selv om han hadde fått varsel om det som fant sted, var han ikke forberedt på at Israel hadde falt så dypt. Han ble grepet av harme. For å vise sin avsky for deres forbrytelse, kastet han stentavlene fra seg, og de gikk i srykker like for øynene på folket. Med dette gav han til kjenne at slik de hadde brutt pakten med Gud, hadde han brutt pakten med dem. Moses gikk rett inn i leiren, banet seg vei gjennom den hujende mengden, grep fatr i avguden og kastet den på ilden. Så knuste han den til støv som han strødde i bekken som rant ned fra fjellet. Etterpå lot han folket drikke vannet. På den måten viste han hvor fullstendig verdiløs den guden var som de hadde dyrket. rett

(237)Deretter kalte han sin bror til seg og sprnte strengt: "Hva har dette folk gjort deg, siden du har ført så stor synd over det?" Aron forsøkre å unnskylde seg og fortalte hvordan folket hadde opptrådt. Hadde han ikke føyet seg etter deres ønske, ville de ha drept ham. "la ikke din vrede opptennes," sa han. "Du vet selv at dette folk ligger i det onde; de sa til meg: Gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra Egyptens land - vi vet ikke hva det er blitt av ham. Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på seg, ta dem av seg! Så gav de meg dem, og jeg kastet dem på ilden, og således ble denne kalv til." Han ville innbille Moses at det hadde skjedd et mirakel, at de bare hadde kastet gull inn i ilden, og ved overnaturlig kraft var det blitt forvandlet til en kalv. Men hans unnskyldninger og utflukter var forgjeves. Med rette ble han behandlet som den mest skyldige. rett

(237)Aron var blitt æret og velsignet langt mer enn folket ellers, og derfor var hans synd så graverende. Det var Aron, "Herrens hellige",' som hadde laget avguden og kunngjort festen. Han var blitt utpekt som talerør for Moses, og Gud selv hadde sagt om ham: "Han, vet jeg, kan tale." Det var den samme Aron som hadde unnlatt å stanse avgudsdytkerne i detes himmelropende fotsett. Han som Gud hadde brukt til å btinge sine straffedommet ovet egypterne og deres guder, hadde rolig hørt på kunngjøringen foran det støpte gudebiIdet: "Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egyptens land." Det var han som hadde vært saxnmen med Moses på fjellet og opplevd Herrens herlighet. Han hadde sett at denne herlighet ikke kunne avbildes. Nå hadde han omgjort denne herlighet til et bilde av en kalv. Han som Gud hadde betrodd å lede folket mens Moses var borte, hadde godkjent deres opprør. "Også på Aron var Herren så vred at han ville ødelegge ham." 4 Fordi Moses gikk i inderlig forbønn for ham, ble livet hans spart, og da han hadde ydmyket seg og angret sin store synd, fant han igjen nåde for Guds øyne. rett

(238)Dersom Aron hadde hatt mot til å stå fast på det som var rett uten å ta hensyn til følgene, ville han ha kunnet hindre dette frafallet. Hvis han hadde vist urokkelig troskap mot Gud og minnet folket om farene i Sinai og om den høytidelige pakten med Gud om å lyde hans lov, ville det onde ha blitt avverget. Men hans ettergivenhet overfor folkets ønsker, og den ro han la for dagen da han utførte deres planer, gav dem mot til å gå enda lenger i synd enn de fra først av hadde tenkt. rett

(238)Da Moses kom tilbake til leiren og stod ansikt til ansikt med opprørerne, la folket merke til hvordan hans harde irettesettelse og den harme han la for dagen da han knuste de hellige sten tavlene, var en skarp motsetning til brorens behagelige talemåte og rolige opptreden, og de holdt med Aron. For å rettferdiggjøre seg prøvde Aron å gjøre folket ansvarlig for hans svakhet og ettergivenhet overfor deres krav. Men tross dette var de fulle av beundring for hans vennlighet og tålmodighet. Men Gud ser ikke på tingene slik mennesker gjør. Arons ettergivenhet og hans ønske om å behage hadde blindet ham for den uhyrlige forbrytelse han hadde samtykket i. Hans syndige innflytelse resulterte i at tusener av israelitter mistet livet. Moses viste en stikk motsatt holdning idet han lojalt fullbyrdet Guds straffedommer. Dermed viste han at han hadde mer tanke for Israels velferd enn for sin egen fremgang og, ære endog sitt liv. rett

(238)Av alt det som medfører Guds straffedom,'eyngenting så graverende som å oppmuntre andre til å gjøre det onde. Gud ønsker at hans tjenere skal vise lojalitet mot ham ved samvittighets fullt å påtale overtredelse, hvor smertelig det enn måtte være. De som er blitt bettodd et guddommelig oppdrag, må ikke vise seg svake og føyelige. De må ikke trakte etter selvopphøyelse eller vike tilbake for ubehagelige plikter, men gjøre Guds vilje med usvikelig troskap. rett

(238)Selv om Gud hadde bønnhørt Moses og spart Israel fra ødeleggelsen, måtte deres frafall srralfes på en klar og urverydig måre. Den lovløsher og oppstand som Aron hadde tillatt, ville utarte til ondskap og føre til ugjenkallelig ødeleggelse hvis den ikke ble slått ned med det samme. Med strenghet måtte ondskapen fjernes. rett

(239)Moses stilte seg ved inngangen tilleiten og ropte til folket: "Hver den som hører Herren til, han komme hit til meg!" De som ikke hadde ratt del i frafallet, skulle stille seg til høyre for Moses. De som var skyldige, men som angret, skulle stille seg til venstre. Befalingen ble etterkommet, og det ble fastslått at Levi stamme ikke hadde tatt del i avgudsdyrkelsen. I andre stammet var det mange som nå gav til kjenn" at de angret sin synd. Men en stor flokk som hovedsakelig tilhørte de blandede folkeslag som hadde tatt initiativet til å lage gullkalven, nektet å høye seg. Deretter påla Moses dem som stod til høyre for ham, og som hadde holdt seg borte fra avguderiet, om å "binde sitt sverd ved sin lend" og uttydde alle dem som fortsatt gjorde opprør. "Og den dag falt det av folket omkring tre tusen mann." Hovedmennene bak oppstanden ble på denne måten fjerner uten hensyn til stilling, slektskap eller vennskap. Men alle som angret og ydmyket seg, ble spart. rett

(239)De som utførte dette forferdelige domsverk, hadde guddommelig myndighet til å fullbyrde den straffen som himmelens konge hadde bestemt. Mennesker bør være varsomme med å dømme og fordømme sine medmennesker. Men når Gud pålegger dem å fullbyrde hans dom over urett og ondskap, må de etterkomme befalingen. De som utførte denne smertelige handling, viste dermed sin avsky for opprør og avgudsdyrkelse og stilte seg helt og fullt til tjeneste for den sanne Gud. Herren lønnet deres troskap ved å utmerke Levi stamme spesielt. rett

(239)Israelittene hadde gjort seg skyldig i forræderi mot ham som hadde overøst dem med velgjerninger, og som de frivillig hadde forpliktet seg til å lyde. For at Guds srytesett skulle bestå, måtte rettferdigheten håndheves overfor forræderne. Men også her viste Gud sin barmhjertighet. Selv om han opprettholdt lovens ktav, lot han folket selv få velge, og alle fikk anledning til å angre sin ugjerning. Bare de som fortsatt gjorde opprør, ble utryddet. rett

(239)Det var nødvendig å straffe folket for denne synd slik at nabofolkene skulle forstå Guds avsky for avgudsdyrkelse. Som Herrens redskap måtte Moses fullbytde hans rettferdige dom over de skyldige og etterlate et alvorlig virnesbyrd om deres forbrytelse. Når israelittene senere fordømte avguderiet hos nabofolkene, ville deres fiender hevde at det folk som betraktet Jehova som sin Gud, hadde laget en gullkalv ved Horeb og tilbedt den. Selv om Israel ble nødt til å innrømme dette skammelige faktum, kunne de henvise til overtredernes triste skjebne som et bevis på at deres synd ikke var blitt akseptert eller unnskyldt. rett

(240)Der var like meget av kjærligher som av rerrferdighet at straffen ble iverk. satt. Gud er sitt folks vokter og herre. Han fjerner dem som setter seg opp imot ham, for at de ikke skal lede andre i ulykke. Da Gud sparte Kains liv, viste han overfor universet hva resultatet ville bli om synden fikk gå sin gang ustraf. fer. Den innflytelsen som Kains liv og lære hadde på hans etterkommere, førre til en fordervelse som krevde at hele verden måtte gå uP.der i vannflommen. Menneskenes historie før syndfloden viser at er langt liv ikke er noen velsignelse for synderen. Guds overbærenhet satte ikke en stoppet for deres ondskap. Jo len. ger menneskene levde, desto mer fordervet ble de. rett

(240)Slik også med frafallet ved Sinai. Hvis ikke straffedommen hurtig hadde ram. mel. overtrederne, ville resultatet ha blitt det samme. Jorden ville ha blitt like så fordervet som i Noahs dager. Dersom overtrederne var blitt benådet, ville følgene ha blitt enda verre enn da Kains liv ble spart. I sin barmhjertighet lot Gud rusener lide for å hindre at en forferdelig straffedom skulle ramme millioner. For å redde de mange måtte han straffe de få. Da folket dessuten hadde sviktet Gud, mistet de hans beskyttelse. Uten dette vern ville de være prisgitt fiendens makt. Hvis ikke det onde øyeblikkelig var blitt fjernet, ville de snart ha falt som offer for sine tallrike og mektige motstandere. rett

(240)At overtredelsen førte til øyeblikkelig straff, var til folkets beste og ble en lærepenge for alle etterfølgende slekrer. Ikke minst var det en barmhjettighersgjerning mot synderne selv at de ble stanset i sin ondskap. Hadde deres liv blitt spart, ville den samme ånd som hadde ledet dem til opprør mot Gud, også ha gjort seg gjeldende i innbyrdes hat og strid, og de ville ha utryddet hverandre. Det var av kjærlighet til verden, til Israels folk og endog til ovprfedetne selv at forbrytelsen ble straffet raskt og effektivt. Etter hvert som folket våknet opp til erkjennelse av hvor uhyrlig deres skyld var, ble hele leiren grepet av redsel. De fryktet for at hver eneste overtreder ville bli utryddet. Av medlidenhet lover Moses enda en gang å gå i forbønn for dem. rett

(240) "I har gjort en stor synd. Nå vil jeg stige opp til Herren; kanskje jeg kunne gjøre soning for eders synd." Så gikk han, og i sin bekjennelse overfor Gud sa han: "Akk, dette folk har gjort en stOr synd; de har gjort seg en gud av gull. Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da slert meg ut av din bok som du har skrevet." Svaret var: "Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg slette ut av min bok. Så gå nå og før folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg, men på min hjemsøkelsesdag vil jeg hjemsøke dem fot deres synd." rett

(241)Denne bønnen får oss til å renke på de himmelske bøker som inneholder alle menneskers navn, og hvor deres gjerninger, både de gode og de onde, er nedskrevet. Livets bok inneholder navnene på alle dem som har begynt å tjene Gud. Hvis noen av disse vender Gud ryggen og turer frem i synd, slik at de blir forhetdet overfor innflytelsen fra Den Hellige Ånd, vil deres navn bli strøket av livets bok på dommens dag, og de selv vil bli prisgitt tilintetgjørelsen. Moses var klar over hvor forferdelig syndernes skjebne måtte bli. Men hvis Herren skulle forkaste Israel, ville han at hans eget navn sknlle slettes sammen med deres. Han knnne ikke holde ut å se at Guds dom sknlle ramme dem som var blitt utfridd på en så forunderlig måte. Moses som gikk i forbønn for Israel, illustrerer Krisri midlergjerning for syndige mennesker. Men Herren tillot ikke Moses å bære overrredernes skyld, slik Kristus gjorde. "Hver den som har syndet mot meg, ham vil jeg slette ut av min bok," sa han. rett

(241)I dyp sorg hadde folket begravet sine døde. Tre rusen hadde falt for sverdet. Kott etter hadde det brutt ut pest i leiren. Og nå fikk de vite at Gud ikke lenger ville være med dem på reisene deres. Herren hadde sagt: "I er et hårdnakket folk; drog jeg endog bare et øyeblikk opp med deg, så måtte jeg ødelegge deg." rett

(241)Og så fulgte denne befalingen: "Legg nå dine smykker av deg, så jeg kan vite hva jeg skal gjøre med deg." Der var sorg i hele leiren. I ydmykhet og anger "tok Israels barn sine smykker av og bar dem ikke mere, etter at de hadde dratt Ira fjellet Horeb". rett

(241)Gud gav pålegg om at telret, som hadde vært et midlertidig sted for gudstjenesten, sknlle flyttes "ure_for leiren et godt stykke fra". Dette var enda et bevis på at Gud hadde trukket sift nærvær tilbake fra dem. Han ville åpenbare seg for Moses, men ikke for folket: De tok seg meget nær av denne irettesettelsen, og de mange som hadde samvittighetsnag, oppfattet det som et varsel om enda større ulykke. Hadde ikke Herren ført Moses ut av leiren for å tilintetgjøre dem fullstendig? Men de ble ikke fratatt alt håp. rett

(241)Teltet ble så reist utenfor leiren, men Moses kalte det "sammenkomstens telt". Alle som oppriktig angret og ønsket å vende om til Herren, ble anmodet om å søke dit for å bekjenne sine misgjerninger og be om hans nåde. Etter at de hadde vendt tilbake til sine egne telt, gikk Moses inn i tabernaklet. I angst og iver ventet folket på et regn som viste at hans forbønn var godtatt. Dersom Gud gikk med på å møte Moses nå, kunne de ha håp om at de ikke ville bli helt tilintetgjort. Da skystøtten senket seg over inngangen til tabernaklet, gråt folket av glede, og de "bøyde seg hver i døren til sitt telt". rett

(241)Moses kjente godt det blinde og forvente folk som var betrodd i hans varetekt. Han visste om de vanskeligheter han ville møte. Men han hadde lært at han måtte ha hjelp fra Gud for å opprettholde kontrollen over folket. Han bad der. for om en klarere åpenbaring av Guds vilje og en forsikring om hans nærvær. "Se, du sier til meg: Før dette folk opp! Men du har ikke latt meg vite hvem du vil sende med meg, enda du selv har sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nåde for mine øyne. Dersom jeg nå har funnet nåde for dine øyne, så la meg se din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde for dine øyne, og kom i hu at dette folk er ditt folk! " rett

(242)Og svaret lød: "Mitt åsyn skal gå med deg, og jeg vil føre deg til hvile." Men ennå var Moses ikke tilfreds. Det plaget ham å tenke på de fryktelige følger hvis Gud overlot Israel til deres hardhet og ubotferdighet. Han kunne ikke holde ut tanken på at hans vei skulle skilles fra deres. Derfor bad han om at folket igjen måtte finne nåde hos Gud, og at det synlige tegnet på hans nærvær fortsatt måtte lede dem på ferden. "Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra opp herfra! Hvorav kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øyne, jeg og ditt folk, med mindre du går med oss, så jeg og ditt folk blir æret fremfor alle folkeslag på jorden?" Og Herren svarte: "Også det du nå ber om, vil jeg gjøre; for du har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner deg ved navn." rett

(242)Ennå sluttet ikke profeten å bønnfalle Herren. Hver bønn var blitt besvart, og han lengtet etter enda større tegn på Guds velvilje. Og nå bad han om noe som ingen før hadde bedt om: "La meg få se din herlighet!" rett

(242)Gud avviste ikke hans bønn som noe formastelig, men kom med jette trøsterike utsagn: "Jeg villa all min godhet gå forbi ditt åsyn." Ikke noe menneske kan i sin jordiske tilstand se Guds herlighet og leve. Men Moses, fikk forsikring om at han bare ville få se så mye av Guds herlighet som han kunne tåle. Igjen ble han kalt opp på fjellet. Deretter tok den hånden som hadde skapt verden, "som flytter fjell før de vet av det", denne støvets skapning, denne sterke troens mann, og stilte ham i en fjellkløft mens Guds herlighet og all hans godhet drog forbi. rett

(242)Denne erfaring, og fremfor alt løftet om Guds nærvær, var for Moses en forsikring om at den gjerning som ventet ham, ville lykkes. Han verdsatte derte langt mer enn all lærdom i Egypt og alt han hadde oppnådd som folkeleder og hærfører. Ingen jordisk makt eller menneskelig dugelighet og kunnskap kan erstatte Guds stadige nærvær. rett

(242)For overtrederen er det forferdelig å falle i den levende Guds hender. Men Moses stod alene i Den eviges nærhet uten å frykte, for hans sinn var i harmoni med Skaperens vilje. I Salmenes bok leser vi: "Hadde jeg urett for øye i mitt hjerte, så vilJe Herren ikke høre." "Herren har forrrolig samfunn med dem som fryktet ham, og hans pakr skal bli dem kunngjort."' rett

(243)Gud sa om seg selv: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet mot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet." rett

(243) "Da bøyde Moses seg hastig til jorden og tilbad." På ny bad han om at Gud måtte tilgi sitt folks urettferdighet og anta det som sin arv. Hans bønn ble hørt. I sin nåde lovet Gud å fornye sin pakt med Israel og for deres skyld gjøre undere som det ikke hadde vært make til "på hele jorden eller hos noe folkeslag". rett

(243)Førti dager og netter ble Moses på fjellet. I hele denne tiden oppholdt han livet på mirakuløs måte slik som første gang. Ikke noe menneske fikk lov til å dra opp sammen med ham, og ingen måtte nærme seg fjellet så lenge Moses var borte. På Guds befaling hadde han laget to stentavler som han tok med seg opp på fjellet. Igjen skrev Herren "på tavlene paktens ord, de ti ord". rett

(243)I den lange tiden Moses var sammen med Gud, hadde ansiktet hans gjenspeilt Herrens herlighet. Uten at Moses selv visste om det, strålte ansiktet hans av en sterk glans da han kom ned fra fjellet. Et lignende lys strålte også fra Stefanus da han ble ført frem for dommerne, og "alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt".' rett

(243)Aron og folket vek tilbake for Moses, "og de fryktet for å komme nær til ham". Moses så deres forvirring og redsel, men han visste ikke grunnen. Derfor bad han dem komme nærmere. l;fan la frem for dem Guds tilbud om forsoning og forsikret dem om at Gud hadde tatt dem til nåde igjen. Moses snakket vennlig og inntrengende til dem, og til slutt våget en av dem å nærme seg. Han var så fylt av ærefrykt at han ikke kunne si noe. I stedet pekte han på ansiktet til Moses og deretter opp mot himmelen. Moses forstod hva han mente. Folkets skyldfølelse og kjenslen av Guds mishag gjorde at de ikke kunne tåle det himmelske lyset som ville ha fylt dem med glede dersom de hadde vært. lydige. Skyldfølelse skaper frykt. Den som er kvitt syndebyrden, ønsker ikke å skjule seg for himmelens lys. rett

(243)Moses hadde mye å fortelle folket. Han syntes synd på dem fordi de var redde. Detfor la han et slør over ansiktet hver gang han vendte tilbake til leiren etter å ha vært i Guds nærhet. rett

(243)Gud ønsket at dette klare lyset skulle gi Israel et inntrykk av lovens opphøyde og hellige karakter og av evangeliets herlighet slik det er åpenbart i Kristus. Mens Moses var på fjellet, gav Gud ham ikke bare lovens tavler, men fremstilte også frelsesplanen for ham. Moses så at de bilder og symboler som hørte til i den jødiske tidsalder, symboliserte Kristi offer. Det var ikke bare lovens herlighet som kastet glans over ansikter til Moses, men like meget der himmelske lyset fra Golgata. Derte guddommelige stråleskjær var er bilde på herligheten i den pakt som Moses var den synlige formidler av, en representant for den virkelige mellommann. rett

(244)Den herlighet som gjenspeilte seg i ansiktet til Moses, er er bilde på de velsignelser som Guds folk skal motta gjennom Kristi midlertjeneste. Den vitner om at jo nærmere forbindelse vi har med Gud, og jo klarere vi forstår hans ktav, desto mer fullstendig vil vi bli forvandler erter hans bilde, og desto lettere vil vi få del i guddommelig natur. rett

(244)Moses var et forbilde på Kristus. På samme måte som Israels mellommann dekket ansiktet fordi folket ikke tålte glansen fra det, tildekker Kristus, den sanne mellommann, sin guddommelighet med menneskeligher da han kom ned til jorden. Hvis han hadde vært kledt i himmelens stråleglans, ville han ikke ha fått kontakt med menneskene i deres syndige tilstand. De ville ikke ha tålt herligheten av hans nærvær. Han fornedret seg og tok på seg "syndige menneskers skikkelse" for å nå den falne menneskehet og løfte den opp. rett

neste kapitel