I historiens morgen kapitel 29. Fra side 245.     Fra side 331 i den engelske utgave.tilbake

Kampen mellom lysets og mørkets makter

Satans første forsøk på å sette Guds lov ut av kraft blant himmelens syndfrie innbyggere, syntes for en tid å skulle lykkes. Mange av englene ble ført bak lyset. Men Satans tilsynelarende triumf endte med nederlag. Han ble skilt fra Gud og fjernet fra himmelen.

Da konfrontasjonen ble en virkelighet på jorden, vant Satan igjen en tilsynelatende seier. På grunn av overtredelse ble menneskene hans fanger, og deres rike falt i erkebedragerens hender. Det så ut til at satan hadde ftie hendet til å opprette sitt eget uavhengige rike og til å trosse Guds og hans Sønns autoritet. Men gjennom frelsesplanen ble der igjen mulig å komme i harmoni med Gud og lyde hans lov, slik at både mennesket og selve jorden skulle bli redder fra den ondes makt.

Igjen led Satan nederlag, og igjen benyttet han bedrag i håp om å snu nederlaget til seier. For å vekke den falne menneskehet til opprør, beskyldte han Gud for å være urettferdig fordi han hadde tillatt mennesker å overtre hans lov. "Hvorfor tillot Gud at menneskene ble satt på prøve, slik at de syndet og brakte død og elendighet inn i verden, når han på forhånd var klar over resultatet?" sputte fristeren.

Adams barn glemte den langmodighet og barmhjertigher Gud viste da han gav menneskene en ny prøvetid. Uten tanke på det ufattelige og forferdelige offer som opprøret hadde kostet himmelens konge, lytter de til fristeren og viste misnøye overfor den eneste som kunne frelse dem fra Satans ødeleggende makt.

Tusentalls mennesker i dag gjentar den samme opprørske anklage mot Gud.. De innser ikke at hvis menneskene ble fratatt sin frihet til å velge, ville de ikke lenger være fornufrsvesener, men automater. Gud ønsker ikke å tvinge vår vilje. Menneskene er skapt med full moralsk handlefrihet. I likhet med innbyggerne i alle andre bebodde verdener må de gjennomgå en lojalitetsprøve. Men de kommer aldti i en slik stilling at de er nødt til å gi etter for det onde. Vi blit aldri utsatt for en fristelse eller stilt på en ptøve som vi ikke kan motstå. Gud la alt til rette slik at mennesket aldti skulle behøve å bli overvunnet av Satan.

Etter hvert som folketallet øket, sluttet nesten hele verden seg til opptøtet. Også denne gang så det ut som om Satan var den seirende part. Den allmektige stanset igjen urettferdighetens fremmarsj, og ved syndfloden ble jorden renset for fordervelsen. Profeten sier: "Så snart dine dommer rammer jorden, læter jordboerne rettferdighet. Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke tett. ferdighet, . . . og han ser ikke Herrens høyhet."

Slik var tilstanden etter syndfloden. Så snart Guds straffedommer opphørte, gjorde menneskene igjen opprør mot ham. To ganger hadde verden forkastet Guds pakt og hans lover. Både folket før vannflommen ogNoahs etterkommere prøvde å frigjøre seg fra Guds autoritet. Så sluttet Gud en pakt med Abrabam og utvalgte seg et folk som skulle ta vare på hans lov.

Men straks begynte Satan å legge sine snarer for å forføre og ødelegge dette folket. Jakobs barn ble fristet til å inngå ekteskap med hedningene og dyrke deres guder. Men Josef var tro mot Gud, og hans lojalitet var et stadig vitnesbyrd om den sanne tro. For å slukke dette lyset gjorde Satan bruk av brødrenes misunnelSe, slik at Josef ble solgt som slave til et hedensk land. Men Gud ledet begivenhetene på en slik måte at folket i Egypt fikk kjennskap til ham. I potifars hus og i fengslet fikk Josef en opplæring som sammen med hans gudsfrykt forberedte ham for den høye stilling som landets regent. Fra slottet nådde hans innflytelse ut i hele landet, og kunnskapen om Gud ble spredt vidt omkring.

Israelittene ble et velstående folk i Egypt, og de som var tro mot Gud, øvet en stor innflytelse i vide kretser. Avgudsprestene ble urolige da de så hvordan den nye religionen vant tilslutning. Satan oppildnet dem med det fiendskap han selv næret mot himmelens Gud, og snart satte de seg fore å slukke dette nye lyset. Prestene hadde ansvaret for tronarvingens utdannelse. Det var deres innbitte motstand mot Gud og deres nidkjærhet for avgudsdyrkelsen som kom til å prege karakteren hos den fremtidige monarken, og resulterte i at hebreerne ble utsatt for grusomhet og undertrykkelse.

I løpet av de førti år etter at Moses hadde flyktet fra Egypt, så det ut som om avgudsdyrkelsen hadde seiret. Etter som årene gikk, svant håpet hos israelittene. Både kongen og folket hoverte i sin overmakt, og de hånet Israels Gud. Denne tendensen vokste inntil den nådde sitt høydepunkt med den farao som ble kon. ftOntert med Moses. Da hebreernes leder stilte seg frem for kongen med er bud. skap fra Herren, Israels Gud, var det ikke uvitenhet om den sanne Gud, men aktiv tross mot hans makr som fikk ham til å svare: "Hvem er Herren som jeg skal lyde? . .'. Jeg kjenner ikke Herren." Faraos motstand mot Guds bud skyldtes ikke uvitenhet, men hat og tross.

Selv om egypterne lenge hadde forkastet kunnskapen om Gud, gav Herren dem enda en anledning til å vende om. På Josefs tid hadde Egypt vært er fristed fot Israel. Gud var blitt æret ved den vennlighet som ble vist hans folk. Den langmodige og medlidende Gud som er sen til vrede, lot nå hver av plagene få tid til å gjøre sin virkning. Forbannelsen rammet egypterne gjennom de ting de hadde tilbedt. På den måten fikk de klare beviser for Guds makt, og alle som ville, kunne bøye seg for ham og unngå straffedommen. Kongens fanatiske og stivnakkede holdning resulterte i at kunnskapen om Gud bredte seg, og at mange av egypterne begynre å tjene ham.

Det var fordi israelittene var tilbøyelige til å slutte seg sammen med hedningene og etterligne deres avgudsdyrkelse at Gud tillot dem å dra ned til Egypt, hvor Josefs innflytelse var følbar i vide kretser, og hvor de hadde gode muligheter til å bevare sitt særpreg. Egypternes grove avgudsdyrkelse og den grusomhet og undertrykkelse hebreerne ble utsatt for i den siste delen av sitt opphold det, burde ha virket avskrekkende og fått dem til å søke tilflukt hos sine fedres Gud. Men Saran benyttet derre som et middel til å fremme sine egne hensikter, idet han formørket israelittenes sinn og forledet dem til å etterligne skikkene hos sine hedenske herrer. På grunn av egypternes overtroiske ærefrykt for dyr ble hebreerne nekter å bringe sine ofre mens de var treller. Derfor ble tankene deres ikke ledet mot det store offerlam, og deres tro ble svekker.

Da tiden for utfrielsen kom, bestemte Satan seg for å trosse Guds planer. Det var hans faste beslutning at dette folket som telte mer enn to millioner, skulle holdes nede i uvitenhet og overtro. Der var dette folk som Gud hadde lovet å velsigne og gjøre stort og sterkt på jorden, som han ville åpenbare sin vilje gjen. nom, og som skulle ta vare på hans lov. Der var derte folket som Saran forsøkte å holde nede i mørke og trelldom for å få dem til å glemme Gud fullstendig.

Da miraklene ble utført i kongens nærvær, var Satan til stede for å motarbeide virkningen av dem og hindre farao i å anerkjenne Guds overhøyhet og lyde hans befalinger. Satan mobiliserte all sin evne for å skape en falsk erterligning av Guds verk og for å motarbeide hans vilje. Det eneste han oppnådde, var å berede veien for enda større åpenbareIser av Guds makt og herligher og å gjøre den sanne og levende Guds eksistens og suvetenitet enda tydeligete både for israelittene og for hele Egypt.

Gud utfridde Israel med et mektig oppbud av sin makt, og han lot straffe. dommene ramme alle Egypts gudet. "Og han førte sitt folk ut med glede, sine utvalgte med fryderop, . . . for at de skulle holde hans forsktifter og ta vate på hans lover."

Han utfridde dem fra trelldommen for å lede dem inn i et godt land, et land som han hadde beredt for dem som en tilflukt mot deres fiender, der de skulle bo undet hans vingets skygge. Han ville ta dem til seg og omslutte dem med sine evige armet. Til gjengjeld fot all hans godhet mot dem ktevde han at de ikke skulle ha noen annen gud uten ham, den levende Gud. De skulle opphøye hans navn og herliggjøte det på jorden.

Under slaveriet i Egypt hadde israelittene for en stot del mistet kunnskapen om Guds lov og hadde blandet dens forsktifter med hedenske skikker og overleveringer. Gud ledet dem til Sinai, og der kunngjorde han selv sin lov.

Satan og de onde englene var på pletten. Selv mens Gud forkynte sin lov for folket, la Satan planet om å ftiste dem til å synde. Dette folket som Gud hadde utvalgt, ville den onde rive til seg i hele himmelens påsyn. Ved å lokke dem til avgudsdytkelse ville han gjøte all detes tilbedelse maktesløs. For hvotdan kan mennesker bli høynet ved å se opp til det som ikke står høyere enn dem selv, og som kan symboliseres ved noe de selv har frembrakt? Hvis menneskene kunne bli så blinde for den evige Guds makt, majestet og herlighet at de fremstilte ham i form av et utskåret bilde, et dyr eller et kryp, og hvis de kunne glemme sitt eget guddommelige slektskap - at de var dannet i Skaperens bilde, og i steder bøye seg for disse frastøtende, livløse ting, ville veien være åpen for en fryktelig tøylesløshet. Hjertets onde lidenskaper ville være uten kontroll, og Satan ville få fullstendig herredømme.

Ved selve foten av Sinai-fjellet begynte Saran å utfolde sine planer om å tilintetgjøre Guds lov og på den måten fortsette det verk han hadde begynt i himmelen. I de førti dagene Moses var på fjellet hos Gud, var den onde travelt opptatt med å fremkalle tvil, frafall og opprør. Mens Gud var i ferd med å sktive sin lov for å overlevere den til sitt paktsfolk, fornektet Israels folk sin lojalitet mot Gud og forlangte guder av gull. Da Moses hadde stått overfor Guds ærefryktinngytende herlighet og kom tilbake med lovtavlene som de hadde forpliktet seg til å lyde, fant han dem bøyd i tilbedelse foran et gullbilde i åpen tross mot lovens bud.

Ved å forlede Israel til å håne og spotte Gud, var det Satans hensikt å føre dem ut i ødeleggelsen. De hadde fornedret seg dypt og vist at de var blottet for all forståelse av de privilegier og goder som Gud hadde tilbudt dem, og av deres egne høytidelige løfter om troskap som de hadde gjentatt gang etter gang. Satan mente at Herren ville forkaste dem og overgi dem til ødeleggelse. Dermed ville Abrahams ætt bli tilintetgjort, løftets ætt som skulle bevare kunnskapen om den levende Gud, og som Krisrus skulle fødes inn i, han som skulle overvinne Satan. Den store opprører hadde satt seg fore å ødelegge Israel og dermed krysse Guds planer. Men igjen led han nederlag. Selv om Israel hadde syndet, ble de ikke tilintetgjort. De som gjenstridig stilte seg på Satans side, ble utryddet, men de som ydmyket seg og angtet, fikk tilgivelse. Beretningen om denne synd skulle stå som et evig vitnesbyrd om den skyld og straff som avgudsdyrkeIsen medfører, og om Guds rettferdighet, langmodighet og nåde.

Hele universet hadde vært vitne til det som skjedde ved Sinai. Motsetningen mellom Guds og Satans styresett var åpenbar. De syndfrie beboere påandre kloder ble enda en gang vitne til resultatene av Satans frafall og det styresett han ville ha opprettet i himmelen, om han hadde fått sin vilje.

Satan hadde til hensikt å fornedre menneskenes begrep om Gud ved å få dem til å overtre det annet bud. Ved å sette til side det fjerde bud ville han få dem til å glemme Gud fullstendig. Guds krav om at menneskene skal ære og tilbe ham i stedet for hedningenes guder betor på at han er Skaperen, og at alle andre vesener skylder ham sin eksistens. Slik blir det også fremstilt i Bibelen. Profeten Jeremias uttrykker det på denne måten: "Herren er Gud i sannhet, han er den levende Gud og en evig konge. . . . De guder som ikke har gjort himmelen og jorden, de skal bli borte fra jorden og ikke finnes under himmelen." "Hvert menneske blir ufornuftig, uten forstand, hver gullsmed har skam av det utskårne billede; for hans støpte billeder er løgn, og det er ingen ånd i dem. De er tomhet, et verk som vekker spott; på sin hjemsøkelses tid skal de gå til grunne. Ikke er han som er Jakobs del, lik dem; for han er den som har skapt alle ting."'

Sabbaten, som er et minne om Guds skapermakt, viser hen til ham som gjorde himmelen og jorden. Derfor er den et stadig vitnesbyrd om hans eksistens og storhet, hans visdom og kjærlighet. Hvis sabbaten alltid var blitt holdt hellig, hadde det ikke eksistert noen ateist eller avgudsdyrker.

Sabbaten hadde sin opprinnelse i Eden, og den er like gammel som selve jorden. Den ble helligholdt av patriarkene helt fra skapelsen av. Under trelldommen i Egypt ble israelittene tvunget av sine arbeidsfogder til å overtre sabbatsbudet. Derved tapte de for en stor del kunnskapen om sabbatens hellighet. Da loven ble forkynt ved Sinai, lød de første ordene i det fjerde bud slik: "Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!" Dette viser at sabbaten ikke ble innstiftet på det tidspunktet, men peker tilbake til skapelsen. For å fjerne Gud fra menneskenes sinn rok Satan sikte på å rive ned dette store minnesmerke. Hvis han kunne få dem til å glemme sin skaper, ville de ikke sette noe inn på å motstå det ondes makt, og Satan ville være sikker på sitt bytte.

Satans fiendskap mot Guds lov hadde fått ham til å angripe hvert av de ti bud. Barnas kjærlighet og lydighet overfor sine foreldre er nært beslektet med det store prinsipper om kjærlighet og lojalitet mot Gud, han som er alles far.

Ringeakt for foreldremyndigheten vil snart føre til ringeakt for Guds autoritet. Det er grunnen til Satans anstrengelser for å redusere respekten for det femte bud. Hedningefolkene gav lite akt på kravene i dette bud. Hos mange folkeslag ble foreldre overlatt til seg selv, eller endog tatt av dage så snart de ble for gamle til å sørge for seg selv. Husmoren i familien ble ikke behandlet med særlig stor respekt. Når mannen døde, ble det krevd at hun skulle underkaste seg sin eldste sønns myndighet. Moses påbød at barna skulle være lydige mot foreldrene. Men da israelittene vendte seg bort fra Herren, ble også det femte bud ringeaktet.

Satan har vært "en morder fra begynnelsen". Så snart han hadde fått menneskene i sin makt, tilskyndet han dem ikke bare til å hate og drepe hverandte, men som ledd i en enda dristigere tross mot Guds autoritet gjorde han overtredelsen av det sjette bud til en del av deres religion.

På grunn av en forvrengt oppfatning av Guds egenskaper ble hedninge folkene forledet til å tro at menneskeofringer var nødvendige for å sikre seg gudenes gunst. De mest avskyelige grusomheter er blitt praktisert under forskjellige former for avgudsdyrkelse. Et eksempel på dette var å la barna gå gjennom ild. Hvis et barn kom uskadd fra denne ildprøven, trodde folk at deres ofre var blitt antatt. Den som kom helskinnet fra en slik prøve, ble ansett som gudenes spesielle yndling, og han ble overøst med gunstbevisninger og alltid senere holdt høyt i ære. Han ble aldri straffet, selv for de groveste for brytelser. Men hvis en person ble forbrent når han gikk gjennom ilden, var hans skjebne beseglet. Det eneste som kunne forsone gudenes vrede, var at den ulykkelige mistet livet. Han ble derfor ofret til gudene. I tider med stort frafall hersket disse avskyeligheter til en viss grad endog blant israelittene.

Det syvende bud ble også på et tidlig tidspunkt overtrådt i religionens navn. De mest nedverdigende og avskyelige ritualer ble gjort til en del av den hedenske gudsdyrkelse. Gudene selv ble fremstilt som umoralske, og de SOm tilbad dem, gav frie tøyler til sine laveste lidenskaper. Unaturlige laster fikk fritt løp, og de religiøse festene var preget av alminnelig og åpenlys umoral.

Flerkoneri ble prakrisert meget tidlig. Det var en av de synder som brakte Guds vrede over verden før vannflommen. Men likevel ble denne praksis utbredt også etter flommen. Dette var Satans utspekulerte tiltak for å forderve ekteskaper, svekke dets forpliktelser og redusere dets hellighet. For det fantes ikke noen mer effektiv måte å forvanske gudsbildet i mennesket på, og åpne døren for elendighet og last.

Helt fra den store strid begynte, har det vært Satans plan å gi en falsk fremstilling av Guds karakter og få i stand opprør mot hans lov. I dette synes han å ha hatt hell med seg. De fleste lytter til Satans bedrag og setter seg opp mot Gud. Men midt i ondskapen arbeider Gud etter sin bestemte plan. Han åpenbarer sin rettferdighet og godhet for alle skapninger. På grunn av Satans fristelser har hele menneskeslekten overtrådt Guds lov. Men ved hans Sønns offer er det åpnet en vei tilbake til Gud. Ved Kristi nåde kan mennesket bli i stand til å lyde Guds lov. Midt i frafall og opprør kaller Gud et folk som er tro mot ham et folk "som har min lov i sitt hjerte".

Det var ved bedrag at Satan forførte engler. Slik har han gjennom alle ridsaldre fremmet sitt verk blant menneskene, og slik vil han fortsette helt til det siste. Hvis han erklærte åpen krig mot Gud og hans lov, ville menneskene være på vakt. Men han forkler seg og blander løgn og sannhet sammen. De farligste villfarelser er de som er blandet med sannhet. Når folk tror på slike villfarelser, blir sjelen tatt til fange og ødelagt. På den måten får Sanin verden til åfølge seg. Men den dagen kommer da han ikke lenger vil triumfere.

Guds måte å møte opprøret på vil ende med en fullstendig avsløring av den virksomhet som så lenge har foregått i det skjulte. Resultatene av Satans herredømme, følgene av å tilsidesette Guds bud, vil bli åpenbart for alle fornufts vesener. Dermed vil Guds lov komme til sin rett. Da vil det vise seg at hans handlemåte har vært til beste for hans folk og for hele universet. Endog Satan selv vil måtte erkjenne overfor verdensaltet at Guds handlemåte og hans lover rettferdig.

Den tid er ikke langt borte da Gud vil stå frem og hevde sin miskjente autoritet. "Herren går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning.""Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar seg se?"'

På grunn av synd fikk Israel ikke lov å nærme seg fjellet da Gud skulle komme ned og forkynne sin lov. Det var for at de ikke skulle bli tilintetgjort ved synet av hans herlighet. Når en slik åpenbareIse av hans makt markerte stedet der han forkynte sin lov, hvor forferdelig må da ikke hans dornshandling være når han kommer for å straffe dem som har overtrådt hans hellige bud! Hvordan skal de som har avvist hans myndighet, kunne holde ut hans herlighet på den store gjengjeldelsesdagen? De rystende scener ved Sinai skulle gi folket en forestilling om dommen. Trompetsignaler kalte Israel sammen for å møte Gud. Overengelens røst og Guds basun skal stevne både levende og døde fra hele jorden for den store dommer. Faderen og Sønnen sammen med en hær av engler var til stede på fjellet. På dommens dag skal Kristus komme "i sin Fars herlighet sammen med sine engler".' Da skal han sitte på sin herlighets trone, og alle folkeslag skal samles foran ham.

Da Herren åpenbarte seg på Sinai, var hans herlighet som en fortærende ild for Israel. Men når Kristus kommer i herlighet med sine hellige engler, skal hele jorden komme i brann på grunn av den forferdelige glansen fra hans nærvær. "Vår Gud kommer og skaI ikke tie; ild fortærer for hans åsyn, og omkring ham stormer det sterkt. Han kaller på himmelen der oppe og på jorden for å dømme sitt folk."

En ildstrøm skal velle frem foran ham og få elementene til å smelte med glødende hete, og jorden og tingene på den skal brenne opp. "Slik skal det gå til når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium."

Siden skapelsen har mennesker aldri vært vitne til en slik åpenbaring av guddommelig makt som da loven ble forkynt fra Sinai. "Da bevet jorden, og himlene dryppet for Guds åsyn, Sinai der borte, for Guds, Israels Guds åsyn."' Midt under de mest forferdelige omkalfatringer i naturen lød Guds røst fra fjellet som lyden fra en trompet. Fjellet skalv fra foten til toppen, og hele forsamlingen av Israels barn lå med ansiktet mot jorden, bleke og skjelvende av frykt. Han som da rystet jorden med sin røst, har sagt: "Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen." På et annet sted leser vi: "Herren skal brøle fra det høye og la sin røst høre fra sin hellige bolig." "Himmel og jord skal skjelve."

Når den store dagen kommer, skal selve himmelen vike tilbake. Profeten så at den "rullet seg sammen som en bokrull, og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted". "Jorden skal rave som den drukne og svinges hit og dit som en hengekøy, og dens misgjerning skal rynge på den, og den skal falle og ikke reise seg mer." "Derfor blir alle hender slappe, og hvert menneskehjerte smelter." "Jeg vil hjemsøke jorden for dens ondskap," sier Herren, "gjøre ende på de overmodiges stolthet og kue voldsmenns tross.""

Da Moses hadde værr hos Gud på fjellet hvor han hadde fått lovtavlene, kunne Israel ikke holde ut lyset som strålte fra ansikter hans. I langt mindre grad vil overtrederne kunne utholde syner av Guds Sønn når han omgitt av den himmelske hærskare viser seg i sin fars herlighet for å fullbyrde dommen over dem som har overtrådt hans lov og forkastet hans forsoning. De som har vist ringeakt for Guds lov og Kristi blod, "kongene på jorden, stormenn og hærførere, de rike og de mektige", skal gjemme seg "i hnler og mellom bergharnrer", og de skal rope til fjellene og bergharnrene: "Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For den store dag er kommer, vredens dag, og hvem kan da bli stående? "

"På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull ... bort til muldvarpene og flaggermusene og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høyhets herlighet, når han viser seg for å forferde jorden."" Da blir det klart for enhver at Satans opprør mot Gud har resultert i ruin for harn selv og for alle dem som har valgt å tjene ham. Han hadde forespeiler dem at overtredelse ville medføre store fordeler, men nå blir der for alvor klart at "syndens lønn er døden". "For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal serte dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. "

Satan er roten til all synd, og hans onde redskaper er grenene. De vil bli fullstendig utryddet. Synden og all den ulykke og ødeleggelse den har medført, skal bli fullstendig fjernet. Vi leser i Salmenes bok: "Du har truer hedningene, tilintetgjort den ugudelige; deres navn har du utsletter evindelig og alltid. Fiendens boliger er helt ødelagt for alltid, og byene har du omstyrter, deres minne er tilintetgjort."

Under Guds straffedom vil hans barn ikke ha noen grunn til å frykte. "Herren er en tilf1ukt for sitt folk og et vern for Israels barn." Den dagen som betyr redsel og ødeleggelse for overtrederne av Guds lov, vil bety "en glede så herlig at den ikke kan rommes i ord", for dem som er lydige. "Samle til meg mine fromme, som har inngått pakt med meg om offer! Og himmelen kunngjør hans rettferdighet; for Gud er den som skal dømme."

"Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud, og den som ikke tjener harn." "Hør på meg, I som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte!" "Se, jeg har tatt tumlebegeret ut av din hånd; mitt store vredesbeger skal du ikke drikke mere av." "Jeg, jeg er den som trøster eder." "For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke tokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg."

Resutratet av den store gjenløsningsplanen blir at verden på ny kommer inn under Guds nåde. Alt det som gikk tapt ved synden, blir gjenopprettet. Ikke bare mennesket, men selve jorden blir løskjøpt som et evig bosted for dem som følger ham. I seks tusen år har Satan kjempet for å bevare herredømmet over jorden. Men da skal Guds opprinnelige hensikt med skapelsen bli til virkelighet. "Men den Høyestes hellige skal få riket og ha det i eie til evig tid, ja i evigheters evighet."

"Fra solens oppgang til dens nedgang er Herrens navn høylovet." "Da skal Herren bli konge over hele landet; på den dag skal Herren være en, og hans navn ett." "Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen." "Alle hans bud er trofaste; de er grunnfestet for alltid." Guds hellige lov som Satan har hatet og forsøkt å utrydde, vil være gyldig i hele det syndfrie universet. "For som jorden lar sine spirer skyte frem, og som en have lar sine vekster spire, således skal Herren, Israels Gud, la rettferdighet og lovsang fremspire for alle folkenes åsyn.""

neste kapitel